Vinner sommeren 2022

Fiskelykke

av Vigdis Engen

Maren kikket bort på Hans, mannen sin. – I morgen kommer Tor og de ­andre, sa hun.
Hans sukket tungt. – Det gikk ikke så bra i fjor, mumlet han.

– Tors kjæreste er ei trivelig dame, men guttungen hennes var umulig å komme innpå.
– Men da kjente han oss ikke, sa Maren.
– Det gjør han ikke nå heller, sa Hans.

– Han heter Trym, sa Maren.
– Som om det spiller noen rolle, sa Hans og fnyste. – Håper han skal til faren sin over helga, la han til.
– Gutten er ni år, sa Maren. – Det er ikke enkelt å få ny familie i den alderen.
– Ikke så lett i vår alder heller, sa Hans. – Synd Tor ikke stiftet sin egen familie, og fikk barn som lignet oss.
Maren lo. – Det skulle tatt seg ut! Fått barnebarn som er like skeptisk som deg.
– Pø! Hans reiste seg og gikk ut.
Maren ble alvorlig. Det var ikke ofte Trym hadde besøkt dem i året som var gått. Og sommeren i fjor hadde vært slitsom. Trym hadde knapt åpnet munnen. Hun hadde prøvd å bli kjent med ham, uten å lykkes. Hans hadde forsøkt han også, men uten hell. Han hadde trukket et lettelsens sukk da Ida, Tors kjæreste, hadde dratt på fjelltur med Trym. Tor hadde anklaget foreldrene for at de var intolerante og gammeldagse.
Maren sukket mens hun redde opp på gjesterommet. – De blir vel bare ei natt eller to.

Utpå ettermiddagen dukket gjestene opp. Trym sa hei, satte seg på trappa, og tok opp en mobil­telefon. Hans ristet nesten umerkelig på hodet. Men Maren, som var i gang med å lage pizza, la merke til det.
Tor stirret på faren. – Har det blitt noe fisk ennå?
– Nei, vi kom ikke før i går, men etter hvert håper jeg på litt fiskelykke. Maren så at Trym kikket opp fra mobilen et øyeblikk. Ida så lei seg ut. Maren nikket vennlig til henne. Hun likte Ida og Trym, og ønsket at forholdet til Trym ville bedre seg.

Da de ryddet av bordet, spurte Maren om alt var bra med Trym.
Ida nikket.
– Ja, men han grudde seg til å dra hit. Han er ikke vant til å omgås…Hun nølte litt før hun fullførte, å være sammen med eldre mennesker. Han har ingen besteforeldre. Mine er jo døde, og farens foreldre bor utenlands. Maren klappet Ida på skulderen.
– Jeg håper vi blir de besteforeldrene han trenger. Hans vil nok også det, men synes det er vanskelig å bli avvist slik som i fjor.
Ida nikket. – Trym er et sjenert barn. Mobiltelefonen har dessverre blitt hans beste venn. Og nå skal han bli storebror. Maren stirret på Ida.
Ida nikket. – Ja, du skal bli farmor.
Maren ga Ida en klem. – Jeg skal prøve å ta vare på begge to, hvisket Maren. Men hvordan ville Hans takle det?
– Trym vet det ikke ennå, sa Ida. – Kan du holde på hemmeligheten en stund? Maren nikket.
Trym satt med mobilen resten av kvelden, og svarte kort når Maren snakket til ham. Hans himlet med øynene, og Maren så at Ida la merke til det.

Da Maren sto opp dagen etter, satt Trym nedenfor hytta med mobilen sin. Maren satte seg ved siden av han. – Tidlig oppe, sa hun. Trym nikket, men uten å se opp. – Vil du hjelpe meg med frokosten, spurte Maren. Trym ristet på hodet. Maren klappet han på skulderen. Dette blir en utfordring av de helt store, tenkte hun.
Frokostbordet ble dekket på ute. Hans satte seg lengst unna Trym. Var det bevisst? Maren følte seg maktesløs. Hans hadde alltid vært glad i barn, og de hadde ønsket seg stor familie. De hadde vært sjeleglade da de endelig fikk Tor. Men at de ikke fikk flere hadde vært en stor sorg. Derfor hadde hun blitt glad da hun hørte om Trym. Barn var en velsignelse, uansett hvor de kom fra. Men hun var redd Hans så annerledes på det nå. Snart kom det et barn til, og hva med Hans og Trym da?

Trym takket pent for maten. Nesten for pent, tenkte Maren. Gutten virket så usikker. Maren fikk helt vondt av å se det.
– Skal vi gå og samle skjell, spurte hun.
Trym ristet på hodet.
– Ellers takk.
Ida og Tor så fortvilte ut.
– En annen gang kanskje, sa ­Maren. Gråten presset på da hun ryddet inn etter frokosten.
Trym forsvant bak uthuset.

Da hun kom ut igjen, satt Ida og Tor med hver sin avis.
– Hvor er Hans, sa Maren.
– Han forsvant inn i uthuset, sa Tor. – Vil jo helst være alene.
– Hans har vel noe å gjøre, sa Ida.
– Kanskje, sa Maren, og sukket. Ferien hadde definitivt ikke fått en god start.

– Vi drar igjen i morgen, sa Tor. – Trym trenger gode opplevelser.
– Trym er en fin gutt, sa Maren, men vanskelig å komme innpå.
– Det er de voksnes ansvar, sa Tor.
Maren kjente at tårene presset på, igjen.
– Skal vi gå en tur, sa Ida.
Maren nikket.
– Vær forsiktige, sa Tor. – Ida har dyrebar last.

Da Maren og Ida kom tilbake, satt Tor og sov med avisen i fanget. Verken Hans eller Trym var å se. Ida vekket Tor.
– Hvor er de andre?
– Aner ikke, sa Tor. – Men fars telefon ligger på bordet.
Maren gikk inn i huset, men der var det ingen. Tryms telefon lå på benken. Så nyttet det ikke å ringe. Hun gikk inn i uthuset, men der var det heller ingen. Hun ropte på Hans, og hun ropte på Trym. Men ingen svarte. Trym hadde nå vel aldri rotet seg ned på de glatte svabergene? Hun gikk ut igjen. Tor og Ida gikk også rundt og lette. Maren forsvant ned mot svabergene. Tenk om Trym hadde sklidd ned i sjøen? Han hadde kanskje ikke tenkt på at svabergene var sleipe, selv om de ikke så slik ut.

Hun gikk opp mot huset igjen. Skulle de tilkalle hjelp? Melde Trym savnet? Hans var hun ikke redd for. Han brukte å rusle omkring og prate med hyttenaboer.
Tor og Ida kom henne i møte. Maren så at de fortsatt ikke var så engstelige. Men en viss uro kunne hun se i Idas øyne. Maren ville ikke uroe dem unødig.

– Vi forbereder middagen, sa hun, så kommer de vel.
Tor skrellet poteter og Ida dekket bordet. Maren var i ferd med å ta karbonader ut av fryseren, da hun kastet et blikk ut vinduet. Da så hun Hans og Trym som rundet hjørnet på uthuset. Hans bar på et par fiskestenger. Trym bar på en pose. Maren så at Trym snakket i vei, og at Hans smilte.
– Nå kommer de, sa hun.
Tor kikket ut.
– Sammen, sa han, er det mulig?
Alle tre gikk ut for å møte Trym og Hans.
Trym smilte og løftet posen. –  Gjett hva som er oppi, sa han.
Ida, Tor og Maren kikket på hverandre. Tor var den som først fikk summet seg til å svare.
– Har du samlet skjell?
Trym lo.- Feil!
– Steiner, sa Ida.
– Feil igjen, lo Trym.
– Kan det være fisk, sa Maren.
Trym nikket, og åpnet posen.
– Se! Makrell!
– Ja, tror dere ikke at vi kom inn i en makrellstim ute ved bøya, sa Hans.
– Har dere vært ute med båten,
sa Ida.
– Det var så gøy, sa Trym. – Jeg fikk lov til å holde i roret på vei inn.
– Jeg måtte jo rense fisk, lo Hans. – Men det gikk bra, du blir nok en habil båtfører med tida, sa han, og klappet Trym på hodet.
– Da blir det fisk til middag i stedet for karbonader, lo Maren.
– Jeg kan steike fiskene, sa Hans, ja, hvis Trym hjelper meg da. Trym nikket, og smilte fra øre til øre.
Snart freste det i den glovarme panna, og stemningen rundt bordet ble en helt annen nå.
– Ingen ting er som sprøstekt ­makrell, sa Tor, og smattet fornøyd.
– Og det er vi som har fisket den, sa Trym og så på Hans.
Hans nikket. – Uten deg hadde jeg ikke klart å få opp halvparten. Du var så flink! Tryms øyne ­glitret av stolthet.

Da slo Tor på glasset sitt.
– Vi har en nyhet å komme med, sa han, og kikket på Ida. Hun snudde seg mot Trym.
– Du skal bli storebror om noen måneder.
Trym sluttet å tygge.
– Kult! Søster eller bror?
– Det vet vi ikke ennå, sa Tor.
– Jeg vil helst ha en bror, sa Trym, men en søster går vel greit det også. Han kikket bort på Hans.
Hans la hånda på Tryms skulder.
– En ting er sikkert, det er vi to som skal lære ungen å fiske makrell.
Trym nikket. – Kan vi fiske i morgen også, spurte han.
– Ja, sa Hans. Vi må stelle pent med fiskelykken, når vi først har fått tak i den.
– Absolutt, sa Maren. – Og fiskelykken bringer lykke til oss alle, la hun til, og blunket fornøyd til Hans.

På benken lå Tryms mobiltelefon. Batteriet var utladet, men Trym merket det ikke…

Klokka elleve i morgen 

av Ole Stensland

Kall meg Ismael. Eller forresten, siden det er du, bare bruk det ordentlige navnet mitt. Greit for meg. Du har kanskje gjetta at jeg sitter her og leser Moby Dick. Svær bok. Vanskelig, er det noen som sier. Jeg veit ikke. Jeg har god tid. Sommerferie. Åtte uker. Foreldra mine har ikke ferie før de siste tre ukene før skolen, så jeg kommer til å være mye aleine. Plager meg ikke. Jeg er sammen med bøkene. Og Siri. Nå tenker du kanskje «Åh, så romantisk». «Han og Siri er kjær’ster». «Ung romantikk i sommervarmen». Er ikke sånn. Siri er katta vår. Tre år gammel burmeser. Selvbevisst og overlegen, men kosete også.

Åh, nei. Denne gutten får nok aldri noen kjæreste. Ikke spør. Sånn er det bare.

Jeg sitter i hagen akkurat nå. Foran vedskjulet. Det lukter av veden fattern og jeg har kjørt hjem fra skogen, sagd opp, kløyvd og stabla. God lukt. Det lukter syrin også, og litt jeg ikke helt veit hva er. Bare varm sommerlukt. Det summer av fluer og humler. En og annen veps. Linerlene lærer ungene å finne mat. Svalene driver flyveoppvisning. Flotte å se på. Admiraler og sitronsommerfugler og noen jeg ikke veit navnet på virvler lydløst mellom blomstene. Ismael har akkurat mønstret på hvalskuta på Nantucket. Misunner ham litt, men ikke mye. Sikkert spennende, men et hardt liv. Jeg blar om. Kikker opp.

En liten familie rusler forbi ute på veien, mens ungene, tre, fire år gamle utforsker veikantene. For ti, tolv år siden gjorde jeg det samme selv. Rart å tenke på. Dro hjem tombokser, blomster, hjulkapsler og rare greiner, Foreldrene vinker til meg. Jeg vinker tilbake. Kjenner dem ikke, men vet hvor de bor.

Men du spør kanskje «Hvorfor sitter jeg her og leser? Hvorfor er jeg ikke med kamerater»? Vil ikke snakke om det. Hvorfor er jeg ikke foran en skjerm og spiller? Joda, det hender jeg gjør det også. Men for et par år siden oppdaga jeg voksenbøkene i hylla til muttern og fattern. Allende og Per Petterson og krigsseilerbøkene til Michelet. Ble hekta. Ikke noe slår ei god bok. Muttern liker at jeg leser, men rister litt på huet også, når hun tror jeg ikke ser det. Skulle nok sett jeg var mer sosial.

Ny unge utenfor gjerdet. I vogn denne gangen. Det er hun helt unge jenta som triller. Veit ikke hvem hun er. Tror ikke hun kan være stort eldre enn meg. De stopper. Hun setter seg på huk og retter på noe oppi vogna. Ungen sutrer litt. Over kanten på boka ser jeg en hvit kjole, og solbrune bein fra midt på låret og ned. Langt hår. Lysbrunt. Veit ikke hvem som er faren til ungen. Har aldri sett ham. En som er for ung til å ta ansvar, eller en som bare har reist sin vei. Ville aldri jeg ha gjort, men så ville jeg jo heller aldri kommet i en sånn situasjon. Altså, ikke spør!

De er borte en liten halvtime, så kommer de tilbake samme vei. Nå kunne jeg slengt meg på sykkelen, fulgt dem på litt avstand og sett hvor hun bor, men jeg kan selvsagt ikke det. Tenk om hun oppdaget meg. Tenk om barnets far faktisk var i nærheten og banka meg opp for å følge etter jenta hans? Skulle vært en tøffing, sånn som han Queequeg i Moby Dick. Sånne typer jentene vil ha.

– Har de funnet hvalen?

Tar noen sekunder før jeg skjønner det er meg hun roper til, og at det gjelder boka. Jeg holder den frem, og ser sikkert bra dum ut der det virker som det er første gang jeg ser den. Hun har stoppet utenfor porten igjen.

– Nei. Har du lest den?

Hun rister leende på hodet. – Nei. Men kjenner igjen omslaget, og jeg regner med de ender med å finne hvalen, eller den finner dem. Ett av to.

Jeg har faktisk ikke tenkt på hvordan det slutter. Går bare ut fra at Ismael overlever, ellers kunne han jo ikke fortalt historien.

– Du har ikke noe å drikke?

– Jo’a, sier jeg, og kommer ikke på at jeg kanskje burde sagt mer. Hun ser på meg og venter.

– Så bra. Skal du be oss komme innenfor forresten, eller skal vi bare komme ubedt?

Jenta ser på meg med liksom mysende, smale øyne mot sola, og jeg blir usikker. Kikker rundt meg for å se om noen kan se meg. Se oss. Se henne og vogna. Hun tar saken i egne hender i mellomtiden. Åpner porten og bukserer vogna inn. Jeg reiser meg og går bort til dem, Blir stående. Hun blir stående. Så rister hun litt leende på hodet.

– Trodde du skulle presentere deg. Men OK, jeg er Tanja, og han i vogna heter Sander.

Jeg får til slutt harka frem navnet mitt mens jeg ser inn i de der dypblå øynene hennes. Blå som havet utenfor Italia der vi var før koronaen.

– Noe å drikke altså. Saft, brus eller noe.

– Hvilken av delene?

– Overrask meg.

Jeg tenker på det mens jeg går inn. Overraske? Ikke så lett det, helt ut av det blå. Jeg finner frem mutterns ripssaft fra i fjor. Ser på klokka at muttern og fattern er ventende hjem om en drøy time. Tenk om de kommer mens Tanja, og Sander, sitter i hagen og drikker saft. Både vil det og vil det ikke. Snart det ene, så det andre. Tar med mugga og tre små glass og går ut.

Tanja har satt seg i stolen ved siden av min. Guttungen leker i gresset. Tanja blar i boka.

– Leser du mye? spør jeg mens jeg skjenker opp saft.

– Å ja, sier hun, hva er det det heter, atspredt. Hun tar en slurk og holder frem det tredje glasset mot guttungen. Han ser skeptisk på det, så drikker han, mens Tanja hjelper ham å holde glasset, og så er han ikke skeptisk lenger. Alle liker mutterns saft. Gutten smiler bredt mot henne, så mot meg. Hvor gammel er han? Halvannet år? Han sitter på fanget og presser ansiktet litt sjenert inn mot brystet hennes. Sånn du kan sitte når du for liten til å verdsette det helt. Eller tøff nok til å bare gjøre det.

– Er ikke du veldig ung? glipper det ut av meg før jeg rekker å tenke. At en som leser så mye kan uttale seg så krøkkete. Men vel. Der har du meg. Hun ser litt ettertenksomt på meg.

– Fylte sytten i april, så jeg er sikkert eldre enn deg.

Jeg er femten og et halvt. Fillern. Men OK, som om det ville hatt noe å si om jeg var atten, eller fem og tjue for den del.

– Han her da? spør jeg. Hun ser på meg. Mer lattermildt enn ettertenksomt nå, men ikke på noen vond måte egentlig, sånn det hender at noen ser lattermildt på meg.

– Jeg skjønner hva du mener. Da ville jeg vært ung. Han er nitten måneder. Men jeg er altså tanta hans.

Hva var den der klumpen som løsnet inni meg og liksom fordampet i sommervarmen? Som om den hadde noen grunn til det.

Vi blir sittende en stund. Prater om bøker og sommer og spill og musikk. Sander klapper Siri, så kommer han og klenger seg leende til beinet mitt. Jeg løfter ham opp på foten, og han ler. Tanja smiler. Saftmugga blir tom. En veps stryker meg kjærlig over nesetippen. Et gospelkor fra Alabama stemmer i en himmelsk lovsang foran meg.  Jeg kjenner noe inni meg jeg rett og slett ikke kan sette ord på. Noe som snart må forsvinne uansett. Det er bare sånn det er.

Tanja reiser seg og sier hun må gå. Vi går sakte mot porten. Hun stopper.

– Kan vi gå en tur sammen i morgen kanskje? spør hun. Hva skal jeg svare? Jeg begynner på en litt hakkende forklaring på hvorfor jeg tilbrakte ferien aleine, stopper nesten opp, og hun ser på meg mens øynene smalner, og jeg tenker at nå ødela jeg noe som kanskje, kanskje, kanskje kunne blitt til noe. I alle fall til en tur sammen med Tanja og Sander.

– Jeg skjønner, sier hun. Hun ser alvorlig på meg, du vet sånn med underleppa bak fortennene.

– Skal jeg fortelle deg akkurat hvor mye jeg bryr meg om de greiene der? spør hun.

Jeg kan jo ikke svare annet enn ja. Hun holder høyre tommel og pekefinger mot hverandre, med nesten ingen avstand.

– Så mye, sier hun holder fingrene foran ansiktet mitt, før hun gnir fingertuppene mot hverandre og blåser bort et eller annet usynlig. Vinden tar tak i håret hennes, og hun stryker det bort fra ansiktet, mens Sander prøver å klatre opp i vogna. Hun tar tak i ham og hjelper ham.

– Klokka elleve i morgen, sier hun og triller vogna ut i det samme muttern og fattern kommer og skal svinge inn. Jeg får noe å forklare nå. Med en kilende følelse i brystet kjenner jeg at jeg på en rar måte gleder meg til det.

Den sommeren

Jorunn Valle

    Mormor var ei sindig dame. Alltid trygg og god å komme til, og alltid hadde hun tid til en prat og en kopp kaffe. Kan hende er det derfor jeg husker så godt den sommeren for mange, mange år siden, da hun ville rømme fra alt?

    Det var i midten av juni, sola skinte fra skyfri himmel og det var varmt og tørt. Det var ett av de årene da optimismen omkring sommerværet var stor; i år var det spådd en fin sommer! Folk snakket om det på arbeidsplasser og på skoler, og avisene skrev om det. Allerede i slutten av april hadde ryktet gått varmt om at denne sommeren skulle bli heit og solrik.

    Mormor hadde bygget seg nytt hus på gården for noen få år siden. For første gang i livet fikk hun oppleve å ha vannklosett, dusj og badekar, og varmekabler i golvet på badet. Det var store ting for henne som hele livet hadde måtte klare seg med utedo, og bare kaldt vann i springen. Så mormor visste å sette pris på huset sitt, og alle nyvinningene som fulgte med det.

    Hagen, og arbeidet som fulgte med den, var noe av det hun likte aller best. Og i dette strålende været, som nå hadde vart i flere uker, syntes mormor det var spesielt kjekt å være ute og arbeide med bed, blomster og busker, som skulle lukes, stelles og plantes.

    Å skape seg en helt ny hage krever mye arbeid og planlegging. Mormor hadde gått i gang med liv og lyst, og stort pågangsmot. Hun hadde leid inn en nabo for å lage nødvendige murer – huset hennes stod nemlig på en temmelig bratt tomt. Småmurer og trapper rundt omkring i hagen murte hun selv. Hele våren og sommeren, i all slags vær, gikk hun rundt i den ett måls store hagen med bøtter og spann, river og ljåer. Det var alltid noe som skulle gjøres.

      De trærne som skulle vokse seg store – som gran, tuja og kirsebærtre – ble plantet nederst i den bratte hagen. De ikke fullt så høye buskene og prydtrærne – som bergfuru, rhododendron og syrin – plantet hun nærmere huset. Aller nærmest det brunmalte huset sitt lagde hun til små bed, der hun satte tulipan. og påskeliljeløker, og plantet røde roser som slynget seg oppover verandaen. Alt var nøye gjennomtenkt. Slik fikk hun seg en vakker hage samtidig som hun beholdt den flotte utsikten, like ned til vannet, der vadefugler svømte omkring, og vannliljer blomstret så nydelig om sommeren.

         Selv om altså det meste var fryd og gammen med det nye huset og hagen, så var det noen skjær i sjøen. Noen år kunne det nemlig bli nokså tørt. Og da minket det raskt på vannet i brønnen. Mormor delte brønn med sin datter og hennes familie, så der ble det naturlig nok brukt mye vann. Kilden hadde svært godt vann, men den var ikke særlig stor. Så i nedbørsfattige uker ble tilsiget fort altfor lite til to familier.

        Denne sommeren var været som sagt av det varme og tørre slaget. Så etter noen uker med solskinn og oppholdsvær hendte det atter en gang; brønnen ble tom for vann. Mormor hadde akkurat stått opp, skrudd på “Ni-timen” på radio, og gledet seg nok til dagens første kaffekopp da hun oppdaget det; det kom ikke en dråpe vann fra springen. Ikke en dråpe!

       Hun ringte sporenstreks til datteren i nabohuset og fortalte om tilstanden, og bad henne gå og se etter om det virkelig var slik fatt – at det enda en gang var tomt i “kjellå”. Datteren skyndte seg bort i fjellsida der brønnen var å kunne raskt konstatere at, jo; de var nok en gang vannløse.

         Men nå hadde mormor fått nok. Her hadde hun spinket og spart på vannet i ukevis, og ikke unnet seg verken et bad eller en dusj på aldri så lenge, men bare nøyet seg med “kattevask”. Og så var likevel vannkilden gått tørr. Nå var hun lei! Nå ville hun ikke mer!

       – Jeg rømmer! ropte hun til datteren sin, og for av gårde nedover den smale grusveien fra huset sitt. Noen drivende hvite skyer samlet seg i det samme, og skygget for sola.

      Jeg var ute og gikk like i nærheten da dette hendte – for mange, mange år siden – og fikk med hele opptrinnet. Aldri noen gang hadde jeg sett mormor så oppskjørtet og oppskaket. Hva hadde hendt? Hva var det hun ville rømme fra?

      Svar på spørsmålene mine fikk jeg da jeg traff på mora mi like etter – i full gang med å bære vann i bøtter fra reservebrønnen nede på myra. Skyene drev stadig raskere over himmelen, og det begynte å blåse, I løpet av noen få minutter var det helt overskyet.

       Mormor var borte i flere timer denne formiddagen. Og aldri noensinne fikk vi vite hvor hun hadde vært. Uansett hadde hun nok tenkt grundig over tingenes tilstand, for dagen etter ringte hun til et brønnboringsfirma. Hun ba dem om å komme for å lage et borehull ned til grunnvannet på eiendommen sin, slik at hun var sikret vann for all framtid. Og allerede dagen etter var to brønnborere på plass og boret et dypt hull i grunnen, like utenfor kjøkkenvinduet. Mormor fulgte interessert og spent med på hele arbeidet, mens hun drakk kaffe ved kjøkkenbordet. Det var en stor dag og en stor hendelse. Borehullet kostet hundre tusen kroner, men som hun så ofte sa i ettertid: – Det var vel verdt pengene.

         På denne merkedagen hadde det til alt overmål begynt å høljeregne. Brønnen borte i fjellsiden ville nok snart bli fylt opp igjen. Men det brydde ikke mormor seg om. Hun tenkte bare på at nå kunne hun snart bade og dusje så mye og ofte hun lystet, uten å bekymre seg det minste for om det var kaffevann til neste dag. Hun var så glad der hun satt, at hun begynte å nynne for seg selv.

       Arbeidskarene holdt på med boringen hele dagen – i øsende regnvær. Men utpå ettermiddagen lettet det opp, og bare noen spredte regndråper datt ned på bakken der ute. Sola dukket igjen opp bak skyene, og en sterk regnbue kom til syne over himmelen i nord. Mormor satt fremdeles og kikket ut gjennom kjøkkenvinduet, og i det samme fikk hun se det; regnbuen endte midt mellom de to arbeidskarene der ute, rett ned på det nye borehullet. Mormor smilte og nikket, og sa halvhøyt for seg selv: – Ja, der er skatten.

Tjernet i skogen

av Ellen M. Grong

«Det blir litt som på Farmen», sa mamma og frydet seg.  «Ikke noe TV og internett, vi skal bare kose oss. Fiske, spille kort og bare slappe av.»

Like før sommerferien foreslo Maris mor at de skulle tilbringe en uke på et gammelt torp de kunne få leie billig rett over svenskegrensen. Hun mente det kunne være hyggelig at familien var samlet før Mari skulle reise av gårde for å begynne på folkehøyskole nordpå. Mari var ikke særlig lysten på en slik ferie. Det var siste sjanse til å henge med vennene, se film, bade og sole seg før hun skulle reise, men hun fulgte motvillig med. På dette nedlagte svenske småbruket var visst alt som for hundre år siden. Mari fnyste for seg selv. Hun visste at det ikke nyttet å klage, og moren og stefaren hadde jo bare de beste intensjoner med turen.

Da bilen deres hadde humpet seg de siste par hundre meterne på kjerreveien opp en bakke, og hun så det lille røde huset med hvite vinduskarmer og en liten veranda ved inngangsdøra, måtte Mari innrømme at det var et idyllisk sted de skulle bo på. «Fritt for å velge seng!», ropte Einar straks han kom ut av baksetet og begynte å løpe mot huset. Han var den største av lillebrødrene hennes. Jens løp hakk i hæl etter gjennom det høye gresset og kjempet for å komme først opp på trammen. Guttene skulle dele rom, mens Mari skulle ha ett for seg selv tvers over gangen. Da de hadde funnet rommene sine på det knirkete loftet, spurte Einar Mari om hun trodde det spøkte i huset. «Nei», sa hun. «Jeg tror ikke på gjenferd, og jeg er ikke overtroisk. Men jeg kan godt fortelle dere noen spøkelseshistorier når dere skal legge dere!»

«Vi tenkte å spille litt kort før vi setter i gang med kveldsmaten, Mari», sa stefaren da de kom ned i stua. «Du blir vel med?» «Nei, ellers takk. Du vet at jeg ikke liker å spille kort. Det skulle visst være et tjern her i nærheten. Jeg har litt lyst til å gå dit og se om jeg ser en badebrygge eller noen vannliljer.» «Okei, da. siden det er første kvelden her. Men bli likevel med neste gang – vi har leid dette stedet for å gjøre hyggelige ting sammen!»

Sommerkvelden var nydelig. Utenfor det lille røde huset var det en blomstereng med alle mulige slags markblomster. Prestekrager, blåklokker, rødkløver og mange andre sorter Mari ikke visste navnet på. Hun hørte latteren fra det åpne vinduet i stua der foreldrene og brødrene satt og spilte kort. Nå ville hun nyte sommerkvelden og friheten en liten stund.

Mari fant stien gjennom enga og ned mot skogen der den førte videre innover. Det var store, høye furutrær der på mosekledt skogbunn, noe som mer og mer lignet en eventyrskog. De eneste lydene hun hørte var raslingen av bladene på små busker i den milde sommerbrisen og fugler som kvitret ivrig. Fortsatt sto sola ganske høyt på himmelen.  Hun ruslet videre mens hun tok inn alle inntrykkene og duftene. Noen små kvister knakk under skoene. Hun kvapp til. Kanskje hun burde passe seg for hoggorm? Snart kom Mari til en lysning i skogen, der stien delte seg i to. Hvilken vei skulle hun velge? Den til venstre så mest opptråkket ut, og hun valgte den. Jeg kan alltids gå tilbake hvis det er feil, tenkte hun for seg selv. Snart så hun tjernet ligge der så stille og rolig – og helt gjemt inni skogen. Det var ikke en eneste krusning på vannet. Og ja, det var masse vannliljer der! Det var et trolsk og magisk sted.

En liten flytebrygge lå fortøyd der enden av stien møtte vannet. Mari satte seg ned på flytebryggen og tok av seg ankelsokkene og de hvite tøyskoene. Hun dyppet tærne i det lunkne vannet. Det var deilig!  Mari tenkte på at vannliljer også ble kalt nøkkeroser. Tenk om selveste nøkken dukket opp i vannet! Da ville hun ha blitt vettskremt. Men hun trodde ikke på nisser og troll og overnaturlige vesener som nøkken og draugen. Skjønt, en forbipasserende ville ha tenkt at Mari selv lignet på selveste Huldra der hun satt og speilet seg i vannet med vannliljene. Det lange lyset håret flommet ned, gyllent av solas stråler som traff henne i bakhodet. Hun satt der en lang stund og glemte både tid og sted inntil hun falt for fristelsen til å bade. Hun tok av seg shortsen og beholdt den hvite singleten på. Den var like lang som en kort sommerkjole og fikk duge som badedrakt i dag. Hun brettet sammen shortsen og la den og mobilen pent oppå skoene og sokkene som allerede lå ytterst på flytebryggen. Mobilen var tom for strøm, men det gjorde ingen ting. Hun skulle ikke være så lenge. Håndkle trengte hun ikke, hun kunne jo tørke seg i sola etterpå. Ikke et menneske var å se.

Mari lot seg selv skli ut i vannet. Det kjentes mykt og svalt. Et kveldsbad var forfriskende etter en lang og varm dag i bil, der hun hadde sittet trangt mellom de svette og urolige småbrødrene i baksetet.  Hun tok et par svømmetak i retning vannliljene. De peneste vokste på skyggesiden av tjernet. Kanskje hun skulle plukke en? Hun svømte videre, på vei mot den andre siden. Da hun kom helt på midten kjentes ikke vannet så behagelig ut lenger. Tjernet var dypest her, og mørkt som svarte natta. Det var nesten litt skummelt. Armene kjentes plutselig så tunge ut, og vannet var kaldere på denne siden. Da hun kom nærmere den andre bredden viklet Mari plutselig armene inn i noe siv som klebet seg til henne. Bevegelsene hennes i sivet virvlet også opp en sverm med mygg og knott som med ett viste stor interesse for å stikke og bite noe infernalsk. Det var igler i vannet, og hun grøsset over synet.

Umerkelig hadde tåka begynt å sive inn over tjernet, og sola ble borte. Hva kunne klokka være nå? Nå kom skumringen fortere enn Mari hadde trodd, og tåka ga henne en foruroligende følelse. Hun kunne ikke skimte flytebryggen lenger, og hun følte seg så trøtt, så trøtt. Og hun begynte å bli svimmel og kvalm. Hun kom seg inn til land, selv om hun måtte forsere både siv og mudder. Til slutt klarte Mari så vidt å hale seg opp med armene og vippe kroppen opp og innpå tørt land, før hun besvimte i lyngen. Den lange bilturen tidligere på dagen hadde gjort at hun helt hadde glemt å passe på å spise nok, slik hun burde ha gjort. Hun som hadde diabetes.

Nå lå Mari ved bredden av tjernet, nesten bevisstløs. Hun var kald og våt og innhyllet i tåke. Etter en stund, som i en feberfantasi, syntes hun at hun skimtet et hvitt dyr som kom mot henne. Hvite hover! Hun døste av igjen. Så hørte hun et tydelig vrinsk, og kikket opp på noe hun syntes så ut som en enhjørning! Den hadde et horn i panna! Selv om hun var utmattet og helt utenfor sitt vanlige jeg tenkte hun: «Nei, nå hallusinerer jeg», før hun igjen mistet bevisstheten.

«Du må våkne, Mari! Hører du meg?» Det var mammas stemme, og hun hørtes fortvilet ut. Maris øyelokk åpnet seg sakte med små gliper. «Hva er det? Hvorfor roper du sånn?». Mari lå i sengen under et varmt teppe, men hun var fortsatt kald og håret var vått. «Du har hatt føling», sa mamma. Vi fant deg på trappa og bar deg opp. Du kom deg i alle fall hjem, men du lå der kald, våt og uten sko. Se her, sett deg opp litt slik at jeg kan hjelpe deg med å få av den våte singleten. La du igjen skoene ved tjernet?»  Mari husket ingen ting og kunne ikke svare. Hun lot moren hjelpe seg med å ta av klærne. Så tullet hun seg inn i dynen igjen, og sov videre. Hun hadde fått medisinen sin og var trygg nå.

I drømmene var hun tilbake ved skogstjernet med vannliljene.  Igjen så hun det hvite, stolte dyret. Det så ut som en hvit hest med horn i pannen. Hun visste jo at enhjørninger var fabeldyr, men i drømmen var det virkelig. Hun så seg selv ri på den, vekk fra tjernet. Det lange lyset håret flagret bakpå ryggen, og den lange hvite singleten lignet en kjole. Kloppeti-klopp, kloppeti-klopp sa det når hovene traff bakken, mens hun klamret hendene fast i den hvite manen.

Morgenen etter våknet Mari og hadde vondt i hele kroppen. Det var som om hun hadde sovet med alle musklene i kroppen i spenn, som om de var i beredskapsmodus. Hun kjente at høyre neve var knyttet hardt igjen, og da hun forsiktig åpnet grepet falt det noen hvite, stive hår ut av hånden og ned på dyna. Hvite hår, som fra en man! Hvordan hadde hun klart å komme seg hjem? Mari kunne ikke huske at hun hadde løpt tilbake til torpet. Hun dro dynen til side, og betraktet føttene sine. De var rene og glatte som om de nettopp hadde kommet ut av vannet. Albuene og underarmene, derimot, hadde litt størknet gjørme på seg fra at hun hadde dratt seg selv opp på land.

Det knirket i døra. «Kom ned og spis frokost», sa mamma da hun tittet inn til Mari og så at hun var våken. «Så kan vi gå og finne skoene og mobilen din ved tjernet etterpå. Jeg er så glad for at du kom deg hjem på egen hånd! Vi syntes du var lenge borte i går kveld, og vi prøvde å ringe deg. Mobilen din var slått av. Det var like før vi skulle til å gå og lete etter deg. Men, så var du plutselig der, på trappa.» «Jeg kommer», sa Mari søvndrukkent. «Jeg skal bare på do først». Med det mente hun utedoen rett over gårdsplassen. Dette var virkelig Farmen, tenkte hun. Da hun kom ut på trammen så hun til sin forferdelse at shortsen, skoene og mobilen lå pent plassert på det nederste trinnet. Som om hun skulle ha lagt det der selv! Det hele var ytterst merkelig. Mari følte et gufs idet hun så tingene sine, men som i transe løp hun barfot mot utedoen. «Jeg ser syner», tenkte hun. «Det ligger ingen klær og sko der når jeg kommer tilbake». Men da hun krysset plassen igjen, lå den lille stabelen der fortsatt. Mari skalv da hun tenkte på de hvite hestehårene hun hadde knuget i hånda da hun våknet.

Nå var hun sikker. Det var en enhjørning som hadde reddet henne og brakt henne tilbake til sommerhuset de leide. Eller var det bare en hvit hest? Hva ville ha skjedd om hun hadde blitt liggende ved tjernet i flere timer? Med føling og en avslått mobil? Foreldrene ville nok ha funnet henne etter hvert, men de kunne ha fått problemer med å lete i tåka.  Det som hadde skjedd var for utrolig til å være sant. Hun ville aldri klare å overbevise foreldrene om at hun hadde fått hjelp av et dyr med å komme seg hjem. Det var best å la dem tro at hun hadde kommet seg hjem på egen hånd, noe annet var galskap. Hovene hadde ikke satt spor noe sted utenfor, så vidt hun kunne se.

Hvordan klær og sko hadde kommet tilbake på mystisk vis ville imidlertid bli verre å forstå både for dem og henne. Mest sannsynlig var det noen turgåere som hadde funnet tingene og tatt de med seg til nærmeste hus. Det var ingen andre boliger i mange kilometers omkrets. Det kunne være forklaringen.

Om ikke….

Mari tenkte sitt.

Småbrødrene, derimot, fikk servert historien som godnatteventyr. De lå i sengene sine om kvelden med øyne så store som tinntallerkener da Mari fortalte den utrolige historien om enhjørningen som reddet henne fra den sikre død i den mørke og farlige skogen. Og noe var i alle fall sikkert: aldri mer gikk hun alene på tur noe sted uten å ha med medisinen sin – og lykkeamuletten rundt halsen.

Den som nå innkapslet et lite knippe hvite, stive hestehår.

Sommeren var ikke bare et smil!

av Nina Orskaug

Det var den sekstende juni på rad at hun bare var butikkdamen. I uken rett før sommerferien var det varmt bak kasseapparatet. Mens hun skannet varer, kremtet hun brydd og tørket svetteperler fra pannen. Tinningen dunket som rytmene fra en heavy metal låt. Ingen andre visste at hun svettet av flere grunner. Midt i mellom alle kundene, eksisterte hun egentlig ikke. Dette og alt annet vet jeg, for det har hun fortalt meg.

Hun bodde i en trang leilighet i fjerde etasje. Fra leiligheten og til butikken var det fire stopp med bussen. Det andre busstoppet var i nærheten av kirkegården der to navn hun kjente var inngravert i hvit og rosa marmor, og hun steg av og til av der på hjemveien. Fra det siste busstoppet og til jobben, måtte hun gå gjennom en allé. Der bodde det familier i villaer med store hager, trampoliner og drivhus. Slik kunne hun også ha bodd, men det ble ikke sånn. Den siste hagen i alléen var full av frodige trær og planter. Syrinene blomstret. Jeg var på utsiden av gjerdet og gjorde ikke annet enn å betrakte de andre. Helt alene. Akkurat som butikkdamen.

Jeg observerte den usedvanlige rolige gangen hennes da hun gikk forbi meg. Hun så ned i bakken der hun gikk kledd i en lang grå kåpe og joggesko. Det tynnslitte håret var satt opp i en hestehale og ansiktet var godt gjemt bak de store brilleglassene.

Hun pleide å komme før butikken åpnet for å drikke kaffe og røyke bak søppelcontaineren. I løpet av dagen, når nervene tok overhånd, skalv de hvite fingrene hennes da hun tastet på kasseapparatet. Da hjalp det med røykepause. Mens hun skannet varer planla hun dagens middag.
– Ja, da blir det koteletter, sa hun.
– Unnskyld, sa kunden som ventet.
– Beklager. Jeg tenkte høyt. Hun så mot varene og fortsatte.
– Du skannet eplene to ganger!
– Hæ? Nei, gjorde jeg det?
– Ja, og jeg har ikke hele dagen!
– Beklager så mye. Kinnene hennes var like røde som eplene. Uten å trekke pusten fortsatte hun til neste i køen.

På vei hjem gikk hun gjennom lyden av barn i vannspreder og grill os fra alléen, og så meg ikke. Planter fikk vann og stell inni hagen, mens jeg var fortsatt utenfor. Var det noen som visste at jeg eksisterte?

Vel hjemme i leiligheten stekte hun kotelettene inne. Ut på balkongen gikk hun aldri, der ble minnene for vonde og for sterke. Resten av kvelden satt hun i sofaen med røyken i den ene hånden og kaffen i den andre. Standard prosedyre. For seksten år siden satt det en ved siden av henne. Han var student og tok opp studiefag for å komme inn på arkitektstudiet. Hun fikk jobb i butikken, så de hadde nok å rutte med. Nå var han kun tilstede i det gulnede bildet over sofaen. De drømte om å trille barnevogn i parken og ha villa i alléen, men det ble ikke sånn. På plass bak kasseapparatet igjen, så hun en endeløs kø av ungdommer. De knuffet i hverandre og hadde hver sin is i hånden.

– Kan du få opp tempoet, eller! sa en av dem.
Hun så ikke opp. Det gjorde vondt å se dem i øynene. De var akkurat så gamle at en av dem kunne ha vært hennes. Hun fiklet med skanneren, den ville plutselig ikke lese strekkoden på isen, en Royal. Hånden skalv og hun mistet den i fanget.
– Æsj, sa den ene ungdommen. Jeg vil ikke ha den isen der! Han lo, og gikk så og hentet seg en ny.

Butikkdamen la Royalen forsiktig bort. Da luften endelig var fri for skråling, tok hun fatt på neste kunde. Men så tok hun seg for hjertet. Det stakk der inni. Hun klarte ikke å sitte oppreist. Det kunne ha vært hjerteinfarkt, men det var det ikke. Hun skulle ha vært hos legen, men da hun var der sist, for flere år siden, hadde han sagt at hun hadde høyt blodtrykk. Hun turde ikke dra tilbake.
Sjefen gav henne til slutt tillatelse til å dra hjem for å hvile.

På veien tilbake til busstoppet måtte hun sette seg ned og puste på en benk rett ved hagen i alléen. Hun trodde ingen hørte henne, men jeg fikk med meg alle hennes høylytte tanker. Det var mørke skyer på himmelen. Den tunge luften lettet litt, men de eneste dråpene som kom, var de som rant nedover kinnene hennes. Jeg var også i ferd med å visne. Jeg skulle ha vært med de andre, men det ble ikke sånn.

På plass bak kassen igjen, etter en hviledag, var hun igjen i gang med å planlegge maten. Det var ikke lønningsdag i dag heller.
– Kun 33 kroner igjen, sa hun og sukket.
– Hei, sa en mann. Hun så opp. Han hadde kort, svart krøllete hår og smilte bredt.
– Du er veldig god å skanne du. Du skanner varene på annen måte enn jeg aldri sett før. Med så nøyaktig. Sjefen din må være skikkelig stolt på deg. Han snakket med gebrokken aksent. De kritthvite tennene hans lyste. Hun kjente seg varm i brystet og så blygt ned, tok neste vare og løftet den mot skanneren. Hun hadde tenkt å svare hei, men ordet ble svelget. Hendene jobbet raskere. Aldri hadde pipene fra skanningen kommet tettere. På vei til bussen var skrittene lettere og hun holdt blikket framfor seg. Så skjedde det. Hun la merke til meg! Hun stoppet og løftet på brilleglassene. Bladene var begynt å henge. Hun så forsiktig rundt seg. Så gravde hun i jorden, plukket opp alle de tynne og hårete røttene hun klarte og tok meg med i vesken. Duften fra de purpur fiolette syrinene fra hagen fulgte oss resten av hjemveien. Den kvelden ble jeg plantet nære blokken hennes. Hun snakket til meg og vannet meg hver dag. Hun fortalte meg om det som skjedde for seksten år siden og om det stusselige livet i leiligheten og i butikken.

Uken etter kom mannen med det hvite smilet forbi. Han hadde på seg en tynn dunjakke.
– Der er jo flinke butikkdamen! Men jeg ikke har sett deg her før..?
– Nei, svarte hun og så ned på meg. Lenge. Så tittet hun opp igjen fra de grønne bladene. – Jeg har fått meg en plante. Den trenger meg her ute.
– Den ser litt sliten ut. Ja, den trenger mye vann på denne grønne vinter.
– Den var verre for noen dager siden.
Hun rettet opp ryggen og smilte til han for første gang.
– Da er du god på sånn omsorg. Jeg heter Ali. Han dro ned glidelåsen på dunjakken.
Ali kom forbi hver dag. Mellom de grønne bladene mine vokste det ut små hvite blomster med gul blomsterbunn i juli-lyset. Butikkdamen fortsatte å prate lenge med meg. Ali pratet like lenge, med butikkdamen. Jeg lyttet og observerte.

I butikken var tankene hennes over på noe helt annet. Hun smilte for seg selv.
– For en nydelig dag, sa hun og så opp.
– Ja, det er sant. Sommeren er den beste tiden, sa neste kunde.

Hun nikket, selv om hun ikke visste om hun helt trodde på det enda. Fingrene gled lett over kasseapparatet da hun stengte det for dagen. Bena tok skikkelig fatt og skrittene var så lange og raske at hun rakk en tidligere buss hjem. Det vokste frem små harde bær mellom de hvite kronbladene mine. Butikkdamen ventet tålmodig. Vannet og godsnakket med meg. Tømte alle sine tanker. Ali hadde tatt av dunjakken og hun glemte oftere og oftere både kaffen og røyken. Bærene mine begynte å få rødfarge.

Juli´s siste sommernatt hadde tropevarme og en symfoni av gresshoppe-sang.
– Nå kan du plukke det, sa Ali. Han så ned på det største bæret jeg hadde å tilby.
– Skal jeg ikke vente litt til? spurte hun.
– Hvorfor vente, det ikke bli rødere nå.
– Fordi når jeg har spist det, så er det over. Hun hadde forsiktig stemme.

Rynkene i pannen ble erstattet av tunge øyebryn. Hun strøk over bæret med fingrene. Nesten slik hun hadde gjort over magen sin den dagen da de fikk vite at det ikke lenger var liv. De mørke fingrene hans rørte borti hennes idet han plukket det for henne.

– Se her, lukt. Han førte bæret opp til nesen hennes. De stod tettere enn hun hadde stått inntil noen på disse seksten årene. Siden den dagen han hadde hoppet, og hun fikk enda et navn å sette på marmor støtten. Ali førte bæret til munnen hennes.
– Smak, sa han.
Han løftet den ledige hånden og fikk tak i hennes. Hun lot leppene gli over bæret. Så Ali i øynene. Han så henne. Han smakte på det først. En fyldig sødme. Så geleidet han resten inn i munnen hennes. Saftig jordbærsaft gled nedover tungeryggen. Han smakte og på den deilige saften. Lenge… Det var mer enn bare meg, en jordbærplante, som spirte.