JULENOVELLER 2021

ANNONSE

ANNONSE

 

VINNER:

DEN LILLE NISSEN

av Ellen Margrete Grong

 

Vi gratulerer Ellen Margrete Grong som vinner av julens skrivekonkurranse, og jammen har juryen kåret den samme vinneren som i fjor til jul.

Julenovellen er svært velskrevet med et positivt innhold som vi får god julestemning av å lese.

Vinneren mottar 1.000,- skattefrie kroner og selvfølgelig ære og berømmelse!!!. :)

Vi mottok 9 helt forskjellige, kreative bidrag,

pluss 1 som kom etter frist og blir med i trekningen neste år.

 

Tusen takk for alle flotte noveller.

VINNER

Illustrasjon: Pixabay

DEN LILLE NISSEN

v/Ellen Margrete Grong

 

Det var den siste arbeidsdagen før jul og de hadde hatt den årlige, tradisjonelle julelunsjen på kontoret. Det var kurvfest og gløgg, og noen hadde funnet fram stemningsfulle flammer på YouTube som skulle illudere peiskos på skjermen over møtebordet. Alle hadde vært i julemodus, opprømte og glade, og klare for å komme seg hjem hurtigst mulig. Mange av kollegene hadde gått tidlig hjem for å rekke alt.

Nina hadde noen prosjekter i sin portefølje hun tenkte få litt mer kontroll på før hun kunne ta fri, så hun satt helt til det hadde blitt mørkt og kveld ute. Julestemning hadde hun ikke. Det var en del år siden hun hadde kjent på den. Det var best å fylle førjulstiden med arbeid, for å slippe å kjenne på ensomhet og vemod. Hun hadde ingen familie å reise hjem til. Den alkoholiserte faren hadde hun ingen kontakt med, moren var død, og det var bare fjerne slektninger igjen. Joda, noen av dem hadde slengt ut noen invitasjoner av og til, men når man ellers i året ikke hadde noe særlig kontakt og ikke hadde noe til felles, ville det kjennes veldig kunstig ut å dukke opp i jula.
Jon, som hadde vært Ninas samboer siden studietiden, hadde for et par år siden funnet en annen og flyttet ut. Nina var plutselig ikke god nok lenger. Det hadde kommet brått på, det føltes brutalt at han hadde gått bak ryggen hennes, og hun hadde brukt lang tid på å bearbeide det som hadde skjedd. Mange ganger hadde hun spurt seg selv om hvordan det kunne ha seg at hun ikke hadde sett noen tegn eller forvarsler. Alle hadde bare forsvunnet ut av livet hennes, også de felles vennene hun og Jon hadde. Kanskje hadde hun hatt litt skyld i det selv, siden hun hadde mistet troen på folk og trukket seg tilbake. Kollegene hadde hun et godt forhold til, men det var ikke slik at de pleide å omgås privat.
Som den siste ut av kontorbygningen sjekket hun at lysene var slukket og at alt var ryddet opp etter samlingsstunden på møterommet. Hun tok et tiloversblitt rundstykke i hånden og spiste av det mens hun gjorde seg klar til å gå ut. Hun tok på seg den varme kåpen, slengte skjerfet rundt halsen og gikk ned trappen og ut på gaten. Det var lille julaften, og butikkene holdt oppe lenge. Det var noen snøfiller i luften, og Nina bestemte seg for å gå gjennom parken. Kanskje det kunne lette litt på humøret. Handlegatene ville bare gjøre henne enda mer trist, hun som ikke hadde noen å kjøpe noe til. Venninnene fra hjemstedet hadde allerede fått gavene sine da hun var på besøk tidligere på høsten. Det var alt for dyrt å sende ting i posten, og glassvaser var veldig in nå, derfor hadde hun kjøpt det til begge to. Hvorfor tenker jeg på dette nå? undret Nina seg. Jeg gjorde unna alt det der tidlig for å slippe å tenke så mye.
Hun sparket med foten bort i en haug med løv som ikke var dekket av snøen. Nina trakk inn et stort drag av den kalde luften og det kom frostrøyk fra munnen hennes da hun pustet ut. Det var temmelig kaldt, men deilig og friskt. Himmelen var mørk, men klar. Hun ruslet sakte videre. Betraktet parken som så helt annerledes ut om kvelden enn på dagtid. Lyset fra de skitne kuplene var dunkelt og gulaktig, men snøen lyste opp og det var hengt opp julelys i noen av trærne. Nina begynte å føle seg litt mer rolig og avslappet. Det kan bli en deilig jul for meg, tenkte hun. Jeg kan ta på meg pysj, tulle meg inn i et pledd og se så mange filmer jeg bare orker.
Plutselig hørte hun gråt fra en liten skikkelse i rød topplue som satt på en av benkene ved fontenen. Rent instinktivt gikk hun bort for å se hvem det var som satt der. Det var en liten gutt på rundt fire eller fem år. «Sitter du her og gråter? Jeg trodde det var en liten nisse som satt her, jeg da jeg så den røde topplua. Grå strikkegenser har du også, slik som smånissene har», sa Nina for å få gutten til å tø opp litt. Gutten fortsatte å gråte, og prøvde å hulke fram noen ord: «Pappa….jeg finner ikke pappa…..»
«Var du på tur med pappa, og så gikk du deg bort?»
«Nei, jeg var ikke på tur. Men jeg sto sammen med pappa der han selger juletrær, og så skulle jeg bare leke litt for det var så kaldt, og nå finner jeg ikke pappa.»
«Hva heter du?» spurte Nina. «Lasse», svarte gutten. «Du Lasse? Jeg heter Nina, og jeg kan sikkert hjelpe deg med å finne pappaen din. Han er nok ikke langt unna. Står han et sted i parken og selger juletrær?»
Nina tok gutten i hånden og fulgte gangveien mot den andre siden av parken. Der pleide det å gå litt flere folk. Ved porten sto en mann med et par juletrær stablet opp mot gjerdet, og en stor fjøslykt var plassert ved siden av. Mannen så ut som en stor utgave av den lille gutten, med samme påkledning: rød hjemmestrikket topplue og grå ullgenser med lusemønster. «Er det pappaen din?», spurte Nina. Gutten røsket til seg hånden og løp bort til mannen. «Pappa! Pappa!» Gutten hulket litt igjen. «Der er du jo Lasse! Jeg så deg ikke og begynte å lure på om du hadde gått litt langt vekk fra meg, for du var jo her nettopp. Ble du lei deg? Gikk du deg litt bort?»
«Han var ikke så langt unna», sa Nina. «Jeg fant han ved benkene der borte i den andre enden av parken», sa hun og pekte. Men det er ganske mørkt, og jeg tror han ikke helt husket hvilken retning han skulle gå for å komme tilbake til deg. Han virket litt redd» «Ja, det er ikke så lett når man er så liten», sa mannen. «Tusen takk for at du hjalp ham, eller oss for å si det sånn. Jeg måtte ta ham med på jobb i dag, for i formiddag måtte jeg kjøre min kone til fødeavdelingen. Hun fikk rier, og jeg hadde ikke noen barnevakt på så kort varsel. Lasse liker å være med pappa også, gjør du ikke?» sa mannen og røsket litt i topplua på sønnen. «Jo» sa Lasse. «Nina trodde jeg var en nisse!» «Heter du Nina? Jeg heter Nils. Og dette er sønnen min Lasse, men det vet du jo.» «Jeg jobber rett her borte på advokatfirmaet Ask, sa Nina. Jeg var bare på vei hjem,»
«Jeg har bare et par trær igjen å selge, så drar vi, Lasse. Vi kjører hjemom før vi drar til sykehuset. Det er sikkert en stund til lillebror bestemmer seg for å komme ut! Mamma er jo bare der til observasjon». Det ringte i Nils sin mobiltelefon, og han tok den opp av lommen. Imens sto Nina og betraktet juletrærne. Det sto et bittelite et der som kanskje ville kunne passe fint i leiligheten. Kanskje hun skulle tilby seg å kjøpe det?
Nils ble plutselig alvorlig i fjeset mens han holdt telefonen mot øret. «Nå med en gang?» sa han. Nina skjønte at det var beskjed fra sykehuset. Han puttet telefonen i lommen mens han mumlet noe om at han måtte raske alt sammen og få det inn i bilen. «Vi må forte oss til sykehuset, sa Nils til Lasse. Babyen har visst tenkt å komme ut nå, og mamma trenger meg.»
«Jeg kan hjelpe dere å få tingene inn i bilen, tilbød Nina. Det lille treet der vil jeg forresten kjøpe.» Nå sto det to trær igjen. «Jeg har ikke tid til å selge det til deg nå, tror jeg», sa Nils.
«Jeg skal ingen steder», sa Nina, «- så hvis du vil kan jeg hjelpe deg å passe gutten din på sykehuset mens du er inne hos moren. Ja, hvis du trenger hjelp da, jeg vet jo ikke om du har andre». «Bestemor skal komme» sa Lasse, men hun bor ikke her og hun skal komme i morgen»
Nils stuet trærne bak i varebilen og løftet deretter Lasse inn i baksetet og festet ham i barnesetet. «Ja, om du kan, hadde det vært supert», sa Nils. «Ja, om du stoler på en vilt fremmed da», sa Nina. «Hvis du jobber hos advokatfirmaet Ask der borte i Strandgaten tar jeg sjansen, da kjenner jeg sjefen din», sa Nils med et glimt i øyet. «Det vil være fint om du kan hjelpe meg litt med Lasse på sykehuset. Det begynner å bli sent, og han er sikkert sulten. Kanskje dere kunne gå i kiosken og se om dere finner noe å spise mens jeg går inn på fødestuen.»
«Jeg vil også inn til mamma», sa Lasse da de hadde begynt å kjøre i retning sykehuset. Han hadde fulgt nøye med på samtalen mellom pappaen og Nina som satt i framsetet. «Nei, du kan ikke det akkurat når babyen er på vei ut, skjønner du. Du kan komme inn etterpå. Nina kan passe på deg imens. Tror du ikke det går greit? Jeg kommer ikke til å være langt unna.»

Nina tok Lasse med i kiosken, der hun kjøpte pølse med brød og et barneblad til Lasse. «Liker du Tom og Jerry?» spurte hun. «Ja! Det gjør jeg» sa Lasse. «Kom så setter vi oss her borte, så kan jeg lese litt for deg mens du spiser pølsen.» Lasse ble varm og rød i kinnene da han hadde spist pølsen, og han ble mer og mer søvnig. Til slutt seg han ned i fanget til Nina og sovnet. «Ble du så trøtt, du da», sa hun og strøk ham over den litt svette og bustete luesveisen.

De satt slik i halvannen time. Nina begynte å få vondt i ryggen, men hun ville ikke vekke Lasse, så hun satt helt i ro. Til slutt begynte hun nesten å duppe litt selv, inntil hun følte at det sto en skikkelse ved siden av dem. Det var Nils. Han så glad ut. Han fortalte til Nina at fødselen var over, og at alt hadde gått bra. Han ville ta Lasse med til moren slik at han kunne få se broren før de reiste hjem. «Tusen takk for hjelpen, det var veldig fint gjort av deg, og så på lille julaften da!» «Jeg skulle jo ikke noe annet», sa Nina, «Det var bare hyggelig å kunne hjelpe. Lasse er slik en skjønn liten gutt. Gratulerer med babyen, forresten!» Nils løftet Lasse opp fra fanget til Nina. Hun reiste seg opp og kneppet igjen kåpen.
Nina gikk til bussholdeplassen og fant en buss hun kunne ta for å komme seg hjem. Hun følte seg litt opprømt. Det ble helt annen kveld enn hun hadde sett for seg. Tenk at hun hadde vært barnevakt for en helt fremmed familie, sånn helt plutselig. Så fint å kunne være til hjelp! Hun hadde ikke tenkt på jobben et sekund, og hun hadde ikke savnet sofaen og filmene hun skulle se. Det var godt å bare hoppe til køys da hun kom hjem, og hun sovnet raskt.
Det ble julaften formiddag, og Nina ble vekket av at telefonen ringte. Hva er det nå da, tenkte hun litt irritert, hun skulle sove lenge. Ukjent nummer. Hvem er det som ringer på selveste julaften? Hun hørte noen puste, uten å si noe. «Hei, det er Nina, hvem er det som ringer?» Var det tulleringing? Hun hørte mer pusting. «Det er meg, Lasse!» sa en barnestemme. «Neimen, hei Lasse, er det deg? Hvordan har du det?» «Vi har hentet mamma og lillebror på sykehuset, og nå skal vi til togstasjonen og hente bestemor!» «Så fint da», sa Nina. «Pappa og jeg vil gi deg juletreet ditt, og kan vi få lov å komme til deg med det nå?»
«Å ja, det hadde jeg glemt», sa Nina. «Jeg skulle jo kjøpe det lille juletreet. Ja, dere må gjerne komme innom, hvis dere har tid da!» «Nå vil pappa snakke», sa Lasse. Hun ga Nils adressen før hun la på, og skyndte seg inn på badet for å kle på seg.
Etter en stund sto den blå varebilen utenfor bygården, og ut av den kom Nils og Lasse. De tok det lille treet ut av bagasjerommet, og satte det ned på fortauet. Nina så det fra vinduet, og gikk ned for å åpne døra. «Tenk at dere husket på at jeg skulle kjøpe treet, da» sa Nina. «Har du Vipps?» «Nei, dette treet skal du få, fordi du var så snill å passe Lasse i går kveld. Jeg tror ikke jeg hadde fått solgt det uansett, du ser det er litt skjevt bak her», sa Nils. «Jeg setter det bare inntil veggen i en krukke, så blir det fint», smilte Nina. Ut av bilen kom det en eldre dame. «Hei, jeg vil bare hilse på. Jeg hørte om deg, at du passet barnebarnet mitt i går kveld. Og jeg er moren til Nils. Bodil heter jeg.» Hun rakte fram hånden og ga Nina et fast håndtrykk.
«Har du planer i kveld», spurte hun. «Nei, jeg skal bare være her og slappe av», sa Nina. Bodil så opp mot bygården med en litt skeptisk mine. «Lasse hadde fått med seg at du bor alene, stemmer det? I så fall, kunne du ha lyst til å bli med oss ut til gården og feire jul med oss?» «Det går vel ikke, med et nyfødt barn og alt dere sikkert skal gjøre klart til kvelden. Din kone vil vel ha ro og fred?», sa Nina og så bort på Nils.
«Det går helt fint, det vil bare være hyggelig. Vi har et stort hus. Hanne og babyen har fått rom i den ene stua akkurat nå, det er skyvedører der og hun kan hvile når hun vil. Hun er i veldig fin form, og ville dra hjem med en gang. Spesielt siden det er julaften. Barselavdelingen er ikke stedet å være på en sånn dag. Vi er dessuten sosiale folk, som liker å ha besøk. Hun foreslo det forresten selv da jeg og Lasse fortalte om deg.»
Nina nølte litt. Orket hun dette? Var det ikke litt rart og styrete å bli med hjem på gården til mennesker hun nettopp hadde møtt? Samtidig tenkte hun på de kalde pastarestene hun hadde liggende i kjøleskapet. Hun hadde helt glemt å kjøpe julemat.
«Det blir så bra!» sa moren til Nils. «Det blir bare oss fem og babyen. Og jeg skal lage ribbe. Og dessert! Vi har rikelig med både mat og drikke. Det er min barndomsgård og jeg kan love deg skikkelig julestemning. Jeg er godt vant med kjøkkenet, selv om jeg ikke bor der lenger. Jeg tror Lasse har lyst til at du skal bli med, ikke sant?» Lasse nikket og nappet i Ninas genserern. «Jeg vil vise deg rommet mitt», sa han. «Og alle lekene, og alle bøkene! Vil du lese for meg igjen? Vil du?»
«Ok, da lille nissen min. Jeg blir med, men på en betingelse. Og det er at du viser meg hvor den ekte fjøsnissen bor!»

8 av bidragene:

Illustrasjon: Pixabay

JULEGAVEN

v/ Anne S. Wilhelmsen

 

Det er jul igjen.

Men ikke som den julen jeg kjente.

Med julekuler og glitter og lys, og uten en mørk krok.

Jeg, med mitt julehjerte, kunne ikke fort nok komme i gang med forberedelsene.

Jeg begynte allerede i november.

Og mannen min smilte overbærende hver gang jeg bar en ny eske ned fra loftet.

 –  Hvor burde vi henge denne stjernen i år, spurte jeg, men forventet ikke annet enn den mumlingen jeg alltid fikk til svar at – det er jo bare november

Jeg tenker på november, hvor mørk den hadde vært uten julen å se fram til, og jeg holder opp den skjøre lysestaken i gull, den med englene som blir drevet av stearinlysene, og jeg setter den på peishyllen hvor den alltid står. Og jeg tenner lysene og jeg hopper opp og ned som da jeg var lita jente og roper til mannen min at han må høre. Den spiller, i år igjen!

Men han orker ikke all denne julefryden, vet jeg, han synes det er en kjøpefest uten ende og at vi burde tenke oss godt om før vi er med på å videreføre denne trenden, sier han.

Jeg tenker på berlinerkranser og goro og fattigmann som han liker så godt, og spør ut i løse lufta om disse urgamle tradisjonene heller ikke burde støttes opp om, men jeg får ikke noe svar, han har visst forsvunnet.

Så hører jeg stemmer i gangen. Det er faren min som drar med seg snøen inn.

Hvilken lykke det var, tenker jeg nå og ser tilbake på det året.

 

Det snødde den dagen også, da han kom.

Jeg stekte krumkaker mens jeg fulgte et snøfnugg med blikket bak julegardinene. De kom tettere og tettere og la seg som et hvitt teppe på bakken.

Mens kaffetrakteren surklet og rant, tente jeg alle lysene i adventskransen på kjøkkenbordet foran han.

Jeg tenkte at jeg ville gjøre det så koselig jeg kunne, nå når han først var her, og jeg la fram juleservietter med engler og helte en fløteskvett i muggen som jeg aldri brukte ellers. Nystekte krumkaker skulle nok smake til kaffen. Alt skulle være perfekt når jeg en sjelden gang fikk en prat med faren min alene.

Det var da jeg skjenket kaffe i koppen hans at han sa det

 –  Du må ta deg av moren din heretter, jenta mi

 –

Tiden stod stille akkurat da, før det gikk opp for meg, det jeg hadde skjønt lenge. Det var faren min som hadde skjermet meg fra sannheten. Den urovekkende sannheten om at moren min var på vei bort fra oss.

Jeg så uforstående på ham. Et snøfnugg hadde smeltet og hang som en dråpe under nesetippen.  Jeg fulgte den med øynene til den dalte ned i koppen.

 – Men du da, pappa

Jeg hørte spørsmålet og skjønte at det var jeg som hadde stilt det.

Han sa det da, at han hadde langt framskreden kreft.

Krumkaken gled ut av hendene mine, og ned på gulvet.

Han som alltid hadde vært der, for moren min, for søsknene mine, for meg. Han som alltid hadde en løsning på alt. Han som oppmuntret, støttet, trøstet. Jeg hadde tatt han for gitt, nå skulle han forlate oss.

 

Demens, kreft.

Så ensom han er nå, tenkte jeg og følte meg så uendelig hjelpeløs overfor møtet med dette store, nye.

Jeg husker jeg gråt i det han løftet kaffekruset og knaste i seg krumkakene før han satte det blå blikket i meg. Og så sa han det, at jeg var sterk.

Det var en fin ting å si, og siden det var han som sa det, trodde jeg på det.

Det var året etter, at jeg drøyde med å hente kassene ned fra loftet. Adventstiden nærmet seg. Kanskje skulle jeg bare droppe jula dette året, tenkte jeg.  

Det var en beksvart første adventsmorgen, på vei mot kaffetrakteren, at jeg holdt på å snuble i alle kassene som stod på rad og rekke på kjøkkengulvet. JUL stod det med store, optimistiske bokstaver på hver eneste en. Hjertet mitt slo raskere, og jeg sank sammen foran dem.

Det måtte være han som hatet «julemaset» som likevel hadde hentet de ned. Øverst i den nærmeste esken lå en haug med falmede, nesten uleselige julekort, men det var noe med de nostalgiske bildene som trakk meg til seg.

Jeg tok for meg haugen med julekortene og inneklemt blant falmede juletrær og nisser, lå en gulnet konvolutt. Navnet mitt stod på den og skriften kjente jeg. Jeg plukket den opp som en skjør blomst og da jeg åpnet den falt en krøllete, gammel pengeseddel ut av konvolutten.

Pappas skrift lyste i mot meg, ikke fra en skjelvende hånd som på slutten, nei dette var fra en sikker hånd som ville skrive julehilsen til datteren sin.

Han ville takke for all julehyggen hun stelte i stand.

 –  Vi vil at du skal kjøpe noe til deg selv for disse pengene, og så vi håper du vet hvor takknemlige vi

 –  Det var så typisk han, denne siste setningen, og jeg så for meg smilet i øynene.

Mellom tårene kunne jeg skjelne de sirlige bokstavene som sa at det var undertegnet mamma og pappa.

 

Det er jul igjen.

Jeg nyter å ha på meg de vidunderlige, hjemmestrikkede, røde vantene i vinterkulda.

De som er en gave fra noen jeg savner. De som bare lå der på julemessen og ventet på meg den dagen den uventede hilsenen kom.

Den som hadde gjemt seg bort på et loft så lenge, for så å dukke opp igjen som et julemirakel.

Illustrasjon: Pixabay

DERFRA DALTE JULEN NED  

v/Inger Johanne Kristiansen

 

Vesle Maryam skulle oppleve sin første norske jul. Hun hadde allerede hørt rykter om både julenissen og Jesus. Og man fikk gaver. Mens hun tittet opp gjennom snøfnuggene som kom dalende ned fra himmelen så undret hun seg på alt dette rare og spennende i dette landet. Snøen, julenissen, Jesus og julegaver. Alt var nytt for henne. Snøen kom fra himmelen, julenissen for over himmelen med reinsdyr og slede full av julegaver. Og Jesus var et sted der oppe i himmelen. Himmelen måtte være et fantastisk sted forsto Maryam. Derfra dalte julen ned. Den natten drømte hun at julenissen kom. Han sa – Er det noen snille barn her? For jeg har med julegaver til snille barn. Maryam tenkte at dette ble vanskelig for hun hadde ikke alltid vært like snill. Bedrøvet så hun opp på julenissen mens hun sa som sant var. Det ble nok ingen gaver på henne.

Men julenissen sa at det ikke var så nøye. Hun kunne bare si at hun hadde vært snill, så holdt det. – Da lyver jeg jo sa Maryam. – Det er slik de fleste barna sier, for slik er reglene sa nissen. Maryam sa ikke ett ord og julenissen forsvant.

Senere den natten drømte hun at Jesus kom. Han sa, – hei Maryam, hvorfor er du så lei deg? – Jo jeg kommer nok ikke til å få noen julegaver, for de er bare til de barna som har vært snille hele tiden.

– Slik tenker ikke jeg, sa Jesus. – Julenissen og jeg liker begge to å gi bort gaver. Vi liker å glede andre. Men jeg vet at ingen klarer å være så snille som de burde være. Derfor tok jeg alt det dumme og gale over på meg. Så de som vil ha dette godkjentstempelet av meg, de kan få gode gaver.

– Å Jesus tusen takk, kan du si til julenissen at jeg er bra nok, for du har godkjent meg?

– Klart jeg kan, sa Jesus. – Skulle bare mangle. Barna hører jo mitt rike til. Og julenissen må høre på meg, for jeg er både først og størst. Jeg ble født i en krybbe i en stall i Betlehem. Og døde på et kors for menneskenes skyld. Det virker ikke så stort i noens øyne, allikevel feirer de min fødselsdag i mange land over hele verden. Det er det julen handler om. Men jeg er ikke opptatt av å få gaver. Jeg har selv gitt den største gaven til alle som vil ta imot den.

– Hjelp her i tiden, og evig liv.

Dagen etter nærmet vi oss bestemorshuset, mens snøen fortsatt dalte ned. Jeg hadde hørt om engler som også dalte ned, men de dalte visst ned i skjul. Hos bestemor og bestefar var det et vedskjul. Jeg tror jeg vil ta en titt der, før jeg går inn. På trappa sto en julenissefigur og på døra hang det krans med blinkende lys. Inne var et juletre og det var vakkert pyntet. Og englene likte seg visst både her og der. I vinduet var det ei stor julestjerne som skulle minne om den stjerna som lyste over stallen der Jesus ble født. Det luktet godt i hele huset av julemat og røkelse. Jula hadde den beste lukta i hele året. Sannelig var bursdagen til Jesus blitt noe helt spesielt.

Nå kunne bare julenissen komme for jeg hadde allerede tatt imot den største gaven som sa at jeg var bra nok.

Det hadde bursdagsbarnet sagt, han som selv var den største gaven!

God jul

ELLA OG ASTA FEIRAR JUL

v/Jorunn Valle

 

          Ella og Asta hadde gått rundt og venta på jula i vekesvis. Det var den beste tida på året

var dei to søstrene skjønt einige om. Men tida gjekk alltid så seint når ein venta på julekvelden!

Alle pakkene, den gode maten og dei morosame julebesøka.

       Mora til de to småjentene, Maren, hadde mykje å gjere før jul, og syntes ikkje tida gjekk

seint. Nei, tvert imot så lurte ho rett som det var på, om ho skulle klare å bli ferdig med alt

til jul, så fort som desemberdagane for av garde.

        Familien dreiv sin eigen gard, på same måte som så mange andre familier i norske bygder på

denne tida. Garden var liten og tungdriven, slik så mange Vestlands-gardar var. Derfor

måtte mannen hennar ha anna arbeid i tillegg til garden; han jobba som mjølkekontrollør.

Dette arbeidet bestod i å kjøre rundt på ein liten blå moped til bøndene i bygda, og ta prøver (på

små glass) av mjølka dei produserte. På den måten kunne han finne ut om mjølka hadde god

og tilfredsstillende kvalitet. Og slik kunne familien spe på inntekta, så dei hadde nok å leve av

gjennom året.

           Sjølv om det var mykje hardt arbeid og slit med gardsarbeidet i kvardagen, så vart like fullt

jula sett fram imot med høgtid og glede. Då hadde familien ekstra god mat, juletre og gjekk i

Julebesøk, akkurat slik vi gjer i dag. Men haugen med gåver under juletreet var mykje mindre

den gongen.

           På julaftan gjekk dei to søstrene til bestemora og bestefaren sin på Seim for å «bytte julegåver». Det var en tur på om lag fem kilometer fram og tilbake, men det gjekk fort og greit når det var snakk om eit så interessant ærend! Med seg på turen hadde dei julegåver som besteforeldra skulle få. Det var som oftast heimelaga saker som handarbeid, og ulike matvarer. På Seims-garden fekk dei to småjentene overrekt julegåver som dei skulle bære med seg tilbake til Espeland, som var navnet på garden der dei budde.

            Den aller mest spennande julegåva kvart år, var den store kassen som kom med toget

frå Geilo. Den var frå tante Kari, som budde og arbeidde der, og som kvar jul sendte ein heil

kasse med gåver til dei to tantebarna sine som dei skulle hente hos besteforeldra. Den var

ganske stor og tung, så Ella og Asta bar den mellom seg heile vegen heim. Nokre gonger var

det glatt og isete på vegen, og andre gonger var det snø – men bilar var det nesten aldri på

bygdevegane den gongen.

            Ella og Asta klarte nesten ikkje å vente med å opne julekassen frå vinterfjellet, og dei andre

gåvene dei hadde fått med seg frå besteforeldra. Men vente måtte dei. For først skulle dei

pynte juletre, og så skulle dei ete julemiddag, -og tida gjekk alltid så uendeleg seint på

julaftan! Familien åt alltid lutefisk denne dagen, og til dessert hadde dei sviskegraut med

fløyte. Lutefisk var nok ikkje favorittmaten til dei to jentene i huset, men dette var dei vant

med. Julaftan og lutefiskmiddag høyrde i lag; slik skulle det vere denne høgtidsdagen.

          Og så, -gode og mette, i sine finaste kjoler og med sløyfer i håret, – var endeleg tida

komen; dei kunne gå og finne julepakkene sine under treet. Frå dei tre onklane sine på Seim

fekk jentene som oftast bøker eller blader. Ei jul fekk dei til dømes ei hobby-bok («lag ting

sjølv»-bok) av den eine onkelen, og eit årsabonnement på Norsk Barneblad av ein annan onkel.

Og den store kassen frå tante Kari var som regel stappande full av klede, leikar, papirdokker

og bøker. Jubelen stod i taket då dei to søstrene fekk sjå alt det spennande kassen innehaldt!

            1.juledag var familien alltid heime. Det var ein uskriven regel som sa at denne dagen

(som den einaste i året!) skulle ein ikkje besøke nokon. Men Ella og Asta

syntest det var heilt greit, for då vart det jo ekstra god tid til å leike med alle julegåvene.

Papirdokkene frå Geilo var det alltid spesielt morosamt å leike med, og så var det fint å

ha god tid til å sjå og lese i dei nye bøkene dei hadde fått.

              Denne juledagen hadde familien pinnekjøt til middag, og dette var mat som Ella og

Asta hadde fått «et nært forhold til». Dette kjøtet var nemleg slakta sau frå garden,

og det hadde hengt til tørk oppe på lemmen i fleire månadar fram mot jul. Barna

hadde gått under det, og kikka opp på det, kvar morgon og kveld på veg til og frå

soverommet. Fårekjøtet hadde tørka godt der oppe ved den varme skorsteinen, og

Ella og Asta hadde fleire gonger strekt seg på tærne, så lange dei var, berre for å få tak i

ein ørliten bit av det gode, salte kjøtet. Freistnaden hadde blitt for stor nokre gonger,

sjølv om søstrene visste godt at det var strengt forbode å røre ribbesidene. Det var så

lenge å vente på jula, og den gode julematen!

           Men no var endeleg jula her, og dei slapp å «snike seg til» ein liten smak lenger. Å,

det smakte himmelsk godt med pinnekjøt, poteter og kålrabistappe 1. juledag!

  1. juledag var familien alltid på julebesøk hos besteforeldra, Alida og Knut. Der

var også dei tre onklane til Ella og Asta denne dagen, og dei fekk alle saman herleg

julemiddag. Til dessert serverte bestemor Alida alltid ein nydeleg aprikos-krem. Ja, så god

var den, og så lenge hadde dei sett fram til akkurat denne desserten, at dei to jentene alltid tok

for mykje av den mektige kremen i skålene sine. Magane vart fortare mette enn augene,

det var heilt sikkert!

                Dei tre onklane (som på den tida var ugifte) var svært populære hos jentene. Dei

var så morosame og oppfinnsame, og fann alltid på så mange artige leikar i

julebesøka! Dei leikte kviskre-leiken, eit kortspel som heitte «Raudskjegg» og mykje

anna. I “Raudskjegg” skulle den som vann banke med handa i bordet. Det skulle også

den gjere, som gjorde ein tabbe, eller som såg at ein annan av spelarane gjorde ein tabbe.

I tillegg skulle utdelaren av korta banke i bordet før spelarane fekk ta opp korta

sine, osb. Med andre ord, så vart det mykje banking i dette kortspelet. I nokre julebesøk

vart det banka så mykje i bordet, at bestemor Alida slett ikkje fekk fred når ho skulle ha

middagskvilen sin. Då kom ho ut frå soverommet og klaga over at det vart spelt

altfor mykje “Raudskjegg” i julebesøka hennar.

               Men for Ella og Asta var «Raudskjegg» eit av høgdepunkta i jula. Dette kortspelet hadde

dei gått rundt og venta på, snakka om og gledd seg til i vekesvis.

              I romjula gjekk dei to søstrene julebukk til naboane, og dei var på juletrefest på

skulen. Og på nyttårsaftan hadde familien god middag heime, og Ella og Asta fekk

 vere lenge oppe om kvelden. Men noko fyrverkeri hadde dei ikkje, og slikt noko var heller

ikkje å sjå på den mørke nattehimmelen den gangen.

           Og så var jula over. Kvardagen og skulen begynte att, og Ella og Asta syntes i

grunnen det var helt greit, etter den lange juleferien dei hadde hatt. No skulle dei treffe

skulevenene igjen, og då skulle dei fortelje om alt det fine og flotte dei hadde fått til jul.

Illustrasjon: Pixabay

HVITNISSENE

v/Trine Dokkesveen

 

Gleder du deg til jul? Amalie så bort på kusinen Lill. Nei, det har jeg vel aldri gjort. Synes det er mas og egoisme, klaging på at det er så mye å gjøre, klaging på at alt koster så mye. Nei, det er lenge siden jul har vært noe positivt.

Amalie og Lill var kommet for å passe bestemorens hus mens hun lå på sykehus. Jorunn kom også innom, Amalie og hun var vokst opp her ute. Begge hadde hatt et felles mål fra de var små, de ville gjøre noe for barn, så det ble lærerutdanning, med det hadde de muligheten til å påvirke over lang tid, kanskje over flere år, og de flyttet for å gå på skole og de delte bosted og lærersted gjennom flere år.

Lill hadde møtt Jorunn før, og nå satt de alle tre med kakao og rundstykker med brunost og skravlet om løst og fast. Gleder du deg til jul? sa Amalie og kikket bort på Jorunn. Gleder meg til jul? sa hun spørrende. Ja, det er jo noe man går rundt og spør hverandre om før jul, er det ikke?

Jorunn lo og svarte at det beste med julen er å gi, og i mitt tilfelle så er det noen spesielle mennesker som er mottagerne da, så det kiler alltid litt i magen hvordan vi blir mottatt. Hvordan da? spurte Lill. Jo, mannen min er sykehusklovn, og helt siden vi møttes har jeg vært med ham på de ulike avdelingene flere ganger i julen, og det er mange triste skjebner der, barn som kanskje ikke overlever de neste dagene, og det er mange fortvilte foreldre, men vi prøver å finne på noe som kan være til glede for hver enkelt, både pasientene og pårørende. Det er det som er jul for meg, så på spørsmålet ditt må jeg vel svare at jeg gru gleder meg! :-)

Men Amalie, hvorfor spør du? sa Lill. Jo, sa Amalie, det at jeg kanskje skal være her flere dager i julen, så kanskje jeg kan gjøre en av mine drømmer til virkelighet! Vi alle tre har jo hatt våre utfordringer i oppveksten, vi vet hvordan det er å være litt utenfor, kanskje ikke ha så god råd, bli mobbet fordi vi ikke har råd til dyre leker og sånn, kan ikke vi tre bare finne på noe som kan glede de barna som gruer seg til jul?

Men, hvordan skal vi finne de? sa Lill. Vel, Jorunn har jo peiling, hun kjenner alle barna på sitt klassetrinn, og hun kjenner sikkert til hvordan mange av de andre elevene har det også,

Men jeg kan jo ikke… startet Jorunn, men så fløy plutselig blikket hennes til den ene siden, og hektisk rødme spredde seg. Jo, sa hun, la oss gjøre det! Jeg har to jenter i klassen som er verdens søteste, snilleste, de deler når de har noe, og forventer aldri noe tilbake. Mødrene deres er alene og jobber ekstra for å få alt til å gå rundt, og det finnes flere som sliter, jeg vet, jeg har sett det når jeg har vært på hjemmebesøk!

Vi kan være sånn usynlig millionær! sa Lill. Du mener hemmelig millionær vel? flirte Jorunn. Millionærer på gods og gull er vel ingen av oss, men vi har klart oss bra tross litt startvansker, det hadde vært kjempegøy om vi kunne hjelpe noen som fortjener litt ekstra sa Amalie. Begge så på Jorunn, kan du finne ut hvor mange? Lill og jeg kan lage gavepakker med spennende ting, noe som kan gi litt ekstra glede.

Jorunn hadde allerede begynt å notere. Skal vi liksom kle oss ut som nisser eller hvordan skal vi gjøre det? Hun så opp fra notisene sine. Vi kan jo være hvitnisser sa Amalie. Sånne snille vesener kledd i helhvitt som går rundt og gjør gode ting mot gode menneskebarn. Åh Lill! Du kan jo se om du får lånt noe fra jobben! Er det lov forresten? Ja, sa Lill, er det for veldedige formål så får vi låne gratis, og det er masse flotte kostymer som kan passe, skal sjekke på mandag.

Hvilken dag skal vi gjøre det spurte Lill. Første juledag på morgenen, da er det alltid en litt tung stemning, for da er mye av det man gledet seg til over, og kanskje mange er litt skuffet også. Ok, første juledag, men hva med gavene, det må jo være noe som virkelig kan gjøre en forskjell. Mannen min har sikkert noen gode tips, jeg skal spørre ham etterpå, sa Jorunn.

Første juledag snek tre hvitkledde seg ut av huset og inn i bilen, kjørte ned til et lite skogholt der de gjemte bilen og tok fram en stor sammenleggbar spark der de stablet fjorten store esker pluss hver sine sekker med flere små poser, for de måtte jo ha litt ekstra i tilfelle det var barn på besøk i husene de skulle besøke. Jorunn kunne alle stedene utenat, tolv hus med fjorten barn til sammen. De lo og fniste der de hjalp hverandre med hodeplagg og hansker for å få hele det hvite nisse engle-kostymet på plass, med glitter i fjeset og malte røde kinn, Jorunn fikk litt ekstra villedende sminke, for ingen ville jo at de skulle bli kjent igjen.

Det ble jo skikkelig suksess, mange steder var det barna selv som åpnet, og de fikk hver sin pakke med navnet sitt på og med “Hilsen Hvitnissene”, alle fikk også hver sin pose “Til Familien”, og dukket det opp noen ekstra barn som var på besøk så fikk også de en liten pakke hver seg. Alle var så høflige og takket så fint, enda det må jo ha vært rart å få tre ukjente hvitkledde vesener på besøk tidlig en morgen, det var bare glede å se hos store og små.

Vel hjemme seg de tre vennene utslitt utover gulvet. For et eventyr! Nå lå de selv langflate på gulvet med kribling i magen og håpet at alle barna gledet seg like mye over gavene de fikk som de tre gledet seg over det de hadde gitt!

Man er ikke mer verd enn det man gjør for andre sa Amalie. Det er sant sa Lill, tenk om de som har minst kan få muligheten til å glede seg mest til jul og ikke omvendt!

Første skoledag etter nyttår, og Jorunn så utover klassen sin. Disse mystiske Hvitnissene var nå noe som både voksne og barn hadde snakket om i flere dager, også her i de første minuttene av første time så var det et tema som absolutt alle var veldig opptatt av.

Hvem var de? Hvor kom de fra? Hvorfor var det bare noen som fikk besøk av dem? Jorunn smilte da hun så to av de jentene som hadde fått besøk, de satt der så rolig og så trygge i seg selv som de aldri før hadde vist, de to hadde alltid før vært litt duknakket, nå satt de der som om ingenting bekymret dem.

Hadde det vært en ordentlig nisse så hadde han selvsagt gitt den fineste gaven til meg, sa Anton, den mest høyrøstede i klassen. Anita og Tina var helt enig, for de hadde ønsket seg en hel masse, og hadde ikke engang fått besøk av den vanlige nissen.

Men så kom snusfornuftige Frida med en bemerkning om at hvitnisser var jo de med renest samvittighet og derfor ga de bare gaver til de barna som var snille på ekte! Dem dumme rød-nissen gir jo mest gaver til de som bare vil ha mer og mer, og det er jo ikke særlig snilt da! Pøh, nisser gjør vel ikke forskjell, han gir gaver til alle. Ja, men noen får mye mer gaver enn andre, og bryr seg ikke om de er snille eller ikke! Det ble en høylytt diskusjon i klassen, og alle var enige om at man antagelig måtte være snill hele året for å få besøk av Hvitnissen! Ja, sa Frida, jeg vet om noen som fikk og de er alltid snille med alle, så det er lurt å skjerpe seg!

Jorunn smilte, Amalie var ikke dum hun. Kanskje èn dag vil det blir flere Hvitnisser? Hvem vet, kanskje kommer det en hemmelig Hvitnisse til et hus nær deg i år? 

NÅ TENNES TUSEN JULELYS

v/Marit Rød

 

– Hvordan var julen hjemme hos deg da du var liten oldemor? spør Lisa.

Lisa på åtte år og oldemor Maren sitter side om side i sofaen. Sofaen som oldemor har arvet etter sine foreldre. Et flott møbel trukket med et vakkert burgunderfarget stoff. Det beste Lisa vet er å være helt alene med oldemor, sitte tett inntil henne i den gamle sofaen og å høre henne fortelle om sin barndom.

– Det jeg husker best fra min barndoms jul var alle forberedelsene, som startet lang tid i forveien. Jeg vokste opp på den gården som din onkel bor på i dag. Ingen hadde tid til å snakke med ei lita jente som gikk og gledet seg til jul. Alle de voksne var travelt opptatt med sine gjøremål, som måtte bli ferdig til julaften. Jeg følte at jeg var litt i veien, og forsto ikke hvorfor de måtte lage så mye mat og bake så mange kaker.

Da julaften endelig kom var jeg lykkelig. Juletreet med vakker pynt og tente lys, gavene under treet, bordet som var dekket med det flotteste serviset og hele familien kledd i de fineste klærne”, forteller oldemor.

– Men det som er det aller beste minne fra min barndoms jul er fra første juledag. Hvert år ble vi vekket av noen grusomme lyder, som om det var et katteslagsmål som foregikk nede i finstua. Vi lærte fort at det bare var faren min som stemte fiolinen. En fiolin som hadde ligget øverst på et høyt skap inne i stua gjennom hele året. Langt utenfor rekkevidde for oss barna.

Ingen fikk lov til å forstyrre han, der han sto og øvde til kveldens huskonsert. Hele huset dirret av spenning. Vi barna ble sendt ut for å leke så far kunne øve uforstyrret.

Fulle av forventning samlet vi oss i finstua etter middag. Høytidsstemte og lydløse satt vi fem barna og mor og ventet på årets store musikalske begivenhet.

De skjærende og kattejamrende lydene som kom fra fiolinen på morgenen, var forvandlet til de vakreste toner. Ut av den magiske fiolinen tryllet far fram de skjønneste julemelodier, og den nydeligste av dem alle var avslutningsnummeret,” Nå tennes tusen julelys.”

Jeg kunne teksten utenat fra jeg var ei lita jente. Den betydde så mye for oss alle, spesielt vers nummer to om at julens bud er kjærlighet og fred. Da jeg var på din alder, raste borgerkrigen i Spania og vi var så lykkelige for å leve i et fredelig land. Lite visste vi da at om få år skulle krigen herje i vårt lille land også. Tonene fra fars fiolin hørtes for siste gang julen nitten hundre og førtitre.

Våren etter ble far arrestert for illegal virksomhet, og sendt i konsentrasjonsleir. Han overlevde og vendte hjem igjen da freden kom, men han rørte aldri fiolinen igjen. Fingrene hans var ødelagt etter hardt arbeid i all slags vær under årene i fangenskap.

Nå tennes tusen julelys er fremdeles den skjønneste julesang jeg hører, men også den som fremkaller alle minnene, både de gode og de vonde. Håpet om en fredelig verden må vi aldri miste Lisa min”, sier oldemor.

Lisa og oldemor blir sittende lenge side om side i stillhet inntil Lisa bryter tausheten og spør om hvor fiolinene er nå.

– Den fikk Anne, din farmor. Jeg har ikke sett den på mange år, og ingen har spilt på den siden din tippoldefar spilte på den.

– Hvordan ser den ut da, fortsetter Lisa?

– Hvis du henter fotoalbumet som jeg har liggende i nederste skuffen i skapet der borte, skal jeg vise deg et bilde, sier oldemor.

Lisa finner fram albumet og gir det til oldemor Maren.

– Se her, dette bildet er tatt av far når han spiller på fiolinen første juledag i 1936.Og her er et bilde av mor og oss barna. Ser du at vi sitter i den samme sofaen som vi sitter i nå?

– Er det vanskelig å spille på fiolin, spør Lisa som har sittet lenge og sett på bildene uten å si et ord.

– Ja, det tror jeg, svarer Maren. Men jeg har aldri prøvd.

Lisa får det plutselig travelt. Hun har fått en ide, en hemmelig ide, som hun ikke kan dele med oldemor.

– Jeg må skynde meg hjem nå, sier hun, og skylder på leksene. Men det er ikke lekser hun tenker på, men farmor. Hun må snakke med farmor med en gang. Farmor bor rett i nærheten, så etter å ha sagt ha det til oldemor og lukket døren etter seg løper hun bort til farmors hus.

Hun ringer på, men har ikke tid til å vente på at døren skal åpnes, stormer inn i stuen og roper: – Farmor jeg må snakke med deg!

– Men jenta mi, sier farmor. Har det skjedd noe?

– Ja, jeg må vite om du har tippoldefars fiolin på loftet.

– Tippoldefars fiolin, sier hun. Hvorfor spør du om den?

Lisa forteller historien oldemor har fortalt, og hun forteller om den hemmelige idéen.

– Kom så går vi opp på loftet og leter, den skal ligge i en egen kasse der oppe, sier farmor.

Loftet til farmor er stort, spennende og litt skummelt på samme tid synes Lisa. De mørke krokene under skråtaket og alle eskene som skjuler noe ingen trenger lenger, men som var for fint til å kastes. Og i en av dem ligger den magiske fiolinen.

– Jeg tror den skal ligge der borte, sier farmor og peker mot et mørkt hjørne.

– Kan du krype inn Lisa? Her har du lommelykt.

Lisa åler seg inn i hjørnet og får raskt øye på en sort avlang kasse med håndtak på.

– Er det denne farmor, spør hun.

– Ja, det er den, sier hun og strekker ut armen for å ta den imot.

Lisas øyne stråler når hun og farmor har kommet ned i stuen igjen og har åpnet fiolinkassen.

Der foran henne ligger den, akkurat som på bildet. Hun klarer ikke å ta øynene fra det magiske instrumentet som fremdeles har en skinnende blank overflate, detaljer med innfelt perlemor og en elegant hals som ender opp i et perfekt utskåret ”sneglehus”. Det er som om det ligger en skatt oppi esken. Fiolinen som tippoldefaren hennes tryllet de vakre tonene ut av.

Farmor har sagt ja til å hjelpe henne med ideen, og hun har lovet å holde den hemmelig.

Månedene går og hemmeligheten forblir foreløpig en hemmelighet for alle andre enn de to medsammensvorne og en viktig person i tillegg. Måneder blir til år. Nesten to år har gått da Lisa, farmor, og den tredje involverte mener tiden er inne for å avsløre hemmeligheten.

Det er snart jul, og alle er opptatt med sitt. Det er ikke mye som har forandre seg fra oldemors barndom når det gjelder travel førjulstid. Men det er travelt på en annen måte, med avslutninger for både barn og voksne og innkjøp av gaver og mat i overfylte butikker.  Lisa på ti år føler hun er litt i veien, akkurat som oldemor gjorde da hun var liten.

Men hun har hemmeligheten hun deler med farmor, og den krever mer tid enn noensinne.

Oldemor Maren ligger og halvsover. Hun er sliten etter gårsdagen, julaften, hvor hele storfamilien var samlet her på gården hvor hun vokste opp. Ikke har hun sovet så godt i natt heller. Det er rart med det å ikke sove i sin egen seng. Rommet har engang vært hennes eget, men alt er forandret siden den gang. Hun glir inn og ut av drøm og virkelighet. Er tilbake i sin egen barndom hvor hun hører faren spille ”Nå tennes tusen julelys” nede fra finstuen. Hun åpner opp øynene og hører fremdeles tonene fra fiolinen. De kommer ikke lenger fra stuen, men nærmer seg rommet hun ligger på.

Døren åpner seg, inn kommer Lisa spillende på tippoldefars fiolin.  Feilfritt tryller hun fram de vakre tonene til ”Nå tennes tusen julelys”, etter nesten to års intens øving på kulturskolen. Hemmeligheten hun, farmor og spillelæreren har klart å holde skjult så lenge. Bak følger alle oldebarna og resten av storfamilien (som nettopp har fått vite om hemmeligheten). Alle bærer et lys i hånden og synger med så godt de kan.

Oldemor Maren er ordløs, men smilet som finner vei gjennom tårene taler for seg selv.

 

– Du stjerne over Betlehem, send dine stråler ned,

  og minn oss om at julens bud er kjærlighet og fred…

SNØKULEN

v/Per Lund

 

Det var lille Julaften.

Lars satt i bilen sin på vei hjem fra jobben. Han hadde avsluttet arbeidet klokken 12 for å slippe unna rushtrafikken. Men han var ikke alene på veien. Snarere tvert imot: Alle var ute på veien nå med bagasjerom fylt opp av julemat og presanger. Og noen hadde til og med juletrær tjoret fast på biltaket. I tillegg lavet snøen ned til tross for meteorologenes unisone dystre varsler om nok en snøløs jul. Alt av brøytemannskap var mobilisert for å holde veiene oppe.

Det uventede snøværet var også det store samtaleemnet i trafikkradioen og Miljøvernerne snakket optimistisk om klimaforandringer!

Den saktegående køen hadde stanset helt opp nå. Varmeapparatet og vifta sto på fullt for å holde duggen borte fra innsiden av rutene. Og vindusviskerne hadde sin fulle hyre med å holde frontruta fri for snø.

Mistrøstig fulgte han vindusviskerne med øynene – fram og tilbake.

Grunnen til hans dårlige humør var noe som hadde skjedd i morges før han dro hjemmefra.

Sønnen hadde en pakkekalender som han pleide å åpne før Lars dro på jobb. Det var ikke dyre gaver. Som regel var det luktevisklær eller fargeblyanter, men i dag hadde det vært en større ting. Sønnen hadde sett på den i spenning i hele desember og nå var dagen endelig kommet. Derfor var skuffelsen desto større da sønnen, etter å ha flerret av papiret, i en blanding av vantro og sinne hadde utbrutt: «Bare en snøkule?!»

– En magisk snøkule korrigerte Lars og fordreide stemmen sin slik at han hørtes ut som en spåmann: «Ønsk deg noe og rist på kula, så skal du se at ønsket ditt går i oppfyllelse!

– Da ønsker jeg at dette blir en drittdag! sa gutten og kastet kula fra seg før han stormet inn på rommet sitt igjen.

Heldigvis landet kula i en haug med klær slik at den ikke knuste.

Lars hadde tatt opp kula fra haugen og skulle til å kaste den i søpla. Den hadde ikke kostet mer enn 20 kroner på TGR, men ved en tilfeldighet ble han stående og se inn i kula. Tablået var en klassisk miniatyrby med hus, trær, fabrikker og veier fulle av biler. Det var utrolig detaljert. Ja, han hadde aldri sett noe så forseggjort. Det var nesten som om det var virkelig. Når han så nærmere, så det ut som om bilene sneglet seg av gårde rundt i byen og fra pipene kom det røyk…

Men han kunne jo ikke stå der hele dagen. Han ristet på hodet og satte kula fra seg på kjøkkenbordet.

Lars hadde gått og tenkt på denne episoden gjennom hele dagen, og på mange måter hadde det virkelig blitt en drittdag.

På jobben hadde alt gått på tverke: Da han skulle kopiere noen greier, hadde han lagt originalen opp ned i kopimaskinen slik at det bare kom ut blanke ark. Og da han skulle gjøre det på nytt, så hadde det blitt papirkrasj så han ble stående og fikle med det en god stund. I tillegg var det en viktig mail han skulle ha sendt. Den var faktisk så viktig at han hadde skrevet det ned i kalenderen med rød tusj. Men da han omsider skulle gjøre det, så var nettet nede.

«Jaja, da får jeg heller ta meg en tur innom jobben i romjula og sende den da» hadde han tenkt.

Det hadde sluttet å snø, og køen begynte å sige sakte framover igjen. En måkebil passerte i motgående fil i stor hastighet så bilen ristet av lufttrykket.

Men han hadde ikke kjørt mange meterne før det var stopp i trafikken igjen og nye voldsomme mengder med snø veltet ned fra himmelen. På bilradioen sang Anne Grete Preus om Himmelsk korrekturlakk. «Ja, om man bare kunne viske ut denne dagen!» tenkte han bittert.

Plutselig ringte mobiltelefonen hans. Han koblet til handsfree’en slik at han kunne prate uten å ta hendene fra rattet.

På displayet så han at det var sjefen som ringte. «Han skal vel høre om jeg fikk sendt e-posten», tenkte han og vurderte å la være å svare, men han fikk bare stå for det han hadde gjort.

Han trykket på svarknappen og presenterte seg.

– Ja, altså jeg ringer angående den e-posten …, sa Sjefen nølende.

– Ja, jeg beklager, sa Lars, men nettet var nede så jeg gjør det i romjula. Jeg kan eventuelt komme på formiddagen i morgen. Til tross for at han visste at det ville bli ramaskrik og spiker’n i kista for det vaklende ekteskapet.

– Så du har ikke sendte e-posten? spurte sjefen vantro.

– Nei, beklager, sa Lars og tenkte at her er det bare å begynne å se seg om etter ny jobb.

– Men, det er jo aldeles strålende! utbrøt Sjefen. – Nei forresten, det er helt fantastisk, fortsatte han. – Lars, du har gjort dette til vår lykkedag! Du kan vente deg en skikkelig påskjønnelse for dette! God Jul!

–  God Jul, sa Lars ettertenksomt, men Sjefen hadde allerede lagt på.

Igjen begynte køen å snegle seg framover. Da han etter stund kom hjem og parkerte i oppkjørselen, ble han møtt av minstemann som kom løpende gledesstrålende i bare sokkelesten.

– Det stemte jo Pappa! Den er magisk!

– Hva? sa Lars fortumlet.

– Snøkulen! Jeg ønsket meg snø og så ristet jeg på den. Og så kom det snø – akkurat som du sa!

Lars smilte og løftet sønnen sin høyt til værs.

–  Ønsket du deg noe mer?

–  Ja, sa gutten litt forlegent – Jeg ville si unnskyld i morges, men da hadde du allerede reist på jobben, så da ønsket jeg at det ikke skulle bli en drittdag allikevel.

– Og det ønsket gikk også i oppfyllelse! tenkte Lars og sa høyt: – Men nå må vi skynde oss inn så du får på deg tørre sokker. Du må jo ikke bli forkjølet i Julen.

Katten deres hadde vært ute hele dagen og så sitt snitt til å smette inn idet Lars skulle lukke døren. Med et byks hoppet den opp på kjøkkenbordet. Men det katten ikke hadde forutsett, var at det nå lå en liten juleduk oppå bordet. Så istedenfor et elegant nedslag, så sklei den framover på bordet og butta i Snøkulen som sto der. Og den igjen begynte å trille mot bordkanten …

Illustrasjon: Pixabay

4 KILO TYNNRIBBE

v/Susanne Westby Lund

 

Det var 18 desember. Den tredje snøen hadde lagt seg som et teppe over sommermøblene som var pakket inn i presenning. De fleste ville sikkert sagt den første snøen, men det stemte ikke. De to andre gangene det hadde snødd tidlig i november, hadde det bare blitt regnet bort og lagt fra seg våt snø og slaps. Leo-Pål tittet forsiktig ut gjennom vinduet. Han så en ung gutt stå på spark nedover bakken på den andre siden av veien. “Så lenge ikke brøytebilen kommer”, tenkte han i sitt stille sinn, mens han smalt igjen favoritt boka “Berre ikkje brøyteplogen kjem.”

Det var bare noen dager før skolen tok juleferie. Terminkarakterene var satt, Leo-Pål var like skuffet som vanlig. Han syntes alltid at han gjorde det så bra, men det var tydelig at kontaktlæreren hans, Dagrun, ikke var helt enig. Da han kom hjem med karakterkortet, så moren på ham med det skuffede blikket han var vant med hvert halvår. Han bestemte seg for å ikke tenke noe mer på det, og han tok seg en tur på butikken. “Det er like greit,” tenkte han, for da fikk han tatt den årlige julehandelen for bestemoren sin i samme slengen. Det var en lang liste, meiseboller, surkål, 3 kilo medisterkaker, julebrus, pepperkaker og tyttebærsyltetøy var bare noe av det som så ut som 100 ting. Da han omsider hadde fått somlet seg bort til butikken, var det første som møtte ham et stort skilt hvor det stod 40% avslag på tynnribbe for alle trumf medlemmer. Han hatet ribbe. Ribbe var det som ødela en ellers koselig julekveld. Den ekle stanken av grisefett, og alt det gnålet om sprø svor … Han skjønte virkelig ikke hva alle syntes var så godt med det, og hvorfor i alle dager man spiser det på den dagen i året som skal være den beste. Han så ned på handlelista, og der! Mellom “syltelabber” og “peppernøtter” stod det “4 kilo tynnribbe.” Han visste jo at de skulle ha ribbe, men han hadde alltid et lite håp innerst inne om at de kunne ha pinnekjøtt. Hver jul hadde Leo-Pål og moren en årlig krangel over hva de skulle spise. Leo-Pål ba henne alltid, hvert eneste år, om å ha noe annet. Men hun var like sta. Familien hans hadde aldri smakt pinnekjøtt en gang, så hvorfor hun skulle være så sta på det der, det skjønte han ikke. Selv hadde han bare smakt pinnekjøtt en gang, da de hadde laget det rundt juletider på skolekjøkkenet i fjor, men det smakte mye bedre enn den forferdelige ribba. Bestemoren hans var alltid den som lagde julematen, hun tok den med seg hjem til Leo-Pål og familien, også feiret de der. De var ikke en så stor familie. Leo-Pål hadde ingen søsken, så det var han, foreldrene, bestemoren og hennes lille hund, Pelle som feira sammen. Leo-Pål sin onkel, Rune, hadde akkurat flyttet ned til Vestlandet og kunne ikke feire med dem.

Han gikk ut av butikken med 7 bæreposer, og alt sammen var til et menneske som skulle ha litt til jula. Han banket på døra til bestemoren sin, og han stod der i noen minutter før hun åpnet opp. “Neimen, er det det barnebarnet som er ute og tusler?” sa hun, som om hun var overrasket over å se ham. Han hadde jo ringt henne for 10 minutter siden for å si at han skulle komme, så hun ikke skulle bli skremt når det ringte på. “Ja, jeg er ferdig med handelen” sa han, og ga henne vekslepengene tilbake. “Nei da, bare behold de, som takk for hjelpen.”

Da han tuslet hjemover igjen med en pose brente mandler han hadde kjøpt for vekslepengene, overhørte han et gammelt ektepar som diskuterte julemat. “Jeg er så lei lutefisken din” sa dama. “Den ribba di er ikke noe bedre” sa mannen. Leo-Pål skulle så gjerne ønske han kunne avbrutt dem og sagt: “har dere vurdert pinnekjøtt?”, men det hadde jo vært helt snålt, tenkte han, mens han humret litt for seg selv. Videre på veien hjem gikk han forbi hus fulle av julepynt. Trær som var dekket av flerfarget julelys, plast engler festet på husvegger, og oppblåsbare julenisser i hagene. Han begynte endelig å kjenne på den etterlengtede julestemningen. Likevel var det noe som føltes rart. Kanskje var det at han ikke hadde spist på et par timer? Men nei, det var noe verre enn det. Selv om han hadde fått julestemning, var det denne ribba som gjorde at han ikke fikk den ultimate jule-freden. Han begynte å tenke at han kanskje hadde laget dette til en større sak enn det det egentlig var.

Det var siste skoledag før juleferien. De sluttet tidligere enn vanlig denne dagen, og det eneste de skulle gjøre var å se på et par julefilmer før de fikk fri. De hadde egentlig mat og helse på skolen disse timene, så det var den strenge læreren, Solfrid, som skulle velge film. Noen hadde lyst til å se 3 nøtter til Askepott, mens noen andre ville helst se jul i Andeby, men Solfrid syntes dette var helt uaktuelt og bare fjas. Hun åpnet datamaskinen og skrev i søkefeltet “Ribbe minutt for minutt.” Nei, nei, nei, tenkte Leo-Pål. Ikke bare måtte han spise det på julaften, men han måtte sitte her i 4 timer å se på hvordan Øyvind Hjelle tilbereder og får luftig og sprø svor. Han begynte å tenke at dette måtte være noe skjult kamera opplegg, for maken til mas om ribbe hadde han aldri vært borti før.

Det hadde gått nøyaktig 2 timer og tjue minutter av videoen, og ribba hadde en temperatur på 94˚, samtidig som julekveldsvisa ble spilt i bakgrunnen. Han satt og kjedet seg, han lengtet etter å dra hjem. Han klarte så vidt å se på videoen uten å føle at han måtte kaste opp.

Det var 34 minutter igjen av videoen og ca. en time igjen av skoledagen. Grillfunksjonen på ovnen hadde akkurat blitt skrudd på. Han tittet bort på sidekameraten, Arne-Bjørnar, for å se om han kjedet seg like mye som han selv gjorde. Men der tok han feil, han hadde nemlig skrevet et 5 siders langt referat over det viktigste han hadde lært fra videoen, og han fulgte ivrig med. Leo-Pål kunne ikke tro hva han var vitne til. “Hvem er det som skriver 5 sider om ribbe frivillig?” tenkte han.

Da de etterlengtede ordene «Vel bekomme» fra Øyvind Hjelle kom, ble Leo-Pål utrolig lettet.

Juleferien var her, og han kunne slappe av fram til nyttår.

Det var julaften, og Leo-Pål løp ned trappen for å se “julemorgen”, slik han gjorde hver jul. De spiste rundstykker med julesylte til frokost, og Leo-Pål tok med seg jule-strømpen sin opp på rommet.

Klokka var 16 og det var kun en time før bestemoren hans skulle komme. Han gledet seg til hun skulle komme, men at stanken fra ribba kom til å fylle hele huset med vond lukt var han ikke særlig begeistret for.

Leo-Pål hadde tatt på dressen, og gjort seg klar for kvelden. «Jaja, så blir det ikke pinnekjøtt i år heller», tenkte han, idet bestemoren kom inn med et stort fat ribbe, surkål, poteter og brun saus.

Da alle 4 hadde satt seg til bords, og Leo-Pål hadde tvunget seg selv til å ta en porsjon tynnribbe, hørte han det banket på døren. “Sikkert noen som skal selge hjemmelaget kunst”, sa bestemoren.

Leo-Pål gikk ut til gangen og åpnet opp utgangsdøren. En mann med mørk, lilla dress, svart lue og et stort fat var det første han så, før han innså at det var onkel Rune. Han hadde reist fra Vestlandet for å feire jul med dem. Leo-Pål ble glad for å se ham, men enda mer glad da han så hva som lå under aluminiumsfolien på det store fatet onkel Rune hadde tatt med.

Der lå det store kjøttstykker med røkt pinnekjøtt, vossakorv og kålrotstappe. Alt han hadde drømt om siden han var en liten gutt. Endelig hadde jula blitt 100%, og alt dette bare på grunn av pinnekjøtt. Han hadde aldri kjent på en større følelse av julestemning enn nå. Familien syntes pinnekjøttet var kjempegodt og sa at dette skulle de ha mer av i fremtiden.

Leo-Pål ble så glad, og smilte fra øre til øre. Endelig gikk noe hans vei, til tross for nedturene med ribbe-plakatene og videoen. Han begynte allerede å glede seg til neste jul, for han visste han ikke ville ha noe å grue seg til, ikke noe i det hele tatt. Aldri mer 4 kilo tynnribbe.

JUL I STUA

v/Vigdis Engen

 

Den knallgule undulaten, Pippen, trippet rundt på gulvet. Dette var noe den hadde begynt med i det siste.  I stedet for å fly, foretrakk den å spasere. Maja la seg godt til rette i godstolen. Hun lukket øynene, og nøt lyden av julemusikk i radioen. For første gang skulle hun feire jul alene. Begge barna studerte i utlandet, og hadde bestemt seg for å feire jul der. Maja hadde blitt skuffet med en gang, men hadde forsonet seg med tanken. Klart det var det beste for dem. Begge hadde viktige eksamener på nyåret, og da var det praktisk å bruke fridagene til å lese. Slippe flyplasser og mulige forsinkelser. Vi lover å komme hjem på fødselsdagen din i februar, hadde de sagt. Maja smilte. Så hadde hun det å glede seg til. I det ene hjørnet av stua sto juletreet ferdig pyntet. Den gamle nissen med en spade i hendene, sto på bokhylla, slik hadde det alltid vært. Selv om Maja skulle være alene i julen, måtte alt være som før.

 Lukten av røkelse ventet hun med til julaften. Hun elsket duften av nystekt ribbe og røkelse. På en måte var hun overrasket over at hun gledet seg til jul, nå som hun skulle feire alene. Men hun hadde alltid hatt evnen til å ta ting som de kom. Det var mye sant i at det kommer ikke bare an på hvordan man har det, men hvordan man tar det.

Et par dager brukte Maja til å skrive julekort, og hun la sin sjel i hvert eneste ett. Det var viktig at mottakerne følte de var viktig for henne. En dag brukte hun sammen med vennegruppa på sykehjemmet. I begynnelsen hadde Maja følt sorg og vemod ved å være tilbake på sykehjemmet.  Hun hadde hatt sin mann boende der de siste årene han levde. Han hadde slitt med Alzheimer i lang tid da han døde. Etter hvert som hun hadde blitt kjent med andre i gruppa, hadde disse besøkene blitt et høydepunkt for Maja. Lenge hadde lukta på sykehjemmet minnet henne om sorg, sorgen over at mannen gradvis hadde blitt plukket fra henne. Men etter hvert hadde det blitt som påfyll av glede. Glede og takknemlighet over at hun fortsatt var frisk, og at beboerne hadde glede av at hun var der. I tillegg var hun glad for at hun hadde fått følge sin elskede helt fram til det siste.

Bittelille julaften kom med et forrykende snøvær, men Maja våget seg ut for å handle likevel. Da hun kom ut fra slakteren, sklei hun på en issvull. Maja landet på ryggkulen, og kjente med en gang en smerte i brystet. Da hun prøvde å stable seg på beina, ble hun svimmel og uvel.  Slakteren kom løpende ut, og spurte om hun slo seg.

Maja nikket. – Litt, sa hun, men det går nok greit.

– Du er bleik som et laken, sa slakteren. – Kona får kjøre deg til legen. Maja mente det var unødvendig, men lot seg overtale. Det gjorde vondt bare hun rørte på seg. Men midt i det hele måtte hun le.

– O` jul med din glede, sa hun da legen konstaterte mulig ribbeinsbrudd.

– Det gror av seg selv, men du vil nok merke det en god stund, sa han.  Maja så det komiske i at ribbeina fikk seg et trøkk, akkurat da hun hadde kjøpt årets juleribbe. Legen lo også, og mente at hun var utstyrt med en god porsjon humoristisk sans.

– Ribbeina gror vel ikke fortere om jeg surmuler, lo Maja.

Det var ikke helt smertefritt å stavre seg opp trappa hjemme, men hun tok tida til hjelp Da hun bøyde seg for å ta av støvlettene, ynket hun seg. Så pustet hun dypt før hun tok posen med ribba, og gikk inn på kjøkkenet. Der sparket hun borti noe som føk bortover gulvet. Hva i all verden var det for noe? Maja skrudde på lyset. Da så hun Pippen som lå livløs under bordet.  Hun slengte ribba på benken, glemte at ribbeina ikke var helt gode, satte seg på huk, og tok forsiktig tak i fuglen.  Hun merket fort at den ikke levde lenger. Så tragisk! Hun hadde drept Pippen på bittelille julaften. Maja ble sittende med fuglen i hånda lenge, og gråt sine modige tårer. Tenk at hun hadde glemt å ta Pippen inn i buret da hun gikk ut. Hun pleide jo alltid å gjøre det, særlig etter at den hadde begynt å spasere rundt. Maja la den i en liten eske, som hun hadde fylt med bomull.  Dette blir en trist jul, tenkte hun. Pippen hadde jo vært hos dem i snart ti år. Den hadde hatt et langt og godt fugleliv. Men at det skulle ende slik, gjorde Maja uvanlig tung til sinns. Og hva skulle hun gjøre med den døde fuglen? Hun ville ikke hive den i søppelkassa.  Men å begrave den var umulig, det var jo tele i bakken. Hun fikk putte den i fryseren til våren kom.

Det ble en trist kveld. Maja prøvde å snakke seg selv til rette. Det var unormalt å sørge slik over en gammel undulat. Men det hjalp ikke stort. I tillegg verket det i ribbeina bare hun rørte på seg.

– En ulykke kommer sjelden alene, sukket hun, og dro så vidt på smilebåndet. Det ble en urolig natt. Hun sov ikke stort på grunn av ribbeina, og kunne ikke tilgi seg selv for at hun hadde sparket i hjel Pippen.

Hun rullet seg ut av senga på lille julaften morgen. Følte seg urven i kroppen og ullen i hodet. Men hadde så smått begynt å tilgi seg selv for fugledrapet.

– Over nyttår kan jeg jo kjøpe en ny undulat, sa hun, mens hun slet med å kle på seg.  Etter frokost vasket hun buret etter Pippen, og satte den i kottet.

Utpå formiddagen ringte det på døra, og der sto Gro, slakterens kone.

– Hvordan går det med ulykkesfuglen, spurte hun.

Maja sa at med henne gikk det bra, verre var det at hun hadde sparket i hjel undulaten.

– Unnskyld, hadde jeg visst det, hadde jeg ikke sagt ulykkesfugl, sa Gro. Men så måtte de le litt begge to.

Da kvelden kom ringte hun til datteren, Ida.

 –Hei mamma, kvitret Ida. – Står det til liv?

 –Ja, men ikke stort mer heller, sukket Maja. Så fortalte hun om Pippen som var død, og om et par ribbein som ikke helt var seg selv.

Ida ble forskrekket.

– Stakkars deg mamma, og her sitter Bror og jeg tre timers flytur unna, og kan ikke hjelpe deg det grann. Maja beroliget datteren, og sa at det gikk helt fint, og at julaften skulle feires uansett.

– Men det blir jo trist uten Pippen da.

– Men ikke trist uten Bror og meg altså?

Maja måtte le. – Nei, ikke det spor!  Det er så deilig å slippe alt rotet dere drar med dere. Så lo de begge to. Etterpå hadde hun en lang samtale med Bror, som også ga uttrykk for at han syntes det var leit med Pippen, og trist med mamma som ble alene i julen.

– Ringer deg på julaften, avsluttet han med.

Julaften snødde det, store snøkjerringer dalte ned, og la seg som et hvitt, lyddempende teppe på bakken. Maja tente på røkelsen, og snart duftet det av jul. Hun forberedte ribba, før hun gikk ut på balkongen med den vaklevorne engelen de hadde fått første jula de var gift. Nå fikk den hedersplassen på bordet. Der kunne den stå og skue utover byen. Det var en tradisjon hennes mann hadde startet.  En tåre tvang seg fram, men Maja tørket den fort vekk. Hun hadde vært svært heldig med livet, og ikke alle hadde så mange gode juleminner som henne.

Etter hvert duftet det av ribbe og surkål i huset. Da kjente Maja plutselig på et sårt vemod. Savnet etter mannen, barna og Pippen overfalt henne rått og brutalt, og hun gråt til hun hikstet.

Da hun hørte «Deilig er jorden» i radioen, ringte det på døra. Maja tørket vekk tårene. Hvem ringte på døra på selveste julaften? Nølende åpnet hun døra, og der sto Bror og Ida.

– God jul, sa de i kor. -Trodde du virkelig at vi lot deg sitte alene på julaften? Tilgi at vi løy, men vi ville overraske deg. Vi er julegaven din i år! Maja klemte dem både lenge og vel, og sa at det hadde nok blitt en bra jul uansett, men først nå kom den gode, gammeldagse julestemningen i huset.  

 Etter at de hadde spist, gikk Bror ut, og kom inn igjen med en liten eske. Den inneholdt en knallgul undulat. Maja smilte fra øre til øre, og tok fram buret etter Pippen, og ordnet i stand til den redde fuglen. Maja hvisket at den ikke skulle være redd, og at snart ville de bli perlevenner.

– Det er en hanfugl, og skal vel kalles opp etter Pippen, sa Ida.

Maja ristet på hodet. – Nei, den skal kalles opp etter anledningen, den skal hete Jul, lo hun.

PS!  Det blir også skrivekonkurranse til Påskemagasinet 2022
(se konkurransen for Påskemagasinet 2021)

En blå kaffikopp med hjerte i. Skriveblokk og penn.

Frivillig støtteabonnementTegn et Frivillig støtteabonnementBestem beløpet selv

Du har nå lest en artikkel fra en av våre magasiner! Vi publiserer stadig nye artikler og utvider innholdet her på våre nettsider, i tillegg til de flotte magasinene vi distribuerer. Hvis du liker det du ser og leser setter vi pris på om du kunne tenke deg å tegne et støtteabonnement.

Dette kan du lese mer om ved i klikke på knappen under.

Vis mer om støtteabonnement