Alf Prøysen sang om at ”Alle har et søskenbarn på Gjøvik”. Mange har nok det, men de fleste har nok både ei bestemor og en bestefar knyttet til landsbygda, der livet bestod (og fremdeles består) i å skaffe mat til folk og dyr. ”Onner” av mange slag holdt oss i arbeid; vår, sommer og høst. ”Onner” var gode påskudd for å samle slekta. Mye god arbeidskraft å hente. Betaling for slitet var kost og losji pluss litt ferie. Spesielt viktig var slåttonna.

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

Godt og næringsrikt høy var avgjørende for dyrevelferden gjennom en lang vinter. Kuer som melket og hester i arbeid var helt avhengige av godt høy.

Juli var ”høyonnmåneden”. Både kvinner, menn og barn deltok i onnearbeidet. På større gårder tok de inn slåttekarer. Vi andre, vi som hadde invitert slekta, tok med takk i mot både ”søskenbarn fra Gjøvik” og ”svoger’n fra byen”. Dette var folk som ellers var i ”fint” arbeid, men som nå måtte kaste skjorta og ta i et tak. Ingen slapp unna. I ettertid har også vi lurt på hvorfor de valgte å ”feriere” under slike omstendigheter; slåttonna for de voksne var stort sett bare hardt arbeid. Alle som kom ”på ferie” var ikke like begeistra. Inne på låven, i varmen, i halvmørket og med støv og strå som klødde overalt kunne en av og til høre krasse ukvemsord og spørsmålet: ”Hvorfor dro vi hit i år igjen?!” For ungene kunne slåtten fortone seg noe lysere. Men også de måtte være med.

Som regel var det sjefen sjøl som trakterte hester og slåmaskin. To hester trakk maskinen. Et enormt framskritt fra å bruke ljå. Traktoren var der, men ikke helt tatt i bruk til slikt arbeid. Var værutsiktene gode, tok vi sjansen på å tørke høyet på bakken. Jevn tørk krevde vending av høyet. Det var arbeidsbesparende og bidro til at slekta torde satse på å komme tilbake neste år. Dessverre sørget som regel værgudene for at vi ”neste år” måtte henge høyet på hesjer. Det var arbeid, det. På jordet måtte det lages hull til hesjestaur med spett. Arbeidet var tungt, det var slitsomt og satte tålmodigheten på store prøver, for fort gjort var det ikke. Hesja skulle være rett og så lang som jordet tillot. Det skulle se ordentlig ut! Og stor avling krevde mer enn ei hesje! Dersom det hadde vært eng på samme jordet året før, fikk vi jobben med å finne staurhullene vi lagde da. Det letta årets arbeid. ”Var det ikke omtrent her hesja sto, da?”. En høygaffel med tenna i været var et greit hjelpemiddel. Vi lette oss fram. ”Her!!”, ropte vi, og rørte kraftig rundt i hullet. ”Nå brekker dere ikke gaffelen” hoiet sjefen. Men for sent: Den brakk, og flukten inn på kjøkkenet ble redningen. Gubben roet seg etter en stund, og vi gjenopptok letinga. Meget forsiktig ––.

Vi maste oss til å kjøre ”sleperiva”. Det var en snedig sak med lange tinner som gikk langs bakken. En hest var i arbeid med riva etter seg. Riva ble fylt med høy som ble slept inn mot hesja. Der ble den med et enkelt håndgrep snudd rundt slik at høyet ble liggende inntil hesja. Da kunne det lettvint henges på trådene. Broder’n var god til å kjøre sleperive. Han likte også en piperøyk. Kombinasjonen utløste en gang følgende situasjon ved hesja: Da han skulle tømme riva, hekta ei av tinnene seg i bakken. Utløserhandtaket ble med rundt, og i farten traff det pipa som fikk seg en luftetur. Den så vi aldri mer. Plunder med innrøyking av ny pipe ble resultatet.

Filtvet Gård Foto: Privat

Når høyet var tørt nok til å kjøres på låven, ble de største ungene igjen beordret til innsats. Lasset skulle tråkkes. Tørt høy veide ikke mye, så det var om å gjøre å få med så mye som mulig i vogna. Ungene kunne også rive høyet av hesja, slik at mannfolka raskere kunne lesse vogna. Inne på låven ble lasset velta av, og svoger’n lempa det i laua. Det var slitsomt arbeid, varmt og fælt. Tydelige mishagsytringer om ”ferie” på landet hørtes langt ut på tunet. Men høyet kom velberget i hus.

Nå kunne de yngste boltre seg i lauer fulle av ferskt og velluktende høy. Å hoppe i høyet var en ting. Det som virkelig var morsomt, var å grave ganger inne i alt dette. Der koste de seg med kattunger og var lykkelige over å komme til en glissen vegg slik at de kunne trekke frisk luft. Gjennom de samme sprekkene ”spionerte” de på alt som foregikk på tunet.
Alle dyr ble sluppet på beite. På gården der broder’ns kone kom fra, slapp de til og med ut grisen. Den gikk rolig og fredelig rundt på gården helt til den en dag ikke viste seg. Leteaksjon ble iverksatt, men ingen gris. Innimellom griseletingen gravde ungene også på den gården ganger i høyet. I tillegg til gårdens egne unger, deltok nabogårdens unger aktivt i gravearbeidet. Det var under et slikt gjøremål at de plutselig så rett i trynet på den savnede gris. Gjensynsgleden var stor og ekte for alle parter. Dyret hadde greid seg bemerkelsesverdig godt under høyet i flere dager. Fire bøtter vann gikk ned før den fikk slukket tørsten, for i haugen var det både tørt og varmt. Forsvinningen ble forklart med at grisen, som jo gikk fritt omkring, hadde gått inn på låven og falt i laua. Ut derfra kom den ikke, før den ble funnet av lekende barn.

Som avslutning på, og i takknemlighet for hjelp til ei vellykket slåttonn, ble det bedt til ”onnegraut”. For alle; kvinner og menn, barn og unge, som bidro til at høyavlinga kom velberget i hus, ble det stelt i stand til fest. I trivelig selskap ble det verste slitet fort glemt. Noen så til og med fram til ei ny slåttonn om et års tid.

I dag lagres vinterforsyningen til dyra med ny teknikk og moderne maskiner. Det er snart ikke behov for låver med høylauer. Hest og slåmaskin er byttet ut med traktor og nåtidens redskaper. ”Søskenbarn fra Gjøvik” og ”svoger’n fra byen” har byttet høygaffel i lesseposisjon med Sydens solparasoll. Ingen unger graver tuneller i hauger med høy. Men møtet med kattunger og grisepurke i gangene, minner tross alt om lykkelige stunder, kanskje spesielt for de som den gang var små, og i tillegg til arbeidet kunne leke og ha det morsomt.

Frivillig støtteabonnementTegn et Frivillig støtteabonnementBestem beløpet selv

Du har nå lest en artikkel fra en av våre magasiner! Vi publiserer stadig nye artikler og utvider innholdet her på våre nettsider, i tillegg til de flotte magasinene vi distribuerer. Hvis du liker det du ser og leser setter vi pris på om du kunne tenke deg å tegne et støtteabonnement. Dette kan du lese mer om ved i klikke på knappen under.

Vis mer om støtteabonnement