Her er det mange interessante detaljer. Se så mye som har endret seg på 51 år.
Asola Chokoladefabrikk Vestby 1965
Tidligere Vestby Nytt
Trivelige minner: ASOLA CHOKOLADEFABRIKK, VESTBY
Her ble bl. a. den svært godt likte EGG COGNAC- sjokoladen laget. Fra samme forma kom også KAVALER og FLORIDA. IFA- pastillen (oppkalt etter operasanger Ivar F. Andresen) og mange andre godbiter ble produsert her. Fabrikken var også kjent for sin meget gode marsipan.
Asola Chokoladefabrikk flyttet i 1965 fra Akersbakken 10 i Oslo og inn i en splitter ny og moderne fabrikk her i Vestby. Mange av folkene som jobbet på fabrikken i Oslo ble med «flyttelasset». De fleste av disse var damer.
Damer som kunne produsere sjokolade, og hadde jobbet med dette i mange år. De kom med buss om morgen og ble med samme buss tilbake etter endt arbeidsdag. Damene var både hyggelige og dyktige. Dog hendte det at ufred og krangel kunne oppstå. I slike situasjoner kunne vi ane Oskar Braatens skildringer av arbeidslivet langs Akerselva i gamle dager. På språkbruken kunne vi nesten gjenkjenne karakterene fra bøkene. Men sjokolade, det kunne de!
Dette var før kjøpesentrenes tid. Nesten overalt der det bodde folk var det en lokal butikk. I byene selvfølgelig mange. Disse ble besøkt av en selger som tok opp bestilling på det de måtte ønske av Asola’s godsaker. Etter selgerne kom vi sjåfører med de bestilte varene. Det var både spennende og lærerikt. Fra Vestby dekket vi, med våre varebiler, områder fra Dombås i nord til Flekkefjord i syd, fra svenskegrensen i øst til Setesdal i vest. Vi ble godt kjent og traff bare hyggelige mennesker.
Resten av landet fikk sin sjokolade levert med tog til lokale distributører.
Som nyansatt sjåfør som nesten aldri hadde vært utenfor bygda, ble dette en ny og spennende opplevelse. Heldigvis var det enda et par erfarne sjåfører som kunne hjelpe oss «ferskinger» å «legge ruta» slik at vi fikk noenlunde peiling på hvor og hvordan vi mest effektivt skulle kjøre. Etter hvert lærte vi, og greide oss sjøl.
60-årene hadde mange snørike vintre. Jeg husker en gang, vet ikke sikkert, men tror det var i 1966, at Sørlandet snødde ned. I Kristiansands gater lette vi oss fram gjennom hull i snøplogkantene etter butikkene. «Den skulle være her et sted!» Mangel på utstyr i den del av landet med vanligvis begrensede snømengder, gjorde at fremkommeligheten var så som så. Heldigvis for vareleveranser, var biltallet minimalt.
Men våren og sommeren på de samme trakter–, noen ganger fantastiske.
I Valdres og Hallingdal eller øverst i Telemark kunne høsten, med sine farger og klare luft, tillot vi oss å stoppe og bare nyte.
Slik hadde vi det på Asola fram til 1968. Da ble det eiermessige endringer og nye «koster» i ledelsen. Selv om jeg da bare hadde jobbet der i tre år, fant jeg meg vel til rette og trivdes godt. Etter eierskiftet ble det også arbeidsmessige endringer, og vi fikk andre gjøremål. Det gikk ei stund, men til slutt var det ikke sjåførjobber tilbake.
Men tiden som sjåfør på Asola lærte meg å like å kjøre turer og å oppleve nye steder, noe vi den dag i dag setter stor pris på, både fruen og jeg.
Damer som kunne produsere sjokolade, og hadde jobbet med dette i mange år. De kom med buss om morgen og ble med samme buss tilbake etter endt arbeidsdag. Damene var både hyggelige og dyktige. Dog hendte det at ufred og krangel kunne oppstå. I slike situasjoner kunne vi ane Oskar Braatens skildringer av arbeidslivet langs Akerselva i gamle dager. På språkbruken kunne vi nesten gjenkjenne karakterene fra bøkene. Men sjokolade, det kunne de!
Dette var før kjøpesentrenes tid. Nesten overalt der det bodde folk var det en lokal butikk. I byene selvfølgelig mange. Disse ble besøkt av en selger som tok opp bestilling på det de måtte ønske av Asola’s godsaker. Etter selgerne kom vi sjåfører med de bestilte varene. Det var både spennende og lærerikt. Fra Vestby dekket vi, med våre varebiler, områder fra Dombås i nord til Flekkefjord i syd, fra svenskegrensen i øst til Setesdal i vest. Vi ble godt kjent og traff bare hyggelige mennesker.
Resten av landet fikk sin sjokolade levert med tog til lokale distributører.
Som nyansatt sjåfør som nesten aldri hadde vært utenfor bygda, ble dette en ny og spennende opplevelse. Heldigvis var det enda et par erfarne sjåfører som kunne hjelpe oss «ferskinger» å «legge ruta» slik at vi fikk noenlunde peiling på hvor og hvordan vi mest effektivt skulle kjøre. Etter hvert lærte vi, og greide oss sjøl.
60-årene hadde mange snørike vintre. Jeg husker en gang, vet ikke sikkert, men tror det var i 1966, at Sørlandet snødde ned. I Kristiansands gater lette vi oss fram gjennom hull i snøplogkantene etter butikkene. «Den skulle være her et sted!» Mangel på utstyr i den del av landet med vanligvis begrensede snømengder, gjorde at fremkommeligheten var så som så. Heldigvis for vareleveranser, var biltallet minimalt.
Men våren og sommeren på de samme trakter–, noen ganger fantastiske.
I Valdres og Hallingdal eller øverst i Telemark kunne høsten, med sine farger og klare luft, tillot vi oss å stoppe og bare nyte.
Slik hadde vi det på Asola fram til 1968. Da ble det eiermessige endringer og nye «koster» i ledelsen. Selv om jeg da bare hadde jobbet der i tre år, fant jeg meg vel til rette og trivdes godt. Etter eierskiftet ble det også arbeidsmessige endringer, og vi fikk andre gjøremål. Det gikk ei stund, men til slutt var det ikke sjåførjobber tilbake.
Men tiden som sjåfør på Asola lærte meg å like å kjøre turer og å oppleve nye steder, noe vi den dag i dag setter stor pris på, både fruen og jeg.