TOVE LUNDBERG: En ildsjel og aktiv person som har vært glad i uteliv helt fra oppveksten på Kråkerøy hvor de ikke hadde tv hjemme.

– Å sette seg ned og ikke gjøre noe, ligger ikke for meg, sier Tove Lundberg bestemt. – Det finnes så mye som er morsomt og interessant å holde på med! Og en må gå ut døra selv. Det er ingen som kommer hjem og henter deg.

Tove setter på kaffen og tar frem kokosmakroner. Det er første dag etter jul- og nyttårsfri. Innkjørselen er halvveis ferdig måket av mannen Nils Torsen, og trærne som omkranser huset, er tunge av snø. Paret som begge er naturelskere bor ideelt til sånn sett. De er begge ivrig opptatt av Vestby Turlag og har også flere felles interesser. I utgangspunktet syntes ikke Tove at hun var noe interessant intervju­objekt, men ryktene hadde sagt noe annet, og vi ble selv svært inspirert av samtalen. Her var det mye energi og aktivitet og ikke minst engasjement! I tillegg til omsorg og varme.

Vestby Turlag

– Jeg er leder for turlederne i turlaget og har vært det i flere år nå, sier hun, og har også de siste 5 årene vært styreleder i Vestby Turlag. Turlaget er svært aktive, og de som leser Vestby Nytt kan følge turplanene som legges ut der vår og høst i en turkalender. I tillegg prøver vi å beskrive en spesifikk tur med kart i hvert nummer av Vestby Nytt. Slik ønsker vi å inspirere andre til å gå nye turer på egenhånd.
– Det er så fint å gå turer sammen og veldig sosialt, understreker hun. – Vi har jo pauser med medbrakt niste og koser oss veldig. – Laget jobber blant mye annet med merking og skilting av stier og gjør en kjempejobb i frivillighetens tjeneste, men der er det Nils som er mest aktiv.

Tove er Kråkerøy/Fredrikstad-jente, men har bodd i Sons­området i rundt 50 år. Hun havnet litt tilfeldig her da hun og hennes daværende mann var med et vennepar på visninger ut av Oslo og med siste stopp i Son. Enden på visa var at Tove og mannen kjøpte rekkehus på Deør. Å bo på Sagene hvor de flyttet fra, betød å gå på tur i parkene. Parker kan ikke sammenlignes med tur i fri natur. Derfor var det svært velkomment å flytte til Son som har både sjø og skog å by på.

Teater, film og bøker

Paret har til sammen 4 voksne barn og 8 barnebarn. Familien betyr veldig mye for dem.
– Å få barn opplevde jeg som veldig stort, sier Tove. – To av avkommet bor i området, så barnebarna er regelmessig på overnatting. Vi registrerer fort at mye er regelmessig og stabilt når det gjelder Tove Lundberg.
– Vi er med i en gjeng som går på teater, evt, kino, med jevne mellomrom og kombinerer det med å spise et godt måltid hos hverandre. Vi er også med i en boksirkel hvor vi leser den samme boka og diskuterer innholdet. Begge disse gruppene har eksistert i rundt 30 år.

Trening og isbading står også høyt på aktivitetslista. Vi grøsser når det kommer til isbadingen, men får vite at en bare må bestemme seg.
– Og du har godt av badingen, undrer vi. – Ja, jeg har i hvert fall ikke blitt dårlig av det, smiler hun.

Med sykepleie-utdanning i bunnen og arbeid på Ullevål og senere på gamle Moss syke­huset som lå der Statens Hus ligger nå. Deretter fulgte hun med på flyttingen til nåværende Moss sykehus. Hun minnes med glede arbeidet i det gamle sykehuset;
– Det var så fint på det gamle sykehuset. Pasientene hadde dagligstua si i en “lomme” i korridoren og for oss pleiere var det dermed lett å ha stor nærhet til pasientene. Der var små forhold og veldig hyggelig. Selv om det nye Moss sykehus virket veldig stort til å begynne med, så er det veldig hyggelig der også.

Fra sykepleier til lærer

Under hennes 3. svangerskap, begynte ryggen hennes å bli ugrei. Tove hadde sett mange kolleger som ble sykmeldte pga. ryggplager, de kom tilbake på jobb, ble sykmeldte igjen og var etter hvert inne i en negativ spiral som på sikt ødela helsa deres. Sånn ville hun ikke ha det. Da mannen studerte pedagogikk, fikk hun lyst til å gjøre det samme, og gjorde det.
– Etter den utdanningen begynte jeg å jobbe på Kristelig Gymnasium (KG) i Oslo og underviste i helsefag. Med en glidende overgang fortsatte jeg å undervise ved Malakoff videregående i Moss, i en periode med overlapping og 50% stilling på hvert sted. Så ble det bare Malakoff etter hvert, og på slutten av yrkeslivet mitt kom det flere og flere voksne elever inn i den videregående skolen. Det var spennende.

– Jeg synes det har vært så flott å følge elevene, som en jo blir glad i, og etter hvert vant til at slutter etter endt løp.
– Det var en klasse som utmerket seg, sier hun ettertenksomt. – Jeg vet ikke helt hva det var. Men det var spesielt en dame i klassen som var så god til å fortelle historier og anekdoter, og som ga oss en god latter hver dag. Jeg tror det bidro til et spesielt samhold. Da vi var ute etter siste eksamen og tok en avskjeds-pils, forstod elevene plutselig at klassens tid var ved veis ende, og det ble trist stemning. “Dere kan jo komme hjem til meg en tur i august”, foreslo Tove, og som sagt så gjort. Vi møtes enda, humrer hun, og sier hun synes det er veldig koselig. – Og de sier det er viktig at jeg er med.

Det er forståelig. Tove ­Lundberg fremstår som en samlende, varm og stødig person med god bakkekontakt. Hun griper sjansene når de dukker opp, og sier at hun ofte opplever det sånn. Sjansene dukker opp, og hvorfor skal man ikke ta dem?

“Rustne røster”

Vi takker for den interessante praten og den gode kaffen, legger ned pennen og belager oss på å gå ut igjen i kulda.
– Ja, jeg synger forresten i kor, skyter hun inn. – Koret “Rustne røster” øver på Steinløkka og har blant annet opptrådt i forkant av et kommunestyremøte med en kampsang mot nedleggelse av dagtilbudet på Steinløkka. – Det er en stor glede å synge i kor, sier Tove, og forteller at hun har gjort det før i livet også.

Vi har egentlig ikke snakket mye om turlaget hvor hun og Nils bruker mye av tiden, men det gjør de altså. Mye av tiden! Mange kjenner dem nok fra turer i skog og mark, med og uten soppkurv og bærplukker.
– Å være ute i naturen gir glede og livslyst. Dette ønsker jeg å dele med andre. Vestby Turlag har fått til mye i de årene som har gått siden starten i 2013. Det er vi stolt over.

– Hvordan i all verden rekker hun alt sammen???
– Ballen ruller, og det føles som at jo mer man har å gjøre, jo mer får man gjort, sier hun nøkternt. – Tidligere, da jeg av og til lot meg stresse, begynte jeg å sette meg ned når jeg merket stresset komme og spørre meg selv: Hvorfor stresser jeg nå? Sånn fikk jeg en slutt på det. – Et godt råd der helt til slutt fra et inspirerende og hyggelig medmenneske.