Klare å stå i konflikter uten å angripe, uten å anklage, uten å løpe unna, hva skal til?

Hvordan blir det når en av dere eller begge går i lås. Hva skjer når verden blir for mye for deg eller for partneren din? Trekker du deg da inn i skilpaddeskallet ditt og stenger alle ute? Vet du hva du har behov for da, trenger du både omsorg og å være for deg selv? Er det sånn at du ikke vil belaste andre og ikke klarer å ta i mot hjelp eller be om hjelp?

Hvordan håndtere disse følelsene når du bare vil holde deg for deg selv? Er det ikke greit å vise følelser og å ta i mot hjelp fra andre. Skal alt legges lokk på til du ikke orker mer. Er du en som driver deg selv helt til det ikke er mer å hente og du går over kanten.
Eller er du sammen med en som forsvinner fra deg? Løper du etter og er med på å drive kjæresten din bort, eller klarer du å balansere omsorgen slik at det er mulig å ta den i mot.
Blir du redd og utrygg fordi du ikke vet hva som skjer og om den andre trekker seg unna på grunn av deg?

Det er viktig å ikke øke skyldfølelsen hos den andre.

Minne deg selv på at å gi omsorg er også å få omsorg. Når du strekker ut en hånd og kommer nærmere den andre i stedet for å angripe, tjener du på det selv. Den andre skal ikke stå i gjeld til deg fordi du er så snill og omsorgsfull.

Hva om du også trekker deg unna? Begge står låst på hver sin kant og synes synd på seg selv og forventer at noen andre skal ta initiativet til det første skrittet og til kontakt. Hvordan skal du da få den klemmen som du så gjerne ønsker. Stolthet og regnestykker og taktikk om hvem som skal ta initiativet til en klem kan koste deg dyrt. Å tørre å nærme seg den andre med faren for å bli avvist, men uten urimelige krav og beskyldninger vil kanskje bli belønnet med den klemmen du lengter etter.

Spørsmål og mye ord kan være veldig vanskelig å ta i mot og å forholde seg til når systemet går i lås. Når alt er for mye er det ofte ikke plass til ordene.

Kjenn deg selv når du er nede og formidle det til partneren når du er oppe.

Legg felles strategi for hvordan disse situasjonene eller periodene skal håndteres, sånn at det blir plass til dere begge. Den ene må tåle å ikke være helt avskjermet og den andre må tåle å nærme seg på en måte som ikke blir for mye og for påtrengende. Sameksistens uten å kreve for mye.

Vær trygg i deg selv. At den andre går i lås og forsvinner, betyr ikke at du er årsaken til reaksjonen. Du kan påvirke prosessen, men som regel har den andre sine måter å reagere på uavhengig av deg. Når vi går i lås er det vanskelig å agere rasjonelt selv om vi har erfaring fra tidligere. Det er mye lettere å se situasjonen utenfra når du faktisk står på utsiden og ikke er fanget i følelsene.

Den som står på utsiden kan være raus og gi rom til den som er fanget i dårlig samvittighet, overveldet av livet og som bare ser problemene tårne seg opp.
Du vil vel ikke også være et av disse problemene, vil du vel?

Husk at det er en grunn til at dere valgte hverandre og at en støttende pratner er den du helst vil være med.

Christina Mjellem, Gestaltterapeut, parterapeut og veileder