Slik vi ser det blir begrepene avhengig av hverandre. Det ene eksisterer ikke uten det andre. Det kan handle om å bli i sorg, vise sorg eller gjøre sorg. Sorg blir en opplevelse av bunnløs fortvilelse som kommer inn i livet til oss alle på gitte tidspunkter. Mange opplever at døden blir noe mer enn slutten på noe. Døden blir på et vis et «turning point». Den kan bli starten på en videreføring av «livet». Slik vil døden fortsette å være en del av livet.

Om det er et barn vil sorgen handle om alt den døde ikke skulle få oppleve. Det betyr at den vil være med oss i hverdagen. Vi kan ikke legge den bak oss. Sorg blir noen ganger som å stirre inn i et mørke, uten å vite hva vi ser.

Som individ, foreldre eller familie oppleves alvorlig sykdom og død som hendelser som brått forandrer vår trygge, forutsigbare og oversiktlige livssituasjon. Det kan oppleves som om fremtiden og kontrollen blir uklar.

Opplevelsen av død plasserer oss på ulik vis i en brutal ubearbeidet og smertelig følelsesmessig tilstand. Det opp­leves som om vi plasseres i en sfære mellom” hvilemodus” og «våkent mareritt». Uten varsel frakobles vi verden rundt oss, og man kan oppleve å bli stående alene i et vakuum. Dette oppleves av mange som en ekstrem tsunami.

Torgeir W. Skancke skriver i Aftenposten (12. 03.12) om den tause ­tsunamien som en monsterbølge som river grunnen bort under føttene våre. I motsetning til større tragedier preger de tause katastrofene sjelden nyhets­bildet. Ved større hendelser står katastrofe­teamene klare. Ved den tause tsunamien kommer det ingen krisepsykolog.

Denne bunnløse og voldsomme sorgen vil prege oss i ulik grad i møtet med familie, venner, kollegaer og andre. Om vi ikke opplever sorgen på samme måte som andre, betyr det ikke at det bør være noe feil med dem eller oss. Det er ulike idéer rundt sorg. Noen vil kjenne på sorgen, mens andre jobber med å bli kvitt den. Noen vil gråte, og bli ferdig med det, mens andre ikke slutter å gråte.

Men, skal man jage bort sorgen? Kanskje vi skal knytte den nærmere minnene? Dersom vi fokuserer de gode minnene kan vi tenke at dette er noe vi forholder oss til uten bare tristhet. Slik kan minner bli en del av sorg. Sorg blir å minnes. Nettverket vårt vil utvilsomt ha betydning for hvordan sorg kan håndteres.

Mange som opplever kriser vil trekke seg tilbake, siden fundamentet i livet brått forsvinner og gir hverdagen lite mening. Utfordringen for nettverket blir å reagere ut ifra et annet perspektiv enn der den sørgende befinner seg. Å bli møtt med at «jeg forstår hvordan du har det», blir ikke nødvendigvis et godt perspektiv, da ingen vet hvordan den andre har det.

Hvor går egentlig skillet mellom stor og liten sorg som diagnose­tilhengerene er opptatt av? Sorg skaper alltid endring og nye behov. Det normative kan fort bli noe som ikke oppleves greit. Sorg og savn vil være et subjektivt anliggende, og ikke noe som objektiveres, måles eller diagnostiseres. Dette er noe som hver og en av oss må få beskrive ut fra egne opplevelser, ikke en diagnosemanual.

Sorg vil alltid vise flere «ansikter». Vi kan «plugge igjen» eller fortrenge sorgen, eller vi kan gråte og vise sorg i det offentlige rom. Må vi gråte for å sørge? Eller må vi ikke det! Må vi gråte for å få empati? Kan man sørge latent? Sorgen er der, men synes ikke på utsiden. Vil det være legitimt?
Sorg vil være en opplevelse som ikke beskrives som universell. Den blir unik og knyttes til relasjon. Vi velger å se den som et smertelig tap av en kjær relasjon. Sorg og savn kan sees som livets reaksjon på å ta avskjed. Sorg kan knyttes til kjærlighet, og blir en nødvendig konsekvens av kjærligheten. Sorg blir et annet ord for kjærlighet. Sorg kan knyttes til omsorg. Folk med sorg må få mye omsorg,

Vi hører til tider uttrykket at ingen ting varer evig, ei livet. Livet har sin begynnelse og slutt, og kan brått viskes bort, men da må vi sammen gi plass for minnene som vil være en del av livet videre. Slik vil sorg og savn være et naturlig og normalt aspekt i livet vårt.

Som mennesker fødes vi inne i denne verden. Denne til­blivelsen oppleves konkret. Døden i andre enden kan oppleves mer abstrakt i sitt vesen. Hvor blir vi så av? Idéen eller troen på det evige liv er det ulike meninger om, og noe den enkelte selv må få forholde seg til. Hva gjør sorg med oss? Hva kommuniserer sorg? Hvordan få til et liv der sorg ikke invalidiserer våre liv?

Når vi mister noe av det kjæreste vi har, våre egne barn, kan sorgen og savnet lett bli det som dominerer hverdagen. Tapet kommer brått og brutalt og skaper endringer vi ikke er forberedt på. Spesielt tap av barn endrer alle perspektiv rundt oss. Når en sentral brikke i puslespillet blir borte, må man tenke nytt. Brikkene må legges på en annen måte. Hvordan mestres livet etter et slik «skudd for baugen», er spørsmål man ofte stiller seg?

På hvilken måte vi kan mestre å møte denne sorgen og savnet, kan bli av stor betydning for veien videre. Vi kan lett bli hengende i et vakuum der sorgen tar all plass, og i et fokus der vi bare ser hva den avdøde ikke fikk oppleve videre i livet. Alternativet blir å fokusere det som avdøde fikk være med på å hedre det. Et slikt alternativet gir bedre rom for konstruksjon av gode fortellinger som vi kan leve videre med.

For mange vil det oppleves utenkelig å gå videre uten den som har forlatt oss. Men, da blir det viktig å fortelle seg selv at den døde ikke vil at de gjenværende skal gå til grunne.

Men, ensomheten kan fange oss med sitt brutale og smertelige grep. Alt i livet oppleves å stanse opp. Da blir det viktig for nettverket å støtte og fokusere hvordan komme videre, uten å havne i endelighetens ytterpunkt. Det kan oppleves som nyttig å tenke at ingen ting i seg selv blir borte, men at «livet» på et eller annet vis vil gå videre, men i en annen form eller dimensjon.

Vi må omstille oss, eller lære oss å forholde oss til det som var og er på et annet vis. Den avdøde er ikke lenger fysisk blant oss, men vil alltid være med oss i livet på ulik måte i minnene til de som lever. Vi kan si at savnet kan være uutholdelig, men at minnene aldri dør, men at de av og til kan sovne. Det hevdes at tiden leger alle sår?

For de som opplever sorg og savn gir dette lite trøst. Smerten ved savnet kan lindres av ordene vi benytter i å holde samtalen i gang, og ved at vi snakker med og om den som er gått bort. Vi må relatere oss til den andre på nye måter. Det betyr at vi må holde de gode bildene/minnene oppe, og gjøre de levende ved at vi be varer den gode relasjonen. Det blir her «sorgarbeidet» kanskje bør finne sin arena. Sorgarbeidet har ingen oppskrift.

For noen blir sorggruppe en løsning, men ikke for alle. Det blir ikke alltid bedre om andre har opplevd det samme som deg. Omgivelsene må bistå på­rørende med å rekonstruere livshistorien på en ny og litt forskjellig måte. Om de skal få til dette må de være nysgjerrige, lyttende og ydmyke. Manglende åpenhet gjør at mange ikke tar kontakt med de sørgende av redsel for det ukjente og kanskje for å bli avvist. Pårørende vil kunne oppleve det å ikke bli snakket til eller spurt om hvordan det går som en ekstra belastning, da de kan tolke det som å «bli glemt».

Med åpenhet og gode samtaler kan vi holde minnet levende og uglemmelig. Ordene vi bruker blir viktig, da ord både berører og beveger oss. Som Valèrie Perrin (2022) skriver i boken Å vanne blomster om kvelden; «Vi vet at du ville ha vært sammen med oss i dag hvis bare himmelen hadde vært litt nærmere».

Hvordan og på hvilken måte vi snakker med de som er «borte» kan gjøre noe med opplevelsen av nærhet og savn. Men, det vil alltid være en tom stol og en tom seng. Alle høytider og minnedager blir ikke som de var. En brikke er borte. Hva kan vi gjøre med det? Da blir det tankene våre, forestillingene våre og samtalene om tankene våre som skal fylle tomrommet. Slik kan vi bruke sorgen som mestring eller ressurs.

Hvor lenge skal man sørge? Det kan oppleves som om samfunnet har en mening om at vi ikke skal sørge for mye og for lenge. At det vil være hensiktsmessig med en tidsbegrenset periode? Dette kan forstås som at vi må sørge oss ferdige før vi kan komme videre. Dersom det er for mye sorg, kommer vi ikke videre. I psykiatrien omtales dette som patologisk sorg, men sorg er da ingen sykdom. Det er en naturlig reaksjon. Vil det være usunt å sørge for mye? At vi oppløses eller lammes av sorg vil heller ikke være bra. Det å ikke sørge nok, vil også være usunt. Egentlig er det ingen ytterpunkter i dette begrepet, men psykiatri og medisinering bør ikke være løsningen.

Vi er ikke så flinke på å ­snakke om sorg. Vi dysser den ned. Vi er heller ikke så flinke til å vise sorgens ansikt, og det jo sjeldent den synes utenpå. Kanskje bør de andre ikke si så mye, men heller være sammen med oss så det hjelper? De andre må være nære uten å være for påtrengende.

De andre har heller ikke noe med hvordan vi viser vår sorg, eller hvor lenge vi vil vise den. Vi er alle unike mennesker med våre unike følelser og prosesser.

Dersom folk spør om det går bra, hva skal man svare da? Hvilket alternativ har vi utenom ja? Vi blir ofte stående alene tilbake på den berømmelige «perrongen», hvor togene ikke stanser så ofte som tidligere.

Med god håndtering kan en oppleve vekst og livskvalitet dersom en også ser mulighetene i sorgen. Det vil være lurt å opprett­holde rutiner og strukturer i egen hverdag, og bli inkludert som del av et nettverk, slik at sosiale tilbaketrekningen kan unngås eller reduseres mest mulig. Åpenhet og samtaler rundt det vonde gjør at det blir lettere å forholde seg til situasjonen på en nyttigere måte. Mange har behov for å prate om savnet, og derfor blir det viktig å ha tålmodige lyttere i vennenettverket.

Det blir nyttig å erkjenne tapsopplevelsen og la historien gjentas. De sterkeste følelsene vil nok blekes med tiden, men savnet vil alltid være der uten å invalidisere oss fullstendig. Til det trenger vi alle nettverk med gode medvirkere. Til slutt; det man kan være enig om, er at døden alltid kommer ubeleilig, og at sorg og savn er en naturlig reaksjon på det å miste sine kjære.

Relatert artikkel i Vestby Nytt 02 2022: ISSUU side 38-39 Piller til glede og besvær.