Ser seg ikke tilbake

– Du får bare gå rett fram, kommer det fra et vakkert fjes som stikker hodet ut av en dør på familien Bringsværds gule hus i Hølen.
Duften av hegg og syriner slår imot oss. Vi går langs en hellelagt sti som går over i en liten sti med grus. Vakre blomsterbed med en mengde stauder er i ferd med å bli til enda større bed. Tulipaner i ulik farge nikker forsiktig mot oss i vårsola, og på plenen, som vokser slik biene vil den skal vokse, stikker halvlange, tynne rosa blomster opp. Dansende i vinden.

Såna glir brun og dovent forbi på nedsiden av huset og epleblomstene sloss om plass på greinene. Vi banker forsiktig på den gule skrivestua til Tor Åge og hører et «kom inn».

– Her inne til høyre.
Vi passerer hyllemeter etter hyllemeter med bøker og små rariteter. Det er passe mørkt og passe kjølig. Innerst i hjørnet sitter Bringsværd foran en PC.

– Jeg fikk beskjed om å gå rett fram.

– Det er bra. Fint å gå rett fram hvis du vet hvor du skal gå. Vi går inn dit, sier han og tar oss med til et lite rom hvor kaffekjelen står på bordet mellom stabler av bøker.
Wienerbrødavtalen er imøtegått. Og hvor begynner vi? 50 år med forfatterskap. Hvor begynner vi?

– Jeg er egentlig diabetiker, forteller Tor Åge og setter tennene i et wienerbrød med eggekrem i midten. Men nå er jeg så gammel at jeg ikke orker å være nøye lenger. Dette husker jeg fra ungdomsskolen. Nå spiser jeg så mange wiener­brød og napoleonskaker jeg bare klarer, humrer han lunt.
Så sier han det:

– Nei, jeg har aldri sett meg til­bake. Det virker bare skremmende. Skjønt, jeg må innrømme at jeg i disse dager lager en oversikt over egen produksjon. Det har endt opp med 23 A4 sider. Og så har jeg skrevet en bok om oppveksten min i Skien. Den var ferdig forrige måned og ble presentert på Telemark museum. De har både trykket og bundet inn boka. Tenk at det fortsatt er mulig å gjøre i Skien. Det gleder meg. Og boka selges kun på Telemark museum.

– Så litt tilbakeblikk har det blitt. Men når du spør om hvilke bøker jeg kan se tilbake på med størst glede kan jeg ikke svare. Det blir som å spørre en pappa om hvilke av barna sine han liker best.

– På spørsmål om når han tenkte å leve av å være forfatter tar han oss med tilbake til tiden han var i Marinen. Han var stasjoner på Undervisningskontoret i Horten, men likte ikke maten og dessuten var han kjederøyker, så han trengte penger. På nabokontoret (Velferden) satt det en som var journalist i det sivile, han tjente penger på å slå sammen artikler fra flere kilder til egne kronikker, og dessuten anmeldte han pop-plater i diverse aviser. Jeg tenkte at søren heller, det må vel jeg også klare. Så jeg laget et forslag til en slags pop-spalte. Pop Eye, het den. Sendte den rundt, og jammen fikk jeg ikke napp i et blad. Slik fikk jeg anledning til å kjøpe rekesmørbrød og røyk … Og bladet trykket cowboy-historier også, så da prøvde jeg meg på det også. Jeg fikk solgt alt jeg skrev, lettvint og greit. Så derfor ble det en skikkelig nedtur da jeg endelig skrev en fortelling som jeg virkelig jobbet med og gjorde så bra jeg kunne. Jeg sendte den rundt, men det var ingen som ville ha den. Og da kom jeg til et slags skille. Jeg spurte meg selv om det var meg eller verden det var noe i veien med. Og jeg bestemte meg for at det måtte være verden. Så da sluttet jeg som
«kioskforfatter» og i stedet begynte jeg å sende stoff til NRK radio. Det kom godt med under studietiden at jeg hadde et kåseri eller et montasjeprogram i radio minst en gang i måneden.

– Når du har en slik enorm produksjon som du har, hvor henter du idéer og inspirasjon fra?

– For å få idéer må du være nysgjerrig, da ligger idéene strødd rundt deg på alle kanter. Fra aviser og TV, fra samtaler og ulike opplevelser. Du må tørre å stikke hodet inn i ting og spørre hvorfor. Jeg skriver ikke om de tingene jeg vet for mye om. Det er ikke spennende. For det jeg vet, det vet jeg. Men det jeg undres over, det jeg må grave og finne ut av, ja det er spennende.
Jeg blir alltid forundret over folk som ikke har idéer eller er nysgjerrige. Ser de ikke Dagsrevyen og leser aviser? Jeg tenker: sett at ting blir helt omvendt, eller sett at det blir mer sånt og mindre av noe annet. Hva da?
– Jeg har ofte flere bokprosjekter gående samtidig, forteller Tor Åge. – Stanser jeg opp med det ene kan jeg kaster meg over det andre. Det er mange kunstnere som jobber slik. Både malere og komponister.
Jeg vet at det mange beundrer mest for tiden er forfattere som skriver to ord i løpet av en hel dag for så å forkaste det ene ordet dagen etter. Da er du skikkelig dikter. Men det blir vel mer prat enn produksjon, legger Tor Åge til med en snert av ironi.

– Skriver du for flere forlag?

– Ja, jeg bruker både Cappelen Damm og Gyldendal. Og nå altså Telemark Museum.

– Så da får du råd og vink og inspirasjon fra disse forlagenes redak­tører?

Tor Åge smiler og registrerer med et enda større smil at han har kommet til sentrum av wienerbrødet. Til den gule kjerne. Han humrer fornøyd og griper til kaffekoppen

– Endelig i sentrum. Det er viktig å lytte til redaktørene, men jeg ser nøktern på tilbakemeldingene. Det lærte jeg av den første novellen ingen ville ha. Lytter litt med det ene øret, uten å ta for mye hensyn. Men får du for mye skryt er det skummelt. Da gjør du fort det samme igjen, nemlig det du får ros for. Det ser du ikke bare i litteraturen, men også i billedkunsten og du hører det i musikken. Det kan lett bli gjentagende. Ikke nyskapende, og da går det ikke framover. Litt motgang er bedre.

– Du valgte tidlig sciencefiction stilen?

– Der kan du virkelig boltre deg. Der er det fritt. Der er det fortellinger som handler om noe, og som ikke bare dreier seg om samlivsproblemer for førtiåringer eller «I love you. You left me. I miss you.» Science fiction er forlengelsen av myter og eventyr. Den er også den eneste vitenskapskritiske litteraturen vi har. Den er ikke – som mange tror – opptatt av tekniske dippedutter, men hva alle disse nyskapningene gjør med oss som mennesker.

– Og så har du hatt et tett samarbeid med Jon Bing.

– Vi begynte med å samle engelske og amerikanske noveller, oversatte og satte dem sammen til en antologi. Da forlaget spurte om vi bare oversatte, eller om vi også skrev noe selv, løp vi hjem og tømte våre skuffer. Men ingen av oss hadde nok stoff til en egen samling. Så ble det til at vi ga dem ut i én felles bok. Og sånn ble vi Bing & Bringsværd.

– Mest har vi samarbeidet om å skrive dramatikk for scene, radio og TV. Å være forfatter er en ensom tilværelse. Samarbeidet med Jon var derfor berikende på mange måter. Det krever imidlertid full tillit. Du må kunne si dumme ting uten å bli beskyldt for å være dum.

– Det er ingen jeg har sagt så mye dumt til som til Jon, og han har sagt minst like mye dumt til meg. Når vi jobbet sammen, var det som om det vokste frem en ny figur som var hverken Jon eller meg, og som skrev helt annerledes enn noen av oss. Vi kalte ham Bing & Bringsværd. Da Jon døde for ti år siden, døde også denne «fellespersonen».

Tor Åge og Else pakket sammen sakene sine i Oslo og flyttet til Hølen da datteren skulle begynne på skole. Da hadde familien bodd flere år på Holbergs plass.

– Vi trålet hele vestsiden av Oslofjorden for å finne et egnet sted. Det lå prospekter i bilen fra både Larvik, Tønsberg, Sandefjord og Skien, men enten var det for dyrt eller så likte vi det ikke. Da vi så datteren vår Thea løpe fornøyd over plenen her på eiendommen i Hølen, som vi besøkte ved en ren tilfeldighet, var det gjort. Nå blomstrer eiendommen som en ­liten park, under min kones grønne fingre. Hun kan alt om blomster, busker og trær. Selv er jeg helt håpløs. Kan vel egentlig bare skrive, sier han med et smil.

– Livet som forfatter er en livsstil. Du skriver og skriver. Det er en heldøgns-aktivitet. En slags terapi. Det er jo dette jeg kan, og er vel lite brukelig til andre ting. Og jeg tenker å holde på så lenge det er mulig.

– Hva med Karsten og Petra?

– Det er to barn jeg kjenner. Bøkene er utopier, og barna skal aldri utsettes for vonde ting eller katastrofer. De skal ha det godt uten bekymringer. Ingen skilsmisse og samlivsbrudd. De er utelukkende omgitt av gode mennesker som tar vare på dem.

Samme dag vi intervjuet Bringsværd fikk han kritikk i Aftenposten for å være rasistisk. Han hadde i 1967 brukt ordet «neger» i en antirasistisk fortelling med krass kritikk av raseskillet i USA på 60-tallet. For han et helt naturlig ord å bruke i den sammenhengen.

– Men når N-ordet blir tatt ut av sammenhengen lurer jeg på om vi har en generasjon med ordblinde, eller om de som er kritiske rett og slett ikke har lest eller forstått fortellingen. Ordet skal være der, og det er håpløst å svare ut slike dumme ting. Det bruker jeg ikke tid på.
Så setter han seg på benken i hagen. Myser mot sola. Beundrer kona Else Færden sin vakre hage. Stryker seg gjennom håret. Går sakte ned den gruslagte stien foran skrivestua. Ber oss ta en titt på Såna som ligger dovent i solskinnet. Tar oss i hånda. Takker for wienerbrødet, snur seg og rusler rolig tilbake til sin egen verden der inne blant bøkene.

Vi priser våren med dype innover pust. Sitter igjen med hodet fylt av kloke ord fra en klok mann, som har skrevet så mye som så mange har fått være med på å oppleve. Jo, han er et tre. Med tette årringer og med greiner som strekker seg mot sola. Som om han griper rundt den og nekter å slippe taket. Mon tro om han har flere ord på lager, og hvor han finner sin neste idé?