Sommernovellene i Sommermagasinet 2025

Vi gratulerer Jens Hojem

som vinner av

skrivekonkurransen 2025

Vi mottok fem noveller, og koste oss med alle sammen, hver og en med en spesiell vri.

Vi falt for Sommernovellen: Trestubben.

Trestubben

av  Jens Hojem

Trestubben, den står midt på Årosstien. Et avhugget furutre, til sjenanse og irritasjon for strandturister i flere tiår. Følger en ikke nøye med, risikerer man å gå rett på snørra, noe flere har gjort opp igjennom. Undertegnede inkludert. Om man stiller seg ved trestubben, og kaster en stein i retning vannet, vil man kunne treffe taket på ei lita bu. Solveigs is. Her jobber det ei søt og blid jente på atten, som lykkelig uvitende om at livet hennes snart skal snus opp ned, serverer både kuleis og softis. Kaster man en stein fra iskremkiosken og i retning feriesenteret, kan man risikere å treffe en gutt i hodet. Et hode som er fylt med logiske slutninger, mens barneskrik skjærer gjennom lufta rundt ham. Han har fått sommerjobb på feriesenteret, og etter et langt morgenskift har han bestemt seg for å unne seg ei kule sjokoladeis. Stadig kommer han nærmere bua, mens den svale vinden rusker han i håret han burde klippet for lengst, og han ser utover holmene og skjærene som ligger der ute foran han. Kanskje drømmer han om et annet liv. Vi vet ikke. Det er så mye man ikke vet. Uansett går han der barbeint, og lar bølgene skylle over føttene. Han stiller seg i køen, og beveger seg langsomt i retning jenta. Når det blir hans tur, blir han stum. Jenta i bua likedan. Det er så vidt han får stotret det fram. Han vil ha ei kule med sjokoladeis. Kjeks, ikke beger. Hun ruller ut ei stor kule med den innhulte isskjeen, og setter den på disken foran han. Han betaler, tar isen, og går noen skritt. Så snur han seg, og møter blikket hennes. Slik går dagene, helt til han en dag tar motet til seg, og spør om hun vil møtes samme kveld. Hun er opptatt, sier hun, og guttens hjerte synker ned i sanden. Så sier hun at hun gjerne kunne møtes i morgen, og gutten børster sanden av hjertet sitt og sier at det passer utmerket.

De møtes. Planen var å gå en tur på stranden. Gutten lovte bestemoren å være tilbake innen to timer. De ble sittende på en stein ved vannkanten helt til morgengry. Gutten fikk et forklaringsproblem når han kom hjem. Jau, sa gutten, men jeg skal ut igjen i dag. Bestemora bare ristet på hodet, visste ikke hva hun skulle tro. At han jobbet overtid, som han sa, trodde hun ikke på. Gutten og jenta fortsatte å møtes. Han med hodet fullt av excel-ark og regnskap, hun med fantasier og ideer. Han uttrykker seg best gjennom en velformulert e-post, hun gjennom et maleri. Hun sier at alt er mulig. Han bytter tema. Om en måned skal virkeligheten rive dem fra hverandre. Hun kryper inntil han. Med hennes hånd i hans løper de i skjul, og deler ting de aldri har delt med noen. Det er ikke hans første gang, det er ikke hennes. Det er deres. De deler alt. Han deler ting han aldri har delt før. Han sier at han ikke tror på kjærligheten. Han sier den er en illusjon. Hun spør om han noen gang har vært forelsket. Han ser bort, men nikker. De har mistet grepet om tiden, fuglene har begynt å synge. Gikk det galt, sier hun. Ja, sier han. Slik sitter de i stillhet helt til sola står høyt på himmelen. Hun har falt for han, men han lar seg ikke rikke. Når høsten kommer, skal de hvert til sitt, og da er det som om alt som har skjedd, er en fjern drøm. Slik navnene deres, som de skrev i sanden, er skylt vekk av bølgene.

Nettene begynner å bli lenger. Først gradvis, så plutselig. Fortsatt er de sammen hver dag, men det er ikke det samme. Gutten ser ut i luften, jenta ser på kalenderen. Hvorfor er du sånn, spør jenta. Han svarer ikke. De sitter på brygga, lar beina dingle under dem, bryter vannskorpen. Hun fortsetter, du er så firkanta, sier hun. Du lever i en fantasi, sier han. En barnslig fantasi. Hun kjenner hvordan ordene hans treffer henne som rustne kniver i mellomgulvet. Hun skubber han ut i vannet. Han napper henne i foten, så hun også faller uti med et plask. De ligger og dupper i vannet, med klærne på. Og de klatrer opp på brygga igjen, dryppende våte. De ler, og glemmer tid og sted igjen. Det er dette hun elsker, og han frykter. Sola har gått ned. Guttens tenner hakker mot hverandre. Alle andre har gått hjem for lengst. Snart skal vi skilles, sier gutten. Ha troa, sier hun. Mens de omfavner hverandre, mumler gutten at tro kan man gjøre andre steder. Han står støtt. Hun begynner å skjønne det, men nekter å akseptere det.

Sommerens siste dag har kommet. De har tilbragt hele dagen sammen. Faktumet om at de kanskje aldri ser hverandre igjen, prøver de å skyve unna. Men de klarer det ikke helt. Det hviler en skygge over dem, som konstant minner dem på at dette er siste gang. Hun er ikke seg selv. Hun som vanligvis er så pratsom, sitter stille, og pirker i sanden. Han sitter tett inntil henne, men de er på forskjellige steder. Vinden har snudd, bemerker jenta. Mest bare for å bryte stillheten. Ja, sier gutten, det kan være. I kveld skal gutten tilbake til hjembyen sin, mens hun blir værende et par dager til. Hun falt for han den første dagen, sier hun. Ingen grunn til å holde noe tilbake, tenker hun. Han svarer ikke. Sitter bare og ser mot horisonten. Himmelen over dem er blå, og uten en eneste sky.

De går bortover stien. Ingen sier noe. Hun vil holde han i hånda, han synes det er for varmt. De er klamme i hendene, svette i pannene. Se på himmelen, sier jenta, Den ser bare blå ut, men egentlig er den svart, sier hun. Gutten ser opp mens han går, og foten hans hekter seg fast i trestubben som står midt på stien. Han vakler og sliter med å holde balansen, men klarer det så vidt. Jenta, som er oppslukt av himmelen, ler trillende når hun ser hvordan han sliter for å gjenvinne balansen. Pass på at du ikke faller, sier hun. De går sakte ved siden av hverandre bortover stien. Han tar hånden hennes i sin, og mumler noe. Hva sa du, sier jenta. Hun søker blikket hans, men han ser bort, før han gjentar: Jeg har falt.

Solens skjulte hemmelighet

av Valmir Rexhepi

Solens sterke stråler danset over den blanke overflaten av innsjøen, og refleksjonen skapte et kaleidoskop av lys i vannet. Det var en varm sommerdag, og byen summet av liv. Men midt i denne idyllen, langt unna turiststrømmen, lå en liten bukt som bare noen få visste om—en hemmelig perle kjent blant lokalbefolkningen som “Solens Skjulte Hemmelighet.”

Ingrid, en vellykket forretningskvinne i midten av førtiårene, hadde tilbrakt hver sommer og høst ved denne innsjøen i over tjue år. Det var hennes eskapisme, hennes fristed fra det hektiske bylivet med selskapshandler, konferanser og konstante tastetrykk. Men i år følte Ingrid at noe var annerledes. En rastløshet vokste i henne, noe hun ikke helt kunne forklare.

Det hele begynte en tidlig morgen, da hun gikk tur langs stien som slynget seg gjennom skogen mot bukten. Luften var fylt med lyden av kvitrende fugler og duften av nyslått gress. Plutselig la hun merke til noe som skimtet mellom trærne—en gammel, værbitt båt med navnet “Elysium” malt i falmet skrift.

Nysgjerrig og med et snev av eventyrlyst, bestemte hun seg for å utforske. Båten var forlatt, men i den lå et gammelt kart, nesten kamuflert bland de tørre bladene og muslingene. Ingrid plukket det opp og studerte det nøye. Det var håndtegnet, med kurver og øyer merket med kryptiske symboler. En følelse av spenning skyllet over henne—dette måtte være en skattejakt, tenkte hun.

Den første ledetråden på kartet pekte mot en ensom furu som sto ved vannkanten. Der oppdaget hun en liten hule i treets rotfestede fundament. Inne i hulen lå en gammel metallboks, låst med et nøkkelmerke i form av en sommerfugl. Ingrid kalte til seg sin gamle venn, Jonas, en arkeolog med sære interesser for gamle kart og hemmeligheter. Sammen forsøkte de å finne nøkkelen uten hell, men det tvunget dem til å undersøke mer av det skjulte terrenget.

I ukene som fulgte, ble sommeren et eventyr. Hver dag utforsket de små skjulesteder, fulgte ledetråder, og oppdaget en historie som begynte å sette inn i en større sammenheng. Kartet fortalte om en glemt kulturell skatt, en stor samling av påske- eller vikingrelaterte gjenstander som skulle ha vært gjemt bort for å beskytte den mot plyndring.

Men det var ikke bare en historie om gamle skatter. Det var også en fortelling om to mennesker som jaktet på noe mer – frihet, eventyr, og en ny forståelse av seg selv. Ingrid kjente hvordan sommervinden fikk trøttheten til å forsvinne, og hvordan søket etter skjulte gleder gav nytt liv til hennes tilsynelatende rutinemessige tilværelse.

En kveld, under en dramafull solnedgang, fant de endelig nøkkelen i en liten gravplass i en avsides liten øy, hvor de andre sporene hadde ledet dem. De åpnet metallboksen og oppdaget ikke gull eller diamanter, men et ark med en enkel beskjed: *”Hemmeligheten ligger i å nyte øyeblikket.”*

Ingrid lo, en genuin latter som føltes som å oppdage en liten skatt i seg selv. Jonas smilte, og de satset på å legge kart og nøkler til side. For hva var egentlig skatten? Var det funnene, eller reisen, vennskapet og de øyeblikkene de hadde delt?

Sommeren forsvant, men minnene ble værende – en påminnelse om at de største skattene ofte ligger like foran oss, gjemt i de enkleste øyeblikkene, klare til å oppdages med et åpent sinn og et utforskende hjerte. Ingrid vendte hjem til byen, men med nyvunnen inspirasjon og et løfte om å fortsette å jakte på skjulte hemmeligheter – både i omgivelsene og inni seg selv.

For noen ganger er det ikke gull eller sølv som gjør sommeren magisk, men eventyret, latteren og evnen til å se skjønnheten i det enkle. Og kanskje, bare kanskje, ligger den sanne skatten i å vite at livet alltid har noe nytt å tilby for den som tør å lete.

På bussen

av Hilde Andersen

Hun pleide å ta bussen hjem fra jobb. Det var bare et lite stykke å gå til holdeplassen. Nå var det en lys kveld, tidlig sommer. Det var mildt i lufta. Hun hadde stått lenge og ventet på bussen og var glad da den endelig kom, ettersom hun var sliten, men sliten på en god måte, slik hun alltid var når hun hadde gjennomført en god arbeidsøkt på kveldsjobben.

Bussen var ganske full, og hun måtte stå i midtgangen og holde seg godt fast når bussen svingte, men etter neste holdeplass ble det ledig et sete like ved døra, og der fikk hun satt seg ned. Perfekt, tenkte hun. Hun tok av seg ryggsekken og satte den på fanget. Tok opp mobilen for en kort sjekk og la den ned i sekken igjen.

De fleste av passasjerene var opptatt med mobilene sine, både de som satt og de som stod. Noen snakket, lavmælt eller høylytt. Flere språk kunne høres. I tankene prøvde hun å identifisere dem, – arabisk, ukrainsk, urdu, somali. Hun hadde ofte fundert over hvor stort rom mobilen hadde hos folk i dag, henne selv inkludert, – og tenk at noen hadde klart å finne opp en gjenstand som sugde folks oppmerksomhet så til de grader som mobilen gjorde …   

Da bussen stoppet neste gang, kom det på et ungt par. Jenta hadde langt, lyst hår og bar på en pakke. Gutten hadde treningsklær på seg. De gikk bakover i bussen. Etter et par minutter hørte hun stemmer som diskuterte. Det var intenst og vedvarende. Hva som ble sagt, hørte hun ikke.

Bussen kjørte videre oppover forbi sykehuset, der det stod en ambulanse utenfor. Deretter fortsatte den forbi en kirke med et firkantet klokketårn. Den stoppet for rødt lys et par ganger og var innom tre holdeplasser. Flere kom på. Noen få gikk av.

Så stoppet bussen igjen, og gutten med treningsklærne gikk til døra. Han pustet tungt, så seg rundt, stod noen sekunder og nølte før han gikk av. Så hoppet han ut. Han sprang mot søppelkassa som stod ved busskuret og sparket til den så det sang. Så lente han seg mot et gjerde, ble stående litt og liksom gav seg over.

Bussen startet igjen, tok en sving, stoppet og slapp ut ei dame med barnevogn og kjørte forbi et kjøpesenter og noen eneboliger.  

Så gikk jenta med det lyse håret av. På holdeplassen satt ei mørkhåret jente med veska si ved siden av seg.  De to jentene møttes og klemte hverandre.

Bussen fortsatte og var nå begynt å tømmes for folk. Selv satt hun og tenkte på hva hun skulle handle før hun gikk hjem, – et brød, en pakke skivet ost, makrell i tomat, toalettpapir og juice. Middag til neste dag.

En ung mann med ryggsekk stod i midtgangen.  

• Hun gjorde det slutt med han, sa han plutselig.
• Ja, det var det jeg også trodde, svarte hun.
• Hun hadde kanskje slått opp med han før de gikk på bussen, sa han, – men det kommer til å gå bra med han.
• Tror du det, sa hun.
• Ja, det kommer til å gå bra med han når han får slappet av. Det er fotballkamp i dag, vet du, og når han får hvilt seg litt og sett på den, så kommer det til å gå bra med han, fortsatte han, – hun ville være singel, vet du, for nå er det sommer. Hun ville kose seg. Når det er sommer, kan alt skje. Venninna satt og ventet på henne. Om sommeren er det mange muligheter, vet du. Sommeren er så fin.

Hun nikket og smilte tilbake. Bussen kjørte videre gjennom et villastrøk og forbi en kafé og en frisørsalong. Så kom de til noen blokker. Der gikk den unge mannen av.

Bussen kjørte nå ned en bakke, over ei bru og ut på en mer trafikkert vei. Folk gikk av, og noen få nye kom på. Nå var det sitteplasser til alle og vel så det. Holdeplassene vistes på displayet, og i tillegg forkynte en vennlig kvinnestemme stadig hva som var neste stopp. Folk trykket på knappen når de skulle av, og det hørtes et pling samtidig som det lyste rødt på displayet.  Sjåføren kjørte pent. Alt var som vanlig.  

Hun satt og tenkte på det hun hadde vært vitne til. De hadde gjort inntrykk på henne, både den fortvilte gutten, jenta som trolig hadde gjort det slutt, jenta med det mørke håret på holdeplassen og den unge mannen med ryggsekken. Hun kjente at dette hadde påvirket henne. På hvilken måte visste hun ikke. Nå skulle det bli godt å komme hjem.

Så var de ved endeholdeplassen. Hun gikk ut av bussen og opp til butikken. Der fikk hun handlet det hun skulle, – et brød, en pakke skivet ost, makrell i tomat, toalettpapir og juice. Middagen til neste dag ble karbonader på tilbud og en pakke ruccola. Poteter hadde hun i kjøleskapet hjemme. Det var kø i kassa.

Det ble en vanlig kveld.

I dagene som fulgte, tenke hun ofte tilbake på bussturen denne forsommerkvelden.

Hva var det egentlig som hadde skjedd? Og hvordan gikk det med dem? Med gutten som sparket i søppelkassa, jenta som hadde slått opp, den mørkhårete venninna og den unge mannen med ryggsekken?

Og hva hadde dette gjort med henne selv?

Siden første gang de møttes

av Pernille Strindlin

Det lange håret hennes svaier svakt i den milde vinden. Beveger seg i takt med bølgene på havet. Bølgene som skylder oppover stranden. Solen steker på den skyfrie himmelen som strekker seg så langt øye kan se. Møter havet i horisonten. En flokk med fugler flyr over himmelen. Utsikten ligner på et postkort, men det er ikke det han ser på. Blikket hans er festet på henne. Følger med på hver eneste lille bevegelse. Fra skuldrene som hever seg svakt hver gang hun puster til tærne som krøller seg i sanden for å holde balansen i vinden. Studerer hver minste detalj. Fra de svake smilehullene i kinnene når munnen er trukket opp i et smil, til kjolen som legger seg rundt beina rett over knærne hennes. 

Kroppen hennes er vendt ut mot havet. Øynene lukket. Men hun kan kjenne blikket hans. Munnen er et smil. Kjenner de vennlige øynene hans flyte over huden. Smilet blir enda bredere når hun åpner øynene og møter blikket hans. Han svarer med et smil. De holder øyene til hverandre. Klarer ikke rivet seg vekk. Hun er det vakreste han noen gang har sett. Uten å miste smilet flytter hun blikket ned i bakken. Kinnene får en svak rødfarge. Det får han til å smile enda mer. Han kan ikke skjønne at hun ikke innser hvor vakker hun virkelig er. Hun holder armene bak ryggen. Lager sirkler i sanden med føttene. 

Smilet hans utvikler seg til en svak latter. Blikket hennes løfter seg fra sanden og møter hans igjen. Med rolige steg, går han mot henne. Strekker fram armen. Blikket hennes faller på hånden som er holdt ut foran henne. Hun legger sin i hans. Den lille hånden hennes passer perfekt. Blikkene deres møtes igjen i en kort stund før beina hans beveger seg mot vannet. Drar henne med seg. En kort latter slippes fra munnen hennes, før hun setter fart og løper forbi han. Denne gangen er det hun som drar han med seg. Beina deres dundrer mot sanden mens de løper med hendene fremdeles i hverandre. Sanden blir byttet ut med vann. Vannet blir høyere og høyere oppover beina. Når det er kommet over knærne klarer de ikke løpe lengre. Hun hopper i armene hans og de faller begge i vannet.

Lyden av vann som spruter, latter, vind, bølger og fugler blander seg sammen. Lager en nydelig melodi, som man aldri vil skal ta slutt. Vanndråper flyr i alle kanter. Hun snur hodet bort fra ham for å prøve å unngå å få det i øynene, samtidig som hun kaster vann med hendene i hans retning. Han stopper med å kaste vann. Gnir vannet ut av øynene og prøver å se på henne gjennom alt vannet. Hun stopper også. Gnir seg i ansiktet, men slutter ikke å le. Det våte håret hennes klistrer seg til armene. Kjolen sitter tett inntil kroppen. Komplimenterer den smale figuren hennes. Viser de vakre formene hennes. Solen får vanndråpene på huden hennes til å ligne på glitter slik som det skinner i lyset. Øynene deres møtes. Det blir helt stille i noen øyeblikk, som føles ut som en evighet. Verden rundt forsvinner. Uten at noen av dem merker det, beveger beina deres nærmere hverandre. De stopper ansikt til ansikt. Vinden er det eneste som skiller dem. Til den ikke gjør det.

Hendene deres er flettet inn i hverandre. Beina beveger seg mot stranden, ut av vannet. Solen har allerede begynt å tørke bort vanndråpene som har lagt seg på ryggene deres. Klærne er klistret til kroppene. Rett før beina deres har kommet seg helt ut av vannet drar han henne til seg, slipper hånden og løfter henne opp i armene sine. En overrasket latter slippes fra munnen hennes mens hun slenger armene rundt halsen hans. Holder et fast grep. Vil ikke slippe taket. Kinnene deres er inntil hverandre. Latteren hennes lager ekko i øret hans. Den nydelige melodien gir han en varm følelse. Pusten hennes kiler nakken hans. Lager gåsehud nedover ryggen. Han holder henne tettere inntil seg. Vil aldri slippe taket. 

Føttene hennes synker sakte ned i sanden når han setter henne ned når de kommer til den tørre sanden på stranden. De står ansikt til ansikt en liten stund. Forsvinner inn i hverandres øyne. Han stryker vekk noen hårstrå som har festet seg til kinnet hennes. Øynene hennes lyser. Havet blir reflektert i de perfekte blå øynene. Hun hviler kinnet i hånden hans. Passer perfekt i den varme håndflaten. Hun lukker øynene. Kjenner på lukten av huden hans. Den deilige duften blandet med lukten fra havet. Han klarer ikke ta blikket vekk fra ansiktet hennes. Den plettfrie huden. De lange øyevippene. De myke leppene. Han trekker henne nærmere. Planter et forsiktig kyss på leppene hennes før han trekker henne inn i armene sine. Holder rundt henne. Lukker øynene og bare nyter øyeblikket. Ønsker å bli stående der for alltid. Vil at tiden skal stoppe. Vil aldri gi slipp på henne. 

Han ser utover havet. De urolige bølgene skyller oppover stranden. Solen er snart gått ned bak havkanten, men er halvveis dekket av noen skyer. Fuglene har forlatt himmelen. Vinden lager gåsehud på armene. Han skvetter til når en hånd blir lagt inn i hans. Han snur seg og blir møtt av de vakre blå øynene. Den plettfrie huden har blitt byttet ut med rynker. Det lange håret har blitt kort, og de grå røttene avslører at det ikke har blitt farget på en stund. Han studerer ansiktet foran seg. Hun står tålmodig og smiler. Holder hånden hans, selv om han ikke holder den tilbake. Etter en stund blir det forvirrede ansiktet hans mer avslappet. Øynene hans lyser når han ser havet i hennes. Hun tar et steg nærmere han. Han trekker henne inntil seg. De legger armene rundt hverandre. Smelter sammen til en. Bader i hverandres duft. Holder hardt rundt hverandre, slik som de har gjort siden første gang de møttes.

Badeand

av Tom Paulsen

BERNT ELSKET Å BADE. Ifølge ham selv strakk sommersesongen seg fra sent april til tidlig oktober i Norge. Da satt han hver eneste dag, strakbeint langs grunt vann, og studerte strandlivet. Den vanntette smartklokken utstyrt med tråløse ørepropper sørget for alternativ underholdning.

Det vibrerte i håndleddet. Bernt svarte på anropet.

«Er bursdagen hennes neste helg?» spurte han. «Hvor gammel blir hun? Beklager, søster. På søndag blir det for varmt i vannet til å delta i barnebursdager.»

Den middelaldrende mannen hadde siden barndommen drømt om et hverdagsliv med vann opp til nakken. Men hvert år kom også vinteren.

Så snart klokken i fiskefôrfabrikken tikket femten satte han kursen mot svømmehallen. Mer og mer energisk for hvert skritt. Ved første øyekast ønsket han å hoppe rett uti. Bernt forbannet de store, teite vinduene som blokkerte det turkise vannet fra fortauet utenfor.

Badevakta ga alltid beskjed etter tre timer.

«Vi stenger nå. Også, serr, du må slutte med takeaway i dusjen. Dette blir siste advar…» Den strenge ungdommen i badedrakt fikk en beskjed på øret. Hun stirret ned på mannen som fortsatt dyppet i vannet, sukket. «Du er utestengt.»

Den kvelden skjedde et mirakel. På veien hjem vibrerte det i håndleddet. Bernt svarte på anropet.

«Norsk Lotto? Si det igjen. Du sa hvor mye penger?»

Neste morgen stormet han gjennom dørene til rådhuset. Klasket hendene sine på mottaksdesken. «Jeg kjøper svømmehallen!»

«Den gamle rønna er ikke til salgs», svarte den forbipasserende kulturdirektøren bak ryggen hans, før hun forsvant ut døra.

Bernt ringte et advokatfirma. Advokaten mente mennesker, iallfall de med like mye penger som den ferske lottomillionæren, burde ha rett til å eie nøyaktig hva de ville. Deretter ble det opprettet en sak mot kommunen.

To måneder senere eide Bernt svømmehallen. Han bestilte flyttebil. Å se fotballkamper fra bassengkanten var bedre enn å sitte hjemme i den skitne sofaen. Dessuten føltes ikke sofaen så skitten når den lå under vannskorpen. En dag, mens han satt i badstua og nistirret på middagen sin i pizzaovnen, innså mannen at han hadde alt. Gamleleiligheten ble solgt til førstbydende.

Lottomillionæren så heller ingen grunn til å beholde jobben.

Venner og familie ble invitert til innflytningsfesten. Den første gjesten var kommunens kulturdirektør. Bernt holdt seg flytende midt i bassenget. Kikket på klokken, og tenkte at hun kom tidligere enn forventet. Den dresskledde kvinnen brakte også med seg et følge. En kameramann som jobbet for lokalfjernsynet. Bernt svømte inn mot vannkanten, møtte mikrofonen hans.

«Hvorfor er ikke svømmehallen åpen for alle?» spurte den lokale journalisten. Kulturdirektøren sto bak ham med armene i kryss.

«Em, jeg har aldri utestengt noen? Ingen andre pleide å være her før heller. Bare meg og badevakta. Flesteparten ventet vel på at hallen skulle fornyes, eh, tenker jeg?»

«Godt poeng. Takk for intervjuet.»

Etter at paret forlot hallen dukket ikke flere opp. Bernt klikket innpå smartklokkens kalender. Det var kanskje dumt å invitere til innflytningsfest samme dag som søsteren feiret bursdagen sin.

At huden hans ble skrukkete etter få timer var ingen overraskelse. Det bekymringsverdige var den gulaktige fargen huden hans fikk etter syv dager. Også fjærene etter fjorten. Ikke mange i begynnelsen, men da Bernt nappet dem ut dupliserte de seg. Leppene hans føltes stive og oppblåste. Bakoverlent i sofaen, med skuldrene like under vannet, bestemte Bernt seg for å legge bort bekymringene.

En dag fikk han besøk igjen. Det var kulturdirektøren. Denne gangen uten kameramann.

«God gag, gulturminister», sa Bernt.

«Hvorfor snakket du så rart?» spurte den dresskledde kvinnen.

Mannen kunne ikke gi henne et fornuftig svar, eller hun forsto det iallfall ikke. Kulturdirektøren la et laminert dokument langs bassengkanten. «Kommunen har mottatt pågående klager fra forbipasserende.» Kulturdirektøren pekte på gangfeltet utenfor. Et publikum sto klistret til vinduene. I midten sto kameramannen, som tuklet med knappene langs siden av kameraet.

«De synes du har blitt utrolig schtøgg», fortsatte kulturdirektøren. «Kommuneadvokaten har konkludert med at du ikke lenger kvalifiseres som et menneske. Og svømmehallen kan ikke eies av en badeand.»

«Gakk, gakk», sa Bernt. Han klatret ut av bassenget, før han spaserte inn i garderoben. Studerte seg selv i speilet. Kikket på en tobeint andehumanoid med uproporsjonerte, lange bein og et kort nebb. Kulturdirektøren rakte ham dokumentet igjen. Hun hadde rett. Dyr burde ikke få lovt til å eie eiendom, eller være lottomillionærer. Kvinnen hadde definert ordrett hvordan han følte seg. Badeanden sukket.

Bernt signerte dokumentet. Nå gjensto det å finne seg en ny plass å bo. Heldigvis hadde han ei søster. Andemannen ringte på dørene til den treetasjes store villaen. Søsteren åpnet. Måpte, før hun ga ham en saftig klem. Deretter viket hun unna for å studere ham igjen.

«Jeg har fått med meg nyhetene, og De er hjertelig velkommen hit til oss», sa hun og klarte ikke la være å flire. Hun unnskyldte seg.

«Gakk, gakk.», svarte Bernt.

På kjøkkenet hellet hun kaffen over på ei porselenkanne. Tok to kopper fra skapet. Fant frem en kjekspakning fra skuffen. Hun foreslo en omvisning i hagen. Gjesten nikket.

Prakthagen var hennes hobby. Eventyrlige statuer, fargerike tulipaner og nyklipte hekker. De stoppet opp ved en inngjerdet dam, innrammet av runde dekorsteiner. Der satte de seg på den hvite benken ved steinbordet. Skjenket koppene med fyldig, svart væske.

«Synd De ikke kunne komme i din eneste niese sin bursdag, forrige gang heller», sa søsteren mens hun pakket opp kjekspakningen.

Bernt sukket, kjente på skammen. «Gakk, gakk.»

«Synd De aldri kommer i min.» Søsteren knakk opp kjeksen, kastet smuler i dammen. Grep koppen hans og kastet den i vannet. «Kos Dem i dammen, så lenge De blir værende. Vi bygget den til deg.»