ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

Egenannonse Mediasenteret

 

 

Vi gratulerer Solveig Skram som vinner av sommerens skrivekonkurranse

Tusen takk for alle de fine novellene vi mottok.

 

 

Den gamle mannen og sykkelen

ved Solveig Skram

Illustrasjon: Pixabay

Med et godt grep på styret triller han sykkelen langs den dirrende landeveien. Sola brenner mot skallen, han drar håndflata over tynne hårstrå og blir klam på fingrene. Svettedråper renner sakte nedover ryggen og glir nedom bukselinningen, mens han løsner på slipset og åpner de to øverste knappene i kvitskjorta. Dressjakka henger allerede over sykkelstyret.

Det går sakte bortover veien. Han vil ikke sette seg oppå setet. Det gjorde han heller ikke på vei til kirka. Men det føltes naturlig å komme til begravelsen med sykkelen. Det var jo med den han fikk fatt i den fineste jenta. De syklet overalt sammen, hun satt på setet mens han stod foran og tråkket. Hun ville aldri sykle selv, bare sitte på med ham. Fortsatt kjenner han følelsen av det faste grepet hennes på hoftene hans.

I dag har han tatt farvel. Med den fineste jenta. Kista var overlesset med blomster i alle mulige farger. Hun var aller mest glad i de blå blomstene. Forglemmegei og kornblomst.

Han var tidlig i kirka og satte seg innerst i den fremste benken. Det kunne være godt å ta farvel i ro og fred. Datteren deres kom nesten like tidlig. Hun stresset fram og tilbake i midtgangen. Fikset og ordnet på ting som var ordnet. Laget uro slik hun alltid gjør. Plutselig var hun der og lente seg over ham.

   – Du kunne kanskje bidratt med noe, du også! Hun snerret som en sint hund.

Han bøyde hodet og lukket øynene. Dette var en kamp han aldri ville vinne.

   – Som ventet, altså! Aldri har du bidratt! Hun snøftet og klikket avgårde på harde hæler. Demonstrativt plasserte hun seg og sin familie på den andre siden av midtgangen.

Han fikk hele benken alene.

Begravelsen gikk bedre enn han hadde fryktet. Den var egentlig ganske fin også. Alt som ble sagt bygget opp under hvor god hun hadde vært.

Han holdt seg i bakgrunnen da kista ble båret ut. Orgelmusikken var uendelig trist, og han kjente det brenne bak øyelokkene.

Følget gikk sakte over kirkegården. Bort til bjørkene ved det kvite stakittgjerdet. Bladene raslet i den svake vindtrekken og han visste at hun ville trives her, under bjørketrærne.

Hullet var dypt, og kista forsvant langt der nede. Da seremonien var over og gravfølget trakk seg tilbake, ble han stående. Datteren skulle til å gå. De tre sønnene hennes var blitt store, nærmest som voksne å regne. Han hadde ikke møtt dem på flere år.

   – Har du noen gang brydd deg om oss? Hun kom noen skritt nærmere. Tok av seg solbrillene og møtte blikket hans. Øynene hennes var røde og hovne. Han vek unna, glodde på det ene bjørketreet og prøvde å formulere noe med dirrende underleppe.

   – Åtte år har det gått! Hun nærmest skrek det ut.

   – Siden mamma ble dårlig og havnet på sykehjemmet! Og like lenge siden vi så deg sist! Jeg undrer meg på, om du i det hele tatt har besøkt mamma disse årene? For vi har i hvert fall aldri sett deg der!

Hun knakk halvveis forover i et hulk, og mannen hennes var der med en gang. Han støttet henne med sterke armer og sammen gikk de derfra. Sønnene sendte stjålne blikk til morfaren de ikke kjente og luntet med bøyde hoder etter de voksne.

Han ble stående ved den åpne graven. En tåre fant veien nedover furene i kinnet og dryppet ned på skjorta. Visst hadde han besøkt henne. Han orket bare ikke sykehjem, ble nedtrykt av å gå inn der. Men han hadde besøkt henne flere ganger i uka, utenfor vinduet hennes i første etasje. Hun så ham fra stolen sin og smilte, og han vinket til henne. Han hadde alltid med et eller annet å vise henne gjennom vindusruta. Det kunne være blå markblomster, album med bilder, eller andre minner fra hjemmet deres. En gang hadde han basket med seg sykkelen gjennom en skikkelig snøstorm. Selv om hun lå til sengs denne dagen reiste hun seg rett opp i den lyseblå nattkjolen, tok et par dansetrinn over gulvet og sendte ham et solid smellkyss gjennom ruta.

 

Han løsner det klamme grepet på sykkelstyret. Myser mot sola som brenner mot skallen hans. Slipset henger slapt rundt nakken og han åpner resten av knappene på kvitskjorta. Den varme vindtrekken smyger seg inn bak skjorteflaket og tørker svettedråpene på ryggen.

Han har nettopp stanset ved bjørketreet der de hadde sitt første kyss, og der de så ofte møttes den første sommeren. Da hører han en motorsykkel komme brummende på veien bak ham. Den saktner farten og stopper helt opp. Han kjenner igjen motorsyklisten i det han tar av seg hjelmen.

   – Hei bestefar! Vil du sitte på?

Først mister han munn og mæle og tror ikke helt det han hører.

   – Jeg har med ekstra hjelm til deg! Gutten smiler med hvite tenner og rekker ham hjelmen.

   – Kom du ens ærend for dette? Halsen snører seg, han blir blank i øynene. Han har aldri før sittet på en motorsykkel.

   – Dette er en lettsykkel, den kan man kjøre fra man er 16. Jeg har hatt lappen i to måneder.

Barnebarnet er tydelig stolt, og han må smile over det ungdommelige pågangsmotet.

   – Hva synes mora di om det her da?

   – At jeg kjører sykkel eller at jeg prater med deg? Han ler forfriskende.

   – Hun liker nok ingen av delene, men jeg bryr meg ikke! Vil jeg kjøre lettsykkel med bestefaren min, så gjør jeg vel det!

Sykkelen parkeres under bjørketreet. Skjorta kneppes og hjelmen tres forsiktig ned over ørene.

Så suser de av gårde forbi åkerlapper med kornblomst og forglemmegei. Han lukker øynene og synes så tydelig han ser henne stå der smilende ved sykkelen under bjørka. 

Illustrasjon: Pixabay

Søt katt

Illustrasjon: Pixabay

En kattevenn

av Ellen Margarete Grong

Morten er på ferie. Han er ved sjøen, på stedet der hvor morfar kommer fra. Det er gøy å leke i fjæra, synes Morten. Han rusler rundt, vasser litt, og ser etter krabber.

På stien ved stranda dukker det opp et lite hode. Det lille hodet kikker nysgjerrig på Morten. Det er en katt! Morten har ingen kjæledyr hjemme, men han ønsker seg en katt. Og nå er det en katt her!

Morten løper opp mot katten, men da ser han bare halen på den. Den har snart forsvunnet inn i det dypet gresset på enga.  Det var dumt, tenker Morten. Han hadde hatt så lyst til å leke med katten.

Han rusler misfornøyd hjem til sommerhuset.

Hele sommerferien skal Morten, mamma og pappa være ved sjøen. Neste dag er de ute i båten og fisker. Det er gøy når han og mamma får fisk. Pappa styrer båten. Men i dag er ikke Morten særlig glad for å være på sjøen. Han tenker på katten han møtte i går. Han vil se etter den når han kommer tilbake til stranda.

Når båten er fortøyd og de voksne skal gå hjem, spør Morten om han kan være ute og leke litt til. Det får han lov til, bare han holder seg i nærheten av sommerhuset. «Det blir snart middag», sier pappa. «Deilig fiskemiddag!»

I enga ser han katteører. Det er katten fra i går! Han går etter den igjen, men litt roligere denne gangen. Men katten stikker av så snart Morten kommer etter den. Hmm, tenker Morten. Hva kan jeg gjøre for å få katten til å leke med meg? Han har lyst til å stryke katten over den myke pelsen. Det er en fin katt. Den har oransje pels. Han kommer på noe lurt. Han løper hjem og henter en pose i yttergangen. Han vil fange katten i posen! Morten setter seg i enga og ser etter katten. Da hører han et «mjau». Katten kommer! Det lukter nok litt fisk av Morten, etter fisketuren. Katten våger seg bort til Morten, og han får tak i den! Han prøver å holde den fast, og forsøker å putte katten opp i posen. Men katten vrir seg ut av hendene hans, og klorer Morten på håndbakene.

Au, det gjorde skikkelig vondt! Katten bet ham også!  Den freste, og så forsvant den i gresset igjen.

Morten synes det er umulig å bli venn med den katten. Den er ikke snill. Den er slem! Den vil bare vekk fra Morten, den biter og er uskikkelig. Morten løper hjem. Små bloddråper i kloremerkene på hendene størkner på veien.  «Du ser ut som du har vært i krigen», sier mamma når han kommer hjem. «Det ser ut som du har slåss med en katt, stemmer det? Er det Monsemann til naboen du har møtt?»

«Heter katten Monsemann?», spør Morten. «Ja, hvis den er oransje, så er det nok Monsemann», sier mamma. «Du må være snill med katten», sier mamma. «Jeg vil ikke leke med katter mer», sier Morten.

Neste dag vil han bare leke i fjæra igjen. Han finner en bøtte og fyller den med vann. I strandkanten finner Morten småkrabber i vannet, fanger dem forsiktig, og legger dem i bøtta. Han vil bare se på dem. Etterpå vil han slippe dem ut i sjøen igjen. Krabber liker ikke å bo i bøtter, det vet Morten.

Med ett ser han Monsemann stå og se opp i bøtta. De spisse ørene står rett opp, og han skakker litt på hodet når han ser småkrabbene krabbe rundt i bunnen av den. «Hei, Monsemann», sier Morten. «Vil du se på krabbene?» Morten sitter helt i ro på en stein ved siden av bøtta. Han vil ikke nærme seg katten, i tilfelle den biter igjen. Han fortsetter å prate, og sier navnet på katten flere ganger. Monsemann kjenner igjen navnet sitt, og smyger seg plutselig inntil beinet til Morten. «Hei, Monsemann», gjentar Morten. «Du må ikke bite meg i dag, jeg har fortsatt vondt i hendene etter i går.»

Men Monsemann biter ikke i dag. Han liker visst stemmen til Morten, og han gnir seg opp mot armen hans. Da begynner Morten å stryke Monsemann på ryggen, på den myke pelsen. Monsemann begynner å male.

Kanskje vi kan være venner likevel, tenker Morten. Det er ingen andre å leke med her på stranda.  Her bor bare bestefar og gamle onkler og tanter. Monsemann er visst enig. Prrrr…prrr….. sier han på kattespråket. Han mjauer litt og det er som han sier: «bare du gir meg frihet, så kommer jeg til deg når jeg har lyst. Du må ikke prøve å fange meg!»

Plutselig forstår Morten hva katten har prøvd å si! Du kan ikke tvinge katten til å bli venner, den må få bestemme det selv, akkurat som vi mennesker.

«Nå skal vi slippe ut krabbene», sier Morten. Monsemann mjauer igjen, og følger nysgjerrig med ned til strandkanten når Morten tømmer bøtta i sjøen.

Elgen

av Mathilde Guirlet-Vibert

Foto: Mathilde Guirlet-Vibert

Det var en varm sommerdag. Men en varm norsk sommerdag, med akkurat passe bris og frisk morgen til å kunne ta imot den varme solen med glede.
Denne morgenen hadde vært en hektisk morgen, barna hadde stått opp fra sengen knapt ti minutter før skoleklokken, løpt ut døren uten sko, sekk, matpakke, og vi var de siste som kom til barnehagen. Jeg kom til stallen senere enn det jeg pleide. 
Jeg møkket, gav kraftfôr, vann, og kos til Gitane, den ene og eldste elskede hoppen min.
Morgenen var nesten over, og det var tid til en liten tur med Boheme.

Boheme er en brun hoppe på 12 år, datteren til Gitane.. Hun er født hjemme hos oss, og har gjennom årene blitt fra et veldig rampete føll til en snill og trofast venn som vi kan stole på. Hun gjemmer sitt store og følsomt hjerte bak sin rolige gange og stoler like mye på meg som jeg gjør på henne. Jeg kunne egentlig ha skrevet en hel bok om hver hest.
Denne morgenen var jeg så trett at jeg salet Boheme litt mekanisk før jeg kom meg på ryggen hennes. Rett før vi dro skrev jeg raskt en liten beskjed til mannen min Julien som var på jobb «nå drar jeg på tur med Boheme, hvis jeg ser en elg, tar jeg den med meg hjem».

Vi skrittet rolig på den lille grusveien, så inn i skogen på den smale stien som svingte gjennom bjørketrærne som lyste i morgensolen. Skogen var full av fuglesanger av alle slags toner. Det duftet, en blanding av varm jord, furutrær og ferskt gress. Og rett over stien kunne jeg se de spisse ørene til den glade hesten min.
Vi kom til en ås. Der pleier det å sprette rådyr omkring. Jeg får alltid litt dårlig samvittighet om vi kommer litt brått på dem. Det samme om vi forstyrrer fugler som står ved siden av stien og flyr av sted med litt bebreidende stemme av og til. Da sier jeg unnskyld. Vi er jo i deres skog.
Nå hadde vi kommet midt i åsen, og jeg kjente plutselig at her var det noen. Boheme bråstoppet og snudde hodet, og jeg fulgte retningen hun så mot.
Og der stod den nydelige kjempen. Nei forresten den stod ikke, den travet med høye ben rett mot oss, lignet nesten på en diger dressur hest. Bare at det var en elg. Uten gevir.

La oss stoppe et sekund. Elgen. Elgen betyr mye i vår familie. Hvorfor tro? Jo, det er ikke så lenge siden vi bor i Norge. Før det bodde vi i Frankrike, der det finnes ingen elg, og sammen med søsknene mine vokste opp med en fransk far og en norsk mor, på en ganske «norsk» måte, og jeg må si at jeg føler meg norsk i sjelen, til tross av alt det franske det måtte inneholde. Vi gjorde alt som nordmenn gjør. Bakte lussekatter og sang i hvite kjoler den 13 desember, pyntet pepperkaker til Jul, feiret 17 mai i hagen med bunad og flagg og is (dette fikk naboene våre til å lett huske oss etterpå, da vi først hadde forklart at nei, vi hører ikke til en rar sekt), og da jeg hadde blitt voksen og mor sov babyene våre tullet inn i lammeskinn ute om vinteren, og barna våre var de eneste som kom til skolen med parkdress. Vi var på hytta om sommeren, fisket og badet i kaldt vann. Vi grillet pølser og gikk turer. Ja, men vi hadde ikke sett elg.
Hver ferie hadde vi dette håpet. Først med moren min og søsknene mine, så med mannen min og våre barn, gikk vi på tur, og kjørte til og med bilen i skumringen for å se om vi kunne få sett en av dem. Vi kalte det for «elgsafari». Vi hadde et tøft elg-klistremerke på bilen. Men da vi flyttet til Norge tenkte vi at «NÅ skal vi se elg». Nå kunne vi ikke ha sånne klistremerker på bilen som om vi var turister. Nei, nå skulle vi være ekte nordmenn og nordkvinner. Og va skulle det til ? Jo, se elg.
Jeg hadde sett elg flere ganger, på ganske lang avstand, og det var ofte den samme unge nysgjerrige kalven som var søt, men ikke så stor. Nå så jeg hvor stor en elg egentlig er. Men nå så jeg også at den var veldig nærme, og at den gikk fra trav til galopp.

Da skjønte vi begge to at nå måtte vi rømme. Fort. Og jeg sa til Boheme: «vi drar hjem. Nå!». Boheme fór av gårde med det samme og kastet seg i full galopp mot stien som fortsatte på den andre siden av åsen. Og bak kom elgen løpende. Jeg kunne høre hovene til Boheme som dundret i bakken, blandet med en annen tung galopp.
Det er utrolig så mange tanker det går an å få i en sånn nødssituasjon og hvor fort de suser forbi! I takt med galoppen.
Nå hadde vi kommet inn i skogen på stien, og jammen kom elgen etter! Det holdt ikke at vi kom oss bort fra åsen, riket hennes måtte da også omfange skogen ?
Hvorfor i det huleste hadde jeg sendt  denne beskjeden til Julien ? Naturens Gud hadde kanskje mottatt den på et eller annet vis og sendt meg Skogens Konge (eller Dronning) som svar til mitt ønske?

Vi tok en sving til å økte farten. En vill galopp mellom trær og graner. Jeg snudde meg en gang til og så mot svingen. Elgen hadde vel gitt seg ?
Da så jeg noe , et bilde som kommer til å sitte lenge igjen inn i hornhinnen . Først støv som virvlet, så det digre hodet og de lange beina som stakk frem. Nei, hjelp, der var den enda!
Hvor lenge skulle den løpe etter meg ? Jeg kunne jo ikke komme til stallen drassende en elg etter meg ? Jeg så det for meg, da måtte jeg kanskje rope på lang avstand «elg elg hjem dere her kommer vi»!
Nå var jeg i hvert fall veldig våken. Hørte den dype pusten til Boheme, og ikke minst min egen pust, kunne nesten kjenne hvor sterkt blodet mitt løpte i årene, mens jeg klamret meg fast til manken til Boheme, og hvisket til henne løp, løp, løp.

Å så sprek og fin hest jeg har. Den trofaste, fornuftige, vidunderlige Bohemen min, som visste akkurat hvor hun skulle sette føttene sine mens vi rømte begge to på den smale stien, i oppover og nedover bakker, og som aldri saknet farten før hun var helt sikker på at elgen hadde gitt seg. Da ba jeg henne galoppere litt til. Tenk om elgen hadde tatt en snarvei gjennom skogen og ventet på oss lengre bort? Nei dette var absurd. Både pusten vår og tempoet saknet sammen. Jeg ropte til fuglene «beklager fugler, unna vei, her kommer vi, vi rømmer fra en elg !»)
Der var grusveien, og vi kunne endelig skritte. Vi kom til stallen, svette og litt skjelvende begge to. Det var fremdeles en virvelvind av tanker og følelser som blåste inni meg. Men mest av alt følte jeg takknemlighet. Ovenfor Boheme, som jeg klappet og klemte og takket. Men også mot Naturen, og til og med mot elgen, for det skumle men fantastiske møtet jeg fikk æren til å oppleve, og som ville sette spor etter seg for alltid.

Jeg oppfattet at jeg hadde vært redd, men hadde ikke fått helt panikk. For det første fordi jeg stolte på Boheme, men også fordi jeg synes elgen ikke så sint ut, egentlig. Selv om hun var nok det, siden det viste seg at hun hadde blitt sett før i området med en liten kalv. Jeg skjønte henne så godt. Jeg ville sikkert ha gjort akkurat det samme om jeg var mamma-elg og trodde noen skulle true barna mine.
Og så fikk jeg en premie i bonus: nå er jeg jo en ekte nordkvinne!

Illustrasjon: Pixabay

Med utsikt over fjorden……

av Vigdis Engen

 

Eva pustet tungt i det hun satte seg på en stor stein i skogkanten, med utsikt mot den vakre innsjøen. Et par sommerfugler flagret forbi, men Eva enset dem ikke, og utsikten la hun heller ikke merke til.

Det var et år siden hennes Ole omkom i en arbeidsulykke. Livet hadde blitt snudd på hodet, og hun hadde ikke kommet seg videre. Hun hadde trodd at å flytte til et nytt sted var løsningen. Nå hadde hun bodd her i flere uker, uten at hun følte seg lettere.  

Da raslet det i krattet bak henne. Eva snudde seg og så en jentunge med lyse fletter komme mot henne.

– Hei, sa jentungen og smilte. Eva nikket, men svarte ikke.

– Kan jeg sette meg, spurte jenta. Eva rakk ikke å svare før jenta klatret opp på steinen. 

– Jeg kappløp med pappa, og det var jeg som vant, men han kommer nok snart etter. Jenta lo. Eva nikket igjen, men sa fortsatt ingen ting.

– Blir man ikke glad av å se på utsikten over fjorden, spurte jenta.

Eva ristet på hodet.

– Det blir jeg, sa jenta. – Jeg heter forresten Olea.

Eva skvatt til. – Olea?

– Mm. Og til høsten skal jeg begynne på skolen.

– Lykke til, mumlet Eva.

Jenta pekte mot skogkanten – Se, så mange fine sommerfugler det er her.

Eva nikket, men så ikke i den retningen. Skulle ikke jenta snart gå, før faren også dukket opp?

– Det er Neslesommerfugler, sa jenta. La visst ikke merke til Evas avvisende ansiktsuttrykk, men skravlet i vei. –  Ser du kirken der nede?

– Selvfølgelig ser jeg den, sa Eva. Stemmen var mutt og trist.

– Der bor mamma, sa Olea.

– I en kirke? sa Eva.

– Nei, under en hvit stein, med en sommerfugl på.

Eva stirret på Olea. – Er mamma død?

Olea nikket. – Hun døde i fjor.

– Så trist, mumlet Eva.

– Ja. Men hun sa det var lov å være glad, selv om man er lei seg. Det er ikke bra og være trist hele tida. Da blir andre lei seg også, sa mamma. Olea skakket på hodet, og kikket på Eva. – Mamma var frisk de første årene jeg levde, og vi hadde det så fint. Vet du hva vi gjorde hver helg om sommeren? Eva ristet på hodet.

– Vi gikk hit, for mamma elsket utsikten, og digget sommerfugler.  Hun pekte mot sommerfuglene, som fortsatt flagret over sommerenga. Se! De er da vakre?

 – Ja, mumlet Eva, og så ned. Hadde ikke Ole ønsket at hun hadde gledet seg over alle de gode minnene? Hadde hun tenkt over at det ikke var alle forunt å oppleve lykken Ole og hun opplevde? Det var andre som hadde det vondt også. Plutselig så hun seg selv utenfra. Var hun en prøvelse for andre? Og var hun sin egen verste fiende? En sommerfugl flagret lydløst forbi nesen hennes.

– Han likte også sommerfugler, sa hun.

– Hvem da, spurte Olea.

Eva svarte ikke.

Det ble stille en lang stund.

Jenta gransket Eva med store, fiolblå øyne. – Du ser trist ut?

Eva nikket.

– Hvorfor det?

Eva pustet tungt før hun svarte. – Jeg har også mistet en jeg var glad i.

Olea flyttet seg nærmere Eva. – Faren din?

Eva ristet på hodet. – Nei, mannen min, Ole

-Nesten som navnet mitt, lo Olea.

Eva nikket. – Ja, og dere er litt like også. Hun nølte litt før hun fortsatte. – Kloke og utadvendte.

Olea satt helt inntil Eva nå.

– Var mannen din gammel?

Eva ristet på hodet

-Mamma var heller ikke gammel, men man kan dø likevel.

Eva nikket. – Ja, slik er det.

Olea rynket brynene, og ble stille i noen sekunder. – Men du, hva betyr det å være utadvendt, 

– At man ikke er redd for å vise hvem man er, sa Eva. -Og ikke holder alt for seg selv kanskje?

– Mamma sa at man blir dobbelt så glad hvis gledene deles med noen, og at det som er leit blir mindre leit hvis man snakker om det. 

– Jeg har visst ikke forstått det før nå, sa Eva, og tørket vekk en tåre.

– Gråter du? Olea tok Evas hånd.

 –Ja, men ikke fordi jeg er lei meg, sa Eva.

– Er du glad? Olea lente seg inntil Eva.

– Ja, for at du kom hit, sa Eva.  

– Jeg er glad for at du var her, sa Olea, og at jeg fikk høre om han som nesten heter det samme som jeg.

– Het, sa Eva. – Ole lever ikke lenger.

– Jo, han lever inni deg, sa Olea. – Ikke på ordentlig, men mamma sa at hun alltid vil være med meg. Ole er nok med deg også.

– Ja, sa Eva, nå har du lært meg det. Og ikke minst har du vist meg at det ikke er meg det er mest synd på her i verden.

Hun la armen rundt den tillitsfulle jenta.

– Jeg heter Eva, sa Eva.

– Kan vi møtes en annen dag også, sa Olea.

Eva nikket. – Vi kan jo møtes her?  Olea nikket og pekte mot skogen. – Nå kommer pappa. En høyreist mann kom mot dem. – Pappa, du må hilse på Eva.

Eva reiste seg og hilste på mannen. – Datteren din er ei klok jente. Hun dro pusten før hun fortsatte. – Olea har fått meg til å føle meg glad, for første gang siden jeg mistet mannen min. Eva ble overrasket over at hun snakket slik til et fremmed menneske.

– Ja, Olea er klok og veslevoksen, og ikke minst til stor glede, sa mannen, og hilste på Eva. – Jon heter jeg. Eva møtte øynene hans. Blikket var fiolblått som hos Olea, og like varmt og tillitsfullt. Rørte det ikke bittelitt ved noe som Eva hadde trodd ble borte sammen med Ole?  Jon satte seg sammen med dem.

-Hva gjør du på disse trakter, spurte Jon?

– Jeg flyttet hit for en stund siden, trengte forandring, sa Eva. – Siden jeg ble enke for et års tid siden, har jeg bare syntes synd på meg selv. Hun strøk handa varsomt over Oleas kinn. – Hun har lært meg at det ikke nødvendigvis er jeg som har det verst. Tenk at en seksåring er så forstandig.  

Jon nikket. – Olea er pappas godjente. Eva nikket. – Og du er sikkert en god pappa. Jon smilte litt sjenert.

 – Du har gått forbi huset vårt flere ganger, sa han. – Og du har sett både sliten og lei deg ut. Det var like før jeg ba deg på kaffe.  Men jeg er ikke så frampå som Olea, lo han. – Det har hun etter moren.

 – Og det samme åpne, varme blikket som sin far, sa Eva.

  Så satt de i taushet en stund, før Olea syntes det hadde vært stille lenge nok..

– Er det ikke fint å sitte sammen og se på utsikten over fjorden, hvisket hun

– Jo, hvisket Eva. – Takket være deg er jeg endelig i stand til å nyte utsikten, og fryde meg over sommerfuglene. Olea smilte.  – Ser dere de to sommerfuglene som flagrer rundt oss? Jon og Eva nikket. –  Kanskje det er Ole og mamma som er forvandlet til sommerfugler, sa Olea. – For en vakker tanke, sa Eva. Olea nikket. – Kanskje vi kan skrive et eventyr om det?

– En fin idé, sa Eva. Olea ble stille en stund, før hun fortsatte,

 – I eventyret skal mamma og Ole være sommerfugl-venner, og du, pappa og jeg skal bli bestevenner, sa Olava. Eva kikket på Jon og smilte.  Han smilte tilbake. – Ja, da satser vi vel på det, sa han. Eva visste at sorgen fortsatt ville være med henne. Men nå var hun ledet inn på rett spor, takket være ei klok og veslevoksen jente. Eva dro pusten dypt inn. – Med utsikt over fjorden, vakre sommerfugler, spennende eventyr, og to nye bestevenner, ser jeg lysere på livet, sa hun, og la armene rundt Olea.

Johnny

av Aleksander Finstad

 

Det var en heit sommerdag, i begynnelsen av Juli måned.

En fyr ved navn Johnny, en ung mann på 28 år med rufsete hår, slitte klær og med solbriller som dekket sine mystiske øyne. Var på vei til den lokale Kiwi-butikken i Vestby. For pante noen tomflasker, etter en røff uke med dårlig økonomi. Trengte han noe kroner for å klare seg ut uka, fram til hans neste trygd.

Det var en nydelig sommer dag, sola skinte som bare over hele Vestby. Og det var ikke et sky så langt øye kunne se. Gjennom svette og varmen bæret han 2 store søppelposer med tomflasker som han hadde spart i over en måned. Han følte litt skam og flauhet å bære så stor panteflaske pose, som symboliserte så offentlig fram at han enten drakk for mye eller var fattigmann som sleit med økonomien. Det var helt pinlig for Johnny vise offentlig frem at han var nesten blakk.

Fra tome brusflasker til brukte Øl-bokser, klarte han til sammen så vit å pante frem 300 kr. Han bare svelget sin stolthet, og bare kjøpte par First Price matprodukter som skulle holde i noen dager fram til sin neste trygd. Den heite sommer dagen var så varm, at han falt for den søte fristelsen til å også kjøpte par ekstra kalde flasker med Carlsberg øl som han kunne slukke sin tørst i den heite sommer været.    

Han vandret rett hjem med fulle matvareposer i sine begge hender. Været ute var så varmt, det var over 30 plussgrader. Han vandret gjennom den heite asfalt veien på fortauet som var så varmt, at man kunne steike noe saftig speil-egg av.  Johnny ville bare rett hjem og sjølet seg ned med kald drikke i skyggen, og bare hvile helt ut i skyggen på sin lille ballkong. Mens han vandret rett hjem som holdte til en billig boligblokk leilighet i Vestby-sentrum. Fikk han øye på en stor svart bagg, som lå gjemt bak noe busker bak NAV bygget. Nysgjerrigheten var ikke til å unngå, men han måtte bare se hva bagen inneholdte, som noe hadde enten gjemt det eller glemte det ved tilfeldighet. Kanskje kunne det stå adresse på den, så han kunne finne eieren. Etter synet av denne bagen så den ikke gammel ut, og den stinket ikke som søppel som alt annet som ble kastet ut på gata rundt her. Han bare åpnet det, og vips med sitt store sjokk og overraskelse, fikk han se med sine egne øyner at baggen var fult med 500 og 1000-lapper i flere på flere i kontant bunker. Dette måtte være flere millioner av norske kroner i denne baggen.

‘’Herregud!!! Dette hadde jeg aldri trodd, se så mange penger dette er.’’, snakket han høyt til seg selv.

Johnny bare roet seg rolig ned, for å holde igjen noe av sin begeistring for å ikke skape oppmerksomhet. Så seg rundt i sine omgivelser, men heldigvis for han var det ikke en levende sjel å se. Han grep med seg alt og fortet seg rett hjem for å unngå å bli oppdaget for sitt sjokkerende funn. Som kunne få hvem som helst til å måpe av sjokk. Uten at han visste det, så kom det en pen svart bil med par fremmede karer som kjørte sagte til samme åstedet som Johnny fant pengene. Som sagte følget etter han på mystisk avstand. De følget etter, helt til han kom til sitt hjem. Mens Johnny var hjemme og telte pengene, var det to fyrer som holdte øye med han utenfor hans vindu fra tredje etasje leilighet i bolig blokk i Vestby sentrum.

Det var nøyaktig 5 Millioner norske kroner i umerkete sedler, som han hadde telt ned alt sammen til hver eneste seddel i baggen. Hans samvittighet beit hardt inne i han, mens han bare stirret dypt på pengebaggen. Skulle han levere det inn til hos politiet eller skulle han bare beholde all pengene for seg selv. Han fant verken adresse eller noe annet som kunne koble til hvem som var den mest rettmessige eieren av denne baggen. Fristelsen for pengene vokste seg mer og mer inne i han, som tørsten etter en kald is-drink på en varm sommerdag. Siden sommeren så langt hadde vært helt hete-tørke, og Johnny har vært fristet for det søte luksuriøse liv å nyte resten av sommeren på. Men fristelsen i han ble enda mer større i hans fattige liv. Med tanken på den feite pengebaggen på 5 millioner, kunne ha hjulpet mye med livet hans. Johnny bare stirret enda helt fælt på baggen i flere timer etter timer til det var sent på natten. Og grublet og tenkte som fanden var etter han, om hvilket valg skulle han ta. Skulle han beholde pengene eller lever alt in hos politiet. Tanken om pengene bare spiste han helt opp i sitt skjøre sinn og hans samvittighet begynte å tape for hans grådig lyst for det gode liv. Han lå våken i den varme sommer natten, og kunne ikke sove i det hele tatt. Men rett som det var ga han ikke opp, og bestemte Johnny seg for å gjøre det riktige. Han skulle levere den inn.

‘’Det er bedre å levere det inn nå, enn å la den forferdelige følelsen drepe meg insider resten av livet.’’, tenkte han med et lettet pust.

Neste dag, var han på vei rett til politiet for å levere all pengene inn. Med ful bestemmelse på å gjøre det rette, selv om det ville svi så hardt å miste alle de søte millionene. Følte Johnny til slutt at dette var det rette valget. Han kom frem til stasjonen, men i det han like før han skulle komme frem til inngangen. Kom et mystisk hurtigtempo bil stoppende like ved siden av han. To svartkledde karer kom rett ut av bilen og begynte direkte å skrike rett til han: ‘’Hei, disse pengene tilhøre oss!’’. 

Les flere noveller

Sommernovellene 2024

20. juni, 2024|

Vi gratulerer Solveig Skram som vinner av sommerens skrivekonkurranse med novellen Den gamle mannen og sykkelen. Tusen takk for alle de fine novellene vi mottok. Les dem her...

Påskenovellene 2024

13. april, 2024|

Vi gratulerer vinner av skrivekonkurransen i Påskemagasinet 2024, Vigdis Engen med novellen Påskehønene. Tusen takk for alle de fine novellene vi mottok. Alle er fantastiske på hver sin måte.

Julenovellene 2023

07. desember, 2023|

Vi gratulerer vinner av skrivekonkurransen til Julemagasinet 2023 Ellen Margrete Grong med novellen: Juleengelen. Vi fikk inn til sammen seks herlige noveller, alle med forskjellige fine budskap.

  • høstløv med hjerte i

Høstnovellene 2023

25. oktober, 2023|

Vi gratulerer Merete Moen med å ha skrevet novellen vi synes var best i høstens skrivekonkurranse. Høstmørke. Den har et godt innhold med både mørke og lys og gir en god leseopplevelse. Videre kan dere lese alle novellene vi mottok. Gled dere!

Sommernovellene 2023

27. juni, 2023|

Vi gratulerer Jorunn Valle med sommerens søte novelle om Grisungen. Vi takker samtidig de to andre som var med i konkurransen med en kjærlighetsnovelle og en krimnovelle. Les dem her...

  • Illustrasjon av et trehus

Påskenovellene 2023

09. februar, 2023|

Her kan dere lese vinner av novellekonkurransen for påsken 2023, pluss de 17 andre innsendte novellene i tilfeldig rekkefølge. PS, Neste konkurranse er sommernovellen, med frist 23. mai 2023

Julenovellene 2022

30. januar, 2023|

Her kan dere lese vinner av novellekonkurransen for julen 2022, pluss de 15 andre innsendte novellene i tilfeldig rekkefølge. PS, Neste konkurranse er påskenovellen, med frist 7. mars 2023

Høstnovellene 2022

13. oktober, 2022|

VINNER AV HØSTMAGASINETS SKRIVEKONKURRANSE 2022- Gratulerer til Vigdis Engen som vinner av årets høstnovelle som kom ut i Høstmagasinet 2022. Les alle de tre flotte novellene vi mottok. Neste gang kommer vinneren i Julemagasinet.

Julenovellene 2021

10. desember, 2021|

Vi gratulerer Ellen Margrete Grong som vinner av julens skrivekonkurranse, og jammen har juryen kåret den samme vinneren som i fjor til jul. Julenovellen er svært velskrevet med et positivt innhold som vi får god julestemning av å lese. Vi mottok 9 helt forskjellige, kreative bidrag, pluss 1 som kom etter frist og blir med i trekningen neste år. Tusen takk for alle flotte noveller.

  • Nisse med skjegget i postkassa

Julenovellene 2020

04. desember, 2020|

Les alle de 14 flotte bidragene vi fikk inn til julenovellekonkurransen 2020. Ellen Margrete Grong gikk av med seieren, med den velskrevne novellen “Skjegget i postkassen”. God lesing. Llilla stearinlys, Tyv, Offer, Due og Julemagi. Alt henger sammen.

  • Illustrasjon til skrivekonkurransen

Sommernovellene 2020

10. juli, 2020|

Vi gratulerer Vigdis Engen som vinner av Mediasenterets første Sommernovellekonkurrranse.

Påskenovellene 2020

08. april, 2020|

Les alle de 11 innkomne påskenovellene fra skrivekonkurransen til PåskeMagasinet 2020.

Julenovellene 2019

02. desember, 2019|

Vi gratulerer vinneren av årets julenovellekonkuranse Gabriella Gaballa, en ung lovende forfatterspire på 11 år. Gabriella har skrevet en nydelig ...  Les mer

Julenovellen 2018 – VINNER

15. desember, 2018|

Vi gratulerer Anne Stavnes Wilhelmsen i fra Nøtterøy som vinner av Julenovellekonkurransen 2018.

Frivillig støtteabonnementTegn et Frivillig støtteabonnementBestem beløpet selv

Du har nå lest en artikkel fra en av våre magasiner! Vi publiserer stadig nye artikler og utvider innholdet her på våre nettsider, i tillegg til de flotte magasinene vi distribuerer. Hvis du liker det du ser og leser setter vi pris på om du kunne tenke deg å tegne et støtteabonnement.

Dette kan du lese mer om ved i klikke på knappen under.