Sommerdager før i tiden

av Inger Lise Sleire

Familien bestod av mor og far og seks barn. 4 jenter og 2 gutter i alderen ett til femten år. Guttene var eldst og yngst, liksom for å understreke og ramme inn de fire jentene i midten. Når dette var? Det er ikke så viktig, la oss si det var før i tiden. Foreldrene var fine folk og glade i hverandre. Ungene var nok glade i hverandre også, men det var ikke alltid de husket på det, og da kunne moren sukke og si: «Det er ikke rart det blir krig i verden.» Men kriger varer ikke evig, og det gjorde heller ikke krigene mellom de seks ungene. Rett som det var ble det fred og fordragelighet igjen, og roen senket seg over huset der ute på øya hvor familien bodde.

Nå var det sommer og ferietid. Noen av ungene var så små at de hadde ferie hele tiden, de andre ungene gikk på skole og hadde fått sin velfortjente ferie. Moren hadde aldri ferie; mødre på den tiden hadde ikke det. Det er først nå at mødrene har fått ferie, for nå setter de seg bare på et fly til et eller annet fremmed land hvor andre lager mat til familien og vasker klærne og tar seg av ungene. Men før i tiden hadde moren de samme oppgavene enten det var ferie eller ikke. Forskjellen var bare at i ferien ble alt mye mer tungvint, for da hadde ikke moren verken vaskemaskin eller komfyr. Nå skulle familien på telttur med båt. Båten var en fiskeskøyte og teltet var beregnet for fire voksne. Men seks unger blir jo tre voksne hvis man har litt fantasi, og det hadde jo moren og faren, så dermed regnet de med at det skulle gå fint.

Den dagen de dro, skinte solen og sjøen lå blikkstille. Båten var søkklastet med unger, telt, gryter, luftmadrasser, soveposer, primus, mat, bleier og en kald pils til faren, som han skulle nyte en dag det falt seg slik, i solnedgangen, når ungene hadde lagt seg og han og kona var alene under en sommerhimmel uten stjerner. Båten hadde et styrehus, men ellers var det ingen plass å gå inn. Men vi har jo allerede malt himmelen blå og solen gul, så livet var fint på dekk innover fjorden. Plutselig er det en som lurer på hvor den minste jenta er. «Hun var jo nettopp her,» sa moren, «jeg hadde henne mellom hendene mine!» Men så var det en som var enda mindre og måtte få både mat og kjærlighet, og det er grenser for hvor mye en mor kan greie midt ute på fjorden. De eldste ungene skjønte at nå hang hele ferien i en tynn tråd, for det sier seg selv at man ikke kan fortsette en ferie med fem unger når det egentlig skulle være seks. Eldstegutten vrengte av seg t-skjorten og gjorde seg klar til å hive seg ut i bølgene på jakt etter den minste søsteren. Faren stod uvitende og stødig til rors inne i styrehuset og undret seg over hvorfor panikken bygget seg opp på dekk. Han slapp ned vinduet for å sjekke hva som stod på, og bak ham stakk det opp et lite hode med mørke krøller og en liten nese som pekte kry mot været, for hun fikk styre båten sammen med faren. Den eldste kunne avbryte redningsoppdraget, moren fikk hvilepulsen tilbake, og ferien kunne fortsette med alle de seks ungene i live.

Øyene kom på rekke og rad innover, og endelig var moren fornøyd med det hun så: en idyllisk øy med en fin strand, noen hvitstammede bjørketrær og en fin flat mark hvor teltet kunne stå. Bedre ferieøy kunne de ikke få. Her var det bare å legge til, få alt på land og slå leir. For ungene var øya full av skatter. I fjæra lå det rester av et skipsvrak som helt sikkert hadde seilt fra Amerika; det var store grønne glasskuler som nok kom fra Kina. En flaskepost fant de også, riktignok uten post, men flasken var like hel. Midt på øya var det en liten fjellknaus, og her kunne de holde utkikk om det kom sjørøvere. Ungene glemte helt å være uvenner, og sommerdagen la seg som et gyllent minne i de livene som ungene senere skulle leve.

Mange timer senere hadde solen gått ned. Det var stille inne i teltet som egentlig skulle romme fire voksne, men som nå var soveplass for to voksne og seks unger. Det er faren som våkner først, av en skygge langs teltet. Han forstår at det er et dyr, et dyr av en viss størrelse. Moren våkner også. Beskyttelsesinstinktet er på plass med en gang. Ungene våkner én etter én, og snart ligger hele familien og ser med store øyne på skyggespillet som foregår på utsiden av teltduken. Skyggen har nå fått horn og har vokst til skremmende størrelse, og i samme øyeblikk som dyret setter i et brøl, er faren ute av soveposen og klar til å forsvare kone og unger. Dette er bildet som brente seg inn i ungenes minne: en modig far i en hvit, lang underbukse med stekepannen høyt hevet over hodet, brølende inn i skogen etter en forskremt ku som resten av livet skulle skygge unna telt. Etter hvert ble det stille i soveposene, og både ungene, moren og faren kunne samle krefter til dagen etter.

En ny dag var i gang. Solen var kommet opp, fuglene kvitret, og ungene hadde glemt dramatikken fra natten før. Det var tid for frokost. Moren sendte de største ungene ned til sjøen for å hente melken som stod i fjæra til avkjøling. Men fjæra var blitt til flo, og melken lå og duppet langt ute i sundet. Faren hadde ikke helt kommet seg etter stormangrepet om natten, men innså fort at hele melkeforsyningen var truet og bestemte seg. Foran øynene på kone og unger hev han seg ut i sjøen, la på svøm og fikk reddet melken før den rekte helt til havs. Frokosten kunne serveres med kald melk til ungene og kaffe til moren og faren. Om det ble tid og anledning til å nyte den kalde pilsen med kona i armkroken, vet ikke ungene. Men kanskje satt moren og faren på en knaus og så utover sjøen og var enige om at det var en fin familie de hadde laget.

Når de seks ungene senere i livet snakket om barndommen, var det denne fortellingen de holdt fast ved. Fortellingen om en far som var villig til å gå i krigen for ungene, som utfordret farlige dyr og ville naturkrefter for å sikre ungene sine liv og helse. En far de kunne stole på og som sammen med moren malte minner om sommerdagene før i tiden.

Sommeren han fyller 50

av Frank Hiis

På femtiårsdagen sin står Frode opp tidlig og går på badet mens kona Marit sover videre. Han kaster et blikk på dressen sin som Marit har hengt fram til ham kvelden før, i en kleshenger hengende fra dusjkabinettet. Han stiller seg foran speilet og sukker mens han finner fram barberkosten, høvelen og skummet. Endelig har dagen kommet, den han både har gledet og gruet seg til. Den skal feires med en grillfest i hagen, et stort langbord står allerede klart. Det er allerede sterk sol ute, det er meldt at det vil bli en varm sommerdag. Det blir fint å se den gamle gjengen igjen, han har ikke sett dem på fire år. Arvid, Eivind og Tor Håkon. Venner siden barneskolen, og lagkamerater i fotball på aldersbestemte lag, som nå bor på forskjellig deler av landet. Han syntes det er hyggelig å bli feiret av utvidet familie også, men de ses jo alle minst et par ganger i året. Men han ser i speilet og vet ikke om han liker det han ser. Det lille håret han har igjen er grått. Han ser aldri helt glattbarbert ut, uansett hvor flittig han barberer seg. Han føler seg gammel før tiden, han syntes de siste fem årene har tatt på, ansiktet var da aldri så pløsete før. Han må ha lagt på seg siden siste møte med vennene. Ikke at han har veid seg, han foretrekker å ikke vite, fortrenge tanken på vekten. Også Eivind, idrettsmannen, som alltid ser så karslig ut, stor og kraftig. Han er nå trener for et fotballag på andre nivå, han har levd av idretten i snart tretti år. Tor Håkon som alltid har vært naturlig tynn, han har knapt forandret seg i det hele tatt, tenker Frode. Og Arvid, som giftet seg med en smellvakker dame, hun kunne ha vært modell, og har to flotte døtre, så flinke sosialt og har gode jobber allerede. Arvid har fått det til, han er den kona og barna tydelig ser opp til, han som har styrt skuta i alle år. Ikke at Marit er mindre fornøyd med ham, de elsker hverandre fortsatt.

Marit kommer til å insistere på å ta et bilde av bare de fire, hun er glad i dem hun også, gleder seg like mye som ham til å se dem igjen. Hvordan vil Frode se ut, med et fårete smil midt iblant vennene som har holdt seg så godt? Frode lener seg nærmere speilet, studerer en utvekst på det ene kinnet, som ikke ser ut til å gå bort. Kan det være en vorte? Han tror det.

Plutselig fryser han til idet en tanke slår ham. Dette med vorten virker så kjent. Han står helt stille og tenker videre. Det kommer tilbake til ham. Han var bare elleve år, og foreldrene hadde tatt ham med til en bygdefestival på en varm sommerdag, svetten silte ned panna hans. De hadde gitt ham penger og han fikk gå rundt og se på egen hånd. På festivalområdet var det en campingvogn med tepper og forheng foran. Der satt en spåkone utenfor og la tarotkort. Hun hadde et skilt hvor det sto at hun kunne avsløre fremtiden mot en femtilapp. Han hadde blitt nysgjerrig, og gått bort til henne. Hun hadde spurt om han ønsket å få vite hvem han skulle bli når han var voksen. Han hadde nikket,

«Ja gjerne, hvor mye koster det?»

«50 for tarotlesning. For 100 kan du få se inn i glasskulen min.»

«Hva slags ting kan jeg se der?»

«Fremtiden din».

Han hadde fått 150 kroner, så han slo til. Han hadde fortsatt penger igjen til is og sukkerspinn.

«Da vil jeg se i glasskula.»

Hun smilte og inviterte ham inn i vogna. Der var det et bord med en svart blondeduk og en stor glasskule i et eget trestativ midt på. Glasset så slørete ut, litt hvitaktig, men helt tom for liv. Han satte seg ved bordet før spåkona tok kula i hendene, og snudde den rundt og rundt mens hun hvisket. Han syntes å kunne skimte røyk inne i den, noe som sakte begynte å bevege seg.

«Hva vil du vite?» spurte hun.

Han mumlet litt mens han tenkte.

«Vil jeg bli gammel? Kommer jeg til å bli hundre år?»

Hun smilte.

«De færreste av oss blir så gamle, ikke du heller. Men ja, du får et langt liv. Når du blir pensjonist, har du fortsatt lenge igjen.»

Han husker at han ble glad og lettet. Selv om han trodde at det egentlig bare var for moro, at hun bare gjorde seg til for hans skyld, så hadde oppmerksomheten hennes en effekt på ham. Hun virket klok.

«Kan jeg se hvordan jeg vil se ut som voksen?»

Hun smilte mystisk.

«Når du er hvor gammel da?»

«Hmmm … femti?»

Hun nikket og lukket øynene. Hun holdt kulen inntil brystet og nynnet for seg selv, snudde seg halvveis bort. Hun løftet kulen opp i luften foran seg og etter en stund jublet hun. Hun snudde seg tilbake til bordet og satte kula i stativet.

Han så rett inn i et ansikt. Kunne det være ham selv i fremtiden? Mannen så gammel ut, pløsete fjes, skjeggstubber, lite hår på hodet. Et litt engstelig, måpende uttrykk. Frode la særlig merke til en vorte på kinnet. Han hadde blitt så skuffet, og kunne ikke kjenne seg igjen i det hele tatt. Han følte seg lurt, likevel hadde han ikke sagt noe, men betalt og takket spåkona. Hun satt fortsatt der med det mystiske smilet og så ut til å forstå hva han tenkte, men ga ham et blidt adjø.

Men nå, på sin femtiårsdag, står Frode og stirrer måpende inn i sitt eget speilbilde. Han husker så godt hva han så, og hvor mye det ligner. Ansiktet ligner på en prikk! Frode er i ferd med å få sjokk idet speilbildet plutselig endrer seg, det blir uklart, slørete. Plutselig dukker det opp noe annet. Et annet ansikt, av en eldre kvinne med skaut, som nistirrer mot ham før hun gliser og jubler. Så fordreies bildet litt, idet kvinnen snur seg og forsvinner, hun trer til side så barnet skal få se.

Sommerfugl

av Silje Nicolaisen

Mina satt nede ved den lille innsjøen rett ved hytta med en rynkete panne som overtok hele hennes ansikt. Alt hun hadde drømt hadde plutselig blitt revet vekk fra henne, alt på et lite sekund. Et lite sekund var alt som skulle til for at alt hennes håp og drømmer om fremtiden lå i grus. Støv fra ødeleggelsen som bare hadde vært et tastetrykk unna. Et likegyldig tastetrykk fra personen på motsatt side, hennes drøm var kun en liten fisk i det store Stillehavet, ubetydelig og overflødig. 

Plup.

En ring ble formet i vannet, og enda en. Vannets evne til å tilpasse seg omgivelsene sine, bli påvirket av ytre omstendigheter for et lite sekund før den gikk tilbake til sin robuste og stødige tilstand i å være seg selv. Tårene dryppet ned fra Mina sine kinn og falt hyppigere ned i vannoverflaten som hadde blitt hennes stilltiende trøst. Et sted å gi fra seg sine følelser av skam, tristhet og hat. Hun tørket tårene med håndbaken hennes før hun bukket hodet ned i et resignerende sukk.

Et svakt skimt av en nydelig blåfarge fanget hennes oppmerksomhet i hennes uskarpe blikk omtåket av tårene hennes. Igjen så hun denne nydelige blåfargen som virret foran øynene hennes. Med ett tørket hun tårene vekk fra øynene med håndbaken for å kunne se nærmere på hva som faktisk skjedde foran øynene hennes. 

En vakker blåfarget sommerfugl hadde landet på den ene hånden hennes, nydelig og majestetisk i sin tilværelse. Sommerfuglens energi strålte av stolthet, selvsikkerhet og håp. Mina ble altoppslukt av dette nydelige vidunderet og ønsket at øyeblikket skulle vare for evig. Med sine majestetiske og robuste vinger fløy sommerfuglen av gårde, vekk fra Mina sin hånd. 

“Vent”, glapp det ut av Mina. 

“Ikke forlat meg”, ropte Mina ut etter sommerfulgen. 

Mina reiste seg fort opp og fortet seg av gårde etter sommerfuglen. Hun ønsket ikke å miste den av synet, hun trengte å se mer av den. Hun trengte noe vakkert akkurat i dette øyeblikket. 

Sommerfuglen fløy av gårde, vel merkende med et levende vesen i helen på det, et vesen fullt av begjær etter dens vakre eksistens og syn. 

Mina fortet seg alt hun kunne for å ikke miste skapningen fra sitt synsfelt inn i den tette, frodige skogen. Uansett hver snubletrinn hun tok, reiste hun seg opp igjen og beholdt blikket på sommerfuglen for å ikke miste den av synet. Mina mistet essensen av tid og rom i hennes jakt etter å ikke miste den vakre skapningen som hadde gitt henne et pusterom fra virkeligheten. Gitt henne et avbrekk fra hennes nedslående tanker nede ved innsjøen. Tankene som for noen øyeblikk hadde vært altoppslukende for Mina og som hun hadde latt henne bli dratt ned i et mørkt rom som hun trodde hun ikke kunne komme seg ut av. Sommerfuglen fløy videre innover i skogen som var omringet av nydelige, vakre blomster som strakte seg strakt mot sollyset som skimte igjennom de frodige og grønne trærne som omkranset denne lille sekvensen av et håpsløp. Mina kjente at hun nesten ikke hadde mer pust igjen etter denne lille jakten på sommerfuglen og forbannet seg over at hun ikke hadde tatt kondisjonstreningen mer på alvor, nå som det virkelig gjaldt. Hun kjente det stakk i magen, et tegn på hennes manglende valg på fysisk trening. I et ørlite sekund kikket hun ned på magen som skrek av smerte før hun raskt tok blikket opp igjen mot sommerfuglen.  “Nei”, ropte Mina i en tårevåt tone.

Sommerfuglen var vekk, Mina hadde mistet synet av sommerfuglen. Febrilsk begynte hun å hive etter pusten, og se seg rundt etter det minste tegn på hvor hun skulle gå. Hun merket at tårene presset på, klare for å gjøre hennes syn uskarpt av vann. Plutselig så hun den samme nydelige blåfargen som hadde kapret hennes blikk ved innsjøen. Den samme majestetiske og magnetiske energien som hadde tiltrukket henne. Den satt kun noen meter foran henne på en stein som om den ventet på at Mina skulle bli med henne. Med et lettet sukk fortet Mina seg bort til steinen der sommerfuglen hadde landet. Hun forsøkte å gjøre bevegelsene sine så varsomme som mulig slik at sommerfuglen ikke skulle fly av gårde igjen. Mina hadde akkurat fått satt seg ned på steinen da sommerfuglen fløy foran Mina og fikk Mina til å rette opp hodet sitt. Rett bak sommerfuglen hang det tre kokonger som var i ferd med å åpne seg. Mina beveget seg nærmere samtidig som hun beholdt en god avstand for å ikke skremme disse vakre skapningene som var i ferd med å gå over i sin nye livsfase.  Litt og litt åpnet kokongene seg, og de små skapningene gjorde alt de kunne for å komme seg ut og videre til sine nye eventyr i livet. Klare for å spre vingene sine og sette sitt merke på verden. Fly av gårde i sine vakre farger og skape vakker stemning for omverden. Vise seg frem og sin utvikling. En etter en kom de ut av kokongene sine med selvtillit og stolthet før de fløy av gårde inn i den store verden som skulle bli deres nye eventyr. Mina sto der med store øyne, og holdt hendene over hjertet sitt uten at hun hadde lagt merke til det. Mens alle de nyklekkede sommerfuglene fløy av gårde, stirret Mina opp i luften etter dem for å nyte det aller siste øyeblikket hun fikk se dem. Da Mina ikke lenger kunne se dem, kikket hun ned på hendene sine og så den vakre, blå sommerfuglen som hadde ført henne hit, var i hendene hennes. Sommerfuglen kikket opp på Mina med et velmenende blikk før den lettet og fløy av gårde. 

Mina stod igjen og kikket etter det som hadde vært en magisk opplevelse før hun snudde seg. I det hun snudde seg og så reisen hun hadde gått igjennom for å komme frem hit, bredte det seg en varm følelse i kroppen hennes. Smilet hennes ble bredere og bredere, og tårer rant ned kinnene hennes. Denne gangen var det lykkelige tårer. Hun kikket tilbake opp til himmelen etter sommerfuglen. 

“Tusen takk for alt du lærte meg, vakre sommerfugl”, visket Mina opp til himmelen før hun strakte seg stolt opp og viste at alt kom til å gå bra. 

Homo Nox

av Bernt Ivar Barkved

Bonden satt i bunkeren og så robotene pløye marken. Skjermene var dimmet helt ned. Den bleke kroppen med de sorte øynene tålte ikke lyset. Likevel trengte solvarmen gjennom betongtaket. Ei ku hadde velta på åkeren. Faen, tenkte bonden, da hun så en av robotene bevege seg mot kua, prøvde å løfte henne, og velta. Der lå de på sida, kua og maskinen, ingen av dem i stand til å reise seg. Hun misunte dem. Å bare tippe over på åkeren, slik moffar hadde velta.

De femten andre robotene pløyet ikke lenger. De var på vei mot det nye paret.

Faen, sa bonden, og ringte robotselskapet.

“Vi kan ikke rykke ut i sollys,” sa en stemme som ikke introduserte seg selv.

“Men,” sa bonden. “Det er midnattsol.”

Stillhet.

“I to måneder.”

Stillhet.

“Vi håper du har vært fornøyd med vår kundeservice. Denne samtalen har blitt tatt opp for å trene vår KI. Som er meg. Jeg heter Vennlig. Alles venn. Ha en fin natt.”

Stillhet.

Bonden ville slå røret ned, men iPhonen var flat. Moffaren hadde en slik gammel, gul skivetelefon. Hun husket lyden av skivene som roterte tilbake for hvert tall. Det var noe med det å vente mellom hvert nummer som hadde fascinert henne. Den hang der ennå. I huset hans. Hennes hus nå.

Bonden, Dagny, var kalt opp etter sin moffar, Dag, den siste til å dø. Hun var psykolog. I storbyen, dypt nede i Prosjekt Undergrunn, hvor hun lyttet til folk med sommerdepresjon og blekhetskomplekser. Hun ble deppa av all depresjonen. Hun følte behovet for å gjøre noe annet, noe med hendene, da moffaren falt om. Han falt om på åkeren, med kua og robotene ved sin side. Ingen vet hvem som velta først.

Da hun våknet på kvelden kom hun på at Olaf hadde en slik kosmonautdrakt, som moffar kalte det. Han hadde gravd graven til han moffar, og var eneste i begravelsen. Måtte være under 160 centimeter på strømpelesten. Hadde han vokst siden barneskolen? Ingen synlige muskler, men senete, seig og søt var han. Nå var han bonde selv på nabogården, i tillegg til graver. Han hadde jo vært avløyser på begge gårdene. Ingen som ville ha gården da naboen Ditlef velta. Hva han gjorde ute på åkeren da himmelen glødet fikk være hans sak.

Tredje selvmordet allerede denne sommeren. Ikke verst for en bygd på trehundre, tenkte Olaf. Han fikk godt betalt for å begrave, bedre for selvmord. Man fikk ikke lov å ligge på kirkegården med selvmord, man ville jo komme til helvete, men om man lå på kirkegården så hadde man jo ikke tatt selvmord, slik måtte det jo være. Hva brydde Olaf seg om familien trodde de kunne bestikke et familiemedlem inn forbi himmelens porter. Et sted med evig lys og harpespill hørtes ikke ut som noe for ham.

Kanskje han kunne innføre halv pris for selvmordere på sensommeren. Det ville nok få folk til å ta sin siste morgentur.

Olaf klarte ikke å stoppe tankene på det tometers muskuløse beistet Dagny. Hadde hun sluttet å vokse siden barneskolen? Tre jenter og sytten gutter i klassen. Gudrunn og Gunda delte samme ansikt. Ingen av dem kledde det. Hvem trengte en dame her på landet, var det som om livmødrene tenkte.

“Har du hørt det nye fra søringene?” fant han seg selv i å si mens den bleke kroppen til Dag begynte å steke i solen. De fulgte med på skjermen fra bunkerens mørke sikkerhet.

Stillhet fra Dagny.

Olaf tok det som et tegn til å fortsette. “De har flyttet under jorden, har de. Hele gjengen, har de. Prosjekt Undergrunn er ferdig.”

Dagny så sin morfar brenne. Det luktet biff.

Hun hadde slaktet Dagrun, mora til Dagmar. Det var mye mat for to.

Selvmord går ofte i par. Og i genene. Det var jo lovende, tenkte Olaf. Men så var det jo ingen familie igjen til å betale. Hun var som ham. Familieløs, venneløs, kjæreste løs. Det ville nok blitt ordinær takst. Han kunne kanskje ta ekstra betalt for størrelsen på kista.

Tre tapte anrop, stod det på skjermen. Fra Beist, Dagny. Han hadde tenkt på henne hele uken helt siden morfaren friterte i egen olje. I kveld våknet han av en utløsning. Hun hadde ridd ham som en ku, krepert, og i dødsøyeblikket kom han. Han ringte opp, fortsatt stiv. 

“Hva? Å nei. Velta? Huff. Robotene også? Æsj. Drakten? Ja, jo, det skulle jo gå. Du? Nei, den passer ikke. Gi meg en time. Akkurat gravd ned den utviklingshemma ungen til Antonsen som tålte sollys. Dødssulten.”

“Den jævla kua,” sa Dagny. Klagelydene fra Dagmar hadde trengt inn i drømmen hennes om Olaf. Han hadde ridd henne. Hun våknet til synet av en velta, rautende Dagmar.

“Bruker du melk i kaffen?” Det gjorde han ikke.

“Sukker?”

“Jeg er søt nok.”

Et sitat fra filmen de så forrige uke. Han hadde ledd høyt. Hun hadde ikke. Dette gjentok seg nå.

Nytt selvmord, men det gjorde ikke Olaf glad. Likevel, det var pengene han manglet for å kjøpe en slik astrodrakt til Dagny. Det var noe med det å være i solen som han ønsket at Dagny skulle få oppleve.

En tenåringsjente som hadde solet seg. Kanskje det var plass til henne i graven min, tenkte Olaf. Og det var det. Da slapp han å ha dårlig samvittighet for å ikke ta i bruk graven selv.

“Har du sukker?” hadde Olaf spurt, og Dagny hadde sagt ja. Hun hadde ikke skjønt vitsen.

Dagny laget to affogato, espresso med is var visst det. Han hadde begynt å like de der fancy kaffedrikkene som Dagny laget, han som alltid hadde hånet de som hadde sukker og melk i kaffen.

“Jeg gravde min egen grav i mai,” fant Olaf seg selv å si.

“Det var tidlig,” sa Dagny. “Er det plass til to?”

“Da må vi ligge trangt.”

“Jeg søkte opp hengeknute på youtube,” sa Dagny. “Klarte aldri å mestre knuten.”

Han gav henne drakten. Hun gav ham en klem i retur. Noen rare sekunder.

De hørte Dagmar og så på skjermen. Hun hadde velta. De så på hverandre, smilte, og tok på draktene sine. “Skal vi bare la robotene ligge?” spurte Dagny. Olaf lo anerkjennende.

Dagny tok på seg drakten og trådte ut i sollyset. Drakten stengte det ute, men hun kunne likevel se og føle hvordan strålene traff henne som et fysisk trykk. Som en tung, varm hånd mot brystet. Hele henne ble varm, slik hun ble når hun tenkte på Olaf.

3

På bussen

av Hilde Andersen

Hun pleide å ta bussen hjem fra jobb. Det var bare et lite stykke å gå til holdeplassen. Nå var det en lys kveld, tidlig sommer. Det var mildt i lufta. Hun hadde stått lenge og ventet på bussen og var glad da den endelig kom, ettersom hun var sliten, men sliten på en god måte, slik hun alltid var når hun hadde gjennomført en god arbeidsøkt på kveldsjobben.

Bussen var ganske full, og hun måtte stå i midtgangen og holde seg godt fast når bussen svingte, men etter neste holdeplass ble det ledig et sete like ved døra, og der fikk hun satt seg ned. Perfekt, tenkte hun. Hun tok av seg ryggsekken og satte den på fanget. Tok opp mobilen for en kort sjekk og la den ned i sekken igjen.

De fleste av passasjerene var opptatt med mobilene sine, både de som satt og de som stod. Noen snakket, lavmælt eller høylytt. Flere språk kunne høres. I tankene prøvde hun å identifisere dem, – arabisk, ukrainsk, urdu, somali. Hun hadde ofte fundert over hvor stort rom mobilen hadde hos folk i dag, henne selv inkludert, – og tenk at noen hadde klart å finne opp en gjenstand som sugde folks oppmerksomhet så til de grader som mobilen gjorde …   

Da bussen stoppet neste gang, kom det på et ungt par. Jenta hadde langt, lyst hår og bar på en pakke. Gutten hadde treningsklær på seg. De gikk bakover i bussen. Etter et par minutter hørte hun stemmer som diskuterte. Det var intenst og vedvarende. Hva som ble sagt, hørte hun ikke.

Bussen kjørte videre oppover forbi sykehuset, der det stod en ambulanse utenfor. Deretter fortsatte den forbi en kirke med et firkantet klokketårn. Den stoppet for rødt lys et par ganger og var innom tre holdeplasser. Flere kom på. Noen få gikk av.

 Så stoppet bussen igjen, og gutten med treningsklærne gikk til døra. Han pustet tungt, så seg rundt, stod noen sekunder og nølte før han gikk av. Så hoppet han ut. Han sprang mot søppelkassa som stod ved busskuret og sparket til den så det sang. Så lente han seg mot et gjerde, ble stående litt og liksom gav seg over.

Bussen startet igjen, tok en sving, stoppet og slapp ut ei dame med barnevogn og kjørte forbi et kjøpesenter og noen eneboliger.  

Så gikk jenta med det lyse håret av. På holdeplassen satt ei mørkhåret jente med veska si ved siden av seg.  De to jentene møttes og klemte hverandre.

Bussen fortsatte og var nå begynt å tømmes for folk. Selv satt hun og tenkte på hva hun skulle handle før hun gikk hjem, – et brød, en pakke skivet ost, makrell i tomat, toalettpapir og juice. Middag til neste dag.

En ung mann med ryggsekk stod i midtgangen.  

• Hun gjorde det slutt med han, sa han plutselig.
• Ja, det var det jeg også trodde, svarte hun.
• Hun hadde kanskje slått opp med han før de gikk på bussen, sa han, – men det kommer til å gå bra med han.
• Tror du det, sa hun.
• Ja, det kommer til å gå bra med han når han får slappet av. Det er fotballkamp i dag, vet du, og når han får hvilt seg litt og sett på den, så kommer det til å gå bra med han, fortsatte han, – hun ville være singel, vet du, for nå er det sommer. Hun ville kose seg. Når det er sommer, kan alt skje. Venninna satt og ventet på henne. Om sommeren er det mange muligheter, vet du. Sommeren er så fin.

Hun nikket og smilte tilbake. Bussen kjørte videre gjennom et villastrøk og forbi en kafé og en frisørsalong. Så kom de til noen blokker. Der gikk den unge mannen av.

Bussen kjørte nå ned en bakke, over ei bru og ut på en mer trafikkert vei. Folk gikk av, og noen få nye kom på. Nå var det sitteplasser til alle og vel så det. Holdeplassene vistes på displayet, og i tillegg forkynte en vennlig kvinnestemme stadig hva som var neste stopp. Folk trykket på knappen når de skulle av, og det hørtes et pling samtidig som det lyste rødt på displayet.  Sjåføren kjørte pent. Alt var som vanlig.  

Hun satt og tenkte på det hun hadde vært vitne til. De hadde gjort inntrykk på henne, både den fortvilte gutten, jenta som trolig hadde gjort det slutt, jenta med det mørke håret på holdeplassen og den unge mannen med ryggsekken. Hun kjente at dette hadde påvirket henne. På hvilken måte visste hun ikke. Nå skulle det bli godt å komme hjem.

Så var de ved endeholdeplassen. Hun gikk ut av bussen og opp til butikken. Der fikk hun handlet det hun skulle, – et brød, en pakke skivet ost, makrell i tomat, toalettpapir og juice. Middagen til neste dag ble karbonader på tilbud og en pakke ruccola. Poteter hadde hun i kjøleskapet hjemme. Det var kø i kassa.

Det ble en vanlig kveld.

I dagene som fulgte, tenke hun ofte tilbake på bussturen denne forsommerkvelden.

Hva var det egentlig som hadde skjedd? Og hvordan gikk det med dem? Med gutten som sparket i søppelkassa, jenta som hadde slått opp, den mørkhårete venninna og den unge mannen med ryggsekken?

Og hva hadde dette gjort med henne selv?

SOMMEREN 2096

av Kari Valberg

Himmelen lyste gult. Røde ujevne lyn spaltet himmelhvelvingen i større og mindre felt. Var dette dommedag?

Dornato husket fortellingen som bestefaren hadde delt med ham. Året var 2020. Året da Australia sto i brann. Alle dyrene døde, alle trærne brant opp. Bare 1000 mennesker overlevde. De fleste menneskene hadde kokt i hjel utenfor strendene av Australia. Millioner av mennesker ble fraktet til kysten i den tro at havet kunne berge dem. De som ikke nådde havet, døde sammen med dyrene i de voldsomme skogbrannene. 

«Himmelen var tjukk av røyk og fargen var gulgrønn. Årsaken til grønnskjæret var all giften som ble oppbevart overalt. Røde lyn skar gjennom det gule tåkehavet. Kjemiske reaksjoner skjedde. Bare vitenskapsmenn kunne sette ord på det vi så.» Bestefaren hadde hvisket historien med sin svake gammelmannsstemme. Hvert ord kostet ham krefter og åndelig smerte. 

«Hvordan kunne det ha seg at du og de andre 999 menneskene overlevde?» Dornato hadde hørt historien mange ganger før. Likevel ville han høre den på nytt og på nytt. Han ville være sikker på at han fikk med seg alle detaljene.

«Som du vet levde det mennesker av mange forskjellige herkomster i Australia i Trumptida. Urfolket her var våre forfedre; Aboriginerne. Våre forgjengere har evig liv. Vi som overlevde trodde fullt og fast på drømming. Drømming er en tid utenfor tiden. Vi var tusen deltagere på et seminar. Målet med seminaret var å møte igjen de menneskene som gikk foran oss inn i drømming. Spørre om råd – var det noe vi kunne gjøre for at jorda fortsatt skulle bestå. Vi planla en seanse der vi skulle forflytte oss 50.000 år tilbake i tid. Til tida da vårt folk ble skapt. Se om gammel kunnskap kunne hjelpe oss å forstå menneskenes handlinger. Og derved prøve å snu hat og ødeleggelser til kjærlighet og vekst. Vi bommet på tida og havnet 100.000 år tilbake i tid. Der var det kun et tomrom. En virvel av flammer kastet oss tilbake mot Trumptida». Bestefaren hadde virket drømmende, nesten beruset. Som et menneske i åndelig transe.

«Men hvordan kunne det det så galt?» Dornato visste svaret, men hans barnslige undring og dårlige hukommelse krevde tusen gjentagelser. 

«Menneskene var jo nesten klare til å dra på ferie til Mars, og så klarte dere å bomme med 50.000 år en tur bakover i tid?»

Dornato kunne se at bestefaren ble irritert. Likevel fortsatte den gamle mannen sin fortelling med samme hviskende, slitne stemme. «Seminararrangørene gjorde en regnefeil. Derfor bommet vi først på reisemålet, og siden på hjemkomsten. Vi rykket inn i nåtida i 2025. Flammevirvlene de ble ført tilbake på hadde lagt hele Oceania øde. Mennesker og dyr var borte. Det frodige landskapet som da, 5 år etter brannkatastrofen, preget Australia, var umåtelig grønt og blått.  Og som du har lært fra fortellingene på månemøtene, er landet vårt rikt på planter og amfibier. Men alt er spekket av gift. Rent vann finnes heller ikke. Det skjer en utvelgelse av folk. The survival of the fittest. Menneskene som tilpasser seg giften lever videre. Du kan jo legge merke til at de barna som fødes nå har gule øyne og stor buk. Barna med de største bukene er de som har størst sjanse til å overleve. De har høyt utviklet leverteknologi som gjør at de kan filtrere gift og stråling bedre. Og du min kjære Dornato. Du har den største buken jeg noen sinne har sett». Dornato kikket nedover sin runde mage. Den hadde vokst seg større for hvert år. Det fantes ikke lenger leger eller sykehus, ingen vitenskap. All kjent kunnskap baserte seg på synsing og tro. 

Bestefaren fortsatte i et monotont stemmeleie: «Etter dødsbrannen regnet det i to år. Jorda ble nedkjølt og våtmarkene bredte om seg. Da Victoriaørkenen og Store sandørken hadde kjølt seg ned såpass at det gikk an å gå barbeint, kom millioner av amerikanere flyktende hit. De flyktet fra atombombene som Iran pepret USA med. Amerikanerne overtok alle landområdene i Australia og på nytt ble vi Aboriginere gjort til gjester på vårt eget kontinent. Men etter 10 år var så og si alle Amerikanerne døde. De hadde våpnene sine med seg da de kom flyktende. Ammunisjonen rakk helt til de nesten hadde utryddet hverandre. Kun to amerikanere overlevde; Eva og Even Adams. De rakk å få flere barn før Eva fikk et eple i vranghalsen og døde. Du er jo litt i slekt med de amerikanske overleverne Dornato.»

Dornato måtte spørre igjen: «Men hvordan vet du hva som hendte i 2020 når du ikke kom tilbake før i 2025?»

«I tiden vi var utenfor klodetiden kunne vi se alt som foregikk på jorda» begynte bestefaren. «All smerte og all lidelse kunne vi føle i hjertene våre. Men vi kunne ikke gjøre noe for å hjelpe eller stoppe ødeleggelsene» Bestefaren pustet tungt, som om han sto midt i minnenes virkelighet.

Det er lenge siden bestefar døde. Selv om han trodde på det evige livet i en tid utenfor tiden, så var han borte for Dornato. Barnebarnet hadde ikke sine forfedres tro eller evner til å tre inn i utenfortiden. Det skyldtes sikkert hans amerikanske aner. 

Dornato hadde levd hele sitt liv på våtmarkene i Australia. Hele jordkloden var forurenset av kjemiske stoffer og radioaktivitet. Menneskeheten var i ferd med å utrydde seg selv. Nå var det bare små deler av jorda hvor folk kunne finne mat og vann. Dornato hadde overlevd lenge nok til å bli en gammel mann. Mye på grunn av den store giftresistente leveren sin. Men han var ensom. Det var ikke ofte han så andre mennesker.

7.juni 2096 sto Dornato til knærne i vann. Han holdt på å mate froskene han alte opp i våtmarksområdet sitt. Froskene var like store som utdødde koalabjørner. De late søte kosedyrene som levde i de like utryddede Eukalyptusskogene før den store brannen. Froskene var mer aktive. Han måtte passe godt på for ikke å bli hoppet flat og drept. Froskene hadde de underligste farger og fasonger. Det ble sagt at det var stråling som hadde påvirket genmaterialet. Dornato var en såkalt strålingsfornekter, så han trodde ikke på den kvasiteorien – som han sa. Alt har sin naturlige forklaring. Bare se på alle de rare dyrene som levde før. En kan gå langt tilbake, ja lenge før fisjonsvåpnene ble utviklet. Da var det mange merkelige dyr på jorda – i alle farger og fasonger. 

Den gamle mannen tørket svetten. Temperaturen var 50 grader celsius selv om sola for lengst var gått ned. Da så han det skarpe lyset. Røde lyn flerret over himmelen og spaltet den opp i store gule felt. Der, i øst så han ansiktet til bestefaren malt med røde skyer. Dornato rakk å tenke gjennom bestefarens fortelling før jorda eksploderte. Det siste som for gjennom hodet hans, var at nå ble han hentet til utenfortiden. Dornato ble en troende til slutt.

Tråden

av Stina Ihle Amankwah

Vekkerklokken ringer men Noah er allerede våken. Skjermen viser flere nye meldinger i gruppechatten «Hvis du leser dette er du gay».

Philip hadde sendt en video som viste en politiker med hunden sin som sa han heller ville ha hunder enn muslimer i Norge og en kineser med vann i munnen. Daniel hadde skrevet at han var syk og ikke kunne komme på skolen. Noah svarte god bedring <3 og Isak skrev bare «gay».

Rommet til Noah er lytt. Hele leiligheten er lytt. Han hører folk som småkrangler på morgenen på norsk, somali, polsk, russisk, arabisk og tigrinja. Noen slamrer en dør ett eller annet sted i bygget. Telefonen dirrer igjen. Isak lurer på om noen så Real Madrid spille dagen før. Daniel sender en video av ansiktet til Vinicius på en apekatt som klatrer i et tre som blir sagd ned. Tre personer svarer med latteremoji. Aron sender et bilde av to jenter som kysser. Noah bestemmer seg for å ta seg en runk. Plutselig banker det på døren. Det er moren som vil høre at han har våknet. Han gir beskjed om at han er våken og at hun ikke skal komme inn. Siden gjør han seg raskt ferdig.

Mens han går mot badet får han øyenkontakt med moren. Hun snur seg mot ham som for å gi ham en klem. Det er litt kleint synes han, akkurat som hun vet hva han nettopp gjorde. Han forter seg til badet for å unngå det.

Noah setter seg på do og scroller på TikTok. En video som forklarer at det er jødene som styrer media. Scroll. En video om en fyr som tjener mye penger på å kjøpe og selge aksjer. Scroll. En video av at samme fyren konfronterer en pedo på gaten. Hjerte. Scroll. En fyr som pranker par i offentligheten. Scroll. En video av en fyr som tar et pride flag og tørker seg i rompen før han skyller det ned i do. Hjerte. Scroll. Scroll tilbake. Han videresender videoen til gruppechatten. Isak minner ham på å ta med capsen han glemte på fotballbanen tidligere.

En video av hvordan man kan trene seg opp til å ta 15 pull ups. Hjerte. Scroll. En video av 5 gutter som banker en annen midt i byen. Scroll. Scroll tilbake. Han sender den til gruppechatten. De fleste av guttene i videoen er gutter fra samme område som Noah, han kjenner både han som ble banket og de som banket han. Han som ble banket het Philip og han kjente ham litt bedre enn de guttene som banket ham, men flere av dem bor i blokken til Elias. De er 2 år eldre og har begynt på videregående. Noah legger telefonen på vasken før han tørker seg og går i dusjen.

Telefonen dirrer mens Noah står i dusjen. Det er hett i gruppechatten. Han kommer ut av dusjen og tar opp mobilen. De andre har allerede sett videoen. Daniel videresender en screenshot av noen politikere som har postet bilder fra videoen og sier grensene burde stenges. Isak sender en video av Philip som blir jaget av aper med teksten «er det ikke importforbud for eksotiske dyr?». Daniel sender en remikset video der noen har kombinert videoen av Philip som blir jaget med en reklamevideo for rabatt på ammunisjon. Noah gir det en latteremoji.

Noah pusser tennene. Isak spør hvorfor de andre ikke er på bussen. Daniel gjentar at han er syk. Isak svarer «@Big.Cock.Elias lever du eller? Hvor faen er du og hvorfor er du så stille?» Daniel svarer «Han er sikkert hjemme og sutter på pattene til moren sin». Noah kaster seg på «La @Big.Cock.Elias leve da. Ikke hans feil at moren har så digge brød.». Daniel kaster inn et gammelt bilde der Elias leker gangster og poserer med en softgun. Noah «@Big.Cock.Elias hallooo???????? Ikke gråt da. Vi er glade i deg». Isak sender en video av en pedo som får bank. Teksten på bildet er «Takk til alle som holder Norge rent. 2083».

Moren banker hardt på døren og sier at Noah må gjøre seg ferdig. Han setter tannbørsten på plass og åpner døren. Moren ser stresset ut og sier «Habibi, du må skynde deg. Skolen begynner snart. Få på deg klærne. Yalla!». Noah svarer «Ja, du trenger ikke å stresse, du vet at jo at jeg aldri kommer for sent» og blunker til henne. Han klarer å få frem et smil som når helt opp til de mørkebrune øynene. De øynene som er prikk like hans egne. Ja, jeg vet du er flink gutt, sier hun før hun legger til: Husk at du må hjelpe meg etter skolen i dag, vi har masse å gjøre på kjøkkenet for eid feiringen i morgen, hører du? «Ok, men du må lage kjøttet for det blir bare tørt når jeg gjør det.» svarer Noah. Moren kysser ham på kinnet og sier «tenk at jeg har en så stor og fin og flink sønn som hjelper meg, Gud velsigne deg!» før hun går ut døren. Noah smiler. Han ser det store krøllete håret runde hjørnet før han skynder seg på med klærne og kaster capsen til Isak og hanskene til Elias i sekken.

Daniel: «Skal noen være med å game etter skolen eller?» Isak svarer med tommel opp. Noah: «Jeg kan ikke, må gjøre klart til eid». Isak «Stek masse bacon da. *griseemoji*». Noah: «Latteremoji. Du vet jeg ikke spiser svin, men jeg gjør et unntak i ny og ne når jeg forsyner meg av fitten til moren din😉». Daniel: «Flamme emojis».

Bussdørene lukker seg bak ryggen på Noah i det han går og setter seg. Han prøver å sende melding til Elias igjen. Meldingen blir ikke åpnet. Han åpner TikTok. En video av et rom som blir oversvømt av kakkerlakker i et hjørne som prøver å spraye dem med innsektsspray som klipper til en AI generert video av en blond fyr som danser rampagedans med det norske flagget i hånd. Han videresender i gruppechatten. Han sjekker snapmap for å se hvor Elias er, men han ser ham ikke. Han prøver å finne siste meldingen Elias har sett. 30 timer siden. Ny melding fra Daniel til gruppechatten: det er en screenshot fra en nyhetssak med overskriften «15-åring pågrepet for planlegging av angrep mot eid feiring». Isak svarer «Er ikke det blokken til @big.cock.Elias?».

Neste skrivekonkurranse

Høstmagasinet 2026

TEMA: høst/foregår om høsten

5000-6000 tegn

Skriv navnet ditt  i et word-dokument og  send gjerne med en illustrasjon som vi kan bruke i bladet og/eller på nettsiden,
da vi legger ut novellene her

Premie: 1000,- 

(kun vinneren blir kontaktet)

send novellen  til:

redaksjon@mediasenteret.no

Merknad «Høstnovelle 2026»

Frist : 8. september 2026