Vi gratulerer Anne Stavnes Wilhelmsen i fra Nøtterøy som vinner av Julenovellekonkurransen i år. Med fin flyt og godt språk, samt at man kjenner seg så godt igjen i forhold til juletradisjonen ble dette en vinner.
Skal heller ikke legge skjul på at vi i redaksjonen felte en tåre eller to når vi leste novellen høyt i lunsjen her hos oss.
Det var også i år flere fine bidrag og juryen var svært fornøyd med det som ble sendt inn.
Takk til alle bidrag.

ANNONSE

ANNONSE

Sparebank1
ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

 

Nissen med det lure smilet

En gang trodde du at jula alltid ville bli som den hadde vært så lenge du husket tilbake. Moren din som hadde sunget mens hun vasket opp, ribbelukta som hang pirrende i det julepyntede huset. Du og faren din som alltid dro til skogs og hogget tre, og hvert år hadde treet ”aldri vært rettere, grønnere eller større”.
Og lukten av treet blandet seg med duften av smultringene som freste i gryta, og du tenkte at dette måtte være det beste ”julehuset” i hele verden.
Utenfor vinduet der julestjerna hang, dalte snøen.
Du hadde lurt på hvilket ”skjul” englene ville dale ned i. Kanskje var det ”oljebua”, eller kanskje var det utedoen eller den gamle garasjen…
Uansett hadde du ennå ikke fått øye på noen engler som kom ”dalende”.
Men i din verden kunne alt skje, for ”din verden var fullkommen”.
Adventstida hadde strødd om seg med sødmefylte fristelser som du fikk putte i munnen, og du hadde utnevnt deg selv til ”prøvesmakeren”.
Innimellom kom den beste farmoren ned den gamle trappen fra annen etasje, den som knirket på det ”sjuende trinnet”. Og du ble så glad når du hørte den knirkingen, for da visste du at hun kom, hun med den hvite tullen i nakken og forklekjolen som var blå og hvit, og du visste at hun ville komme bærende på en bolle med et håndkle over.
Og oppe i bollen ville det være en deig, og da visste du at det snart ville dufte berlinerkranser eller sirupsnitter eller bakkels i julekjøkkenet med de gule kakeboksene. De kakeboksene som stod så utilgjengelige, høyt oppe på veggen, og som bare ventet på å bli fylt opp.
Og i stuen knitret det i koksovnen og du gledet deg til selve julekvelden, for da skulle døren til barneværelset åpnes. Da skulle det tennes opp i ovnen der inne og du kunne ligge med hendene over dyna å lese.
Men så mye skulle skje før det og du tenkte at moren din ble sliten av alle forberedelsene, for hun sluttet å synge.
Du hadde aldri tenkt på det før, men siden ville du huske det, at da sangen stilnet mistet liksom lysene på juletreet noe av glansen og alt ble litt mindre ”julete”.
Men du lot tanken ligge, og i stedet sprang du opp trappen og du gledet deg til du ble stor nok til at det sjuende trinnet knirket når du løp over det.
Du hadde tatt på deg et lite skaut og så knakket du på døren, før du som en virvelvind løp inn og deklamerte at – her kommer hushjelpen din farmor –
Og du fikk tørke opp kniver og gafler med et rent, hvitt glasshåndkle mens farmoren vasket opp, men de tynne porselenskoppene i blått og hvitt, de som var så skjøre, de fikk du ikke tørke. ”Ikke ennå” sa farmor og du tenkte nok for deg selv at bare du blir stor nok, stor nok til at det sjuende trinnet knirker, da får du tørke de fine koppene å gjøre alt det andre voksne gjør.
Men enn så lenge var det godt å bare være den lille jenta som uten å tenke mer på tørking av kopper, kunne ta av seg forkle og skaut når det var ”nok”.
Og ”nok” var det når kjøkkenbenken var ren og tørr og dere kunne finne fram pappesken som farmoren hadde gjemt unna til deg.
Med det vakreste skappapir hadde hun lovet å hjelpe deg å kle esken som hadde inneholdt de høye stearinlysene, de som alltid stod brennende på kaminen om kvelden. Det var det samme papiret som hun hadde i hyllene i spiskammeret, den gangen det ikke fantes kjøleskap.
Papiret var overdrysset med blå blomster og skulle gjøre esken om til en skattkiste for alle glansbildene dine.
Og du sprang lykkelig ned trappen for å fylle denne nye skattkisten , for du hadde glemt at moren din hadde sluttet å synge.
Julen ble like magisk som du alltid husket den. Allerede før du våknet julaften morgen var barneværelset varmt, og mens du gnidde søvnen utav øynene hørte du søsteren din som stillferdig, men gledestrålende, oppdaget gavene i strømpene. De som så omhyggelig var blitt hengt opp med klesklyper kvelden før.
Stuen var blendende vakker i dine øyne, der den omfavnet denne beste dagen i året med lys i hver krok.
Pappa spurte om du ville hjelpe til å sette opp de fine papirnissene i bokhyllene. De som skulle stå foran ”Snorre” i gullsnitt og romanserien til mamma av Selma Lagerløf.
Nissene var fargerike med lure fjes, som de syv små dvergene.
Den siste, med trekkspillet på magen, ville du sette foran ”Mitt skattkammer”, bøkene for dere barna som var proppfulle av nisser og troll. Og særlig bok nummer tre elsket du, den med eventyrene og de vakre prinsessene.
Så, foran bok nummer tre satte du ”han med trekkspillet og det lure smilet”, og du syntes han smilte til deg, og i bakgrunnen hørte du pappa si at ”du var flink” som han alltid sa.
På kjøkkenet duftet julemiddagen, og kanskje ba mamma deg løpe helt opp på loftet for å hente noe, og du visste at hun spurte deg fordi hun var redd for mus. Og du løp gjerne opp på loftet for det var spennende og surkålen luktet helt opp dit.
Og du var alltid glad når du ikke fant noen mus i fellene. Ja, du syntes så synd på disse musene at du lurte unna ostebitene som lå der for å lokke de uskyldige små inn i den visse død. De som ikke gjorde ”en flue fortred”, de som bare kom inn for å varme seg i den strenge kulda.
Og etterpå foreslo kanskje pappa en tur ut i snøen. Og du tok med den gode lillesøsteren og den hjemmesnekrede kjelken og gikk til den bratteste bakken, for du visste om hver eneste issvull og hver eneste dump. Og her suste dere nedover, for her var det trygt og søsteren din fikk snøspruten i ansiktet, men hun bare lo.
Og julaften kom og kirkeklokkene ringte og middagen tok aldri slutt.
Og som alltid kom riskremen med mandelen. Først en mandel, så en til. Alltid to mandler, en til deg og en til søsteren din. Og det var alltid like flaks hvert år.
Og farmoren hadde pyntet seg. Den svarte kjolen med nålen av et blad i gull og hvit emalje på kjoleslaget, gjorde henne med ett til en fremmed. Men så møtte du det kjente blikket, uroen forsvant og du la i stedet merke til gullenglene på peishyllen bak henne som gikk rundt og rundt, mens de spilte, drevet av stearinlysene.
Og du maste om pakkeåpning som du alltid gjorde, og mamma sa du måtte vente, som hun alltid sa, og du protesterte, men du visste du måtte være tålmodig litt til, som du alltid måtte.
Du tenkte siden da du satt på et annet kjøkken, en annen julaften, hvor fort kvelden hadde gått den gangen. Plutselig var den etterlengtede dagen over og du hadde ligget der i overkøya og studert stjernene som faren din hadde malt i det lyseblå taket.
Og du husker at du hadde ligget og tenkt på gavene.
De du ikke hadde blitt glad for også, som sytøyet. Men det broderte negletuiet fra farmoren elsket du, og bøkene. Men du trodde ikke de hadde merket skuffelsen din, nei det gjorde de nok ikke, for det var så mange pakker.
Og så hadde du lagt deg med hendene over dyna for å lese i den dyrebare boken du hadde fått, men morgenen etter hadde boka om ”Anikken Prestgarden” ligget og slengt i sprekken mellom sengehesten og madrassen og du tenkte med gru på hva Dikken Zwilgmeyer ville sagt om hun visste at du hadde sovnet fra boka hennes.
Og du tenker på det nå, der du sitter alene på dette andre kjøkkenet, hvilken uvitende
åtteåring du hadde vært, hvilken lykkeboble du hadde fått leve i.

Men det hadde vært verdt det, å kjenne på kroppen hvordan det er å være så bekymringsløs, så trygg.
For noe hadde skjedd, og du hadde tenkt på alt du mistet, og hvor verdifullt hvert sekund er, fordi det aldri kommer tilbake.
Moren din hadde sluttet å synge og du hadde besøkt henne på sykehuset.
Ikke så ofte, for det var langt til Rikshospitalet, men en gang var du med, og søsteren din var hos farmoren.
Du syntes mamma`n ble så liten i den store sykehussengen, og du syntes hun smilte uten å se glad ut. Og du satte deg på sengekanten, og den lille barnehånda tok morens tørre, hvite i sin.

Og du hadde sett på henne og tenkt at – kanskje skulle du begynne å være voksen nå – På skolen hadde noen sagt at moren din kom til å dø! Du hadde aldri tenkt på døden og ble bare overasket over det de hadde sagt. Ingen rundt deg døde! Det var det bare musene på loftet som gjorde, og engang hadde du sett et dødt ekorn.
Men mamma ville aldri lyve, det var trygt.
Stemmen din var som hennes av og til lød, da du så på henne, der på sengekanten, og lett anklagende sa ”mamma, du må spise” – ja det sa du – ”så du blir frisk og kommer hjem igjen”.
Da hadde mamma smilt med øynene og lovet at hun snart skulle komme hjem igjen.
Og du ble så glad, for selv om hun ofte maste så savnet du lukten av henne, sangen og alle lydene og smakene som ikke var der lenger.
Og du hadde tenkt det den gangen, at aldri mer kunne du stole på noen igjen.
Ikke engang Gud, for hun hadde ikke kommet hjem igjen, selv om du hadde bedt, og selv om mamma hadde lovet.
Og siden hadde du skjønt at akkurat da, hadde ”boblen” sprukket.
– Aldri mer ”boble” – hadde du tenkt og blitt redd for lykken.
Men selv om forandringer skjer, og selv om du sitter på et kjøkken alene, så vet jeg at hun, farmoren din ville vært stolt av deg nå.
For du husker vel hennes kreativitet, hun som kunne gjøre en pappeske om til en skattkiste, eller hun som var så voksen at det knirket på det syvende trinnet.
Du ble aldri så tung i det huset at du opplevde det, men hadde du gått i den trappen nå hadde det syvende trinnet knirket.
For du har trosset boblen som sprakk, og angsten.
Det er derfor du sitter her nå, i det julepyntede huset ditt og kjenner på magien.
Og nissen i bokhylla, han med det lure smilet, treffer deg midt i magen og du er plutselig åtte år igjen og du bare venter på at julekvelden skal åpenbare seg.
Men så husker du det syvende trinnet, og du vet det er opp til deg nå.
Du sender nissen et vemodig smil mens du lytter til englene som, drevet av stearinlysene, spiller i bakgrunnen.
Og du tenker på faren din som sa at ”du var flink”, og du tenker på moren din som sang, og du tenker på hvor lite som skal til.
Og du vet du vil gi denne ”boblen” en ny sjanse i dette huset hvor ribbelukten fremkaller så mange minner.
Og ute i gangen hører du smellet i ytterdøra og lyden av støvler som sikkert drar med seg snøen inn, men jeg tror du tenker at snøen er magisk.
Og inn i stua kommer et nyhugget grantre som aldri har vært ”rettere, større eller grønnere”.
Og hakk i hel kommer en liten snøprinsesse med stjerner i øynene. Og faren holder henne i hånda og sier at hun har valgt det fineste treet – som hun alltid gjør – og at ”hun har vært like flink som hun alltid er ”.
Og utenfor vinduet daler snøen, og på peishylla spiller englene, og det eneste du vet, er at i dette øyeblikket er ”din verden fullkommen”.