Det var tøft for juryen å kåre en vinner i år da vi mottok så mange, gode historier. Etter mye rådslaging og poenggiving, kom vi til at den velskrevne “Glemt julemagi” av Lisette Askø hadde aller flest gode kvaliteter.
Vi gratulerer Lisette Askø, 36 år, som er bosatt i Drøbak med ektemann og to barn. Hun har skrevet mye de siste årene, og har også gitt ut to barnebøker og tre ungdomsromaner. I ­tillegg elsker hun å lese,og hennes store bokinteresse kom etter at hun leste “Kabalmysteriet” av Jostein Gaarder. Lisette sier: -Nå har jeg lest den boken 30-40 ­ganger og koser meg like mye hver dag. Min drøm er en dag å skrive en bok som er like magisk og som aldri går av ­moten.

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

Sparebank1
ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

Glemt julemagi

Sander satt tungt på trebenken i den lokale puben og kikket på de små ­dråpene på utsiden av det urørte ølglasset sitt, som samlet seg i smale striper og rant ned mot bordplaten. Det dannet seg en liten dam som ølglasset sto midt i.
«Er det ledig her?»
Det sto en mann foran ham, som ventet på tillatelse med et trygt smil.
«Ledig?»
«Det er fullt overalt.»
Sander nikket kort, og den ukjente mannen satte seg overfor ham. Et glass med samme innhold og med samme fuktighet ble plassert mellom dem.
«God jul», sa den fremmede enkelt.
«God jul», svarte Sander kort.
«Jeg forstår det slik at du ikke er glad i jula?»
Sander trakk kort på skuldrene.
«Det er ikke noe forskjell for min del», svarte han mutt og registrerte at den fremmedes øl også hadde begynt å lage en liten dam rundt seg.
«Har det alltid vært slik?»
Sander kjente et øyeblikk et stikk av sinne mot mannen som prøvde å rote rundt i følelsene hans, men tok seg raskt i det. Det var stor sannsynlighet for at den fremmede bare prøvde å konversere.
«Jeg vet ikke», svarte Sander så høflig han klarte, uten hverken å vise motstand til spørsmålet eller la den ukjente mannen få innblikk i tankene hans. Han tenkte tilbake på en årrekke med julefeiringer hvor han ikke hadde kommet tidsnok. Han hadde låst seg inn sent på kvelden og funnet sin kone sovende i sengen deres, og sønnen i sin. Kun en gang hadde han vært hjemme hele julaften etter at hans sønn var født, og da hadde han stort sett sittet i telefonen.
«Har du noen gode juleminner fra da du selv var barn da?»
«Nå syns jeg det holder med å snakke om jul», svarte han kontant.
For bare to uker siden hadde Sander hatt sin siste dag på arbeidsplassen hvor han hadde jobbet i nærmere tretti år. På et blunk var alt han hadde bygd opp over så lang tid blitt borte, og han ble sittende igjen helt tom. Sander hadde fått en god fallskjerm, men plutselig hadde han uvant mye tid. Tid han ikke var sikker på hva han skulle bruke til.
«Var det verdt det?»
«Om hva var verdt hva?»
Sander kjente seg forvirret. Det virket nesten som om han hadde lest tankene hans.
«At du ikke har noen gode minner fra jul», fortsatte den fremmede.
«Det føles ikke sånn nå», svarte Sander før han fikk tenkt seg om. Han lukket munnen hardt igjen, som en reaksjon på at han følte han hadde sagt for mye. Ekskona hadde flere ganger stilt samme type spørsmål, og han hadde avfeid dem raskt. Da sønnen var nitten hadde hun gått bort. Siden da hadde Sander kun møtt sønnen sin to-tre ganger. Det hadde blitt underlige møter med en ukjent ungdom, og etter hvert hadde det ikke blitt mer enn en telefonsamtale i ny og ne.
«Det er kanskje ikke for sent», sa den fremmede med trygg stemme, og Sander trykket leppene hardt sammen for ikke å avsløre hva han tenkte. Etter bare to uker uten jobb, hadde han merket seg den følelsen som vokste i kroppen hans: Tomhet.
«Har du noen gode minner fra du var barn?»

«Julaften var alltid magisk», sa han tankefullt.
Sander husket stuen som var overpyntet med hjemmelagede dorullnisser, eggehvite talglys og røde gardiner, og puter i haugevis. Han så for seg moren som gikk rundt med et drømmende smil mens hun tente ett og ett talglys med rolige bevegelser. Han husket faren som satt tilbakelent i gyngestolen sin, med et glass i hånden. Stemningen var lun, og Sander husket at han følte seg trygg og glad, samtidig som han var spent på den store gaven som lå under treet. Sander gjennomlevde følelsen av å åpne gaven. Øyeblikket da han løftet ut en flott trehest som han senere fikk vite at faren hans hadde jobbet med ukevis for å lage til ham. Sander hadde lekt med den i mange år, selv etter den ble alt for liten. Sander ble overrasket over at han hadde glemt den vidunderlige følelsen av å få noe helt spesielt.
«Gavene var enkle, og ofte noe vi trengte. Maten var snau, og pynten var hjemmelaget», tenkte han høyt.
«Men likevel var det magisk?»
«Jeg ville ikke at min sønn skulle føle fattigdom», sa han, som for å forsvare seg selv.
«Din sønn kjenner deg ikke, gjør ikke det ham mer fattig enn mangelen på materiell luksus ville ha gjort?»
Sønnen hans hadde bestandig fått et hav av gaver som han hadde blitt lei av etter bare få dager. Sander hadde ikke sett ham åpne en eneste en av dem.
«Det er for sent uansett nå», forsøkte Sander å avslutte samtalen, men det virket som om den fremmede ikke hadde lyst til å la ham slippe. Sander lurte et øyeblikk på om dette var vanlig oppførsel fra den ukjente, om han ofte gikk bort til mennesker han ikke kjente og fikk dem til å føle seg enda verre enn hva de gjorde i utgangspunktet.
«Det er jul. De fleste er mer følsomme i julen», smilte den ukjente mot ham.
«Syns du jeg skal prøve å ringe ham?»
Tanken overrasket Sander selv.
«Det syns jeg du skal gjøre», sa den fremmede.
«I løpet av jula skal jeg ringe», sa Sander bestemt til mannen foran seg, usikker på om han mente det eller ikke.
«Jeg syns du skal gjøre det med det samme.»
«Nå?»
Den fremmede nikket bare smilende.
«Nå», bekreftet Sander like mye til seg selv som til den ukjente. Han reiste seg og gikk utenfor på gaten. Han fant frem mobiltelefonen. Nummeret til sønnen befant seg fortsatt i telefonlisten, selv om det ikke var blitt brukt på nesten tre år. Han var ikke engang sikker på at telefonnummeret fortsatt var i bruk. Før han turte å tenke seg om trykket Sander på den grønne knappen, og tok telefonen opp til øret. To ganger ringte det, før ringetonen ble avbrutt.
«Hallo?»
«Hei … Det er Sander.»
«Hei, pappa.»
«God jul», sa han kort. Mannen som kunne snakke i timevis foran forsamlinger, og holde møter og konferanser, sto nå stum og fant ikke de rette ordene.
«God jul, farfar», svarte sønnen mildt.
«Farfar?»
«Du ble farfar for to uker siden», fortsatte sønnen. Sander kjente til sin overraskelse at en varm tåre hadde forvillet seg ned på kinnet hans.
«Ei vakker jente som heter Emilie», sa sønnen videre.
«Etter moren din», klarte Sander å stotre frem, mens han kjente at flere tårer hadde gitt den første tåren selskap på kinnene hans.
«Vil du se henne?»
Sander kjente en eksplosjon av følelser som pulserte rundt i kroppen hans av dette enkle spørsmålet. Hvor viktig det med ett ble for ham å se barnebarnet sitt, og hvor stort behov han hadde for å være der og se henne vokse opp!
«Selvsagt», svarte han gråtkvalt.
«Om du vil kan du komme til oss på julaften og være her i jula. Om du har tid», sa sønnen.
«Jeg har all tid i verden», svarte Sander, og kjente for første gang hvor takknemlig han var.
Takknemlig for at han hadde mistet jobben, takknemlig for at sønnen ville gi ham nok en sjanse, og takknemlig for en ukjent fremmed som på bare noen minutter hadde fått ham til å forstå hva som egentlig er viktig.
«Jeg gleder meg, og denne gangen vil jeg være der. Om dere vil la meg», sa Sander usikkert.
«Selvsagt. Da sees vi!»

De la på, og Sander lot tårene renne et par minutter før han summet seg nok til å kunne gå inn igjen for å takke mannen. Han kjente på følelser han ikke hadde trodd han hadde, og merket seg at tomheten var borte.
Da han kom inn oppdaget han at benken den fremmede hadde sittet på var tom, og på bordet sto det kun en enkel øl. Han gikk bort til bardisken.
«Mannen som satt sammen med meg der tidligere, hvor har han gått?»
«Mann? Du har sittet alene ved bordet, frem til du forsvant ut for noen minutter siden», svarte bartenderen uinteressert.
«Nei, det satt en mann sammen meg», svarte Sander. Da han så det overraskede ansiktsuttrykket til damen lot han være å spørre mer. Han begynte å lure på om han var gal, men ønsket ikke at hun skulle bekrefte det. Han satte seg ned igjen på den harde benken, og forsto ikke hvordan han kunne ha opplevd noe som ikke hadde skjedd.
Sander løftet opp ølen for å ta en slurk, før han ville komme seg hjem. Han skulle kjøpe julegaver til familien sin, i kjærlighet, ikke av dårlig samvittighet.
Han oppdaget at det på bordet foran ham befant seg to vanndammer. Ikke bare den som hans egen øl hadde laget, men også en på den andre siden av bordet. Som om det hadde stått en øl der kort tid i forveien.