ANNONSE

ANNONSE

Egenannonse Mediasenteret
ANNONSE

Mediasenterets aller første skrivekonkurranse var en suksess; vi fikk inn hele 5 bidrag, og de er gode! Juryen hadde problemer med å plukke ut bare én, men de fleste hadde vinneren veldig høyt på listen sin. Vi vil legge ut alle på våre hjemmesider. Takk for deltagelsen, og fortsatt god skriveglede!

 

Gratulerer Fritjof Ekelund :-)

 

En julehistorie

Direktør Johnsen var litt utålmodig der han sto foran disken i juvelèrbutikken for å betale for halsbandet han hadde kjøpt til sin kone. Det var en eldre kvinne foran ham som brukte mye tid med prat med ekspeditøren før hun endelig fikk betalt. Det var lille julaften og direktør Johnsen hadde skyndsomt forlatt kontoret for i all hast å kjøpe en julegave til sin nokså krevende kone. Han følte seg stresset. Han hadde flere saker på skrivebordet som måtte bringes i orden før nyttår. Tankene hans kretset om dem da han i all hast forlot butikken.
Da han braste ut av butikkdøra løp han rett på en ung kvinne som hadde en veske over armen, en bærepose i den ene handa og en liten gutt som hun leide i den andre. Vesken og bæreposen falt ned på fortauet og det trillet en boks leverpostei og en pakke med servelat ut.
– Å – undskyld så meget – jeg så meg ikke for – utbrøt en lettere irritert Johnsen. Han plukket opp leverposteien og servelaten, la dem i posen og rakte den til den unge damen sammen med vesken hennes. Hun smilte og takket ham. – Det er helt greit, – sa hun og la til. – Jeg var nok litt uoppmerksom selv. –
Johnsen så etter henne der hun raskt gikk videre. Han skulle til å haste tilbake til kontoret da han snublet i noe på fortauet. Det var en lommebok. Han plukket den opp og forsto raskt at det var kvinnen som åpenbart hadde mistet den da vesken hennes falt ned på fortauet. Han sto litt tafatt og så etter henne, men hun var forsvunnet i folkemengden. Han puttet lommeboken i lommen og gikk fort tilbake til kontoret.
***
Anita Blom låste opp døren til den lille leiligheten der hun og lille Tom hadde bodd det siste året. Etter ektemannens død måtte de flytte fra den store og dyre leiligheten. Anitas lønn fra deltidsjobben var ikke stor nok til å dekke leien. Det var så vidt hun hadde råd til de daglige utgiftene. Hun hadde ikke råd til å ha Tom i barnehage, men en snill og hjelpsom nabofrue passet på ham mens Anita var på jobb.
Hun tok ut varene fra plastposen og forberedte en enkel middag mens hun spekulerte på hvordan hun skulle få til en hyggelig julaften for Tom i morgen. Hun hadde jo ikke penger nok til en julegave til ham. Da hun åpnet vesken sin og oppdaget at lommeboken var borte, sank hun sammen på stolen og tårene kom.
***
Direktør Johnsen var nettopp ferdig med å diktere et brev – og sekretæren hans – den unge Gretha Berg – skyndte seg ut for å renskrive. Han gikk bort til kaffemaskinen – og mens hans ventet på at maskinen skulle bli ferdig, kom han til å tenke på lommeboken han hadde funnet. Han tok den fram og åpnet den. Kanskje han fant navn og adresse til henne som hadde mistet den. I lommeboken lå en femtikroners seddel og bak en glidelås lå det to kronestykker. En kvittering fra en minibank viste et uttak på 100 kroner og en saldo på 38 kroner. På bankkortet kunne han lese navnet Anita Blom, men ingen adresse. Maskinen var nå ferdig med å lage kaffe og han tok med seg kaffekoppen bort til skrivebordet sitt. Her ble han sittende litt mens tankene kretset om en boks leverpostei og en pakke servelat. Han så for seg den enkelt kledde unge kvinnen som gikk av gårde med en liten gutt leiende ved siden. Hun hadde altså 52 kroner i kontanter og 38 kroner på kontoen sin – og det var lille julaften. Han prøvde å konsentrere seg om saksbunken som lå og ventet på skrivebordet, men greide ikke å bli kvitt bildet av den unge kvinnen som han så brutalt hadde støtt sammen med utenfor juvelèrbutikken. Han plottet seg inn på Gule sider og fant en Anita Blom som faktisk bodde i nærheten. Han grep telefonen for å ringe til henne, men noe fikk ham til å betenke seg. Han fikk lyst til å gi henne lommeboken selv. Han tok på seg frakken og gikk ut til sekretæren på forværelset. – Jeg skal ut et ærend, bare legg inn brevet på skrivebordet, – sa han og gikk ut. Det falt noen store snøfiller rundt ham der han gikk mot adressen han hadde funnet på de gule sidene. Snart sto han utenfor oppgangen til det store leiehuset. I oppgangen hang rekkene av postkasser. Han følte plutselig at han ikke hadde lyst til å treffe henne og heller legge lommeboken i postkassen hennes. Han tok fram lommeboken hennes og ved en litt uforklarling innskytelse tok han fram sin egen, tok ut en 500-lapp og la den i hennes lommebok før han puttet den ned i hennes postkasse.
***
Anita var fortvilet. Hun hadde prøvd å ringe banken for å fortelle at hun hadde mistet bankkortet, men kom ikke fram – etter mange forsøk. Så hadde hun mannet seg opp til be naboen passe på Tom mens hun gikk innom Fattighuset i håp om å finne en julegave til Tom, men uten resutat. På veien hjem sjekket hun postkassen. Her fant hun et julekort fra onkel Johan – og lommeboken! Litt skjelven åpnet hun lommeboken og så at henne femtilapp lå urørt – og ved siden lå en 500-kroner seddel. Det svimlet nesten for henne før hun innså at det var virkelig. Hun hadde virkelig fått 500 kroner – og forsto umiddelbart at det hadde noe med mannen hun hadde støtt sammen med. Hun sendte ham en flom av varme tanker. Nå kunne hun kjøpe julegave til Tom – julen var reddet!
***
Direktør Johnsen satt igjen ved sitt skrivebord og prøvde å gjennomgå dokumentene sine. Det var ennå noen timer igjen før arbeidsdagen var slutt. Men han greide ikke helt å konsentrere seg. Av en eller annen grunn så han stadig for seg leverposteien og servelaten på fortauet. Tankene gikk videre til det overdådige frokostbordet hjemme i sitt eget hus. Han hadde egentlig ikke tidligere tenkt på hvor godt han og hans familie hadde det. Aldri noen pengeproblemer. De hadde råd til å kjøpe det de ville ha. Hadde han egentlig noen gang satt virkelig pris på det? Nei, fant han ut – han hadde jo alltid tatt det som en selvfølge. Nå innså han – egentlig for første gang – at han aldri hadde tenkt over – eller brydd seg om – hvordan andre mennesker hadde det. Han ringte på sekretæren sin. Gretha Berg kom raskt inn med stenografiblokken i hendene. – Jeg tror vi gir oss for i dag, – sa han. – Det er jo tross alt lille julaften. Vi tar oss fri nå og ses tredje juledag. – Gretha så forbauset på sin smilende sjef – som ellers skjelden smilte – og takket litt forfjamset før hun forsvant ut på forværelset og jublet innvendig. Fri både resten av dagen og halve julaften – som hun ellers måtte på jobb.
– Kommer du så tidlig hjem! – sa Tone Johnsen overrasket til sin mann da han kom inn i den store dagligstuen. – Ja, som du ser – og jeg tar fri i morgen også, – svarte Johnsen med et smil, – og jeg har tenkt å være med og pynte juletreet i kveld. – Det lød rappe fottrinn fra barneværelse ovenpå.
– Pappa er du hjemme! – Den 8-årige Thomas kastet seg rundt bena på faren og jublet. – Ja, nå får vi finne fram pynten til juletreet som du og mamma har kjøpt. Vi starter med pyntingen mens mamma lager middag. –
Det var tidlig på morgenen julaften. Direktør Johnsen sto i pysjamasen og kikket ut gjennom vinduet i soveværelset. Det var mørkt ute, men gatelysene røpet tunge, snøfiller som dalte nedover og dannet et hvitt belegg på gater og fortauer. Han følte seg forbausende vel – ingen stress og han bekymret seg faktisk ikke for de ubehandlede dokumentene som lå på skrivebordet i kontoret hans. Han fornemte en følelse som var litt vanskelig å beskrive – en slags glede – eller var det lykke….
FE

Frivillig støtteabonnementTegn et Frivillig støtteabonnementBestem beløpet selv

Du har nå lest en artikkel fra en av våre magasiner! Vi publiserer stadig nye artikler og utvider innholdet her på våre nettsider, i tillegg til de flotte magasinene vi distribuerer. Hvis du liker det du ser og leser setter vi pris på om du kunne tenke deg å tegne et støtteabonnement.

Dette kan du lese mer om ved i klikke på knappen under.