Vi gratulerer Marit Røed med seieren i årets skrivekonkurranse.

Hun har skrevet en spennende og drivende novelle med godt språk og alt som hører med.

Ine Krogseth (19) tok utfordringen om å illustrere påskenovellen
og løste oppgaven på en fin måte, synes vi

Påskekrimkonkurransen

av Marit Røed

Jeg, Amanda Vang, var fast bestemt på å vinne årets påskekrimkonkurranse, utlyst av A til Å nyheter på nettet. Fjorårets konkurranse ga meg blod på tann. Impulsivt hadde jeg satt meg ned den kvelden fristen gikk ut i fjor, og skrevet som en gal til deadline. Vant gjorde jeg ikke, men en verdig andre plass ble det.
I år skulle jeg legge hele sjela mi i historien. En drøy uke før fristen gikk ut, pakket jeg sekken med god mat, rødvin og den velbrukte pc en og reiste opp på hytta. Mann og barn skulle komme etter når påsken meldte sin ankomst. I strålende solskinn ankom jeg hytta, som oser av gode minner. Hvordan i all verden skulle jeg mestre å skrive en nervepirrende krim under slike trygge forhold?
Håpet om seier, som lokket meg til å bruke verdifulle fridager, skyldes ikke premien, en iPhone. Nei, det handlet om å vise verden at jeg kunne skrive en fortelling som ville få leseren til å skjelve i knærne av frykt.
Jeg sjekket mailen før jeg gikk løs på skrivingen. Som vanlig en hel del jeg kunne slette. En mail fanget imidlertid min interesse, en avsender med navnet Carsten Reinertsen. Det var noe kjent ved det navnet.
Jeg åpnet den.
«Hei. Jeg vant fjorårets påskekrimkonkurranse, og jeg gjør alt for å vinne i år igjen. Redaktør Dag Storaas i A til Å nyheter fortalte at du er en av de som vil delta i år også. Vil anmode deg om å revurdere planene. Det er utlyst mange skrivekonkurranser på nettet, som vil høste mer heder og ære enn påskekrimmen. For meg betyr seieren ALT!
Snakket med en hyggelig dame på sentralbordet på arbeidsstedet ditt. Hun kunne fortelle at du hadde tatt fri en uke for å være alene på hytta på Norefjell.
Mvh Carsten Reinertsen.»
En ubehagelig følelse inntok meg etter å ha lest mailen.
Jeg sjekket på nettet om jeg fikk fram noen treff på Carsten Reinertsen. Kun et bilde av en tilsynelatende sympatisk mann, som smilende mottok førsteprisen, en iPhone, som vinner av fjorårets konkurranse.
Jeg bestemte meg for å svare han umiddelbart.
«Hei! Jeg er godt i gang med årets bidrag og det skal bli spennende å se hvem som går av med seieren i år!
Mvh Amanda Vang» Send!!
Redaktør i A til Å nyheter, Dag Storaas, sitter bøyd over listen med navnene til de ti som har meldt sin interesse for deltagelse i årets påskekrim. Dag Storaas, en gang en kjent forfatter, som har høstet heder og ære for flere av bokutgivelsene sine. Usikker inntekt som forfatter hadde tvunget han inn i en jobb med fast lønn. Selvfølgelig skrev han daglig, men det var bare en lederartikkel som ga lite utløp for fantasien hans. Han savnet det frie utløp av fantasi og tilbakemeldinger fra begeistrede lesere.
I år har de satt krav om at alle som vil delta må melde fra en uke før fristen går ut. Ansatte og deres familie, har ikke lov til å delta. Fjorårets vinner, Carsten Reinertsen, og Amanda Vang som endte på andre plass, skal begge delta i år også. De andre åtte navnene er ukjente. Åh som han hater å lese mange av bidragene. Historier spekket med blødmefylte vendinger og grammatiske feil.
Han sitter i juryen, som skal avgjøre hvem som stikker av med seieren. Alle i juryen var enige i fjor om at Carsten Reinertsens og Amanda Vang sitt bidrag var i en klasse for seg. Det ble diskutert i det vide og det brede hvem de skulle velge av de to. Men som juryens formann fikk han det siste ordet, Reinertsen ble kåret til vinneren. Det var med stolthet han kunne trykke det velskrevede vinnerbidraget i «sin egen avis».
Det vekket stor forundring og begeistring i omgangskretsen til Reinertsen at han deltok i, og attpåtil vant, en skrivekonkurranse. Ingen ante at han satt og skrev krim på fritiden.

Jeg våknet tidlig, det var enda mørkt ute, men jeg fikk ikke sove lenger. Mailen fra Reinertsen hadde sådd små frø av engstelse hos meg. Kutt ut, sa jeg til meg selv. Dette er bare tull. Du lar deg vel ikke skremme av en idiotisk mail. Jeg fortsatte å skrive på historien jeg var godt i gang med.
Det var da jeg hørte lyden av glass som knuste.
Vinduet på kjøkkenet gikk i tusen knas. Benken og gulvet var overstrødd med glasskår. På kjøkkengulvet lå en stor stein med et papir surret rundt. Skjelvende brettet jeg ut arket og leste:
JEG VET DU ER ALENE!
Bilnøklene? Hvor var bilnøklene? Flukt var det eneste som sto i hodet på meg. Jeg måtte bort, komme meg i sikkerhet.
Jeg lette febrilsk etter nøklene, mens jeg samtidig slo nummeret til mannen min. Ingen dekning! Hvor la jeg nøklene i går? I kåpelomma? Nei ingen nøkkel der.
På kommoden i gangen? I veska mi? Låste jeg utgangsdøren i går kveld? Har noen vært inne i hytta? Panisk lette jeg på alle tenkelige og utenkelige steder, mens jeg slo nummeret om og om igjen til mannen min. Ingen dekning på telefon, ingen bilnøkkel!!
Jeg stormet mot ytterdøra uten tanke på klær og skotøy, eller at vedkommende jeg flyktet fra befant seg der ute i mørket et sted. I det samme så jeg bilen min kjøre avsted
Jeg prøvde febrilsk igjen å ringe mannen min og fikk endelig kontakt. «Du må komme! Noen har knust kjøkkenvinduet, og stukket av med bilen!»
«Rolig nå, hva sier du?» svarte mannen min.
Jeg gjentok hysterisk hva som hadde hendt. «Nå ringer jeg det lokale politi og du går ned til hytta til Daniel Vebsen. Han er på hytta i helgen», fortsatte min mann overdrevent rolig.
Jeg var allerede på vei mot Vebsens hytte, iført tøfler og en gammel strikkejakke, som var så tynnslitt at den ikke var stort til hjelp mot den ubarmhjertige kulden. Jeg løp, jeg skled og falt, opp igjen, videre, for å komme fortest mulig i trygghet.
Under min ville flukt, nedover isete bakker, ringte telefonen. Høyre hånden hadde stivnet i et hardt og frossent grep rundt mobilen. Med en kraftanstrengelse klarte jeg å beordre hånden opp i ørehøyde, trykke på riktig tast, sikker på å høre min manns beroligende stemme si:” nå ordner alt seg! ”
«Fikk du tak i politi, hikstet jeg gråtkvalt»
«JEG VET DU ER ALENE» var alt stemmen i den andre enden sa, før vedkommende la på.
Gjennomfrossen, men allikevel med angstsvetten perlende i pannen, løp jeg videre mot hytta til Daniel Vebsen. Min redningsmann. Om politi var underrettet ville det allikevel ta en halvtime og vel så det før de var i området. Jeg nærmet meg, bare en lang og bratt bakke og rundt en sving og så ville jeg se innkjørselen til hytta. Jeg peste meg opp den bratte og isbelagte bakken. Bena truet stadig med å svikte under meg. Bare noen meter til toppen av bakken….rrrrrrRRRRRRRRRR. Hissig motorlyd skar gjennom det stille landskapet. Lyden kom nærmere, nærmere, nærmere…
Jeg forsøkte å klatre over den høye snøkanten, for å komme i skjul, før bilen innhentet meg. I et siste desperat forsøk tok jeg sats, hoppet opp på kanten, prøvde å kave meg fram og bort i den dype snøen. Da hørte jeg lyden av bilen som bremset og stoppet.
Jeg fortsatte desperat å kjempe meg gjennom snøen, bort, jeg måtte bort. Frykten, dødsangsten ga meg krefter, men ikke krefter nok.
«HALLO!» Den ukjente hadde kommet seg opp over snøkanten og jeg visste at slaget var tapt. Bare få det overstått. Jeg hadde ingen sjanse mot et galt menneske, helt alene her i snøkavet.
«Men er det deg Amanda?» sier en bekymret stemme, som ikke kan tilhøre andre enn Vebsen.
Som leseren sikkert forstår undret han seg på hvorfor jeg lå der i snøen lettkledd og med tøfler på bena, i tolv kuldegrader. Og det vet dere jo allerede, så jeg gjentar ikke historien her, bare til den vennlige Vebsen som ikke er kjent med hendelsesforløpet. Og til den som måtte lure på hvorfor han var ute og kjørte så tidlig på morgen, er forklaringen papiravisavhengighet. Hver morgen, når han er på hytta, kjører han tjue minutter til nærmeste bensinstasjon for å bunkre opp med dagens aviser
Jeg levde, hadde fått på meg varmt tøy og følte meg trygg i hytta til Vebsen. Politiet hadde kommet, og jeg fortalte historien enda en gang. Bilen min var allerede funnet, med nøklene i tenning, på en liten sidevei ved riksveien.
Politiet troppet mannsterke opp hos Carsten Reinertsen samme morgen som mitt livs drama hadde utspilt seg. «God dag, vi kommer fra politiet. Vi må be deg bli med til avhør på politistasjonen»
Neste dag ble det slått stort opp i nyhetene at redaktør Dag Storaas måtte gå på dagen, da det ble avslørt at han leverte inn vinnerbidraget til fjorårets påskekrim i sin egen avis, i en bekjents navn. Trusler, biltyveri og skadeverk, ja foreløpig kom tvilen tiltalte til gode, da intet bevis foreløpig forelå. Reinertsen innrømmet, uten forbehold, at Storaas hadde levert inn bidraget i hans navn. En liten vennetjeneste i følge Reinertsen, som skulle komme leserne til gode.

Min argeste konkurrent Dag Storaas, alias Carsten Reinertsen var ryddet av veien
Jeg sendte en mail til han, og fortalte at jeg forkastet det jeg først hadde forfattet etter å ha fått stoff til en helt ny historie takket være han. Han hadde gitt meg seieren på et sølvfat!!
Han svarte umiddelbart, «Reglene sier at ansatte og deres familie ikke kan delta, Gjør deg oppmerksom på at jeg ikke lenger er ansatt i A til Å nyheter.» Mvh Dag Storaas.

«Den Bortførte Skulderen Til Orion»

av Lisa Ilje 9 år

….og nå som novellen er UTE kan vi jo si:

«snip snap snute, så var Orions skulder (endelig) ute»

Vi håper det blir flere noveller fra deg Lisa

Hilsen oss i Mediasenteret