Høstmørke

av Merete Moen

Tåken ligger tung over halmstubbene. Avlingen ble bra i år, hadde bonden sagt. Hun og Kompis var ute på morgenruten og snuten hadde nok en gang funnet en uimotståelig duft som måtte utforskes. Bonden stoppet traktoren da han kom opp på siden av dem. «Mye spennende i grøftekanten», sa han og nikket mot kroppen i krøllete pels, halen gikk som en visp mellom visne blader og de siste rødkløverne. Aud nikket og smilte, entusiasmen til turkameraten hadde en viss smitteeffekt. Alltid begeistret over en ny dag, selv om den brakte med seg nøyaktig det samme som den forrige.

Hun kniper et vissent blad av planten i karmen, snur seg mot de to hun deler hus med. Kompis har sluknet foran ovnen, en lett snorking høres under lyden av sprakingen fra vedkubbene. Aud kjenner et sting i magen, snart en middelaldrende mann han også, på vei inn i livets høst slik som resten av huset. Huff, disse mørke tankene, de har ikke noe godt for seg. Høsten er egentlig favorittårstiden hennes, hun kjente et blaff av glede da Sturla fylte vedkurven og tente opp for første gang etter sommeren. Duringen når ilden tar tak, den gode varmen som brer seg i huset. Pulsen senker seg, det oppstår en ro som sommeren ikke byr på i samme grad.

Sturla kikker opp fra avisen. Hver lørdag, like fordypet. Hoveddelen først, før han gir seg i kast med magasinet som følger med, fast rutine. Fortsatt i papirformat, aviser fungerer ikke på skjerm, påstår han. Lesebrillene henger ytterst på nesetippen, han betrakter henne over glassene. «Er det noe galt, Aud? Du virker så rastløs?» Hun rister på hodet, snur seg mot vinduet igjen. Plukker på plantene, gjør seg opptatt. Nei, ingenting er galt, hva skulle det være? Hun har da alt hun kan tenke seg. Et pent hjem, en snill mann og en hengiven turvenn. Til og med en datter var de så heldige å få til slutt, hun og Sturla. Den lange, utmattende prosessen frem til testen endelig ble positiv kan fremdeles gjøre henne mismodig. Så mange skuffelser og knuste drømmer, i samlivet så langt tilhørte disse årene definitivt de onde dagene de hadde lovet presten og bryllupsgjestene å holde sammen gjennom, for snart førti år siden.

Anki fikk ingen søsken, men det var lettere å akseptere. Kjæledyrene ble en erstatning. Aud må smile når hun ser for seg hvordan pus ble trillet rundt i dukkevognen under et rosa pledd. Den kastrerte hannkatten fant seg i mye, men da Anki prøvde å tre en kyse over ørene på ham ble det tumulter. Resultatet ble en fornærmet puseherremann som gjemte seg under sofaen, og et langt risp over håndbaken ledsaget av såre hulk hos den overivrige dukkemammaen. Den gang lot alle problemer seg løse med enten tegneserieplaster eller tyggis, i dette tilfellet måtte Aud frem med begge deler før den side underleppa kom opp og smilet igjen var på plass.

Kjærligheten til dyr ledet Anki inn på yrkesvalget senere i livet. De hadde vært bekymret for at hun skulle lese seg syk, hun og Sturla. Da jenta deres kom hjem på besøk i studietiden hadde hun mørke ringer under øynene og et dratt uttrykk i ansiktet. Heldigvis er det borte nå, Anki trives som veterinær, og etter at Jørgen kom inn i livet hennes har Aud innsett at jobben hennes er gjort. Anki kommer ikke lenger til dem når hun trenger hjelp med smått og stort, hun greier seg selv.

Bare så synd de bor så langt unna. Jørgen er storbygutt, han beskrev småbyen de bor i som «sjarmerende» første gangen han var på besøk. Av alle eiendomsannonsene hun har sett, forfattet av fremadstormende kolleger av ham, vet hun at det ordet blir brukt om objekter som er utgått på dato, eiendommer som trenger en real oppussing før det blir snakk om å flytte inn.

Aud sukker, merker blikket til Sturla igjen. Hun burde ta seg til med et eller annet, få rastløsheten ut av kroppen. Strikkekurven er fylt opp av garn hun kjøpte på salg i ferien, hun klarer aldri å la være, selv om hobbyrommet bugner fra før. Hva skal du med alt, hadde Sturla spurt. Hun ble svar skyldig. Klesskapet har stabler med kofter og gensere i alle farger, Sturla er så varm av seg at han trenger bare den ene skigenseren hun fikk prakket på ham for flere år siden. Aud gnir seg i tinningene, hva er det med henne i dag? Tankene går nedover i en spiral, trekker henne mot mørket. Meningsløsheten.

Mobiltonen skjærer gjennom tåka som har seget inn fra kornåkeren og over i henne, hun kvepper. Displayet viser Ankis glade ansikt. Ringer hun nå? En uforklarlig redsel klemmer til i brystet. De har fast telefondag på torsdager, det har bare blitt slik, hvorfor ringer hun på en lørdag? Har det skjedd noe? Sturla ser spørrende på henne når hun svarer. Ja, de er hjemme, selvsagt kan de komme. Overnatte til i morgen? Så hyggelig, hører hun seg selv si i røret mens hjertet raser av sted i brystkassen. De er allerede på vei, ses om en time, sier Anki med flat røst.

Kvinnen som kommer inn døren har fett hår og samme ansiktet som Aud kjenner igjen fra studietiden. Smilet er blekt og når ikke opp til øynene. Jørgen, derimot, ser uforskammet kvikk ut. Han klemmer henne og håndhilser på Sturla før han hjelper Anki av med jakken. «Jeg har gjort i stand litt mat til oss», sier Aud og slår hånden tafatt inn mot spisebordet. «Velkommen til bords!» Anki kikker opp på Jørgen, han kremter. «Det er noe vi vil si før vi spiser», sier han, «kanskje vi kan sette oss i sofaen litt?»

Det føles overveldende, som en følelsesmessig berg- og dalbane. Aud setter seg ytterst på sofasetet, hun er sikker, det unge paret kommer med bud om en alvorlig diagnose. All farge er borte fra ansiktet til den flotte datteren deres. Kjæreste Anki min, tenker hun mens hun kjenner hvordan øynene blir blanke. Når nyheten springer, reiser Anki seg brått og løper ut på badet: «Jeg er så kvalm!» Aud blir sittende, tårene renner nedover kinnene. Sturla klemmer henne rundt skuldrene, blunker til Jørgen, «det ble visst rent for mye for bestemor dette, baby og flytting på en gang.» «Ja, det gleder vi oss til», sier Jørgen. «Jeg har alltid vært så sjarmert av denne byen.»

Juryen til Høstmagasinets skrivekonkurranse likte denne novellen så godt at vi ville ha den med i denne utgaven.
Ordmalende og godt språk.

Høststemning

av Rigmor Hemstad

Våkner og kjenner på at skuldrene, og den ene armen er kald. Trekker dyna raskt opp mot halsen, og drar armen med meg inn til resten av den varme kroppen. Den kalde hånda blir liggende oppå magen, og jeg observerer pusten… Den er rolig og konstant, og den er kaldere enn den har vært de siste ukene. Vindu har stått på vidt gap og jeg erkjenner at natt temperaturen er i endring. Tenker på den vakre månen som speilet seg i terrenget i går kveld, i det jeg sto å så ut av vinduet da jeg pusset tennene. Det er noe magisk med dette lyset tenker jeg, og kjenner glede over å bo i et land med variasjoner i årstidene. Tapet av de lyse varme kveldene gir en viss ro da mørke omslutter oss. Det er tid for å se tilbake på alt som har skjedd i løpet av en sommer. Alle skritt som er gått. Turer som har gitt opplevelser og innhold. Eller sommerdager uten særlig innhold. De er kanskje de som har gitt mest. Den lille stunden med ro og stillhet hvor alle sansene er tilstede, og det er tid for bare å være…

Sitter blant lyng og gamle trestubber, og roter i sekken etter en flaske med vann. Det er varmt og fuktig etter nok et kraftig regnskyll. De røde bærene strutter mot meg som aborginernes prikkmalerier, og jeg undres på om det er her Kusama har fått sin inspirasjon til sin kunst. Min inspirasjon ligger for øyeblikket i sankerens ånd. Det er et vell av bær og sopp, som ber om å bli plukket, og behandlet. Til glede for familier i uker med kulde, snø og mye innetid for de fleste. Det er noe eget med å sette frem et glass nyrørt tyttebærsyltetøy til kjøttkakene, når familien samles en kald høstkveld. For ikke å glemme barnebarnas glede når farmors hjemmelagde bringebærsyltetøy settes frem til stabelen av pannekaker i høstmørke ettermiddager.

En dag jeg rydder i boden finner jeg en liten, grålakkert blikkboks med et rundt hull i toppen av lokket. Min far fortalte meg en gang at han gjorde lekser med en oljelampe laget av en gammel sildeboks. Det var denne «lampen» jeg hadde funnet, og ble sittende å se på. Barnebarnet mitt spør ofte om hvordan det var i gamledager. Erkjennelsen av at jeg selv begynner å komme i en kategori av å ha levd i svunnen tid er et faktum, men hva er egentlig gamledager. Det er i hvert fall et faktum, at å sitte å gjøre lekser i stummende mørke, med en hjemmelagd oljelampe som eneste lyskilde må kunne falle inn i kategorien. Jeg frir meg ikke fra å dra paralleller til dagens hete strømdebatt, hvor vindturbiner og vulgære sjøkabler spyr ut terrawatt i dimensjoner vi ikke klarer å forestille oss. Jeg sender et takknemlig blikk på lysbryteren i tussmørke, og finner ut at piggdekkene i år må fornyes.

De siste tomatene blir plukket ned fra drivhuset i dag. Plantene har mistet sin glans og ber om å få «tre av». Bladene er tørre og brune. Plantene henger med hodet, og ser trette ut. Min assosiasjon går til en eldre mann jeg har fulgt et langt liv. Han er kroket i ryggen og bena bærer han nesten ikke. Klamrende til en rullator forteller han at nå er han klar for sitt neste liv. Tomatplantene har gitt liv, og igjen frø til neste sesongs avling. Slik går liv og sykluser i sirkel, og vi kan igjen glede oss over, nok en fargerik Høst…..

Lønnetreet

av Vigdis Engen

 – Nå blir det snart høst, sier Mia, og tar et godt tak i bestefars hånd. –  Ser du? Lønnetreet er ikke bare grønt lenger. Bestefar nikker. – Nei, nå kler det seg snart i mange farger. – Men til slutt detter alle de fine bladene av, sier Mia, og ser litt betuttet ut. Bestefar nikker. – Ja, fordi den forbereder seg til vinteren. Da er det visst best for treet å være nakent, men til våren kommer det nye, friske blader. Mia peker på fuglekassa midt på stammen. – Da må vi rense den. Bestefar nikker. – Ja, det må være rent når Kjøttmeisen flytter inn, ikke sant? Mia nikker. – Og etterpå kommer de andre fuglene og tar over, hva heter de igjen? – Fluesnappere, svarer bestefar.  Mia smiler. – Tenk at de vil bruke det samme huset? De trenger ikke hvert sitt, slik som menneskene. Hun tenker seg litt om før hun fortsetter.  – Gjenbruk kalles det.

-Du snakker som en voksen du, sier bestefar.

-Man må jo tenke selv om en ikke er mer enn åtte år, sier Mia. – Mamma sier av og til at jeg er snusfornuftig. Hva betyr egentlig det? Bestefar må tenke litt før han svarer. – Noen vil vel si at det er å være litt kjedelig og fantasiløs, men det er i hvert fall ikke du.  Han sukker. – Alt skal være så kult og heseblesende i dag. Mia ser spørrende på bestefar.  Han ler. – Heseblesende betyr stresset og oppjaget.

– Åh, sier Mia, da maser man bare fra det ene til det andre, uten å kose seg? Bestefar nikker og ler igjen. – Du Mia, du Mia. Hva skal det bli av deg? Hun stråler opp. – Jo, det skal jeg si deg, jeg skal bli akkurat det jeg vil. Hvis jeg ikke får det til med en gang, så prøver jeg på nytt, helt til det blir riktig.  Sånn som med puslespill. Man gir seg ikke før alle bitene kommer på rett plass. – Nei, du sier noe, sier bestefar.  Mia sukker. – Ja, den som gir seg har tapt, pleier du å si? Bestefar nikker. – Ja, men det hender man må gi seg også. Innse at noe ikke går. Mia blir stille en stund. – Jo, men ikke før man har prøvd. Så kikker hun opp lønnetreet igjen. – Menneskene skifter ikke farge om høsten, og heldigvis er vi ikke nakne om vinteren, slik som trærne. Så blir hun stille en stund. – Men jeg skulle ønske at vi kunne bli nye hver vår. I stedet blir vi bare eldre og eldre, og noen blir syke, og greier ikke å gå lenger, og så….ja. Hun ser ned. – Og så…så dør vi. Det kommer aldri en ny vår. Hun ser på bestefar med triste øyne. – Men du er ikke så gammel, bestefar. Han rister på hodet. – Nei, men jeg er ikke ung heller. Kan vel si at jeg er i livets høst. De setter seg på en stor stein. Mia kryper tett inntil bestefar.  – Hvorfor kan ikke du få en ny vår? Hun stryker han over det skallede hodet. – Så kunne håret ditt vokse ut igjen også.  Han ler. – Slik er ikke livet. Så tier han. Hvordan skal han håndtere dette? Mia er en spesiell unge, og svært reflektert, alderen tatt i betraktning.  Men hun er bare åtte år. Han vil ikke si noe som gjør henne trist. Men han vil heller ikke lyve. Hun fortsetter å stryke bestefar på hodet. Det er tydelig at hun tenker. Bestefar lar henne tenke, og funderer på hva han skal si. Omsider løfter Mia blikket og ser bestefar dypt inn i øynene. – Du har sagt at da jeg ble født, opplevde du på en måte en ny vår? Bestefar nikker bekreftende. – Nå som jeg er litt eldre, er jeg vel din nye sommer også, fortsetter Mia. – En du kan oppleve mye fint sammen med?  Og en du kan prate med, selv om jeg bare er åtte år? Bestefar nikker. Mia må være det klokeste barnebarnet i hele verden. Mia blir stille igjen. Bestefar tar et godt tak rundt henne, mens han ser at lønnetreet slipper et og annet blad, liksom for å understreke at høsten når alle, både mennesker, planter og dyr. Med ett føler han et vemod sige innover seg. Han ser på Mia, vil så gjerne følge henne så lenge som mulig. Så dytter han vemodet til side. Han er jo både frisk og rask, og har lite å klage over. – Du bestefar, vet du hva jeg tenker på? Han rister på hodet. – Nei, tankeleser er jeg ikke.  Begge ler litt. – Jeg kan jo fortsette å være din nye vår, sommer, og så høst, sette farge på dagene dine, akkurat som høsten setter farge på lønnetreet vårt. Bestefar tror nesten ikke det han hører. Mia har en klokskap i seg, som mange voksne kunne misunne henne. Det er nesten så han blir bekymret over at hun har slike dype tanker. – Det setter jeg pris på, sier han, og gir Mia en god klem. – Men du må ikke glemme at du har din egen vår og sommer å ta vare på. Mia smiler. – Det skal nok gå bra. Og vet du hva bestefar, når vinteren i livet ditt kommer, med snø og kulde, slik at du kanskje ikke orker så mye, så kan jeg være den som gjør dagene dine litt varmere, og får snøen til å smelte, før du snør inne i vond `ter og ensomhet? Var ikke det en lur idé? Nå må bestefar tørke vekk en tåre fra øyekroken. – Det er en riktig god idé, men det skal du ikke tenke på nå, foreløpig orker jeg ganske mye, kanskje mer enn både du og jeg tror? Han reiser seg og løfter Mia høyt opp i været, så hun hviner av fryd og glede. – Bestefar, du er like sterk som en bjørn. – Sterkere, ler bestefar, og svinger henne rundt. – En bjørn hadde ikke klart å svinge deg rundt, da hadde den blitt svimmel. Han setter Mia ned igjen. Begge blir stående å se på lønnetreet. Mia går bort og tar opp noen av de fargerike bladene som ligger under treet. – Noen synes at høsten er en trist tid, men det synes ikke vi bestefar. – Nei, høsten er fin den., svarer bestefar. Mia nikker.  Så tar hun bestefars hånd og klemmer den hardt. – Og til våren skal vi følge med når de nye bladene spretter fram, ikke sant? Bestefar nikker. Mia blir stille igjen, men slipper ikke tak i bestefars hånd. – Og så kommer en ny sommer, og etter den en ny høst. Hun kikker opp på bestefar. – Og da skal vi kose oss med de fine fargene, ikke sant? Bestefar klemmer hånda hennes. Må kremte litt før han svarer. – Ja, det skal vi, sier han. Alle årstider har sin sjarm, og det er om å gjøre å nyte dem, uansett om det er livets årstider, eller naturens…..

KJÆRLIGHET OM HØSTEN

av Eileen Svendsen

Veronica Calmeyer var sjenert, og derfor likte hun seg godt om høsten. Da kunne hun tulle seg inn i tykke klær og ha et høstmørke mellom seg og andre. Av og til kom hun ut av høstmørket og traff vennene sine på caféer og restauranter. Det var på et sånt treff hun hadde truffet lektoren Erik Vikøren. Han var en venn av Veronicas kollega Nils-Ronny, som hun hadde mye med å gjøre. De hadde truffet Erik tilfeldig på Café Opera. Erik fortalte at han ofte pleide å gå der, og de hadde slått seg ned ved bordet der han satt sammen med en annen lektor. De jobbet på samme skole, fortalte de. Veronica og Nils-Ronny ble ikke sittende så lenge. De skulle bare ta en kopp kaffe før de gikk på kino, men i løpet av samtalen ble Veronica så betatt av Erik at hun spurte ham om han ble med å gå en tur ved Myrdalsvannet. Erik sa ja, og de avtalte å treffes utenfor en bensinstasjon på Nesttun der Erik skulle komme og hente Veronica med bil. Hun tok bussen og banen. Veronica hadde ikke bil.

Det var en regnfull høstdag de hadde avtalt å møtes, og Veronica tenkte at nå var det høst både rundt henne og symbolsk. Hun var blitt fireogfemti år. Hun hadde ikke hatt noe forhold siden hun var åtteogtredve. Det kunne henge sammen med at hun var så sjenert. Hun hadde turt å spørre Erik om å treffes, men det var slikt hun vanligvis ikke turte. Fremdeles var hun overrasket over at hun hadde turt, og Nils-Ronny hadde ertet henne med det.

• Hodestups forelsket, og så ble du en annen, hadde han sagt.

Veronica skjønte ikke hvorfor hun plutselig var blitt så modig, men trodde kanskje det hadde sammenheng med at Erik virket så sjenert han også, så da kjente hun seg litt tryggere. Dessuten skjønte hun intuitivt at hvis det skulle bli noe mellom dem, var det hun som måtte ta initiativet. Og hun ville jo at det skulle bli noe mellom dem. Hun hadde likt ham umiddelbart.

Han kom og hentet henne slik de hadde avtalt. Bak i bilen hadde han et bur hun hørte bjeffing fra. Hun så spørrende på Erik.

• Jeg tok med meg min beste venn, sa han. – Han heter Platon.
• Hei, Platon! sa Veronica.

Hun var veldig glad i dyr, og hadde hatt katten Sebastian som var død nokså nylig. Fremdeles savnet hun ham. Hun satte seg inn i bilen, og fortalte Erik om Sebastian.

• Jeg skjønner at du savner ham, sa Erik og kjørte ut i vegen. – Selv ble jeg helt fra meg da Platon fikk infeksjon i magen.

• Uff, fikk han det? spurte Veronica. – Er han frisk igjen nå da?
• Ja, jeg tok ham til dyrlegen og så fikk han medisin, fortalte Erik.

Regnet trommet på bilruten, og Platon sluttet å bjeffe.

• Det er litt av et vær, og det blir bare verre og verre, fortsatte Erik.

Han sa at de kanskje skulle gjøre en endring i planene, og dra hjem til ham. Der kunne de krype under varme ullpledd, og drikke te, fristet han. Veronica tenkte seg om. Det var akkurat slike inneaktiviteter hun likte å gjøre om høsten. Ofte satt hun hjemme under et ullteppe sammen med en god bok. Hun kjente ikke Erik,, men trodde ikke en tur hjem til ham ville være noe farlig. Nils-Ronny kjente ham jo, og hun stolte på vurderingsevnen til Nils-Ronny. Han var en god psykolog som var flink til å vurdere mennesker.

• Det kan vi godt, sa Veronica og gledet seg til de kom frem så hun kunne ta Platon nærmere i øyensyn.

 Han var den søteste hunden hun hadde sett, så hun da han kom ut av buret. Han var ganske liten og hadde langhåret, fluffy pels, spiss snute og spisse ører. Hun sa til Erik at hunden var søt, og han svarte at det var en pomeranian. De fortet seg gjennom regnet og gikk inn i det brunmalte huset der Erik bodde. Han hadde arvet det etter foreldrene sine, fortalte han. Veronica spurte om det var lenge siden. Erik var litt eldre enn henne, visste hun. Han var på alder med Nils-Ronny.

• Det er vel ti år siden, svarte Erik. – De døde da de var i åttiårene.
• Og nå er du selv kommet til livets høst, fortsatte Veronica.
• Ja, det er jeg, sa Erik.
• Jeg også, sa Veronica.

Han bøyde seg fram og kysset henne. Veronica tenkte at hun var visst ikke den eneste som ble modig av dette møtet, og besvarte kysset. Hun hørte Platon begynne å bjeffe, som om han ville ha et ord med i laget. Erik lo, og da lo Veronica også.

• Han er nok ikke så vant til at jeg tar kvinner med hjem og kysser dem, sa Erik.
• Nei, jeg er ikke så vant til å være med folk hjem og kysse dem heller, sa Veronica.

Hun la til at Nils-Ronny hadde sagt at da hun traff Erik ble hun en annen.

• Jeg er glad for at du inviterte meg til å gå tur med deg, sa Erik.
• Det er jeg også glad for, sa Veronica.

Hun bøyde seg ned og klappet Platon. Han stoppet å bjeffe og begynte isteden å slikke henne på fingrene. Erik sa at hun hadde hundetekke. Hun forklarte at hun alltid hadde vært veldig glad i dyr.

• Det er det den merker, sa Erik.

Han rakte ut en hånd og strøk henne over håret.

• De som er snille med dyr er også snille med mennesker, mente han.

Veronica sa at han hadde rett. Så gikk de inn i stuen og satte seg i sofaen der det ganske riktig lå to ulltepper. De bredde ullteppene over seg. Platon hoppet opp på det ene teppet, og la seg på fanget til Veronica. Da Erik tok hånden hennes, tenkte hun at det var fint å oppleve kjærligheten i livets høst, både fra mennesker og dyr. Ute regnet det fremdeles, og hun hørte høstregnet mot vindusrutene.

Lengsel

av Ingrid Grace Thorshaug

Kapittel 1.

Det er en varm høstmorgen i Bergen, og de første solglimtene maler byens fargerike husfasader i et mykt skjær. Jeg scroller rundt på Facebook, og blant oppdateringene dukker det opp en invitasjon til et klassejubileum. Klasse 9B skal feire at det 20 år siden de gikk ut av ungdomsskolen, og arrangøren er Kine Melåsbakken. Profilbildet viser en vellykket kvinne som er eiendomsmegler for Sparebank1.

Jeg kikker ut av vinduet på den idylliske bydelen Møhlenpris. Gaten er omkranset av gamle trehus og vakre lønnetrær, og jeg hører latter og barnestemmer fra den nærliggende kolonihagen. En følelse av usikkerhet griper meg da jeg tenker på om jeg skal delta på jubileet. Forrige gang meldte jeg avbud. Den varme kaffen gløder mellom hendene mine.

Ute i gangen og henger klassebildet. Den kjekkeste av dem alle står bakerst fordi han er så høy, Leo med de blå øynene og det lure smilet. Jeg lukker øynene og ser han løpe foran meg og ta sats og plassere ballen midt i basketballkurven. Han snur seg og legger merke til meg et lite øyeblikk, men jeg ser vekk.

Hva var jeg så redd for tenker jeg i det jeg låser ytterdøren for å gå ut. På baksiden av blokka er det en felles kolonihage med et avlangt hvitt bord med benker og stoler, omkranset av noen lønnetrær. Jeg ser utover den gule plenen og den pistrete poppelhekken. Klematisen er rufsete og henger mot hodet. Spireaen er klemt flat. Jeg må gjør noe tenker jeg og reiser meg for å gå mot nærbutikken. Det er bare to ting jeg trenger, en pakke hårfarge og litt salat.

Kapittel 2.

 Kan jeg røyke?, spør hun.

• For all del, svarer jeg.

Vi står utenfor en gammel låve som Kine har innredet til fest. Anne Berit virker spak og forsøker å lage røykringer. Det var hun som alltid kastet guttene i bakken for å være tøff. Nå står hun klemmer sneipen i en stein. Jeg venter litt på henne og så går vi sammen inn i låven. Langbordene er pyntet med hvite duker med lys og markblomster. Sangen ljomer: «Han tok studenten i buksen bak, og sparkede han ut av dør…Hoppsannså, trallallala. Også gikk han ut etter øl»

De er den samme gjengen med de selvsikre glisene. Til og med ansiktene ligner tenker jeg og finner en plass ved siden av Anne Berit.

• Er du fremdeles gift med Leo, spør jeg.
• Det gikk ikke svarer Anne Berit og bøyer hodet.

Syrinblomstene på bordet luker såpe. Jeg åpner munnen for å si noe, men ingenting kommer. Med en rask håndbevegelse stryker jeg over den bustede luggen min og sveiver borti den ene øredobben som havner på gulvet.

En mørk stemme hvisker:

• Er det denne du leter etter?
• Eh, ja, – sier jeg forfjamset og kommer meg opp fra gulvet hvor jeg krabber rundt og leter etter øredobben.

Jeg kjenner kroppen dirre i det jeg møter øynene hans. Det er som en endeløs vidde av ulevd liv åpenbarer seg i det Leo setter seg ved siden av meg. Jeg klarer ikke en gang å si takke han for at han fant øredobben. Etter det første vinglasset løsner stemmebåndet og samtalen flyter lett. Det er som om fortiden og nåtiden smelter sammen. Jeg kan nesten ikke puste. Leo er den samme varme gode gutten som alltid tiltrekker seg mennesker.

• Vet du, – sier Leo plutselig, «jeg har alltid beundret deg Ada»
• «Beundret meg? hvorfor det? Spør jeg forundret.
• Selv om du virket sjenert, var du alltid så sterk. Du hjalp andre uten å kreve noe tilbake! Du utstrålte både varme og styrke.

Jeg blir rørt over Leos ord og kjenner at usikkerheten smuldre vekk. Det var ikke bare jeg som beundret ham, men han hadde også satt pris på den personen jeg var. Festen fortsetter, og vi involveres i hverandres historie. Leo forteller om karrieren som flykaptein og alle reisene han har vært på. Jeg forteller om mitt karriereskifte og hvilken glede det er for meg å arbeide som interiørdesigner. Han ser på meg med de blå øynene sine og spør:

• Vil du reise med meg?

Jeg rekker ikke svare før Anne Berit kommer og griper meg i armen. Hun halvveis dytter meg ut på dansegulvet tilbake til 80-tallet. Cutting Crew hamrer seg igjennom høyttalerne; Heart Oh I just died in your arms tonight. Anne-Berit klemmer seg inn til Leo. Gulvet gynger under meg. Mer kan jeg ikke huske før jeg våkner dagen etter med veldig vondt i hodet. Jeg tømmer to piller på bordet, heller vann fra karaffelen opp i glasset, griper pillene og skyller dem ned. Jeg lukker øynene og kjente smertene stilne som om en stor mildhet som åpner hjerte og hjerne. Samtidig kjenner jeg resignasjonen fortrenge bitterheten, – uvirkeligheten avløse virkeligheten. I tankene går jeg mot havet, åpner øynene og lar blikket gli over den blanke vannflata mot brua. Den reiser seg som en spent bue mot selve himmelhvelvingen. Det skulle ikke være vanskelig å fly under den brua tenker. Det er så mye jeg skulle ha gjort tenker jeg før jeg går inn på kjøkkenet og brygger meg en kopp kaffe. Øynene mine følger skylaget som beveger seg i en jevn strøm mot venstre. Bjørka står kledd i sine grønne kniplinger. En edderkopp klatrer opp fra vinduskarmen. Kjøkkenklokka stoppet på litt over fire. Jeg klarer ikke glemme Leo.

Kapittel 3.

En uke etter klassefesten søndag kveld ved syvtiden kommer den første meldingen:

• Vil du møte meg?

Jeg hopper i dusjen og kjenner hjertet pumpe. Jeg barberer leggene og legger på sminke og en dash av den parfymen jeg aldri bruker.  Blusen kommer på feil vei og jeg registrerer lattermildt at jeg må bytte nylonstrømper.

Endelig skal møte Leo og å bli bedre kjent!

Vi skal møtes utenfor Møhlenpris cafe litt over klokken seks.

• Hei Leo, sier jeg og smiler skjelvende.
• Hei Ada!

Leo er blek og rødmer. Det er ikke slik jeg husker han fra klassefesten. Da virket han mer selvsikker. Nå er han rosa fra øverst i pannen ned til tredje skjorteknapp.

• Du er jo en danseløve!
• Tenker du på festen?, sier Leo
• Det var jo som å se John Travolta i aksjon.

Leo ler og latteren hans får meg til å drømme seg bort.

• Du kjenner meg ikke Ada.
• Jeg gjør visst ikke det.
• Jeg likte ikke å danse. Det var Anne Berit som …
• Tvang deg?

Leo smiler dumt. Jeg leter etter flere ord.

• Jeg har tatt vare på det blå slipset ditt.
• Å ja. Takk.

Jeg ser på Leo og på restauranten. Mother India får duge. Leo åpner døra og trekker fram stolen for meg.  Det er som om vi har kommet inn en boble av chilimarinert kjærlighet. Nan brødet er perfekt stekt med koriander og ost. Vi spiser uten å si så mye. Leo løsner på det blå slipset.

• Vet du at jeg har alltid vært forelsket i deg Ada.

Jeg vet ikke hvor jeg skal feste blikket og føler meg som en keitete jentunge.

Leo løfter et gjenstridig gråblondt hår som krøller seg mot det strenge ansiktet. Håret hans er gråspettete, men tykt og blankt. Øynene er himmelblå. Jeg må finne et nytt samtaleemne.

• Kan du fortelle om en landing?
• Så klart sier Leo og smiler.
• For ikke lenge siden fløy jeg noen fjellklatrere opp til Andes. Tåken var så tykk at jeg nesten ikke kunne se vingespissene. Så kom jeg opp i sju tusen meters høyde og jeg ble usikker på hvor jeg skulle lande.
• Jeg landet på Mariscal Sucre-flyplassen. Den ligger 2800 meter over havet og det er veldig vanskelig å lande der på grunn av ustabile værforhold. I løpet av de siste tredve årene har det skjedd over ni dødsulykker der.
• Men du klarte landingen bra ser jeg og smiler skjevt.
• Over til noe annet. Kan du ikke fortelle meg om jobben du hadde før du begynte som interiørdesigner.
• Jeg måtte si opp, sier jeg og bøyer hodet.
• Hvorfor det? Sier Leo.
• Kan vi ikke snakke om det en annen gang. Nå må jeg gå sier jeg og reiser meg.

Kapittel 4.

En uke senere ringer moren til min som befinner seg i sin 567 kvadratmeter store murvilla på Hjellestad i Møhlenpris.

• Har du fått deg kjæreste? spør moren.
• Hvorfor spør du?
• Naboen så deg med en gråhåret mann utenfor Møhlenpris cafe!
• Det er Leo, men vi er bare venner.
• Da inviterer du med deg Leo på lunsj lørdag, – ikke sant?
• Joa, – ok da, svarer jeg resignert.

Jeg føler meg ikke klar til å inkludere moren i mitt privatliv, men jeg vet ut fra erfaring at det beste er å bare si ja, ellers kan hun bli rasende. Så den neste lørdagen møter jeg Leo for lunsj, men moren min er også til stede. Vi sitter på Mother India restauranten i Møhlenpris og snakker om menyen og plutselig kommer mor smilende og kaster seg inn i samtalen:

• Så du jobber som flykaptein du?, sier hun og smiler lurt.
• Da har du vel en god årslønn og kan forsørge datteren min?

Leo humrer, men jeg føler en stigende uro. Mor sitter der som en hauk klar for å ta over samtalen. Samtidig forsøker Leo å gjøre et godt inntrykk:

• Så du har vært mye på Broadway?, kvitterer han.
• Ja, jeg har hatt mange teateroppsetninger der, sier moren og smiler overlegent.
• Ada har alltid hatt flyskrekk, vet du?, sier moren plutselig til Leo.
• Nei, det visste jeg ikke, svarer Leo.
• Ikke nå lenger, men jeg kan huske at jeg var ganske redd første gangen jeg skulle fly, sier jeg fort.
• Redd, sier moren. Du tisset på deg

Leo blir satt ut av morens kommentar. Jeg føler meg ydmyket og ønsker bare å flykte fra situasjonen, men mor fortsetter å dominere samtalen.

• Nå er det på tide at vi får bestilt maten, sier moren.
• Ada skal ikke ha fløte fordi det er altfor mye kalorier for henne, sier hun til kelneren.
• Du trenger ikke tenke på å betale. Jeg bestiller for oss alle tre, sier moren smilende med et triumferende blikk.

Jeg føler seg som en marionett i et dukketeater. Samtidig ser jeg at Leo blir mer og mer frustrert. Til slutt når han bristepunktet:

• Hvorfor kan du ikke bare la Ada være i fred? roper han plutselig.
• Hvordan våger du å snakke slik til meg? svarer moren, opprørt over Leos motstand.

Krangelen eskalerer, og Leo og mor overgir seg med harde ord. Jeg føler seg fanget mellom dem, men jeg kjenner også en ny styrke vokse i meg selv:

• Jeg tror vi går, – sier jeg og reiser meg sakte.
• Ja, – svarer Leo
• Du kan bare glemme og arve noen penger så lenge du er sammen med den idioten, sier mor.

Jeg svarer ikke, men føler skammen velte opp sammen med nanbrødet.  Leo kjenner ikke mor og vet ikke hva jeg har vært igjennom.  Vi går alvorlige ut fra Mother India uten å veksle ord mens vi hører en svak buldring,  Det er et tordenvær på  vei, men jeg bryr meg ikke fordi jeg går sammen med Leo og kjenner på en lengsel etter noe som er større enn ord.

Hei! Jeg heter Ingrid Grace Thorshaug og bor sammen med mann og barn i Strandbygda i Elverum. For tiden jobber jeg som kontaktlærer ved Elverum læringssenter i et 70 % midlertidig vikariat. Hovedoppgaven min er å undervise i norsk som andrespråk på nivå fra A1 – B2. Ved siden av jobben liker jeg å skrive dikt og noveller. Jeg har publisert dikt i det litterære magasinet «Stemmer», nr. 1, 2016. Videre har jeg hatt en liten utstilling av noen av diktene mine ved Norsk Skogmuseum i 2015. Tidligere har også skrevet en fagartikkel i fagbladet Barnehagefolk med tittelen: Sats på de estetiske fagområdene. Vedlagt følger en novelle med tittelen: Lengsel. Den handler om Ada som møter Leo igjen 20 år etter de har avsluttet ungdomsskolen. De er på klassejubileum og forelskelsen utvikler seg. Den handler også om Adas oppgjør med fortiden. 

Med vennlig hilsen/Best regards Ingrid Grace Thorshaug Mobil: 416 15805

Lengsel

av Jorunn Valle

Det var blitt oktober og høst. Men i Kenya var det sommer hele året.

Nils hadde kommet til Mombasa for fem år siden. Han kom med en langsom konvoi fire uker etter å ha reist ut fra Norge. Den hvite moskeen hadde sett ned på hans ankomst, og han hadde nesten umiddelbart blitt glad i den utmattende, lurvete, fortryllende byen med villaer og balkonger, tinntak og fiskemarkeder. Han hadde fått seg jobb på havnelageret, og hadde raskt blitt en av de trøtte mennene som drikker pink gin på City Bar mens sola skinner på blikktakene.

Likevel hadde følelsen av uvirkelighet vokst seg stadig sterkere i han. Så lenge han jobbet på det travle havneområdet holdt han tankene på avstand. Men i fritiden, og i de lange helgene, kom tankene stadig tilbake. Hvorfor var han her?

Livene våre blir formet i barndomsårene, og nysgjerrig etter å oppdage noen hint om hva som hadde ledet en middelaldrende mann bort fra sin familie, sine venner og sitt egentlige yrke (han hadde jobbet i et strømselskap), begynte han å skrive en historie om sine første tjue år. Hva var svaret på det insisterende spørsmålet: Hva gjør jeg her?

Var det en flukt fra hverdagen? En tilbakevendende drøm om ungdomsårene? En bok han hadde lest i barndommen? Det eneste han visste med sikkerhet var at han hadde vært inderlig lei av den rutinemessige kontorjobben. Han hadde følt en sterk trang etter å reise langt vekk. Det å få et annet liv og en annen hverdag hadde vært alfa og omega.

Han hadde faste rutiner; hver morgen på vei til jobb gikk han forbi Fort Jesus, det mer enn fire hundre år gamle portugisiske fortet. De solide, oransje steinmurene oste av gammel og spennende byhistorie. En mann pleide å sitte henslengt på plenen ved de tykke murene, og ropte etter han om han ville kjøpe solbriller. Han veivet med dem opp i luften og smilte bredt, som om de var vinnerloddene i et pengelotteri. Denne oktobermorgenen fant Nils fram 500 skilling fra skjortelommen. Han fikk et par knallblå solbriller tilbake.

       – Du synes det er hett, tenker jeg? sa han.

       – Ja.

       – Luftfuktigheten er 95 prosent.

       – Virkelig? sa Nils og tørket pannen. Han satte seg ned på en stor stein, og husket advarselen fra barndommen om at å sitte på en stein i varmen gir deg hemoroider.

Han ruslet videre, og da han hadde gått forbi jernbanestasjonen i hjertet av byen, kom han til det imponerende hindu-templet. Der pleide han ofte å søke tilflukt for å slippe unna de hete, bråkete gatene. Den gedigne inngangsdøren var i seg selv et syn, med sterke farger i turkis, okergult og rødt. Inne i templet ble den mytologiske historien om India fortalt gjennom hundrevis av store og små malerier.

Nils stoppet opp og studerte detaljene i de fargerike bildene på inngangsdøren, slik han hadde for vane å gjøre. En ung dame satt og lente seg til en av de hvite søylene ved inngangen. Hun holdt et brunt pappbeger i hendene, og stirret stivt framfor seg. Det tok litt tid før han skjønte at hun var blind. Han fisket opp noen shilling fra bukselommen og la i begeret før han gikk.

Vandringen i de hete gatene fortsatte, og han nærmet seg havnelageret. Et par rotter pilte over veien foran han, og Nils stoppet forfjamset opp.

     – Hvorfor har vi slik avsky for rotter? parerte en eldre mann som hang på gatehjørnet. Det er jo de som hjelper oss når vi har et medisinsk problem vi vil forske på.

Nils bare trakk på skuldrene. Han var ikke i stemning til å filosofere over en rottes liv. Han hadde mer enn nok med å fundere over sitt eget.

På vei ned trappetrinnene til havnelageret stoppet han opp på det nederste trinnet, der han hadde stått så lenge en morgen og studert to fluer som stelte vingene sine. Bildet brakte tilbake den kjedsomheten han så ofte hadde følt på i ungdommen. Kanskje den var et steg mot denne ufruktbare eremitt-tilværelsen han nå hadde oppsøkt?

Han var kommet til havneområdet, og til sin forundring merket han at han gikk og tenkte på spådamen som pleide å sitte på City Bar. For fem år siden hadde han bare trukket litt på smilebåndet av spådommene hennes. Nå var han ikke så sikker lenger. Han leitet etter svar, og kunne ønske at noen kunne gi ham dem. Svar om fortiden, og hva som skulle skje i framtiden. Spådamen ville være et godt selskap for han i dag, tenkte han, og bestemte seg for å oppsøke henne i helgen når han hadde fri.

Han pleide å gå en annen vei hjem fra jobb, og det gjorde han også denne ettermiddagen. Da han passerte en uterestaurant, fikk han øye på mannen som hadde solgt ham solbriller. Han satt under en høy parasoll og spiste middag. Ved siden av han, på den hvite duken, lå et dusin solbriller og blinket i sollyset. Sannsynligvis var Nils` blå briller de eneste han hadde fått solgt den dagen. Men de 500 skillingene hadde da i alle fall vært nok til en solid middag på restaurant, kunne Nils med tilfredshet konstatere. Den store, svarte mannen gliste, hevet et glass i luften og vinket da han gikk forbi. Han kunne se at han manglet et par tenner i munnen.

Endelig nærmet han seg den lille, spartanske hybelen han leide. Det var blitt sein ettermiddag; skyggen av den store, hvite moskeen krøp nedover mot sjøen. En gribb flyttet så vidt på seg, som den svarte lilleviseren på en klokke. Han trådte over den slitte dørstokken og la seg ned på divanen ved det åpne vinduet. Ute på gaten kunne han høre måsene skrike og skråle – antakelig var en fiskebåt nettopp kommet inn med dagens fangst. En flue surret i den varme ettermiddagsluften oppunder taket.

Aleine på hybelen grep han seg i det. At det var oktober. Han lukket øynene og så for seg høsten i Norge; vinden som rusket, knirkingen i gammelt treverk, en takstein som datt ned. Det store kastanjetreet som hadde stått utenfor vinduet hans og lyst opp i høstens gylne farger. Vepsebolet i treet hadde pleid å bli druknet av regn som bøttet ned, og blomstene i hagen hadde blitt smadret av det samme regnet. Det hadde vært trekkfullt i trappegangen, og katten til naboen frøs og hadde stadig vekk villet komme inn. Og han hadde fyrt i peisen. I mørke høstkvelder hadde han bedt familie og venner på varm kakao.

Kanskje ville han aldri finne svaret på hva det var som hadde ført ham til Mombasa. Men nå kjente han på et savn. Han savnet årstidene – han savnet høsten.

Tankene om framtiden hadde modnet i Nils denne dagen, og han visste nå at han en dag skulle tilbake til Norge. Han ville prøve å finne seg en ny jobb, og ellers ha kontakt med familie og venner slik han hadde pleid å ha. Beslutningen gjorde ham godt. Han følte seg roligere og mer avslappet enn han hadde gjort på lang tid. Om ikke lenge skulle han tilbake til Norge, og oppleve høsten igjen.

Roten som satte i gang høsten

av Elvira P. Beskow

Overgangen fra sommer til høst skjedde fort. Den ene uken var det sol og grønne enger langs motorveien inn til gården, imens den neste lå stråene bøyd i regnværet. Alba satt i baksetet og lente hodet mot vindusruten imens været utenfor herjet. Lyden gikk i ekko i ørene hennes og fylte kroppen med en kilende fryd. Hun likte regnet, men det var det ingen som visste. «Huff, som det regner. Vi kan lage blåbærsuppe når vi kommer hjem. Hva synes du om det?» sa mor fra bak rattet. De svingte rundt en rundkjøring, og ansiktet til Alba ble presset mot den kalde ruten. Vindusviskerne gikk i hyppige slag over frontruten, og mor bannet lavt idet hun kroket seg over dashbordet for å se bedre. Da de kom frem til gården måtte de telle til tre før de åpnet dørene, og løp det lille stykket fra bilen og til inngangsdøren. En, to, tre! Ropte mor og løp rett til huset, og forsvant inn i gangen. Alba løp etter, men stoppet i døråpningen og snudde seg mot været med ett bredt smil. «Gi alt du har!» ropte hun og lo en trillende latter. Som om høsten svarte tok en kraftig vind tak i håret hennes og kastet på det slik at lokker fant veien inn i munnen hennes. Blader fra noen nærliggende ospetrær klapret sammen i en voldsom harmoni, og sendte eksemplarer utover hele tunet på den vesle gården deres. De landet på bakken og ble skjøvet inn under den parkerte bilen. Brått ble Alba oppmerksom på en bevegelse bak det ene hjulet, og Alba satte seg på huk for å se bedre. En liten hånd, så liten som en dukke, klamret seg til dekket fra den andre siden. «Kom inn før du blir forkjølet!» ropte mor innefra, men Alba hørte ikke etter. Hun trakk jakken tettere rundt kroppen og tok noen selvsikre skritt mot bilen. Kroppen hennes føltes så lett, som om det var like før den ble løftet vekk av vinden! Den lille hånden forsvant, og kom tilbake igjen flere ganger, som om den også kunne lette. «Kom frem, jeg er ikke farlig!» sa Alba og lente seg ned mot hjulet.

Ett lite ansikt, ikke større enn en håndflate tittet frem fra dekket. Det var ett uvanlig ansikt, med to små øyne, en strek til munn, og ingen nese! Ansiktet tilhørte en kropp som minnet mer om en rot enn ett menneske, og med armer som minnet om kvister. På hodet hadde vesenet grå mose, lik den du finner klistret på fjellhyller. Kroppen var klumpete, lik en potet, og det stakk ut små vekster her og der med grønne, gule og oransje knopper på.

Dukken, eller roten, tiltet på hodet, som om den vurderte hvem eller hva som nettopp hadde snakket til den. Uten en mine strakk roten den vesle kvist-hånden fremover, som for å hilse, men ut av fingertuppene vokste det nye kvister. Små knoper dannet seg, blomstret, og så døde, alt i løpet av sekunder, før de tørre kvistetufsene møtte hånden til Alba. Hun tok forsiktig tak i den, og lot de føle seg frem over huden hennes, som en floke med antenner. «Synes du det ble for voldsomt?» sa plutselig roten. «Hva da?» spurte Alba og lente seg nærmere for å høre bedre. Kvistene fortsatte å holde hånden hennes. «Synes du høsten kom for fort?»

«Å nei, det synes jeg aldri. Jeg liker høsten.» sa Alba. Vinden rev i jakken, og regndråper sildret ned i nakken, men hun brydde seg ikke om kulden. Klemmene til mor var alltid varmere etter en kald dag, og blåbærsuppen smakte alltid bedre. Dessuten minnet været henne på at det var en stor verden der ute som ikke hadde noen ting med henne å gjøre. Det var både spennende og fint på samme tid. 

«Det var ikke meningen.» sa roten. «Jeg hadde tenkt å ta det roligere, men det virket som dere trengte at tiden skulle gå fortere. Jeg tenkte …»

«Hva tenkte du?»

«- vel jeg tenkte at det kanskje ville føles som om tiden gikk fortere dersom jeg brakte med meg vinden og høstmørket allerede nå.»

«Jeg synes du har rett» sa Alba. Vanndråper løp langs kanten på bilen før de deretter slapp taket og smalt i jorden med små drypp. Det var ikke ett eneste sted som var tørt, bortsett fra kanskje inne hos mor. Kanskje regnet kom til å sluke hele verden til slutt, tenkte Alba. «Jeg heter Alba!» sa hun stolt. «Hvem er du?»

Rotens strek-munn bøyde seg i ett slags smil, og den så seg rundt, som om det den skulle til å si var hemmelig. «Det er jeg som setter i gang høsten» hvisket den.

«Hvis du bestemmer, hvorfor spør du meg da? Er ikke du sjef da?»

Da trakk roten antennekvistene til seg slik at det løsnet små fragmenter av mosen fra kroppen dens. «Selv den som bestemmer kan bli usikker!» sa den bastant. «Det er masse ansvar å endre årstidene. Det kan du vel tenke deg?»

Alba funderte over det roten sa, og nikket seg til slutt enig. «Det høres ut som mye ansvar. Mamma er også sjef på jobben, og hun er ofte sliten.»

Roten nikket betenkt, og klødde seg på den vesle haken med antennekvisten. «Ja, så da skjønner du hvorfor jeg måtte spørre deg. Jeg er glad for at jeg gjorde det. Nå er jeg mye tryggere på valget mitt.» Roten sukket dypt, og lente seg mot dekket slik at den myke rot-kroppen hans bøyde seg. Deretter åpnet den ett øye og kikket bort på Alba.

«Var det Alba du het?»

Alba nikket ivrig.
«Jeg skal tenke på deg neste gang jeg endrer årstiden. Da blir det vinter. Er du klar for det?»

Alba bet møysommelig på leppen. «Kanskje ikke med en gang?»

Da lo roten igjen, og vinden hylte i himmelen over dem, som om den også lo. «Nei, ikke med en gang. Det trenger du ikke å tenke på. Ikke enda i hvert fall.» sa den. «Nå må jeg dra Alba, men tusen takk for praten.»

Deretter, uten en lyd, smeltet roten sammen med den våte marken, til alt som var igjen var ett lite nakent skudd. Det drønnet ett voldsomt torden over bilen, og en ny bølge av ospeblader danset over tunet og hilste på skoene til Alba der hun sto. I dørinngangen var mor med en tørr genser over armen og ett smil om munnen.

«Kom og hjelp meg med å lage mat. Jeg kan ikke bestemme meg om jeg skal spise blåbærsuppe eller tomatsuppe!» sa hun, men stemmen hennes druknet i enda ett drønn. Da sa Alba hade til skuddet under bilen, og løp inn til mor.

En stille høst

av Malin Nilsen

Frostrøyken beveger seg bedagelig over vannflaten, en stille morgentime den første dagen i oktober. De store gran og furutrærne står rakryggede og mørke, tett i tett, slik at solstrålene må kjempe seg inn imellom dem. Der inne i mørket, på den fuktige mosen sitter det ei jente. Hun er kanskje 19 år, men hun er spedbygd, med langt flokete brunt hår festet i en slags flette. Det har i alle fall vært en flette en gang, selv om det er vanskelig å se det nå. Om man titter nøye etter, vil man kunne se små bevegelser i ansiktet og på kroppen, men fra avstand ser hun nærmest ut som en statue. Det mest iøynefallende med henne er det sørgmodige blikket, som ser ut til å feste seg et sted langt utenfor tiden.

Skogen er dørgende stille, ikke en lyd hører hun. Det er ingen fugler som lokker på hverandre, eller kvitrer dagen i møte. Ingen ekorn som leker seg mellom greinene, eller hektisk plukker med seg kongler til vinterens gjemmested. Ikke en gang en kvist som brekker fordi en rev, eller en hjort, eller et annet dyr beveger seg over skogbunnen. Hun hører ikke engang de to små musene som beveger seg under bladene rett ved henne. Bare en øredøvende stillhet som sluker alt.

Hun skjelver litt da hun tenker på det, selv om hun ikke føler seg kald. Hun føler egentlig ingenting der hun sitter og stirrer og skjelver. Men tenke, det gjør hun. Hun tenker på moren, og hvordan hun kranglet med henne i går kveld.  sin som hun elsker så høyt, men som gjør henne så ufattelig sint. Mamma som sier ting som ikke gir mening, og som får frem demonen som bor i hodet hennes. Den som hvisker stygge ting som hun ikke vil høre. Jenta tar hendene over ørene, som et barn som forsøker å blokkere ut lyden av sin egen stemme. Hun presser hendene så hardt over ørene at de blir flammende varme, mens hun fester blikket bortenfor alt.

Verden hennes har ikke alltid vært sånn. For bare et år siden var jenta akkurat som alle andre. Hun studerte på universitetet. Hun var flink på skolen, og hadde planer om å bli veterinær. Hun elsket å være sammen med dyr, og de har både en hund og to katter hjemme. Før fikk bare tanken på dyrene frem et smil i ansiktet hennes. Men det var før forandringen.

Forandringen skjedde sakte til å begynne med. Små og nærmest umerkelige hendelser. Først ble det vanskelig å sove. Nettene føltes uendelig lange. Jenta lå der i senga, og kikket i taket. Rommet hennes består av 38 ruter med hvitt tak, akkurat det er hun hundre prosent sikker på nå, etter alle gangene hun har talt det opp. Taklampa er rund og svart, med gullfarge inni. Det ser ut som fløyel på utsiden, men hun er ikke helt sikker på at det er fløyel, selv om hun har strøket over den mange ganger. Hun har en seng som er 160 cm bred og veldig myk, med to store hotellputer. Natt etter natt ligger hun våken, selv om det er vinter, og både passe kaldt og helt mørkt på rommet hennes.

Så en natt, i todraget, kjenner hun at det kryper noe på henne. Først er det bare en forsiktig kiling, som om noen trekker en fjær florlett over huden hennes på den ene armen. Så kjenner hun det på den andre armen. Fjæren er nå byttet ut med et grovt strå, og snart kravler det over hele kroppen hennes. Hun reiser seg opp i senga og forsøker å børste det bort, men ingenting skjer. Det kravler og kryper på hele hudoverflaten. Hun børster febrilsk over alt, hun vrenger til og med av seg t-skjorten hun bruker å sove i. Skriket hun slipper ut er så høyt og hjerteskjærende at døra til soverommet straks rives opp og moren hennes braser inn. Få dem av meg! Få dem av meg! Roper hun. Men det hjelper ikke. Moren hennes holder armene rundt overkroppen hennes og roper tilbake, ganske hysterisk: Det er ingenting der! Moren ser redd ut, og det gjør jenta også. Faren hennes står fortsatt på utsiden av rommet, og jenta synes han ser litt rart på henne. Kanskje det er han som har sluppet noe inn på rommet? Tanken er skremmende, og hun snur seg vekk fra han, men vil ikke slippe moren enda. Helt til en ny tanke presser seg frem. Er du også med på det, mamma? spør hun. Hva mener du? roper moren tilbake med skjelvende stemme. ER DU OGSÅ MED PÅ DET? Roper jenta igjen, før hun dytter moren sin ut av rommet og lukker døra.

Du må ikke stole på dem, hører hun en ukjent stemme si. Hun snur seg rundt, men det er ingen der. Du må ikke finne på å stole på dem! Aldri snu ryggen til dem! Stemmen fortsetter å forklare hvor farlig det er å stole på foreldrene hennes, og nå forstår jenta at stemmen kommer fra et sted dypt inne i henne selv.

Djevelen bor i hjertet. Lengst inne i et av kammerne sitter han og venter. Han tar seg god tid, og slipper ut litt og litt ondskap. Små dråper siver ut gjennom hjerteklaffene, og samler seg til påtrengende stemmer som ikke lar henne i fred. Mistenksomme, hatende og alltid til stede. Jenta visste ikke da, den natta i vinter da stemmen lot seg til kjenne for første gang, hvor ille det skulle bli. Men hun vet det nå, her hun sitter på våt mose og kjenner morgendisen kjærtegne både kinn og nesetipp.

Fraværet av lyd er påtagelig, det føles nesten som om hun kan ta på den. Holde den i hånda, og kjenne tyngden av den. Hun strekker ut armen, og lukker hånda rundt en litt luft, men den siver bare ut igjen. Hun gjør et halvhjertet forsøk til, men gir deretter opp. Hun merker at hun slipper ut et sukk, men lyden er borte. Luften beveger seg lydløst fra magen og opp igjennom halsen, men ingen hører det. Hun hører ikke harens hopp, selv om hun kan se den fortsatt brune pelsen i et svev forbi den ene furua hun har foran seg. Snart vil pelsen være hvit som snø, men hun tror ikke hun kommer til å høre den da heller. Da vil hun kanskje ikke se den en gang, for hun orker ikke en vinter til. Jenta reiser seg forsiktig opp, og med den ene hånda løser hun opp det som er igjen av fletta, slik at håret bølger seg nedover ryggen hennes. Hun beveger seg sakte nedover mot vannet, prøvende først, med tåspissen så vidt borti de stive og rimdekkede gule og oransje bladene, som om hun er usikker på om de vil tåle vekten av henne. Uendelig sakte beveger hun seg ned mot vannet. Akkompagnert av skogens mange lyder, stiger hun sakte ut i vannet og inn i tomrommet hvor hun lar seg omfavne av det store intet.

STARTEN PÅ NOKO NYTT

av Laila Therese Kusslid

Det var ein mørk dag i september. Ikkje mørk på den måten at belysninga var dårleg, sjølv om ein absolutt kunne merkje at dagane var begynt å bli kortare og det faktiske mørket som legg seg om natta stadig stal fleire timar av døgnet. Men mørk på den måten at ein kunne kjenne på seg at noko ubehageleg skulle skje i dag. I alle fall kunne Lea kjenne det, for denne dagen hadde ho båe grua og gledd seg til. Lufta var begynt å bli kjølegare, slik at ein kunne kjenne det stikke lett mot nasa om ein gjekk ut litt for tidleg på morgonen. Lauva låg strødd utover bakken som strøssel på ei kake, og fargane over landskapet hadde endra seg. Men dette tenkte ikkje Lea på, for i dag var ein viktig dag. Denne dagen hadde spinna gjennom tankane hennar i fleire veker, så det er klart at korleis lauva låg på bakken eller korleis trea såg ut i skogen bak huset hennar ikkje var noko som brydde ho i dag. For første gong skulle ho skulle gjere ein forskjell. Dette hadde ho planlagt lenge, og i dag var dagen komen. Dette var starten på noko nytt.

Lea gjekk med hovudet heva på veg til skulen. Sjølv om ho inst inne var redd, tenkte ho at om ho klarte å skjule det ville ho lure seg sjølv til å tru at ho ikkje var det. Redd altså. Ho ville gløyme korleis lufta kjapt trekte seg inn og ut av lungene hennar, og korleis det kjentest ut som eit levande vesen var inne i brystet hennas og febrilsk prøvde å kome seg ut. Jaja, hovudet heva og brystet fram, tenkte ho, så ville det gå over. Dette hadde ho uansett planlagt så lenge, så det var ikkje plass til ein einaste tanke som kunne øydelegge for ho i dag. Dette var så nøye planlagt, ho hadde gått gjennom akkurat kva ho skal sei, korleis ho skal stå medan ho seier det, kven ho skal sjå på og korleis ansiktet hennar skal sjå ut. Dette kan ikkje gå gale. Når ho endeleg var komen fram til skulen, etter turen som kjentest ut som tok ein time sjølv om det eigentleg er ein ti-minutts tur, kjende ho at det ville dyret inni brystet hennar ikkje hadde roa seg. Tvert imot eigentleg. Men det fekk ho berre tole, ein avtale er ein avtale, og dette var ei avtale ho hadde inngått med seg sjølv for fleire veker sida. «Hei!», høyrer ho, og kvepp litt ettersom tankane hennar så brått vart avbrotne. Ho ser raskt opp og ser at det er Line, ei av hennar bestevenninner. Lea hadde eigentleg litt problem med å kalle ho bestevenninna si, det same gjaldt dei andre seks jentene i gjengen hennar. Ho likte dei alle svært godt på tomannshand, men når alle var ilag var det litt annleis. Det var liksom ein stadig konkurranse om å sjokkere, same om det gjekk på kostnad av andre sine kjensler. Og akkurat det var ikkje Lea så begeistra for. Men det er greitt, ho kunne ikkje kalle seg sjølv heilt uskyldig heller, det skjer liksom noko med ein når ein vil imponere. Ein gløymer litt kva moralar ein eigentleg har. Godt var det at det var i dag ho skulle rette opp i alt det dumme ho hadde gjort då.

Jentene samla seg litt lenger borte på skuleplassen. Det var kaldt, men ho var klar. Ho visste kva som skulle skje no, og medan dei andre jentene prata overflatisk om gutane i klassa og kva dei hadde gjort i helga, gjekk Lea gjennom planen i hovudet sitt. Midt i førebuingane hennar gjekk alarmen. Det var no det skulle skje. No måtte ho sei det ho hadde sagt så mange gangar, forskjellen var at no hadde ho publikum. Jentene sto å diskuterte festen dei skulle ha i helga, og Lea avbraut med ein nølande lyd. Jentene såg på ho, alle som ein, og brått hadde ho gløymt heile manuset ho hadde gått gjennom så mange gangar. Likevel måtte det skje, og det måtte skje no. Blikket hennar flakka over dei sju ansikta som sto framfor ho så dei skapte ein sirkel. Ho la ikkje merke til at ho var klam i henda, men det var kanskje like greitt. No hadde ho nok å tenkje på. il slutt fekk ho ut «vi skal ikkje berre invitere Amanda og, ja, sida ho sikkert ikkje har nokon andre planar uansett?» Søren, tenkte ho, for det var ikkje det ho skulle sei. Ikkje har nokon planar uansett? Kva var no det for ein ting å sei? Men no var det sagt, og det var godt å få det ut. Ho visste ikkje først korleis ho skulle tolke reaksjonen til jentene, men det tok ikkje særleg lang tid før ho slapp å lure lenger. Nokon av dei gav ho blikk av noko som likna ei blanding av sjokk og avsky, som om dei nettopp hadde vitna nokon skli på bakken og lande i midt i ein hundebæsj. Nokon av dei begynte å flire. «Du tullar no sant? Sjølvsagt har ho ikkje noko betre å finne på, men det er jo ikkje difor vi ikkje har invitert ho» Knurra ei, og det kom kjapt nokre bekreftande nikk og lydar frå jentene rundt. I nokre sekund vart ho ståande og berre kjenne. Blodet hennar kjentest varmt, og det var ikkje lenger berre eit dyr i brystet hennar som ville ut. No hadde ho ville dyr i heile kroppen som skreik etter å kome ut. Ho visste ikkje kva ho skulle sei, for manuset ho ein gong hadde var jo brent opp for lenge sida, i det kokande hovudet hennar. Ho visste så godt kva ho burde sagt, og kva ho skulle sagt, samtidig tok det ikkje lang tid før det braut ut av ho «ja! Haha, sjølvsagt var det tull, kva trur dykk?» Ikkje høyrtest det særleg overbevisande ut, men ho håpte at tanken på å faktisk invitere Amanda verka så fjern for dei andre jentene at det var utenkjeleg for dei at Lea faktisk meinte det ho nettopp hadde sagt. Det kunne sjå ut som det fungerte, for det vart raskt ei anna stemning i gjengen, og ansiktsuttrykka deira vart mindre alvorsprega. Samtalen haldt fram som før, som om ho aldri hadde sagt noko, og ho tok seg sjølv i å kjenne seg letta over det. Temperaturen inni ho sank sakte, og ho var ikkje lenger fylt av ville dyr som ville ut. No var det heilt tomt inni ho. Jentene som sto framfor ho verka så bekymringslause, ho ønska også å vere det. Men, her stod ho, ein mørk septemberdag, og visste at morgondagen ville bli endå mørkare.

Ringer i vann

av Robert Botn

Ivan er sliten nå, hviler hodet mot nederste trinn i den morkne trappa, som i min barndom leda opp til en himmel av søtt, surt og salt. Trappetrinna er begravd av rødbrune løv fra eiketreet som fortsatt ruver over bygningen, lik en kjempe av en vokter. Den nå utbrente og forlatte Paco-kiosken, var det pulserende hjertet nabolaget ellers ville ha mangla. Skiltet med den karakteristiske papegøyelogoen er rustent, fargene har falma. Likevel vekker det noe i meg, noe som liksom har ligget i dvale de siste tjue åra, en bittersøt følelse jeg ikke kan feste til en spesifikk opplevelse, men som på et vis innkapsler minnene, gjør dem mindre truende. Huset der jeg vokste opp var, om noe, nabolagets navle, sa jeg en gang til en eller annen, det er ikke viktig hvem. Nabolagets navle, i den forstand at det var der jeg som liten, enten jeg ville det eller ikke, var fint nødt til å ta til meg det foreldra mine hadde å gi, på godt og vondt. Når navlestrengen endelig blei klipt, var det bare arra igjen. Jeg forventa et vell av følelser da jeg til slutt la ruta forbi huset. I stedet blei jeg overrumpla av en underlig flathet, nærmest en slags antipati. Jeg søkte vekk fra huset som barn. Jo lenger vekk, desto bedre. Jeg løfter Ivan opp i armene, og mens jeg går, hvisker jeg ham historier i øret, historier fra en tid da disse gatene utgjorde hele verden, historier om stiene, fortauene, husene som pleide å stå her, hekkene og hagene, treningshallen, kiosken, fotballsletta, barneskolen, videosjappa. Jeg kan fortelle ham alt. Han sier ikke et kløyva ord til en levende sjel. Jeg stopper. Innser at klokka er mye og at jeg uansett har gått lenger enn det som opprinnelig var planen. Jeg stopper ved sykkelundergangen. Allerede her råda det en slags konsensus om at vi var i ferd med å bevege oss over i noe annet. En foruroligende, men samtidig pirrende annerledeshet lå over husa, gatene og butikkene, ja, selv over vegetasjonen, som på et vis fremsto villere, her ute. Et kjølig vindpust fra tunnelåpninga hjelper kroppen å minnes de frydefulle øyeblikka hvor vi vurderte å våge oss videre. Selv vågde jeg meg sjelden lenger enn hit. Jeg setter minsten ned på fortauet. Han bør helst ikke sovne så sent på ettermiddagen. Prøver å overbevise meg selv om at blåmerket på overarmen hans ikke lenger er like synlig, men selv lyset fra kveldssolas siste stråler fastslår raskt og uten nåde at jeg vil ha et forklaringsproblem når Cecilie kommer hjem. Jeg kommer alltids på noe, og hun vil godta forklaringen, men likevel.

Høsten 92, pappa i den lyseblå boblejakka, en stappfull bærepose i hver hånd. Han snakker med Olav, som frem til i fjor bodde i nabohuset. Han er ålreit Olav, jeg forsto aldri hvordan kona kunne finne på å gå i fra ham. Jeg har fått låne sykkelen til pappa på vei hjem, en brun DBS racer, og nå sykler jeg rundt dem i små sirkler, lytter til samtalen, gjør mitt beste for å ikke avsløre at jeg gjør nettopp det. Pappa snakker ned innflytterne i nabolaget, Olav sier hm og ja ha, Olav spør hvordan det går på jobben, pappa svarer kort, unnvikende. Ikke for langt av gårde nå, sier pappa, og jeg fortsetter, rundt og rundt, sakte, våger meg på en litt større sirkel, etter mine begrep nærmest umerkelig større, det må være snakk om centimetere. Ikke lenger, sa jeg! Blikket pappa setter i meg idet jeg passerer. Utvetydig. Smilet Olav følger opp med, et prøvende smil, vaktsomt. Jeg får det for meg at det er nå eller aldri, bryter ut av sirkelen, begir meg nedover gata i retning kiosken. Det er for mange der til at han våger, tenker jeg, og jeg øker hastigheten, trør for harde livet. Espen, kom her! roper han. Espen! Det finnes ingen fortid, ingen fremtid, alt som finnes er her og nå; vinden i håret, pusten, hjerteslaga, fotsålene mot pedalene. Nede ved hovedveien svinger jeg til høyre, kan ikke lenger høre pappas stemme, passerer butikken, kiosken, skolen, videre gjennom sykkelundergangen, trør stående opp bakken, ignorerer verkinga i overarmen og i sida, videre inn mot byen, videre, mens jeg hviskende betrygger meg selv med historier om en tid hvor hele verden skal ligge for mine føtter.

Jeg setter meg på en benk, trekker opp ermene på genseren: Alle disse merkene på huden, rosarøde, kuperte, de minner om veier og stier, de går på kryss og tvers, viser trofast vei til glemte steder, ansikter og navn. Han har funnet seg en vannpytt, blir sittende på huk og pirke med en pinne. På et tidspunkt tar han overbalanse, faller på magen ut i vannet. Jeg fyker opp, griper tak i regnjakka hans, løfter ham opp. Jeg har jo sagt, begynner jeg, men svelger resten av setningen, setter ham i stedet ned igjen, lar ham fortsette der han slapp. Tilsynelatende uaffisert plukker han opp en liten stein, slipper den ned i vannet, og idet steinen forsvinner under, dannes ringer på overflaten. De blir stadig større, inntil ekspanderingen opphører idet ringene når pyttens ytterkanter. Jeg får det for meg at ringene likevel fortsetter å ekspandere, usynlige, materieløse, i det uendelige.

Kaffepausen

av Gabriela Barboza Idsø

Klokken hadde akkurat bikket 11 På en forutsigbar arbeidsplass med kontorbåser, plastikkplanter og annen livløs innredning. Ute sto høstværet på sitt verste, det var tydelig at sommeren var forbi og jobbhverdagen går i rute igjen.

Vi sto i en perfekt sirkel utover gulvet, og sladderen om feriens begivenheter fløt. Én fortalte om hvordan et pinlig møte med en utleier av et dansk feriehus endte i begravelse. Den andre viste bilder fra en tur til Loen, som om vi ikke alt hadde sett de ørten andre på Instagram. Vi som ikke hadde forlatt kommunegrensen i løpet av sommeren ble stående tause.

Det var kun én ting som måtte vike for små-praten, noe så overordnet at selv de største skravlekjerringene ble ordløse i noen sekunder. Kontorets heteste tilbehør, som alle bar på. Den var også den eneste grunn til at vi hadde motvillig reist oss fra våre ergonomiske stoler. Med sine ulike farger, former og rykende hett innhold var kaffekoppen blitt kontorets utøvende makt. En hadde trolig aldri sett denne sammensetning av individer frivillig samlet for å holde lag, om det ikke var for dette forunderlige objekt. Hvordan hadde vi kommet hit?

Det som startet som én persons ensomme gange til kaffemaskinen utløste en kjedereaksjon. Det var som en behaviorist sin våte drøm tok sted rett foran øyene på oss. Lyden av klirrende kaffekopper, etterfulgt av en kaffemaskin som starter opp. Etterfølgt av den tunge aromaen av Nescafé Braserokket og spredd seg til alle kanter av pauserommet. Det fantes ingen fri-sone som den billige pulverkaffen ikke hadde erobret. På autopilot fulgte kroppen den usynlige sti laget av koffein, og folket strømmet til. Naturligvis måtte jeg ta del i denne sosiale riten, enda jeg ikke har bukket under for Arabicaens herredømme over kropp og sinn. Det var bare sånn ting skulle være.

Jeg slår bane rundt med blikket og ser fra hånd til hånd, alle og enhver med sine kopper. De bar motiver fra klisjé Instagram-sitater til kjærlige familiebilder. Med stødige hender løftet de koppene sine, og tok en slurk av det sorte gull. En sjelden gang var den synkronisert såpass at for et øyeblikk var det rolig – i bare noen få sekunder senket en behagelig ro seg. Jeg nøt den velvitende at den ikke er evigvarende, så fort kaffen hadde fullført sin reise ned i svelget, buldret samtalene av gårde igjen.

Misforstå meg rett, kaffe har aldri gjort meg noe vondt. Hvis en ser bort ifra å vekke vonde minner av tidligere lærere sin morgenånde, som de tappert forsøkte å maske med sort kaffe. Det er ikke innholdet som plager meg – det er tvert imot de premissene en kaffepause setter, som er verst for ikke-kaffedrikkere.

Regnet slo mot vinduene i en rytmisk sang. På grunn av «miljøvennlige» tiltak ble ikke ovnene skrudd på før senere på året. Kulden gjorde at behovet for noe å varme seg på ble stadig mer akutt. Det er da ikke overraskende at de ansatte må ty til substanser for å kunne holde på effektiviteten, når alt rundt oss er dødt. Det komiske er at det eneste som skiller oss fra de uheldige sjelene som vanker Brugata, er hvilke substanser vi innynder oss med. Ellers er vi alle bare ynkelige slaver for narkotikumet.

På lik linje som det er pushere på gata, er det alltid én person som oppfordrer resten. En hører ofte om ungdommer som kommer ut i media og beskriver sine møter med drikkepress i tenårene. De samme som presset på andre alkohol som ungdom, sto nå i et kontorhjørne og pushet kaffe. Alkoholen var bare en mager inngangsport til det langt farligere stoffet, koffein. Nåde de som avstår, som bare kan forvente å bli møtt med sosiale sanksjoner utover ens villeste fantasi.

Jeg mimrer til den gangen jeg lot glippe at jeg ikke drikker kaffe. Ansiktene til de rundt meg idet ordene kom ut av munnen min, frøs til is. Med store blikk som uttrykket sjokk, var det som om jeg hadde meddelt at jeg var æresmedlem av SIAN. Det var ikke lenge etter at en flom av spørsmål forsøkte å drukne meg.

«Hvordan klarer du å stå opp om morgen?» sa trebarnsmoren med poser under øyene så langt øyet kan se. Hennes utvalgte kopp var en hvit porselenskopp som prydet «Don´t talk to me until i´ve had my morning coffee». En anmodning vi på kontoret lot stå ubestridt.

«Hva med en espresso laget på reale kaffebønner?» som selvsagt skulle være fra de fjerneste strøk fra ett eller annet u-land. Det kom fra den middelaldrende kollega bosatt nederst på Grünerløkka, som alltid var ikledd en beret. Ikke skulle en bare ha oppi noe pulver og blande med vann, tvert imot. En kopp kaffe skulle være et lite årsverk, en skulle hviske lovord til bønnen før den blir pulverisert, deretter fremføre en hymne mens den heller over på kopp. Kun da var det en kopp verdt å drikke.

Mens kontorlærlingen krevet at jeg prøver ut Mocha Frappe med vanilje, sjokolade og karamellsirup, Én halv shot espresso med havremelk. Det var noe som hadde gått viralt på TikTok, som skamløst lokket ungpiker til nærmeste gentrifiserte kafé. Markedskreftene har funnet en måte å så kaffeavhengighet til selv de yngste i samfunnet. Enda de ikke får lov å stemme, skal de helst ha innen 18-årsdagen ha konsumert nok kaffe til å kunne ha drept et viktoriansk barn.

Til slutt ble jeg spurt så enkelt som hva faen er galt med meg?

Det virket som min motstand til kaffe vekket en diskusjon utover det jeg hadde forutsett. det kan se ut som at kaffe er langt ifra bare en hvilken som helst annen drikkevare. Den har dype røtter som går helt ned til livet selv. Det var et sosioøkonomisk symbol som skilte småbarnsmødre fra den pretensiøse hipsteren. Selv om drankerne enda var så ulike, kom de sammen under kaffepausen. I en sort-brunfarget harmoni slo vi en ring i solidaritet, alle med en kopp i hånd.

Kanskje det gror på meg, at jeg til syvende og sist vil bukke under for presset. Enn så lenge lar jeg være å fortelle dem at jeg har varm kakao i koppen min.

Klump i halsen

av Thea Kristine Moland

Klokken er 06:00. Jeg skvetter til i det den fæle alarmlyden får hele rommet til å riste. Jeg sjekker mobilen. Ingen varslinger. På de 10 timene jeg har sovet. Ikke et eneste varsel. Ingen melding. Ingen snap. Ikke en gang en like eller kommentar på Instagram.  Ingenting. Absolutt, ingenting. Jeg hopper opp fra sengen. Tar på meg de varme, myke tøflene jeg fikk til jul for tre år siden. Åpner gardinene. Det er enda mørkt ute. Jeg går bort til klesskapet, åpner det opp. Skummer fort over alle klærne jeg eier. Jeg plukker ut den tjukkeste ullgenseren jeg eier. Den er lys grå, har flettemønster på framsida og er høy i halsen. Jeg tar en pause. Klump i halsen. Etter ett par-tre pust, finner jeg fram et svart skjørt og en strømpebukse i tillegg til genseren.

Jeg tar med meg klærne inn på badet. Plugger inn krølltanga, før jeg trekker på meg klærne. Jeg tar et par pust, mens jeg ser på meg selv i speilet, studerer hvordan jeg ser ut. Studerer den lange, tynne nesa mi og de breie skuldrene mine. Studerer de store, blanke øynene mine og det røde ansiktet mitt. Studerer det lange, tynne, blonde håret mitt med den litt for tydelige, mørke etterveksten. Klumpen i halsen blir større. Pust inn. Pust ut.

Klokken er 06:20. Jeg fletter håret. To små fletter. En på hver side. Det piper fra krølltanga. Jeg skvetter til, gjør et lite hopp, før jeg dynker håret i varmebeskyttende spray. Krøller håret. Og sprayer det ned enda en gang. Denne gangen, med hårspray. Jeg stirrer på meg selv i speilet. Klump i halsen. Jeg får ikke puste. Klumpen i halsen. Den er blitt for stor.

Jeg vrir om låsen på døra. Åpner den opp. Går ut på kjøkkenet. Åpner skapet. Tar ut et stort glass og fyller det med vann. Jeg heller vannet ned i halsen sammen med to halvstore, hvite, runde piller. Tar ikke en eneste pause. Alt skal ned. Glasset er tomt, og jeg puster. Tungt. Klumpen blir mindre. Jeg setter fra meg glasset og forsvinner inn på badet igjen. Ser meg selv i speilet. Teller til ti. En, to, tre, fire, fem, seks, syv, åtte, ni, ti. Pusten er roligere nå. Jeg puster inn. Og jeg puster ut. Jeg finner fram toalettmappen min. Begynner å sminke meg. Øynene mine blir enda blankere, porselenstallerkener. Og huden enda rødere, tomat. Klumpen i halsen. Den er tilbake. Veldig liten. Men tilbake.

Klokken er 06:45. Sminken er ferdig. Jeg går ut av badet, og går igjen ut på kjøkkenet. Åpner skapet og tar ut tre knekkebrød. Lukker igjen skapet, åpner kjøleskapet og tar ut en leverpostei boks og en appelsinjuicekartong. Jeg setter meg ved spisebordet. Spiser knekkebrødene med leverpostei. En etter en. Sammen med knekkebrødene tar jeg en halvstor, hvit, avlang pille. Knaselyden fra knekkebrødene gir meg en slags ro. Jeg puster. Jevnt. Jeg drikker appelsinjuicen sammen med en liten, rød, rund pille. Jeg puster dypt. Inn. Og ut. Rister på hendene. Vifter de foran ansiktet mitt. Pulsen stiger. Ansiktet blir rødere. Hele meg blir varm. Klump i halsen. Pulsen. Skyhøy. Som om jeg har løpt fra en bjørn. Jeg ser bort på veggen. Et bilde av meg. Fra da jeg var liten. Kanskje rundt tre år. Jeg hadde kledd meg ut som Ole Brumm. Pulsen synker. Jeg blir kaldere. Mindre rød. Klumpen forsvinner. Jeg begynner å smile.

Klokken er 07:05. Jeg pakker baggen. Tar med pc-en min. Bøkene mine. En go’morgen yoghurt. En mellombar. En banan. Og en flaske med vann. Putter alt oppi baggen. Lukker den igjen. Legger den ved døra. Slik at jeg er klar til å gå. Jeg banker på døren. Til soverommet til mamma. Tre forsiktige bank. Ingen svar. Som vanlig. Jeg åpner døren. Går inn. Rommet er mørkt. Som vanlig. Klump i halsen. Jeg går bort til mamma som ligger i sengen, under dynen. Jeg setter meg på sengekanten, ved siden av henne. «Hei mamma, er du våken?» hvisker jeg forsiktig. Ingen svar. «Jeg drar på skolen nå», fortsetter jeg. Fortsatt ingen svar. Bare et lite grynt. Jeg stryker henne på ryggen. Kysser henne på pannen. Reiser meg opp. Og forsiktig forlater rommet. Lukker døren bak meg. Lager så lite lyd som mulig. Jeg vil ikke vekke henne.

Klokken er 07:20. Klumpen i halsen. Den er der enda. Jeg banker på enda en dør. Denne gangen, broren min sin. Ingen svar der heller. Jeg går bare inn. «Hei Ole, er du våken?» spør jeg. Jeg stryker han på pannen. Øynene hans åpner seg forsiktig. «Hvor mye er klokka?» spør han trøtt. «Ti på halv åtte, jeg drar på skolen nå.» svarer jeg. «Det er mat i kjøleskapet. Mamma sover fortsatt. Bare ring om det er noe.» fortsetter jeg. Han smiler og vinker til meg. Jeg lukker døren. Tar på sko og jakke. Tar med meg baggen. Og forsvinner ut døren. Det er enda litt mørkt. Bakken er våt. Og petrikor lukten oser omkring meg. Og alt er dekket av blader i alle farger. Rød. Oransje. Gul.

Klokken er 08:15. Etter to bussturer med klump i halsen. Er jeg fremme på skolen. Jeg står utenfor inngangsdøren en liten stund. Alle sommerfuglene i magen som var der på starten av skoleåret. Døde. Alle sammen. Døde. Etter litt tenking og pusting, går jeg inn på skolen. Hele rommet blir stille idet jeg kommer inn. Alle samtaler avsluttes. Alle øynene følger etter meg mens jeg går gjennom rommet. Jeg tittet bort på Maria. Tenker tilbake på sommerferien. Da det var oss to. Meg og Maria. Maria og meg. Sammen. Sånn er det ikke nå. Hun ser tilbake på meg. Smiler. Forsiktig. Jeg smiler tilbake. Forsiktigere. Jeg ser et par centimeter til høyre fra Maria. Der står han. Thomas. De holder hender. Hun visste det. Hun visste at jeg likte han. At han likte meg. Men likevel. Der står de. Holder hender. Klump i halsen. Jeg ser tilbake på ansiktet hennes. Det ser nesten ut som om hun føler seg skyldig. Jeg går. Fortere. Går mot klasserommet. Jeg ser i sidesynet at Maria løper etter meg.

«Nora! Vent da!» hører jeg henne rope bak meg. Jeg snur meg forsiktig. «Hvordan går det med deg? Jeg tenker enda på deg. På oss! Jeg savner deg» Jeg fryser til. For hva skal jeg svare. Jeg savner henne også. Men etter det hun gjorde. Det hun fikk folk til å tro. Kan jeg tilgi det? Klump i halsen.