Skrivekurransen til Sommermagasinet 2020
Vi gratulerer Vigdis Engen som vinner av Mediasenterets første Sommernovellekonkurrranse.
VINNER VIGDIS ENGEN
Barndommens elv

Helen ruslet nedover den smale skogsveien. Hun hørte suset fra elva, som kom nærmere for hvert skritt. Det var over tjue år siden hun hadde vært her. Men det var som om tida hadde stått stille. Det var nesten som hun skulle ha gått her i går.
Helen kom til broen, og stoppet midt utpå den. Ble nesten svimmel. Det var lenger ned enn hun husket. Og fossen som stupte nedover den ulendte bergveggen litt lenger opp, var villere enn hun erindret. Over denne broen hadde hun løpt nesten daglig, hele sommeren igjennom, Først sammen med storebroren og hans venner. Senere sammen med jevnaldrende venninner.
Helen fortsatte nedover. Duren fra elva ble mer intens. Hun rundet den siste svingen, og så var hun der. Ved badeplassen som hadde vært hennes sommerparadis i oppveksten. Det var som å stupe inn i en annen verden, med det høye vannfallet på den ene siden, og klippeveggen på motsatt side. Den spesielle bergarten løsnet lett, og flakene hadde vært perfekt til å «kaste fiskesprett» med. Rekorden hennes hadde vært på åtte sprett, mente hun å huske.
Minnene poppet opp. Hun så for seg den røde badedrakta hun hadde brukt til den nesten ikke hadde hengt sammen, og ikke minst baderingen, som til slutt hadde smuldret helt opp.
Helen satte seg helt nede ved elva, og skuet utover den dype kulpen. Hennes beste venninne Live, hadde nesten druknet der. De hadde vært alene den dagen. Plutselig hadde Live skreket, og Helen hadde sett at Live kavet og slet der ute. Helen kan ennå føle angsten som et hugg i bringa. Lives bror hadde dukket opp på klippen, og hoppet uti, selv om han aldri hadde hoppet derfra. Han hadde fått tak i Live, og dratt henne på land. Helen sukket. Den dagen hadde blitt som en mørk flekk inni henne. Da hun kom hjem, hadde mor hørt om episoden i elva.
– Hva har du gjort, hadde hun sagt.
– Ingen ting, hadde Helen sagt.
– Live fikk panikk der ute.
– Du skulle ha advart henne, hadde mora skreket. Helen hadde fått dårlig samvittighet. Var det hennes skyld? Hvorfor ble mor sint, hvorfor var hun ikke heller glad for at både hun og Live ikke hadde druknet?
Helen hadde ikke sovet natta etterpå. At mor hadde blitt sint hadde virket så forvirrende på henne.
De neste dagene hadde ikke Helen vært i elva. Og hun hadde ikke villet være sammen med Live. Etter noen dager hadde det meste blitt som vanlig. Helen hadde truffet Live igjen, men ingen av dem hadde nevnt hendelsen i kulpen.
Så hadde de blitt tenåringer, med alt det hadde ført til. Forelskelser og kjærlighetssorger i kø en periode. Men fortsatt hadde elva spilt en stor rolle for dem i sommerhalvåret. Der møttes de for å prate om kjærester og ekskjærester, om gleder og sorger, og ikke minst forventningene om å treffe den rette. Live hadde truffet han først, hadde ikke vært i tvil om at det var alvor. Så hadde det gått fire uker, og den rette var den vrangeste de kunne tenke seg. Lives tårer hadde rent i strie strømmer, slik at hun nesten gikk i oppløsning, og rant ut i elva. Men etter å ha spilt noen singelplater på den bærbare platespilleren, hadde livet blitt levelig igjen. Helen hadde kommet så langt som til mulig forlovelse. Da hadde hun oppdaget at hennes tilkommende ikke bare hadde vært hennes. Hun hadde truet med å hoppe ut fra klippen. Men etter å ha spilt trøsteplata sju ganger, hadde hun rettet ryggen. Han med stor H ventet nok et annet sted der ute. Så hadde de badet og tøyset til grumset hadde seilt avgårde med strømmen.
Helen smilte der hun sto og mimret. Sola var i ferd med å forlate det dype søkket som omga henne. Stedet var merkelig og litt mystisk på en måte. Det hadde hun aldri tenkt på som unge. Men nå opplevde hun at det var som å dykke inn i en annen verden. Hun ruslet oppover igjen. Merket at noe av henne lå igjen her. Hun som trodde hun hadde gjort seg ferdig med barndom og oppvekst. Men nå var det med henne, som om hun hadde opplevd det i går.
I flere år hadde hun bodd langt unna hjemtraktene, og kontakten med barndomsvenninnene hadde vært så som så. Men så hadde Live hadde blitt alvorlig syk, og ringt Helen. Bedt om å få treffe henne. Helen hadde vært på besøk hos henne mange ganger nå. Men de hadde ikke snakket så mye om de felles minnene de hadde. Nå var Helen på vei for å besøke Live igjen, og visste hva hun måtte gjøre.
Dagen etter var hun tilbake ved elva. Barndommens elv, full av sommerminner. Denne gangen var hun ikke alene. I armkroken hang Live, som slet med å gå. Formen var ikke lenger noe å skryte av. Men øynene lyste, fulle av forventning. Da de endelig nådde kulpen under det høye vannfallet, smilte Live, og ordene rant ut av munnen hennes. Mange av de samme ordene som Helen hadde tenkt dagen før.
– Husker du den gangen, og minnes du det, og jeg glemmer aldri da Tom sviktet meg, og ikke minst den gangen du narret Einar til å tro at dere hadde fast følge. Episoden da Live nesten druknet, snakket de også om. Helen fortalte for første gang at moren hadde lagt skylda på henne for at Live nesten hadde omkommet.
– Hun var vel redd, sa Live, og da blir man gjerne sint også. Men hun burde ha bedt deg om unnskyldning etterpå, la hun til.
– Det har du rett i, sa Helen.
– Hun burde ha forklart meg hvorfor hun reagerte som hun gjorde, så hadde jeg sluppet og gruble over det. Unger er ikke små voksne, som skjønner slikt. Jeg tror dette plaget meg mer enn jeg har vært klar over.
– Greit med alt som blir oppklart, lo Live.
– Ja, selv om det nesten tar et helt liv å finne svaret, lo Helen.
Snart ruslet de to venninnene oppover stien, bort fra sin barndoms elv, full av både gode og vonde sommerminner. De snakket om alt og ingen ting. De lo og de gråt, og visste at de var bundet sammen av alle de felles opplevelsene. Og at det hadde formet dem på godt og vondt.
– At vi i flere år ikke hadde så mye kontakt, er uten betydning, sa Live. Helen var enig. De hadde vært så sammensveiset, at noen års adskillelse ikke kunne ta livet av det de hadde hatt sammen. De følte en samhørighet, som det ikke er alle forunt å oppleve. De fikk en styrke i seg av å kjenne på det. De skiltes med en tilfredshet inni seg. Begge hadde funnet tilbake til deler av seg selv, som de ikke visste de hadde savnet.
Utpå sensommeren var Helen tilbake i elva. Men nå var det ikke Live som var sammen med henne. Det var Lives mann som gikk ved siden av henne. Han bar på en urne. Lives urne. Nå skulle de strø Lives aske utover elva. Det var med dyp takknemlighet at Helen bøyde hodet og tok farvel med Live. Men inni seg bar hun på alle de gode og morsomme sporene etter sin venninne.
Etter at asken var spredt, og de hadde sunget et vers av «Deilig er jorden», snudde Lives mann seg mot Helen. – Du aner ikke hvor mye det betydde for Live, at du tok henne med hit. Hun fikk en slags indre fred da, som gjorde den siste tida lettere for henne.
Helen smilte matt. – Vi var sjelevenner hele livet, men i lange perioder tok avstander, forandringer og dagliglivet mye av oss. Litt for mye til at vi tok oss tid til å treffes. Men sjelene møttes nok oftere enn vi var klar over. Hun ble stille en stund, kjente at noe vått rant nedover kinnet. Hun tørket vekk tårene, og snøt seg før hun fikk sagt mer. – Det er viktig å ha fortida med seg i nåtiden, så vil den berike framtida også. Hun kjente på en dyp ro inni seg. De gode minnene ville gjøre sorgen lettere å bære.
Sommer i Suomi
v/Jorunn Valle
-Se, mamma! Der er Helsinki! ropte ei lita jente så skingrende høyt at alle passasjerene, som på signal, straks vendte hodene rundt for å se. De fleste hadde vært mest opptatt av å slikke sol på det åpne skipsdekket, men nå ville de ha med seg innseilingen. Og ganske riktig: Der lå den finske hovedstaden, rett forut, lysende hvit i det strålende solskinnet. Den store båten skulle om noen få minutter legge til kai.
Blant alle passasjerene på dekk var også vi; tre unge venninner på «ryggsekktur» fra Norge. Vi var på Nord Rail, og hadde allerede tatt tog til Stockholm. Nå var det Finland som skulle utforskes, og forventningsfulle og spente gikk vi i land for å se og oppleve hovedstaden. Det var juni og snart midtsommer, og vi hadde telt i sekkene våre. Vi skulle sove i telt for å komme nærmest mulig den finske natur, og det finske folk – og det fikk vi oppleve i rikt monn denne sommeren.
Havneområdet i Helsinki var travelt og livlig, med masse folk og mange forskjellige varer å kjøpe. Spesielt fiskemarkedet var storslagent med alle mulige slags fristende delikatesser fra havet. Vi kjøpte oss noen store fiskeburgere, og satte oss ned på kaiområdet. Der kunne vi nyte både været og det yrende folkelivet. Gode og mette tok vi sekkene på ryggen, og begynte å gå nordover. Vi ville besøke Sibeliusparken. Det flotte Sibelius-monumentet til minne om den mest kjente finske komponisten, Jean Sibelius, var et syn. Den ser nærmest ut som et kirkeorgel, og når vi lå oss ned på plenen under den og så opp, kunne vi høre vinden lage en slags melodier og toner når den blåste gjennom de blanke stålrørene. Vi ble liggende lenge og høre på de ulike tonene, og se på den blå himmelen og de hvite skyene som beveget seg langt der oppe –og vi tenkte at dette monumentet var en stor komponist verdig. Den grønne, fredelige parken var et fint sted å vandre rundt, og vi bestemte oss for at her ville vi slå opp telt og tilbringe vår første natt i Finland.
Neste dag gikk vi til jernbanestasjonen, og på et tog som skulle nordover. Målet vårt var byen Rovaniemi, men vi ville «hoppe av» et par steder før vi kom så langt. Og denne dagen reiste vi ikke så langt, bare 1.5 timer med tog, til byen Tampere. Her «slo vi leir» like ved den store sjøen Näsijärvi, som er den største i dette området. Og her fikk vi oppleve en midtsommerkveld- og natt med store mengder mygg, og våre første finske bekjentskaper. Da vi hadde fått rigget opp teltet og så vidt begynt å få en anelse om hvor mye mygg som befant seg nær en innsjø midtsommers i Finland, dukket to kamerater opp. De var tydeligvis nysgjerrige på hvem det kunne være, som valgte å sette opp et telt akkurat her, – og presenterte seg som Mika og Risto. De to ungdommene var veldig hyggelige, og vi pratet om masse, – på engelsk. Vi pratet mye og lenge, og gjorde opp et bål nede ved vannkanten der vi grillet pølser til langt på natt. (Røyken fra bålet var dessuten det som reddet oss fra å bli «oppspist» av den iltre finske myggen …)
Midtsommernatten i Finland var så stille, og Näsijärvi lå der og klukket så rolig og bedagelig mot steinene ved stranden. Det var åpent og flatt så langt vi kunne se; det var som det lå en egen ubevegelig ro over hele landskapet. Bare summingen av myggen hørtes, når vi utpå natten sluttet og snakke sammen, og Mika og Risto tok farvel og ønsket oss god tur videre. Men en ting hadde de lært oss før de dro; å telle til fem på finsk. – Yksi, kaksi, kolme, neljä, viisi, var det siste vi sa, før vi drog teltduken ned og sovnet den natten.
Dagen etter pakket vi sammen teltet og gikk på toget igjen; denne gangen videre til Oulu, 400 kilometer lenger nord. Dette er den største og viktigste byen i Nord-Finland, og her leide vi syker,- og så på folkelivet og severdigheter fra sykkelsetet. Spesielt den botaniske hagen var et flott syn med alle sine trær og blomster som stod i sin flotteste skrud. Her satte vi oss ned og spiste en herlig lunsj i det fri. Når det nærmet seg den lyse sommernatten, satte vi kursen for Pilpasuo. I denne vernede nasjonalparken i utkanten av byen, ville vi overnatte. Her var det fint og sykle på fine stier, og det myrlendte terrenget hadde også mange «treveier» som gjorde det enklere å komme seg fram med tohjulinger. Naturen og det rike fuglelivet kom tett innpå oss.
Etter en god natts søvn – fylt av lyder av kvekkende frosk og grytidlig fuglesang, rett utenfor teltåpningen – drog vi tilbake til byen. Der leverte vi inn syklene i utleiebutikken, og begikk oss enda en gang i retning togstasjonen i Oulu. Vi skulle ut på vår siste etappe; om lag 16 mil lengre nord, til Lappland og Rovaniemi. Det var fine, moderne tog i Finland, og utsikten var lange, flate myrstrekninger og store skogbevokste områder med grantrær, for det meste. Innimellom dette var det store og små sjøer, – overalt. Ikke et eneste sted på vår reise kunne vi se fjell. På toget kom vi nær innpå finnene, og det var rart å høre så mye prat rundt seg, og ikke forstå ett eneste ord. Finnene snakket med et langsomt og rolig tonefall, akkurat slik som naturen utenfor togvinduet artet seg, husker jeg at jeg tenkte. De virket så fredsommelige, og at de tok livet med ro. Det var en god atmosfære, og en flott tur, – i en lys og trivelig togkupé.
Noen timer seinere var vi framme på vårt siste finske stoppested; Rovaniemi. Vi visste at vi var like ved polarsirkelen, og håpet på fint vær de dagene vi hadde tenkt å bli der, så vi kunne få oppleve midnattssolen. Ingen av oss hadde opplevd den før.
Og vi var heldige. Fra teltåpningen vår i utkanten av Rovaniemi, like ved der de to elvene Kemijoki og Ounasjoki møtes, fikk vi oppleve tre netter med strålende midnattssol. Om dagene gikk vi blant annet i kunsthåndverksbutikker i Rovaniemi, og jeg husker at jeg blant annet kjøpte en nydelig glass-blomstervase. (Som jeg utrolig nok klarte å få med meg hele veien hjem uten å knuse.)
Finland-sommeren vår nærmet seg slutten. Etter en uke med mange uforglemmelige opplevelser, satte vi oss på en buss for å forlate dette særegne, vakre nordiske landet. Bussen kjørte avsted gjennom det åpne, lapplandske landskapet, og satte oss trygt av i Kiruna. Der gikk vi på toget som skulle ta oss videre til Narvik.
Vi satt ganske stille og så ut av togvinduet, mens vi tenkte litt på de iltre myggsvermene over innsjøene, den langsomme melodien i det finske språket og den nydelige midnattssolen. Ryggsekkene våre var fulle av suvenirer, og plakater av Kalevala, det berømte finske nasjonaleposet. –Nakemiin Suomi, sa vi høyt ut i togkupeen. Vi kommer gjerne tilbake!
Sommernovelle
Fra Lyon til Son med fem barn og en hund.
Julie på 10 og Thomas på 8, satt klare på sengekanten, innrullet i dynene sine, med kosedyr og flagg…
-Flagg? Skal dere ha med flagg?
– Så klart Mamma! Thomas viftet nesten indignert med flagget.
– Vi skal jo til Norge!
Det har blitt en slags tradisjon å vifte med flagg og kosedyr ut av bilvinduet når vi nærmer oss Skandinavia. Hver gang vi får øye på en bil med norske bilskilt, er det opp med flagg og kosedyr.
Barna mine har fått med seg at det er ganske vesentlig for nordmenn å vifte med flagg. Og vi som ikke får vært med på 17 Mai en gang…
– Ok, ta med flagg da.
Et kvarter etter satt vi alle stuet inn i bilen med dyneberg og puter, frysebag og hundemat. Glovarm kaffe skvalpet i et blomstrete krus i koppholderen på dashbordet. Hunden Rumba krøllet seg besværlig sammen på gulvet. Thomas og Julie småtrettet om vindusplassen, og Madelene og kjæresten Philippe fortsatte natten. Josefine satt på plass i forsete ved siden av meg og skulle passe på at jeg ikke sovnet. Selv, var jeg i strålende humør og overhodet ikke trett, selv om klokken bare var fem om morgenen. Med moderne skyggelue, rosa topp og trange jeans, følte jeg meg som en attenåring på haiketur. Bare at jeg selv var sjåfør. Bare nyrebeltet som jeg karslig strammet til før jeg satte meg bak rattet minnet meg om at jeg var kommet godt over de 40. Men pytt!
– Heia Norge! Her kommer vi!
Josefine på 16, satt allerede klar med GPS’n i fanget og solbriller på hodet. Hun hadde kart i side-lommene på bildøren, bare sånn i tilfelle dama i GPS’n skulle bli forvirret og geleide oss på ville veier, nyopplastet playliste på mobiltelefonen, og foran føttene hennes tronet en stor pose som inneholdt “overraskelser”, eller “peace-makers” som vi også kaller det, som hun var klar til å kaste bakover til de to minste hvis de skulle begynne å trette eller syte.
Så durte vi av sted.
Det er samme avgang hvert år. Samme stemning. Samme spenning. Samme fryd. Samme flukt. Hjem, Hjem! Hjem til Norge!
Jeg etterlater meg mitt sovende hus, med en sovende mann som kommer etter med fly et par uker senere.
-Mamma, Rumba grynter! jeg tror hun skal kaste opp!
Om Josefine var co-pilot og vertinne, så var Madelene barnepike og dyrepasser.
-Fort, Josefine, en pose!
Resolutt helte co-piloten alle overraskelsene på gulvet og rakte den tomme posen til Madelene.
Men Rumba kastet ikke opp. Hun trodde det var noe godt i posen og kjørte hodet langt ned i den duftende gotteposen og snøvlet og snuste så Madelene fikk sitt svare strev med å få hodet ut igjen.
-Nei, Rumba, det er farlig! Madelene studerer medisin og vet alt om hva som kan være farlig. Men Thomas og Julie syntes dette var festlig. De hylte av latter, og nå ble det helt kaos bak i der. Da fikk vi ta en pause likevel. Det var jo allerede tre timer siden siste pause og vi var kommet et godt stykke inn i Tyskland.
Det er kjempedyrt å tisse i Tyskland, så jentene satte seg bak en busk. Trailerne tutet, for de hadde god utsikt over buskene langs motorveien.
I bilen satt Philippe med bare føtter ut av vinduet og sang Halleluja (Jeff Buckley’s versjon). Thomas vandret langs gressplenene for å få Rumba til å bæsje, og jeg gikk og kjøpte is.
Så rigget vi oss til igjen.
– Mamma, hvorfor gryntet Rumba? Det var Thomas som spurte.
– Tja- det var vel at hun drømte noe.
– Å ja. Hun drømte at hun var en gris.
Thomas smålo.
– Tenk om Rumba drømte at hun var en måke…
Lengre kom han ikke, for jeg måtte bråstoppe. Det kom en ku galopperende langs motorveien.
– Å nei, stakkars ku! utbrøt Madelene.
– Jeg syns mer synd på de som risikerer å møte kua, svarte Josefine. Vi fikk aldri vite hvordan det gikk hverken med kua eller de den kanskje møtte. Vi suste videre, og glemte kua.

De siste 50 kilometerne før båten til Danmark ble vi sittende i kø, som vanlig.
Josefine blunket og vinket til alle kjekke gutter i sportsbiler som sakte gled forbi i venstre felt. Så ble hun veldig flau og måtte dukke, da vi noen minutter etter tok dem igjen, og gled vel så sakte forbi i høyre felt.
Så maste barna om «grosse wurst» som betyr stor pølse på tysk.
-Nei, æsj! Ikke sånn feit ekkel pølse! Protesterte Madelene. Vi har masse igjen av gullerotpestoen og tunfisk-salaten.
Vi tok vår siste pause i Tyskland på en glorete veikro. Vi spiste «wurste» og Madelene og Josefine smugspiste gullerotpesto fra en resteboks under bordet. Det var her Thomas mistet skoen sin. Men det var ikke så farlig, for i Norge går vi jo barbent hele sommeren.
Sent på kvelden var vi endelig fremme ved ferga i Stutgarden. Sjøluften slo imot meg da jeg gikk ut av bilen for å strekke på de stive og trette bena mine. Ryggen verket, og en svak hodepine meldte seg. Men jeg følte meg lykkelig.
I baksetet sov de minste. De store, Madelene, Philippe og Josefine, tok med seg Rumba og gikk for å se på båttidene.
De bitte små lysene på den andre siden av sundet var Danmark. Det føltes trygt.
I morgen kjører vi opp langs Sveriges kyst, og så… så er vi endelig fremme, tenkte jeg. Hjemme!
Jeg følte meg så inderlig norsk der jeg stod med mine franske barn på tysk jord og speidet mot den danske kyst.
Og så nynnet jeg for meg selv:
«Ja, eg veit meg eit land, langt der uppe mot nord, med ein lysande strand mellom høgfjell og fjord»
Kl2.00 var vi fremme ved fergeleiet i Helsingør. Men det gikk ikke noen ferge før neste morgen kl6.00, så vi slo opp tomansteltet på en parkeringsplass for yachter. Der stuet jeg og de to minste oss inn, mens de store sov i bilen med hunden.
Hele neste dag kjørte vi i regnvær opp gjennom Sverige. Like før vi var fremme veg grensen, konstaterte vi at jeg hadde glemt passet til hunden. Det var ingen annen råd enn å gjemme Rumba. Svinesundsbroen var allerede nesten i sikte. Dynen til Thomas gjorde susen.
-Vent med å dekke over hodet til vi er like ved. Vi må ikke kvele henne, komanderte Madelene. Så gled vi inn gjennom grenseposten med våre norske pass på strak arm og et stivt smil som vi håpet ikke skulle røpe oss. Vår firbente blindpassasjer rumsterte under dyneberget, men heldigvis ble vi ikke stoppet, og vi suste ut på Svinesundsbroen i jublende lettelse. Rumba stakk hode frem fra sitt lune hi og bjeffet deltagende i jubalongen. Vi måtte ha en siste tissepause på en bensinstasjon.
-Mmm, her lukter det Norge! utbrøt Julie.
-Pølse og lumpe! repliserte Thomas.
Endelig var vi i Norge!
Det ble en deilig sommer. En sommer som lignet på alle andre deilige somre i vårt vidunderlige sommerhus i Son. Her vrimler det av kusiner og fettere, tanter og onkler av alle slag.
Det er veldig koselig og litt slitsomt. Men Mormor er utrettelig, og tar med seg ungene på alt mulig. Enten det er å spille kort, steke vafler eller ta med seg de minste på krabbefiske på brygga.
Den litt eldre kategorien holder mere til i vann enn på land, og ror til holmene for å stupe fra høye svaberg, mens de største tar igjen natten på solmadrasser og planlegger kvelden med båtturer og nattbad.
Selv liker jeg best å ligge på solvarme svaberg og høre på klukking fra barnelatter og bølgeskvulp, avbrutt av et og annet måkeskrik. Eller fisketurer i skumringen, med pilkesnøre og dregg i bunn. Slik kan vi sitter og gynger i den gamle rød prammen til Morfar, helt til solen går ned. Vi får nesten alltid fisk.
Vi blir litt lei av fisk til middag. Etter tre dager med fisk foretrekker vi pølse og lompe. Så fryser vi ned fisken som Mormor kaster etter at vi har dratt.
Det blir nok ganske stille og tomt etter oss. Barna gråter bestandig når vi drar. Mormor gråter mest.
Så farer vi hjem, over hav og land, hjem til gamle Frankrike.
Jeg føler lykke når jeg svinger opp på tunet foran det kjære huset mitt med rose-port og lavendel langs hellegangene gjennom den solsvidde hagen.
Varmen slår mot oss når vi åpner bildørene. Sisiken synger, og biene summer.
I kjøkkenhagen henger tomatene sprekkmodne og rosmarinen er overgrodd. Noen roser har også overlevd.
Huset står der med lukkede lemmer og venter på oss. Så er vi atter hjemme. Hjemme i Frankrike.