VINNERNOVELLEN 2023
Hytta i treet
av Solveig Skram

Tre ansikter stirrer på mor med store øyne. Storebror Trym og tvillingene Tiril og Tuva kan ikke tro det de hører. Kan de virkelig ikke dra på hytten i påsken?

• Bella har ikke bare spist for mye, sier mor.
• Hva er det da?
• Hun venter valper og de kan komme, nettopp i påsken.
• Er det mulig?
• Far skal ta henne med til veterinær i morgen, så får vi vite mer da.
• Men, mor vi kan ikke være hjemme hele påsken. Det går rett og slett ikke.

Jubelropene runger i det blå rekkehuset da far kommer hjem og forteller at valpen trolig ikke kommer før etter påske. Det vil være trygt å ta Bella med på hytten.

• Heia, heia, heia.

De stamper med skistavene i snøen og roper av full hals.

Trym ligger like bak gutten i den proffe skidressen. Farfar tar et godt tak i armen til mor og sammen dytter de Trym mot mål med all sin iver. Far kommer mot dem i friske skøytetak. Han har stått oppe ved Hansens hytte og heiet gutten frem.

• Vi klarte det, roper han og setter kursen mot målområdet.
• Nå er det Tiril og Tuva sin tur, dette blir bra, sier mor.

Etter en ny runde med heiarop, er alle i mål. Trym går med raske skritt og et stort smil frem og henter premien sin. Jentene får hver sitt diplom, som blir lagt ned i fars sekk. Det er ennå plass til noen diplomer på hyttas do vegger. En ærverdig samling utmerkelser gjennom flere generasjoner. Neste dag er alle mann klare for neste post på programmet.

• Første mann til postkassen, roper Trym.

Alle har fått sin porsjon rødt klister under skiene, så bakkene forseres med smil og latter.

• Er det ikke her vi bruker å raste?
• Joda, tradisjon tro akkurat her, svarer far.
• Frem med matpakker og kakao, sier mor. Bare å kose seg. Og dere; kvikklunsj og appelsin blir til slutt.

Tiril drar opp sitteunderlaget hun har strikket på skolen. Trym prøver å få snøen ut av skiskoen før den smelter og bøyer seg akkurat i det det kommer en snøball susende fra Tuva. Mor later som ingenting, lukker øynene og smører seg inn med solkrem.

Farfar er igjen på hytten sammen med Bella i dag. Og han som tror at han er bare til bry.

• Alle mann klare for herlige nedoverbakker?
• Førstemann til Vardebu!

Det har allerede blitt påskeaften og ute er det snødekte landskapet opplyst av måneskinn. Trym og Tiril hjelper far med å lage til ostesmørbrød. Noen med ketchup og andre med spekepølse. De hutrer litt i det de kommer ut, men setter seg tett sammen på benken. Farfar har allerede fått fyr på bålpannen.  Snart kommer lukten av ostesmørbrød som steikes over glørne.

Tuva blir sittende og se opp mot himmelen. Mor følger blikket hennes.

• Se, alle stjernene, sier hun.
• OJ, det er jo tusen millioner, svarer Trym.

 Alle blir sittende stille og studere stjernene.

• Der er farmor. Se den stjernen som blinker. Det er farmor sitt hjerte som slår der oppe. Jeg vet at hun ser oss, sier Tiril.

Farfar tørker seg med strikkevotten over øynene.

• Så fint Tiril, at du tenker på farmor nå og minner oss om henne. Vi savner henne alle sammen, sier far.

Påskemorgen våkner alle T barna tidligere enn noen gang. Bella kikker opp fra kurven sin og lurer på hva dette skal bety. Alle tre hvisker mens de kler på seg og lister seg ut. Bella spretter opp og følger etter dem med et lite bjeff. De tråkker oppover i snøen på leting etter gule fjær. Det er harens merke over steder han har gjemt årets påskeegg. Det bruker å være mange små egg fulle av godteri gjemt i skogen her. De løper hver til sin kant og skynder seg for å finne flest mulige egg. Med lommene full av påskeegg og skiskoene fulle av snø, går de mot hytten igjen.

• Bella, roper Trym.
• Hvor har hun tatt veien? -Hun kan ikke ha klart å komme seg så langt i all denne snøen.
• Se! Kom og se sporene oppover her, roper Tuva.

På toppen av åsen hører de Bella bjeffe et stykke unna. De skynder seg så fort de kan i den dype snøen. Brått stopper de opp, for nede i skråningen hører de igjen bjeffingen fra Bella. De kan se noe som ligger i snøen. Det er en mann. Og rundt han er det rødt av blod i snøen.

• Bella, hva er det du gjør der nede? sier Trym.
• Hjelp, det er mye blod der, sier Tiril.
• Å nei, har det skjedd noe med Bella?
• Løp hjem til far og mor, vi trenger tepper og førstehjelp, sier Trym.

Jentene løper det de klarer, mens Trym allerede har slått 113 på mobilen og får kontakt.

Nede i hytta aner de fred og ingen fare.

• Hvaaa? roper mor fra badet. -Det er ikke vann i springen. Jeg må få vasket meg og vi skal lage til god påske frokost her.

Far kaster av seg dyna og gnir seg i øynene. På vei mot badet bråsnur han og løper mot vinduet. Ute ser han landskapet bli kraftig opplyst og snøen fyke opp som i en tornado. Et helikopter går inn for landing like ovenfor hytten.

• Hjelp! Kom og hjelp, roper en av ungene ute fra gangen. -Kom med en gang!

Minutter etter basker de seg gjennom snøen opp mot bakketoppen der helikopteret står. Trym er på vei opp skråningen med Bella i armene. Hun har spor av blod på snuten og slikker på ene labben. Det er et stille alvor over skråningen. Ingen sier noe. Mor tar den våte og skjelvende hunden med seg tilbake til hytten. I det hun kommer inn, hører hun vannet renne fra kranen på kjøkkenet. Hun smiler og skrur kranen igjen. Nå blir det kaffe og kokte egg likevel. Men, først tørker hun Bella godt og legger henne ned i kurven sin.

Bare hun ikke blir syk, tenker mor.

Under påskefrokosten må Trym fortelle enda en gang om hvordan de fant Doffen (Dagfinn) Larsen nede i skråningen. Der hadde han strevd på hele natten for å få tettet vannlekkasjen inn til hyttefeltet. Han klarte det, men hadde fått et dypt kutt i armen. Han hadde blødd mye og var begynt å bli kald og sløv.

• Tenk om Bella ikke hadde funnet han, sier mor.
• Nei, det kan vi ikke tenke på. Vi må bare være takknemlige, sier farfar og rensker halsen.

• Vi har glemt denne i dag, sier han og synger ut: «Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid. Redningsmannen er oppstanden..»

 Tiril ser på farfar og vil spørre hvorfor han synger slik, men alle snur seg plutselig mot gangen.    

• Det er Bella, sier mor og skynder seg for å sjekke.
• Hva er det Bella finner på nå da? spør Trym.
• Kom og se, sier mor.

I kurven ligger Bella og slikker sin nyfødte valp.

• Helten vår, sier far. -Og du lille venn skal hete Doffen, fordi du reddet hyttenaboen vår.
• Nå kan vi ønske alle en God påske!

Basketak i snøen
av Mary Fiske

Jordene ligger brune langs landeveien. Noen snø-flekker her og der minner om en vinter som slipper taket. Bekken surkler i grøfta, og Reidun kan se at andeparet har slått seg ned på samme sted som i fjor. Hun tar av fra landeveien og følger skogsveien oppover lia. Der ligger det mer snø enda, det var bra hun valgte støvlene og ikke joggesko. Hun tar en pause, fester magebeltet på sekken og hører det klukke i termosen. Mamma mente hun burde ha med kakao på termos den første vårturen til trehytta. Til og med Kvikklunsj og appelsin har mamma puttet oppi sekken. Det er tross alt påskeferie!
Reidun fnyser og tråkker på oppover lia. Ja, dette skal bli litt av en ferie! Det er ingen å møte og ingenting å finne på! Begge foreldrene må jobbe, pappa i fjøset og mamma på sykehjemmet. Og alle i klassen skulle reise bort.
– Hvilke planer har dere for påsken, da? Inga, læreren deres, satt på kateteret og skuet ut over klassen.
– Jeg skal til Gran Canaria! Oliver tok et par svømmetak på pulten for å demonstrere.
Flere andre skulle også til sol og varme, det var feriedestinasjoner Reidun aldri hadde hørt om.
– Jeg drar på hytta på fjellet, vi står på slalåm hver dag! Iselin svingte på hodet slik at det lange, lyse håret pisket over nesen til Reidun. Det luktet så mye sjampo og hårspray at hun måtte nyse.
– Prosit! Du er vel ikke blitt forkjølet, Reidun? Inga kikket bekymret på henne.
– Nei da, bare litt allergisk, løy Reidun.
– Hva skal du gjøre i påsken, da? Iselin satte et blått, uskyldig blikk i Reidun, selv om hun visste svaret så uendelig godt.
– Ingen ting spesielt. Hjelpe pappa i fjøset, kanskje.
– Får håpe det ikke er kyrne du er allergisk mot, da! Iselin fniste. Reidun lente hodet inntil veggen og sendte et stjålent blikk til Lasse bakerst i høyre hjørne. Han lo og tøyset med sidemannen. Inga kremtet for å roe ned gemyttene.
– Lasse, hvilke planer har du for ferien?
– Tja, jeg mener og tror at det ganske sikkert blir en tur på hytta!
Det var blikk stille i tre sekunder, før hele klassen brøt ut i latter. Alle visste at Lasse ikke hadde hytte, og at det var en minimal sjanse for at han noen gang kom til å få seg hytte. Reidun lo ikke. Hun lot håret henge som en skjermende gardin foran ansiktet, og kjente den svake eimen av fjøs.

Det store furu-treet tar imot henne med åpne greiner. Hytta ser ut til å ha greid seg bra gjennom vinteren. Forrige vinter gikk det et snøras som trykket inn hele bakveggen. Hun og Lasse brukte våren på reparasjoner.
Hytta er bygd som en gapahuk, åpen i front, med en veranda foran. Inne i hytta har de laget en benk langs hele bakveggen. Slik kan de sitte innendørs og nyte utsikten i all slags vær. Hele byggverket er festet til de lave, kraftige greinene på furutreet, kun en meter over bakken. Farfar hjalp til når hun ønsket det, men for det meste har hun og Lasse bygget hytta helt selv. Hun ser seg tilbake nedover traktorveien og skulle ønske han var her nå.
Det første året på ungdomsskolen har ikke vært så bra som Reidun trodde det ville bli. Lasse har vært mer sammen med guttene i klassen, og jentene bryr seg bare om sminke og klær og hvem som er kjæreste med hvem. Iselin har flere ganger denne vinteren spurt henne ut om Lasse. Reidun har ikke sagt så mye, noe Iselin har irritert seg over.
– Kan du spørre ham for meg? Iselin kastet på det lange, lyse håret.
Reidun svarte ikke, hun ville helst forsvinne langt vekk.
– Gidder du, eller? Iselin sukket og satte hodet på skakke.
– Gidder hva da?
– Du er så dryg! Gidder du å spørre Lasse for meg?
– Om dere skal være kjærester, du mener? Nei, det kan du gjøre selv!
Etter det har ikke Iselin snakket særlig mye med Reidun. Til å begynne med kjentes det helt greit, siden hun ikke ønsket å snakke med Iselin heller. Men da de andre jentene trakk seg mer og mer unna, kjente hun ensomheten komme snikende.
En dag like før påske overhørte Reidun en samtale mellom Iselin og flere av de andre. Hun forstod at Iselin hadde spurt Lasse om han ville være med dem på hytta. Reidun fikk ikke med seg hva Lasse hadde svart, men det var jo innlysende etter opptrinnet i klasserommet.

Sitteunderlaget kommer godt med på den våte verandaen. Det er ikke lenge siden det lå snø på plankebordene. Hun setter rumpa nedpå og lener seg inntil furustammen. Lar blikket sveipe over tretoppene, skogen og de brune jordene nede i dalen. Det tunge skydekket truer med å slippe fra seg regndråper.
Reidun tenker tilbake på den dagen de fikk ferdigstilt hytta. Det var en varm og fin sommerdag. Sola stod høyt på himmelen og fuglene kvitret i skogen.
Lasse stilte seg opp på en stubbe, svingte ut med armene og proklamerte med høytidelig røst:
– Alt du ser her er ditt, min kjære! Skogen, jordene, til og med denne flotte bolig!
Han svingte seg rundt for å peke på trehytta, mistet balansen og ramlet bakover i tyttebærlyng og en einebusk. Han lo høyt mens Reidun plukket einer-nåler ut av det krøllete håret hans.

Reidun finner termosen med ­kakao og en kopp. TO kopper? Mamma, da! Hun trodde vel at Lasse skulle være med, slik han alltid har gjort! Hun slenger en kopp tilbake i sekken, bare for å oppdage at det ligger to appelsiner der også. Det begynner å svi bak øynene og snøre seg i halsen. Til og med denne tursekken er en påminning om at hun mangler en venn.
Reidun blunker intenst og kjemper mot tårene som skvulper i øyekroken. Det er da hun hører skritt. Noen kommer på raske bein over snø-flekkene på skogsveien. Mellom glipene i rekkverket ser hun det tydelig. Han er lett gjenkjennelig med sitt krøllete hår.
Lasse stopper ikke før han er kommet helt bort til hytta.
– Hei! Kan jeg få komme på besøk?
– Jeg trodde du skulle på hytta til Iselin?
Nå greier ikke Reidun å blunke vekk tårene lenger, de får renne nedover kinnet i stedet.
– Er du lei deg?
Han setter fingrene i hårmanken og virker usikker på neste trekk.
Hun rister svakt på hodet, tørker tårene og ber ham sitte ned.
Det var naturligvis to sitteunderlag i sekken.
Lasse drikker kakao og spiser appelsin, som om alt er som før.
– Det er ingen annen hytte jeg heller vil tilbringe påsken enn denne her!
Han ser på henne og smiler, det gjør henne varm i hjertet.
Så tar hun sats og spør om det hun egentlig ikke vil vite.
– Er dere sammen? Du og Iselin?
Lasse rødmer lett og setter fra seg koppen med kakao.
– De eneste jentene jeg bryr meg om, er de som bygger trehytter i store furutrær!

Det fjerde egget
av Jorunn Valle

    – Agate, skal du i bursdagsbesøk til Borghild i morgon? spurte Eva i ein friminutt.

    –  Klart eg skal! svarte Agate. 

     Borghild hadde bursdag palmelaurdag, og heile klassen var beden i besøk. Dessutan var dette siste skuledag før påskeferien, så no gledde dei seg til gode feriedagar.

    Dei to klassevenninnene småsprang heimover etter skulen.

     Heime gjekk storebroren til Agate rundt og snakka om byturen dei skulle på om mandagen. Då skulle dei reise med den store dampbåten til byen. Mor deira sydde bunadar på bestilling, og to gongar i året reiste ho til byen for å kjøpe skjortestoff. Og denne gongen skulle barna få vere med. Det var så mykje spennande å sjå og høyre på Dampen! Karl pleide og følgje nøye med på alt mannskapet foretok seg på dekket; der var vinsjar og kranar, og varer vart lessa av, og heist om bord på kvar einaste kai dei kom til. Og på kaiane stod det folk som skulle på, og mannskapet tok imot dei. Dampen fløyta høgt kvar gong den kom til ein ny stad, så då måtte folk vere klare både på land og på dekk. Oppe i messa pleide dei å sitje og ete nistematen, medan dei såg ut på landskapet langs den lange fjorden. Og trisa, som dei kalla servitørdama, kom og serverte dei kaffi i store koppar. Ho hadde så fine klede på seg; svart silkekjole med kvitt forkle, og ei kvit, stiva hette på hovudet. Når det var fint vær pleide dei å sitje på dekket og sole seg og kjenne på den friske sjølufta. Då kom dei også nært innpå dyra, som var på si siste reise. Dei skulle til slaktehuset i byen, og Agate og Karl syntes frykteleg synd på dei. Det pleide alltid å vere nokre sauer, kalvar og eit par kviger om bord.

           Alt dette gjekk Karl rundt og tenkte på denne fredagskvelden. Han hadde bestemt seg for lenge sidan; han ville jobbe som matros på Dampen når han vart stor.

       Dagen etter kledde Agate på seg dei finaste kleda sine, for om ettermiddagen skulle ho til Borghild. Det var ikkje så mykje å få kjøpt i butikken på landsbygda i slutten på 1940-talet, og heller ikkje var det mykje pengar blant folk flest. Familien til Agate var ikkje noko unntak. Men mor til Agate hadde laga seg ein grei tradisjon; kvar gong Agate skulle i besøk, hadde ho med seg fire egg i presang. Og mødrene vart alltid glade for egga.

      Men denne dagen var det eit problem; der var berre tre egg!

   – Berre vent, sa mor. Det fjerde kjem nok.

      Agate gjekk og trakka rundt hønsehusdøra. Ho hadde på seg den fine, raude kjolen, og prøvde så godt ho kunne å ikkje skitne den til. No skulle ho snart i besøk, alt var klart – berre ikkje det fjerde egget.

    Men tida gjekk, og det verka som ingen av hønene hadde tenkt å verpe. No begynte Agate å bli skikkeleg engsteleg. Tenk om hønene enno hadde vinterpausen sin, då kunne det gå mange dagar før dei begynte å verpe igjen!

      Borte i storevegen kom Ingebjørg gåande på veg til besøket. Ho stoppa der som gardsvegen tok av og ropte:

– No må du kome, Agate!

– Eg kan ikkje. Eg ventar på det fjerde egget!

        Så gjekk ho, Det var greit. Alle visste at det skulle vere fire egg, og hønene kunne ingen kommandere.

      Alle mødrene brukte fire egg når dei laga kake, og alle oppskriftene var med fire egg. Kva skulle ho finne på? Tre egg, pluss kva for noko? Kva kunne vege opp for det fjerde egget?

      Agate såg seg omkring, men det var ikkje mykje som eigna seg til bursdagspresang i hagen. Men påskeliljene stod på rekke og rad i beda med knopp – skulle ho plukke ein blomebukett i staden for det fjerde egget? Ho begynte å plukke nokre stilkar, det ville gå ei stund før dei ville springe ut i full blomst – men kva anna kunne ho gjere?

      No tok også mor til å verte bekymra. Det var snart non, og far kom heim frå verkstaden. Han tok seg ein tur innom hønsehuset og godsnakka litt med hønene.

      Borte i skaret kom Herdis.

– No må du kome, Agate – det er seint!

– Eg veit det, men eg må vente til høna har verpa det fjerde egget!

      Så for ho. Ho såg Herdis gå over Kjebrua og opp bakken. No vart det tungt å vere Agate. Ho stod ei stund og ønskte at himmelen måtte ramle ned, eller at eit eller anna måtte hende, slik at det ikkje vart nødvendig med fleire egg.

      Påskeliljene ho hadde plukka hang med hovuda; dei var ingenting å gi bort. Sola stod no over åsen, og far skulle tilbake til verkstaden. Han gjekk innom hønsehuset før han for, og glad kom han i døra.

–  Agate, no er det fjerde egget kome!

       Mor kom ut på trappa med posen der dei tre andre låg og venta. Ho fekk blomebuketten frå Agate. Lukkeleg tok ho dei fire egga og sprang med varsame steg ned brekka, og tok alle dei snarvegane som fanst for å kome i besøket før det var ferdig.

      Det lukta kakao i gangen, og ho høyrde skrålinga frå dei andre barna inne i stova. Andpusten kom ho inn på kjøkkenet til mora i huset, og leverte egga.

     – Vi trudde ikkje du skulle kome, sa ho. Du vart så sein.

    –  Det var høna som var sein, svarte Agate, og tørka dei sveitte hendene sine bak på den raude kjolen, før ho sprang inn til dei andre.

Påskeharen
av Kristine Kvistli

Thailand, påskeaften 1997
Synet som møtte sjåførene da de ankom leiren, hjemsøkte dem resten av livet. En skjelvende gutt lå ved siden av moren. Eller deler av henne. Litt lenger unna, ille tilredt, lå broren. Han pustet så vidt.

Oslo, påskeaften 2023
Munnen er knusktørr, nervene jager, bena rister. Et virvar av tanker gjør det umulig å fokusere.

Jeg kjenner tegnene. De kommer på denne tiden av året. Da invaderes jeg av en intens trang jeg vet er nytteløs å stagge. Men jeg forsøker heller ikke, for i påsken lar jeg lystene løpe fritt og ignorerer pilleglasset med rød trekant.

Påsken er sen og mild i år, og jeg har begynt å sette vinduet på gløtt om natten. Jeg går ut i mørket og kjenner luften klarne hodet slik at jeg kan vende tankene mot påsken da min familie ble utslettet på et makabert, men dog, kunstnerisk vis.

Jeg var ti år da mine foreldre fikk en vanvittig idé om påskeferie i Thailands jungel. Dette var før mobiltelefonenes era, så vi kom til å bli helt isolert fra omverdenen. Min onkel, tante og tenåringskusine ble også med.

Jeg hadde en bror på den tiden. En morbid kar, et par år eldre enn meg og fullstendig venneløs og asosial. Andre skygget unna ham, for det eneste han virket interessert i, var torturmetoder. Jeg tror han prøvde dem ut et par ganger også, i hvert fall på smådyr.

Mor visste at jeg var glad i påsken og trøstet meg med at det var påske i Thailand også. Deretter fulgte hun opp med en håpløs løgn om at den thailandske påskeharen kom hver dag med små overraskelser. Mor hadde alltid vært fantasifull, det har jeg etter henne. Hun fortalte også at et uhyre kom med straffer til de slemme. Det viste seg å være sant.

Vi dro fredag før palmesøndag. Under flyturen fortalte min bror om I straffekolonien. Jeg tror han var usedvanlig intelligent, for ikke mange tolvåringer hadde lest Kafka.

En mur av våt varme møtte oss da vi gikk ut av flyet. Vi fant mennene som skulle kjøre oss ut i jungelen. Turen gikk på humpete veier, og etter flere timer kom vi frem til leiren der trehyttene sto på tynne påler.

Det gikk hardt utover spritlageret den første kvelden. Spesielt godt forsynte far og onkel seg. Da vi andre gikk og la oss, skålte de fremdeles. Jeg fikk ikke sove og ble liggende å tenke. Etter en stund hørte jeg de skulle ta kvelden. De hadde tydeligvis problemer med å manøvrere trappa opp til hytta, og la seg til å sove på bakken.

De glemte å slukke bålet.

Det ble fars endelikt, for vi våknet til lukten av stekt bacon dagen etter. Onkel sov fremdeles. Far var ikke å se. Hadde han stått tidlig opp, felt et dyr med bare nevene og stekt det på bålet? Tanken var selvfølgelig absurd, for han hadde aldri felt et dyr med verken never eller andre redskaper. Det var naturligvis ham baconlukten stammet fra. Vi kunne så vidt ane konturene av ham på det ulmende bålet. Mor besvimte da hun gjenkjente sandalene.

Resten av dagen forløp i øredøvende stillhet. Mor var i sjokk, min kusine skrek hysterisk, jeg syntes hun overdrev, for hun hadde aldri likt far. Onkel døyvet sjokket med sprit og tante gikk frenetisk i sirkler. Broren min tegnet figurer med en pinne i fars aske mens jeg fulgte fascinert med. Jeg forsto ikke hvordan det gikk an å være så gæren.

Palmesøndag våknet vi av tantes febrilske hyl. Onkel var borte. Jeg bidro halvhjertet i letingen og ruslet rundt sammen med min bror. Vi gikk i taushet inntil han sa «Tror du døden har form?». Jeg husker det skremte meg og tenkte «han er farlig». Lørdag kveld fant vi onkel hodeløs under et tre. Der ser du at døden har form, sa min bror da vi senere fant onkels hode på en påle, som et trofé. Det var noe majestetisk over synet.

Dagen etter lå tante stygt skamfert utenfor hytta. Mor skrek at villmenn ville drepe oss alle. Jeg foreslo påskeharen. Da hun hylte at den selvfølgelig ikke fantes, minnet jeg henne på at det var hun som hadde fortalt det. Da besvimte mor for andre gang på tre dager.

Tante manglet en arm, så da broren min serverte flesk og pannekaker på kvelden, valgte jeg å ikke spørre hva det var. Jeg kunne ikke huske at vi kjøpte kjøtt før vi reiste. Det smakte uansett ikke så verst.

Et par dager senere forsvant min kusine. Jeg husker forbauselsen, og må jeg innrømme, lettelsen, da vi oppdaget at hun var borte. Jeg sa at hun sikkert hadde rømt ut i jungelen noe mor mente var helt usannsynlig. Et overnaturlig vesen hadde tatt henne. Jeg motsa henne ikke, men tenkte mitt om hennes logiske kapasitet.

Mor gikk inn i en psykose og jeg trodde hun ville gjøre ende på livet, men der tok jeg feil. Mennesker har en tendens til å klamre seg til livet, uansett hvor grusomt det fortoner seg.

Selv ikke min morbide bror var upåvirket av det makabre synet av mor. Hun ble tatt av dage natt til skjærtorsdag på det mest bestialske vis. Vi fant henne i flere deler.

Langfredag satt min bror og jeg og stirret på hverandre. Jeg kjente på en intens redsel. Vi var ganske like vi to, så da jeg så inn i blikket hans, skjønte jeg hva han tenkte.

Til tross for panikken klarte jeg å beholde roen da jeg fortalte alt. Hvordan jeg satt mors løgn om påskeharen ut i livet, kniven jeg fant, hvordan jeg lempet far over på bålet, lettelsen over at vår kusine hadde forsvunnet av egen vilje. Så dro jeg fram kniven. Min bror kjempet ikke imot. Snarere tvert om, jeg tror han smilte. Deretter arrangerte jeg katastrofescenen. På vei til sivilisasjonen sovnet min bror inn, og jeg pustet lettet ut.

Jeg går målbevisst mot huset innerst i veien. I likhet med meg har de vinduene på gløtt om natten. Et av soverommene er på bakkeplan, vendt mot skogen. Jeg runder hushjørnet, beveger meg stille mot vinduet og hører den tunge pusten til en som sover dypt. Jeg kjenner på kniven, tar på meg kaninørene og klyver gjennom vinduet.

Om lag to minutter senere skriver jeg en blodig hilsen i den råtne påskesnøen,

God påske 

Gamle nupereller og en vaffel på deling!
av Anne S. Wilhelmsen 

Det var engang jeg trodde at alle cafeer var som dette, disse stedene med lyseblå vegger og furumøbler, disse stedene hvor den dype betroelsen ble delt. Venninnen min og jeg hadde funnet vårt sted hvor forelskelser og kjærlighetssorger ble hentet fram, og hvor tårer hadde fått strømme, side om side med latteren.

Dette var i de dagene vi tok for gitt at vi hadde en stamcafe, at vi hadde opplevelsene, at vi hadde en å dele dem med.

Dette er ikke cafeen fra den gang, men det kunne vært det i sin støyende stillhet.

Her er det ingen durende kaffemaskiner, heller ingen brutal radiostemme. Kaffekoppene er store og rause og gjennom blondegardinene skinner solen. Lukten av traktekaffe blander seg med vafler og gamle lopper. Jeg tenker et øyeblikk på vaflene, hvordan de hadde smeltet i munnen som et kyss. Og kaffen fra termokannen, hvordan den hadde smakt av drømmer. Jeg husker hvor sorgløs jeg hadde vært på tross av alle bekymringene.

Dette minner om de gode dagene vi en gang delte. Hun sitter rett overfor meg ved et av bordene. Akkurat som den gang med broderte duker og nupereller, lik et pyntet kaffebord. Atter andre rutete med assosiasjoner til barndommens kjøkken. Alle med skarpe pressekanter fra strykejernet og en fjern tid.

Sjarmerende loppefunn pryder bordene.  Kopper og kar er fylt med vårblomster,

satt opp av hender uten sans for moderne minimalisme.

De tente stearinlysene og de pent brettede serviettene, gjør noe med meg. Jeg tenker at fortsatt er det noen som kjemper, for fred, vennlighet, varme. 

Venninnen min glir rett inn i den nostalgiske atmosfæren.

Hun er også en av disse som ikke følger med tiden.

Jeg husker henne med det usminkede ansiktet og det lange, blonde håret. Det som hun alltid slang bakover. Vi ville vise hva vi mente. – Love not war –  fikk lyse med sine falmede bokstaver på brystet, over slengbuksene. Hvor fin hun hadde vært, hvor fine VI hadde vært, med våre sterke overbevisninger om en verden som kunne reddes.

Hun sender meg et av sine uforbeholdne smil. Jeg ser forbi det grå håret som fortsatt er langt, og de fine rynkene, hvor vakker hun fortsatt er.

Hvor heldige vi er. Ikke alle har et vennskap som vårt, så sterkt, så gammelt. Vi glir rett inn loppekafeen med all sin loslitthet.

Vi smiler til hverandre, tar en skvett av kaffekoppen uten å bry oss om det avslitte blomstermotivet.  Latteren sitter løst og vi deler vaffelplata i to som vi alltid gjør. Nyter med smør og syltetøy.

Gjennom blondegardiner og skitne vinduer prøver påskesola å trenge gjennom. Utenfor oser trafikken forbi. Dagen lever.

Oppmerksomheten vår vendes mot lyset, mot skikkelsen som står utenfor. Hun ser usikker ut, som cafeen skremmer henne. Den gammelmodige kåpen er romslig, som om den beskytter den skjøre kroppen mot verden utenfor. Den fiolette hatten skyggelegger det spede ansiktet som er omkranset av hvite permanentkrøller.

Vakker er hun, men når en sommerfugl flagrer mot henne, løfter hun hodet og vifter den bort.

              I det samme ser vi det !

Det er henne – ansiktet er ikke til å ta feil av –

Synet fremkaller duften av parfymen hennes. Minnet om hvordan hun dynket seg bak ørene før hun skulle inn på rektors kontor.

Jeg lurer på om du husker det…

Undrende ser jeg ut av vinduet, merker at skuldrene mine strammer seg.

• Hun var god på bunnen – sier du ut i luften
• Ja – svarer jeg usikker på om jeg mener det.
• Hun var så glad i lilla, Harriet – lilla garn –
• Husker du sokkene vi strikket! Hun lærte oss å strikke sokker!

Jeg ser klasserommet for meg, badet i et kaldt lys. Og strikkepinnene som vi skulle lære å kjenne. Få et forhold til.

• Hun lærte oss strikkekunsten – sier du –

Jeg lar minnene leve sitt eget liv mens blikket vandrer. Blå keramikk borte i et hjørne!

       –     Jeg har aldri gjort det siden – sier jeg

       –     Husker du vi skulle strikke sokker –

 Jeg skjønner hva hun mener.  -Vi skulle strikke to –

• Jeg strikket aldri to – sier jeg og vet at hun allerede vet det, men det gjør så godt å

 få bekjent det enda en gang!

Hun smiler mot meg, like fandenivolsk som for førti år siden.

• Du viste henne den første om igjen –
• Ja – sier jeg.
• Ser du kruset? – Øynene hennes slår plutselig om.

Det vakreste blå keramikkruset, viser seg fram. Jeg lar meg blende av de runde formene. De fineste nyanser i blått smyger seg rundt konturene i duse linjer.

• Der er kruset ditt! –

Ivrig peker hun mot hjørnet. Stemmen har blitt hviskende som om hun er redd det skal snappes bort, rett foran nesen på oss.

Hun smiler som da hun var femten og ville presentere meg for drømmeprinsen.

Jeg lar henne dra meg med på skattejakt og kjenner på skuldrene som senker seg.            

Vi har dumpet ned i en slitt, gammel vinkelsofa. Den minner om de man krommet seg i foran skjermen, og ”Familien Macahan”, på syttitallet. Putene er nedsittet og det føles som vi havner på gulvet, men oranjefargen har holdt seg takket være de syntetiske trådene i veven.

Stoffet gjør noe med meg, noe jeg ikke liker. Kanskje jeg ikke vil bli værende der på syttitallet. Jeg kikker opp, leter etter noe avledende for å finne tilbake til roen.

Og som ved en ønsketenkning knirker det i gamle hengsler og

inn av døren kommer den eldre damen. Den fine fruen, med fiolett hatt. Den sitter litt på snei og fremhever det velfriserte håret som matcher hatten i en anelse lilla.

I mine øyne blir hun den etterlengtede skuespilleren som skrider over scenen, hun som alle har ventet på.  

Jeg ser ikke lenger det oransje stoffet jeg sitter på, men rullatoren hun parkerer rett innenfor døren – Bare den ikke blir solgt, – tenker jeg, 

Innhyllet av parfyme styrer hun, med ustøe skritt, mot sittegruppen ved sidebordet. Målrettet er hun, som om den nedslitte barokksofaen roper henne til seg.

Hun synker ned i den, selv om den ikke er egnet til dette formålet. Den er nok en av de få klenodiene som har stått i et ”pent” hjem. Et sted hvor man pyntelig satte seg ned, ytterst på kanten og nippet til teen.

Hun sitter, rak, under den krumme ryggen, som en liten jente som venter på noe.

Kan det være en sukkerkringle?  

– Eller kanskje er hun litt større, og hun venter på moren og faren som skal hilse på kjæresten hennes for første gang.

Hun ser spent ut, men puster lettere når mønsteret i sofaen igjen fanger oppmerksomheten. Med sin lille barnehånd ikledd en alt for stor hanske, stryker hun over stoffet.

Som om duften av vafler, ispedd en svunnen tid svever over kafeen, observerer vi at kvinnen ved sidebordet blomstrer. Det at hun må nøye seg med eplekake når hun egentlig vil ha fyrstekake, er ikke helt til å forstå. Heller ikke det at hun må betale trettini kroner for den, men hun betaler uten innsigelser.

Den bleke huden har fått kledelige røde roser. Utav et perlebesatt etui, finner hun møysommelig fram et par briller som hun setter på nesen før hun mysende kikker rundt seg. Et lyseblått blikk som leter. Er det etter noe kjent, eller er det bare etter vennlighet…

Min venninnes gode hjerte ligger utenpå henne og selvfølgelig stopper den gamle

damens blikk, nettopp ved henne.

– Å, der er du jo!- – den tynne stemmen er sprø som om den kan eskalere når som helst. Blikket er sterkt som om det overhodet ikke plager henne å snakke til en vilt fremmed –

– Vil du være så snill å fylle på kaffen min, Eldrid, og husk fløten! –

Eldrid, som visstnok slett ikke var en fremmed, synes hun har fått et bedårende navn.  Hun fyller opp kaffekoppen til den gamle damen og lurer på hvilken rolle hun har ervervet seg, og i hvilken film. Hun sender meg et muntert blikk og setter seg hos sitt nye bekjentskap som distre putter små smuler av kaken i munnen.

             – Vil du ha… — hun legger en bit bort til venninnen min – du vet ikke når du får mat neste gang – – Hun sier det mest til seg selv mens hun studerer den fargesprakende tulipanbuketten i vasen foran seg. 

– Det er så deilig når tulipanene kommer. Du har gitt de for mye vann, Eldrid.

Husker du ikke jeg har sagt at de bare skal ha vann til føttene – –

Hun ser litt anklagende bort på venninnen min –

• Det er rosene som skal ha vann til knærne – – Hun griper hånden som ligger

 tilgjengelig, og grepet er så hardt som om hun vil presse noe ut av henne.

Jeg vet at venninnen min leser tankene mine, men hun bare sitter der, stille. Hun observerer damen som omhyggelig pakker restene av eplekaken inn i en serviett, før hun putter den i den strameibroderte vesken. Hun har sluppet grepet nå, og skuldrene under det burgunderrøde, heklede sjalet, synker sammen.

– – Han kommer vel snart nå, faren din, Anna?

– – Ja – svaret er enkelt. – – Vil du ha mer kaffe, mor? – –

Hun sier det selv om kaffekoppen fortsatt er nesten full. Kanskje tenker hun at ordene

er viktigere enn kaffen.

• – Nei takk, Anna, – – det er så deilig bare å være her,
• men hvor er faren din og hvor er Sofie og lille Bella? –

Stemmen lyder ikke lenger bestemt, men sårbar som hos et engstelig barn.  

Jeg tenker, at DETTE er det bare Marit som kan komme seg ut av.

Jeg ser henne for meg der hun står på den høye fjelltoppen og blir presset utfor.

Jeg ser hun svever og etter endeløse sekunder svarer hun,

og jeg ser hun lander med begge føttene på jorden.

– –  Sofie er ute og går tur med Bella, husker du, og far, han har ennå ikke kommet fra jobben. – –

Nå er det hun som trykker en hånd. Jeg håper ikke hun tar for hardt i, for hånden er skjør som et sprøtt aspeløv.

Øyeblikkene den siste timen, hadde vært innom et annet liv, andre dager. Den gamle kvinnen smiler fredfylt som om hun kunne sovne når som helst. Marit, legger forsiktig et pledd rundt de spisse knærne til ”fruen”. Hun reiser seg og smiler mot meg. Jeg tenker at det finnes bare en Marit. Hun som den siste timen har lyttet, delt, ledd og vist vennlighet.

Igjen knirker det i de gamle dørhengslene.

Blondegardinene gjør et ørlite dansetrinn i det døren åpner seg og slipper inn et pust av bypåsken utenfor. Og så står han der, ved siden av henne, nabodamen vår.

– – God ettermiddag, Harriet – – Han tar henne i armen, så galant som en Rett Butler i moderne utgave, men varsomt som i skjørt porselen

– Der er De – Øynene stråler opp og jeg ser det er Scarlett O`Hara som smiler skjelmsk. – – Ja – -sier han enkelt – – Skal vi dra?

– – Selvfølgelig drar vi, det har vært en så hyggelig aften. —  Hun tar et godt tak i den muskuløse armen idet hun kaster et spørrende blikk på rullatoren som om hun undrer seg på hvorfor han sliter med den.  

– -Adjø da – – Hun nikker og smiler verdig og en tanke nedlatende, jeg tror det må være til Eldrid.

Det blafrer litt i stearinlysene da den gamle døren atter en gang slipper livet inn og de to ut. Med målbevisste skritt, går de sammen i retning bilen hvor ”Solløkka sykehjem” i store, selvlysende bokstaver står skrevet på siden.  

En påske til besvær
av Helene Westby

“Da var det endelig påskeaften!” Stemmen skråler ut av høyttalerne i bilen min. I nøyaktig 364 dager har jeg gledet meg som et barn til denne dagen. Nei, forresten: 365 dager. Det er skuddår i år. Jeg titter raskt mot baksetet der jeg har med den faste esken med påskeegg, quizbøker og premier til den heldige vinneren. Helt siden ungene var små har jeg gjort i stand en påskeeggjakt, noe de heldigvis ikke er for gamle for. Jeg snur meg tilbake igjen mot rattet og gjør meg klar til å kjøre av gårde, den brummer gladelig idet jeg trykker inn startknappen. Her skulle jeg så gjerne ha skrevet vrir om tenningen, men nymotens biler har ikke sånt lenger. De har startknapper og to pedaler.

“Hei på deg,” hvisker jeg til bilen. Jeg klapper den lett på rattet før jeg rygger ut av garasjen. Veien er slapsete og jeg må gi ekstra fart for å komme meg ut mot hovedveien. Akkurat som i fjor, mimrer jeg. Skiltet foran meg sier femti, hodet sier tretti men dashbordet viser trettisyv. Heldigvis kommer det ingen bak, men om det hadde vært tilfelle måtte de bare ha bitt tennene sammen. Det får da være måte på hvor grenseløst man skal kjøre.

Plutselig spytter bilen ut en høylytt symfoni. Jeg skvetter til, slik som jeg alltid gjør, men det er bare introen til Eurovision som spiller fra mobilen min og som nå har koblet seg opp mot bilen.  Jeg ser det står “Stine” fint plassert foran bildet av yngstedatteren min, og jeg velger å bekrefte den inngående samtalen. “Hei, Stinemor. Du, nå er jeg nesten ute på hovedveien. Kan vi ikke -” Mer rekker jeg ikke å si før Stine bryter av. “Pappa, mamma glemte å kjøpe inn til grilling i dag. Alt av pølser og brød og sånt. Også har Heidi fått allergier igjen, og det er ikke noe nesespray igjen. Bilen er på service så vi får ikke kjøpt selv.. Kan du vær så vær så snill kjøpe med på veien?” Jeg sukker lett, men henter meg raskt inn igjen. Det er typisk av moren hennes å glemme sånne ting. Også selvsagt er det allergier, det skjer jo hvert år. Jeg husker det altfor godt fra da vi selv var gift, hvor vanskelig er det å være litt mer forberedt? Jeg puster lett inn og ut noen ganger. “Ja, det skal jeg ordne. Er det noe mer jeg skal kjøpe når jeg først er i gang?” Stine stopper opp litt, nølende før hun til slutt svarer: “nei.” Vi legger på. Mens jeg ruller ned mot krysset ved hovedveien stusser jeg litt over samtalen. Stine pleier da aldri å nøle? Jaja, det er jo påskeaften. Hun har nok bare sommerfugler i magen.

Jeg parkerer utafor Extra og spaserer inn. Jeg rasker med meg en kurv og finner raskt frem til alle varene, de står jo på sin vante plass. Godt at noen klarer å ha kontroll, tenker jeg mens jeg slenger oppi enda en pølsepakke. Man kan aldri kjøpe for mange pølser, det vet jeg alt om. Jeg velger å betale i kassa. Det kan være det samme hvor moderne jeg ellers er med elbil og iPhone X, selvbetjent nekter jeg plent å ta i bruk. Jeg ber i siste liten mannen i kassa om en nesespray, sier ja takk til pose og nei takk til kvittering og tusler ut. Bare en liten stund til påskemoroa kan begynne!

Vel ute på parkeringsplassen merker jeg det vibrere i lomma. Det tar en stund før jeg innser at det er mobilen som ringer, så det står at jeg har et ubesvart anrop fra Heidi. Det var da som bare pokker, tenker jeg. En ting er nå det at eldstedattera mi studerer i Bergen, men når a først er hjemme må hun vel vite at jeg er innom butikken og på vei til dem? Jeg ringer tilbake. Etter bare to duringer svarer hun muntert. “Hei, pappa!” Da det er stille en stund i påvente av et spørsmål som ikke kommer, svarer jeg hei tilbake. “Du, du husket vel at jeg ikke tåler vanlig nesespray?” Jeg sparker foten hardt inni forhjulet på bilen. Jeg angrer umiddelbart og stryker bilen over taket. Jeg husker det nå, Heidi skal selvsagt ha saltvannsspray. Jeg snur tvert om og spaserer rett bort til kassa. Den samme gutten står der fremdeles og jeg serverer han et keitete smil og unnskylder meg mumlende mens jeg fisker frem nesesprayen fra posen. “Jeg skulle gjerne ha byttet denne imot en saltvannsspray.” Gutten ser spørrende på meg. “Da trenger jeg en kvittering.” Jeg leter gjennom posen, er til slutt nødt til å legge varene på rullebåndet. Det er ikke frem til den siste pølsepakka dras opp at jeg husker jeg ikke fikk noen kvittering. “Den ligger vel i kassaapparatet ditt eller i søppelbøtta,” sier jeg og smiler igjen. Gutten rister på hodet. “Ingen kvittering, ingen bytte.” Smilet mitt blekner. “Men hør her da, gutt, jeg var jo her for to minutter siden. Du husker vel at jeg kjøpte en nesespray?” Igjen ristes det på hodet. “Er mange kunder innom her, vøtt.” Jeg ser kun en dame med rullator. Jeg forsøker flere ganger men gutten står på sitt, og til slutt er jeg nødt til å dra frem lommeboka atter en gang. “En saltvannsspray, takk.” Gutten overrekker meg en og med et smil spør han meg så pent han bare kan. “Kvittering?”

Jeg sklir nesten av veien når jeg er fremme utenfor huset deres. Rett utenfor, der står bilen. Den knallblå Opelen som vi kjøpte siste året før vi ble skilt. Den som jeg gladelig lot hun overta siden jeg liker å ta beina fatt uansett. Jeg merker at kinnene mine blusser opp i speilet, ikke langt unna fargen til en tomat, så jeg velger å parkere ved siden av bilen. Jeg rasker med meg varene og esken før jeg går mot huset. Jeg passerer postkassestativet og ripsbuskene uten rips. Mer merker jeg ikke før jeg faller. Hersens is, tenker jeg og tørker av meg på buksa. Heldigvis har jeg ikke egg med meg. Ikke de vanlige, hvert fall.

“Ho ho” hører jeg fra gangen når jeg omsider har karret meg opp trappa. Her lyver de så det renner til meg, attpåtil skal de koste på seg denne overøsende gleden? Døra går opp og både mor og døtre står i døråpningen, alle med store glis klistret på ansiktene. I hendene holder Stine et A4 ark med skriblerier på. Jeg klarer bare å tyde rebus før en indre lyspære tennes. Telefonsamtalene, bilen, nesesprayen. Selvfølgelig, at jeg ikke hadde kommet på det før nå!

Påskeharene
av Vigdis Engen

Veien ble brattere og smalere. Lill var sliten etter to timer bak rattet, og kviet seg til den siste kilometeren opp til hytta. Hun gledet seg til å komme fram, samtidig gruet hun seg for å se igjen hytta for første gang siden hun ble enke. Påsken nærmet seg, og det var snart et år siden hun hadde vært her oppe.  Da hadde Tor vært med. De hadde begge visst at det var deres siste påske sammen. Sorgen og vemodet hadde vært der, men de hadde også følt en ny nærhet og omsorg for hverandre, som om begge ville at det siste kapitlet skulle bli deres beste. Noen uker senere hadde Tor sovnet inn. Lill tørket vekk noen tårer. Litt senere kjørte hun inn foran hytta. Heldigvis var snøen på gårdsplassen brøytet, takket være avtalen hun hadde med en bonde nede i bygda.

Hun nølte litt før hun låste seg inn i hytta. Den innestengte lufta slo imot henne. Synet av Tors kofte på knaggen, gjorde noe med henne. Plutselig savnet hun ham mer enn på lenge. Var det lurt å dra opp hit alene? Men hytta skulle selges, og hun måtte rydde her. Lill fyrte opp i peisen, fikk opp vinduene og luftet ut. Etterpå satte hun seg ned med en kopp te, og så seg rundt i stua, som rommet så mange gode minner. Hun kikket på bildet av Tor på peishylla. De hadde alltid feiret påske her oppe. Det hadde vært høytiden de begge hadde satt mest pris på. Nå satt hun her alene, og skulle altså selge hytta. De hadde ikke fått barn, så det var ingen som kunne ta over, eller hjelpe henne. Hun innså at hun ikke maktet å holde alt ved like.  Taket måtte skiftes til sommeren, og hytta måtte males. Hun sukket tungt. I morgen måtte hun starte oppryddingen. 

Men dagen etter kom hun ikke i gang.  Hun tok en skitur i stedet. Den gjorde godt, og etterpå begynte hun så smått å rydde. Men det var ikke mye hun fikk gjort. Det endte med at hun satte seg med ei bok.  – Tenk om jeg kunne beholde hytta, sa hun, og sukket tungt. Hun ble kvalm ved tanken på at dette var siste påsken hun var her oppe.

De neste dagene fikk hun ikke gjort annet enn å pakke ned Tors klær, som hun skulle gi til en brukthandel.

Så kom påskeaften. Minnene strømmet på. Tor hadde bestandig gjemt en ting til henne, i eller rundt hytta, som hun måtte lete opp. Som regel hadde det vært ei flaske vin, eller konfekt. Like moro hadde det vært hver gang. Og hun hadde gjort det samme for ham, før de stekte lammelår, som også var en tradisjon.

– Vi er jo hverandres påskehare vi, hadde Tor alltid sagt, og de hadde nesten blitt som barn igjen. Nå var det påskeaften, men hun så ikke vitsen med å være sin egen påskehare. Hun dro så vidt på smilebåndet ved tanken.  Men lammelår skulle hun ha. Hun hadde så vidt fått det inn i ovnen, da det banket på vinduet. Lill kikket ut, og der sto det to barn, utkledd som harer. De vinket til henne med hver sin kurv. – Kom ut, ropte de i kor, det er påskeharene som vil gi deg noe. Lill gikk ut og to små «harer» hoppet fram, og ga henne kurvene, som inneholdt fargede marsipanegg. – Vi har lagd de selv, sa den ene. – Med god hjelp fra mamma og pappa, sa den andre. – Så fine de er, sa Lill, vil dere bli med inn og få litt å drikke. Ungene tok av seg harekostymene før de gikk inn, og avslørte at det var en gutt og en jente. – Er du her alene, spurte de. Lill nikket, og fortalte at mannen hennes var død. – Oi, så trist, sa jenta. Gutten nikket. -Jeg heter Simon, sa han.  – Og jeg heter Sara, sa jenta. – Vi har leid hytte her i år. Vi håper vi kan kjøpe vår egen en gang, for det er så fint her oppe, la hun til.  – Mor og far kommer egentlig fra Syria, men vi er født i Norge, sa Simen. – Og elsker snø og vinter, sa de nesten i munnen på hverandre. – Og det gjør mamma og pappa også. Pappa elsker å kjøre slalåm, men mamma vil helst gå på bortover-ski. Så lo de begge to, og drakk opp resten av saften. – Men nå må vi gå, de venter nok på oss. Da banket det på døra. – Det er sikkert mamma, sa Simen. Og det var det. Hun kom inn og hilste på Lill, og beklaget hvis ungene hadde forstyrret påskefreden. Lill ristet på hodet. – Absolutt ikke, jeg er alene, så det var trivelig å få besøk av to søte, snille påskeharer. – Venter du besøk, sa mammaen, som het Nadja. Lill ristet på hodet. – Men da kan du bli med til oss, vi skal spise syrisk mat i kveld. Lill smilte. – Takk for tilbudet, men jeg er i gang med min tradisjon, sa hun, og pekte på lammelåret i ovnen.  – Kan vi ikke slå våre tradisjoner sammen da, sa Nadja. – Jo, så spennende, ropte Sara. – Vi har ingen besteforeldre, så kanskje du kan være reservebestemor. – Hysj da, sa Nadja, hun har kanskje egne barnebarn. Lill ristet på hodet. – Nei, det ble dessverre ikke slik. Så jeg vil gjerne bli kjent med dere. – Velkommen skal du være, sa Nadja.  Lill smilte. –   Da kommer jeg så fort lammelåret er ferdig

Noen timer senere følte Lill som om hun alltid hadde kjent familien. De pratet om alt og ingen ting.  Det viste seg at pappa Said var tømrer. Da han hørte at Lill tenkte å selge hytta, på grunn av alt vedlikeholdet, tilbød han seg å fikse taket, og Nadja tilbød seg å hjelpe til å male. – Så kan du beholde hytta i mange år framover, la hun til. Lill tenkte seg litt om, men ganske fort, takket hun ja. – Men da kan dere bruke hytta så mye dere vil, og jeg ønsker at vi også kan være her sammen. – Hurra, ropte ungene. – Så har vi en bestemor å feriere sammen med, slik som vennene våre har. -Og jeg føler at jeg har fått en ny, liten familie, sa Lill og måtte tørke vekk en liten påsketåre. – Det var nok påskeharene som ordnet det slik, sa Nadja, og ga Lill en klem.

Da Lill, stappmett av syrisk og norsk mat, kom tilbake til sin hytte, satte hun seg ned, og så på bildet av Tor. – God påske, min kjære, hvisket hun. – Nå har jeg fått den familien vi savnet i alle år. Bare så synd at du ikke fikk oppleve det. Da syntes hun at han smilte litt bredere, og blunket lurt til henne. Hun satte fra seg bildet, og følte at hun endelig var i ferd med å gå videre i livet uten Tor ved sin side.

Drittonsdag, dagen før skjærtorsdag
av Irene Haug

Jeg har ingen Jesus i mitt liv. Ingen andre, heller. Derfor blir jul og påske bare dumt.

Påske får deg til å smile? Bare koselige minner, sol, ski, kvikk lunsj, appelsin og all den andre dritten man forbinder med høytiden.

De fleste ord man kan sette “jul” foran, kan man sette “påske” foran. Så kan man bytte ut julegaver med påskeegg. Den ene høytiden markerer Jesu fødsel, den andre markerer Jesu død. Fortsatt går man rundt å gjør det, i 2023.

Ferie er for de som har jobb, eller går på skole. Vi andre merker ikke forskjell på hverdag og ferie. Bortsett fra at butikkene stenger. Forresten, vi merker forskjell, for i ferier blir det ekstra merkbart at man er alene. Selv om jeg ikke har sosiale medier, så er det ikke til å unngå å merke at folk er ekstra glade, mer samlet og det er en helt annen energi i samfunnet for øvrig.

Jeg bor i blokk. Omringet av folk. Kjempeensom.

Livet ville det slik. Trøster meg med det. Det er så vanskelig om jeg skal ta skylda for det selv. På den måten kunne det vært greit og vært religiøs, så hadde man hatt noen å skylde på. Herrens veier er visstnok uransakelige.

Mine foreldre er døde. Jeg har ingen søsken. Ingen jobb. Ingen venner. Om du spør, så kan jeg ikke svare på hvorfor. Men du skal vite at det er mange av oss. Har du sett eller hørt naboen hatt besøk noen gang?

Det er vondt å ikke være brukbar. Ikke kunne brukes til noe. Det høres kanskje ut som sauter, men det er fordi du har det bedre. Har man det slik som meg, så forstår man. Om du hadde gått litt i mine sko, ville du kanskje fått ekstreme gnagsår. Vonde sko er ikke gode å gå i.

Påsken er verst. Den er så uforutsigbar. Kunne den bare komme på samme tid hvert år, slik som julen. Men, nei, da, den kan komme mellom 22.mars og 25.april. Det er selvsagt best jo tidligere det er.

Selvsagt feiret vi påske da jeg var liten jente. Jeg legger vekt på feiret, for mamma og pappa feiret med å drikke seg fulle, krangle og sloss. Men lammelår det spiste vi. Jeg blir uvel av lukten.

I dag er det “drittonsdag”. Dagen før skjærtorsdag. Jeg handlet på butikken i dag, så jeg har til “endeligtirsdag”, dagen etter andre påskedag. Alt som det står “påske” på er dobbelt så dyrt som alt annet. Helt til om fjorten dager, da er det på tilbud.

Jeg er glad i påskekrim. Litt mord og spenning matcher godt tankene mine. I tankene har jeg drept mange. I en blokk er det mange mennesker, og mange som er fryktelig irriterende.

Rett over gangen bor en familie. De er ikke norske. Det er lett å se og høre. De er ikke så irriterende. Kona smiler med veldig hvite tenner. Jenta demmes ville jeg sagt var nydelig om det var i vokabularet mitt. De har bodd der et par år.

Overfor meg bor det et par som går fryktelig tungt. Banker hælene ned i gulvet sitt, uten å ta hensyn til at det er taket mitt. Sist jeg så henne hadde hun kul på magen. Jippi.

Før i tiden var det kun på NRK man kunne se påskekrim, og det var et fast tidspunkt man måtte sette seg foran tv-en for å få det med seg. Det var de eneste gangene de var samlet som familie. Foreldrene drakk, men de var i alle fall stille innimellom kranglingen over hvem morderen var.

Nå kan man se hva man vil, når man vil. Ingenting er spesielt lenger, man skal ha det når man vil ha det.

Fjordlandkjøttkaker er gode. Begynner å bli dyre nå, men så lenge jeg har råd, skal jeg unne meg god mat. Jeg tar med meg begeret til godstolen. Den begynner å bli tung å komme seg opp av, men den er så god å sove i.

Jeg kan ikke huske sist jeg hørte ringeklokka. Som regel holder lappen på døra de fleste unna.

“Ingen halloween, ingen loddselgere, ingen bøssebærere, ingen tomflasker.” Tilført med tusj; “og ingen religiøse vitner.”

Om jeg ikke åpner vil de gå. Jeg slår på TV-en. Det ringer på igjen. En sånn lang lyd som betyr “jeg går ikke før du åpner.”

Jeg kommer meg opp på tredje forsøk og legger en plan på vei til døren. Åpne, si “nei, takk”, og slenge den igjen. Rett i fleisen på den som står der ute.

Et par brunsvarte øyne i midjehøyde stirrer på meg. Over et stort, hvitt glis. Omkranset av viltre, sorte krøller. Planen går i vasken. Døren blir stående oppe.

“Ja?” Jeg ser meg rundt i korridoren.

En liten, brun neve strekker seg imot meg. Det er umulig å ikke ta den. Jenta drar meg med seg til sin dør. Det ville være så lett å dra til meg hånden og gå hjem igjen. Hun er ikke så sterk, jentungen.

Det lukter sterkt der inne. Ikke fælt, bare fremmed. Jeg har kjent det før, i oppgangen, men her er den mye sterkere. Lukter til og med bedre enn kjøttkakene.

Den smilende moren møter meg med utstrakte armer. Det lukter kokos av håret hennes. Jeg kan ikke huske sist jeg fikk en klem. Kanskje dette er den første. Over skulderen hennes ser jeg mannen stå ved et bord fylt med mat som antagelig har forårsaket lukten. Svært så blide denne familien er.

Jeg kommer til meg selv i leiligheten min noen timer senere. Hva skjedde der, egentlig? Hvordan var det mulig å føle seg hjemme i en så fremmed verden? Jeg går på kjøkkenet med de kalde kjøttkakene. Kaster de i søpla, selv om de kan varmes opp neste dag. De inviterte meg tilbake i morgen.

I en eske på kottet finner jeg en påskekylling som jeg lagde på barneskolen. Jeg ga den aldri til mamma. Nå henger jeg den opp i vinduet. Den spinner rundt en stund før den stanser med den store, gule halefjæren mot meg.

Påske, vår og hunder
av Elena Guttormsen

I slutten av november, når sola gjemmer seg bak horisonten her i nord, er det som om hele verden blir dekket av et ugjennomtrengelig teppe. Lyset kommer ikke tilbake før om mange uker. Imens prøver vi å holde liv i lyset ved å minnes om skogens sus, lukten av grillmat og den gjenoppståtte solas takknemlige jubel. Vi leter etter lysglimt midt i blåtimen, når ildkulen på himmelen gjør et tappert forsøk på å oppheve vinterens forbannelse.

Etter to år med frykt for nytt virus og delvis nedstengt samfunn, trengte vi sårt noen lysere tider. Utslitt av ensomhet og videomøter lengter vi som gale etter tidenes vår, men så skulle det visst ikke bli slik likevel. Mørket flytter fra Finnmarksvidda rett inn i våre hjerter – et brutalt angrep på noen som befinner seg bare et steinkast unna. Våre venner og bekjente med tomhet i hjerte og splinter av lykke i hjemlandet sitt. Så har det plutselig gått ett år, uten at mørket lettet.  

Gjennom denne håpløsheten høres en lyd full av ren glede. En glede fri fra alle bekymringer om sykdom, politikk og miljø. Uling. En drøy måned før påska fylles Finnmark til randen med firbeinte, ulvelignende skapninger med logrende haler. Topptrente atleter som tar sine eiere på en uforglemmelig reise, der mennesket, hundene og naturen spiller på lag for å temme været og terrenget. Hundrevis av hundemunner åpner seg i takt og synger en takkelåt for naturen, hverandre og vinterens vakreste eventyr – Finnmarksløpet.

Når starten går, vet de enda ikke at det vil komme øyeblikk de de helst ville være foruten. Øyeblikk, minutter og timer med slit gjennom snøskavler og opp lange, seige bakker. Glimt av søvn, eller er de kanskje våkne? Akkurat som sola slipper ut litt mer lys for hver dag, vil hver eneste meter de tilbakelegger på den langstrakte vidda, bringe dem nærmere målet. På veien lurer mørket som søker å erobre hjerte og sinn, kjempe oss ned og holde oss der med en herskers makt.

Hva drømmer hundene om der de ligger under stjernehimmelen med såre poter og øyne som glir igjen? Hva er det vi alle drømmer om i denne mørke tiden? Drømmer er nemlig noe veldig fint, uansett hva som er i dem. De bringer håp om en lys fremtid, får oss til å forstå oss selv.

Flere tusen kilometer unna kjemper helt andre hunder og deres mennesker om den gjeveste prisen – seieren i Iditarod. I år er det tøft. Noen blir nesten blåst på Beringhavet og andre må søke ly i hytter, selv om det ikke er lov. Likevel fortsetter de, meter for meter, helt til de kommer til sin endestasjon. Øyeblikkene som ikke bringer annet enn slit og smerte kan gjerne glemmes når seieren er innen rekkevidde.

Men hva er egentlig seier? Er det å være først, raskest og best? Å motta pengegevinst og ære, eller å øke tilhengerskare? Verdens hyppigst kjøpte bok har lært oss at selv de mest ivrige tilhengerne plutselig kan vende ryggen til den de har forgudet i lang tid. I stedet for å være trofast hos Jesus i den vanskelige tiden, ble han fristet til å velge noe som heller gagnet ham der og da, om så i et kort øyeblikk. Penger vant over troen og løftene, akkurat som det veldig ofte gjør for mange av oss.

Hvis Judas hadde vært en av tolv hunder i Jesus’ hundespann, ville han ha plutselig stoppet, snudd seg og bitt føreren i foten. Hunder har ingen begrep om materielle goder. Lojaliteten trumfer det meste, også sult, lidelse og smerte. De er prisgitt sin eiers nåde, og de er lojale mot hverandre. Det godt smurte maskineriet ved navnet hundespann fungerer kun når alle drar i samme retning.

I motsetning til hunder, feiler vi med nettopp dette gang på gang. Vi går alle under den samme himmelen, og ingen er evig. Hvor mange har ikke angret bittert på å ikke ha vært med åpen, ærlig og lojal mot menneskene rundt, når de ligger for døden? Materielle goder har plutselig ingen betydning eller verdi.

Påsken er bare noen få dager unna. En påminnelse om ham som gikk den vanskelige veien gjennom lidelse og død slik at vi andre kan vandre i hans lys. Lidelsene i forkant var det som bidro til oppstandelsen. På samme måte vil mørket vi må gjennom ofte være selve nøkkelen til frihet og sinnsro. Vi krummer ryggen, stopper litt og oppfatter hvert steg framover som en liten seier. Som Finnmarksløpets hunder jobber vi meter for meter gjennom det islagte landskapet i motvind. Så er plutselig målstreken der, og alt er akkurat som vi forestilte oss.

Gjennom de siste krumspring fra vinteren med sure vindkast, smeltende snøskavler og snøfokk brøyter vi oss vei mot midnattssola. Tiden vil stoppe opp, og Finnmark vil bade i lys døgnet rundt i to måneder. Da vil vi endelig oppleve de lyse øyeblikkene vi har lett etter: overnattinger i hengekøya, nattlige fisketurer og bading i det klare, iskalde fjellvannet. Lys fra gravlyktene på kirkegården – minner om våre kjære som gikk foran.

Noen av oss vil oppsøke en påskegudstjeneste og høre prestens ord om at Jesus er verdens lys. Noen andre igjen vil feire vårblot med våre førkristne forfedre, og atter andre kommer til å dra til påskefjellet, utstyrt med bålkaffe og appelsinsjokolade. Selv om mørket som har fylt verdenen ikke forsvinner helt akkurat denne våren, vil det komme en dag der lyset kommer seirende ut, der vi vil gå seirende over målstreken.

Jeg sitter med en rykende kopp kakao i hånden og ser ned på Nordlyskatedralen ut av kontorvinduet. De fleste spannene har kommet i mål. Jeg har tatt noen av dem imot som frivillig dagen før. Nå står flere av de firbeinte heltene parkert ved kirka og myser i den enda kjølige sola.

Jeg nynner Alf Prøysens kjente sang i en litt modifisert skikkelse:

Att med kirka står mange hunder

Flinke hunder, raske hunder

Hele verden er bare hunder

Kom nå frem og kos med dem.

Jeg lukker kontoret og springer ned for å følge min egen anbefaling. Det er vår. Det er hunder. Og snart er det påske.

Påskegjengen
av Mina Mae Høydal

Noe kaldt og vått rant ned nakken hennes. Bjørg våknet med et rykk. Lyset var skarpt og stakk henne i øynene. Munnen hennes var tørr, og hun kjente med ett at noe var galt. En verkende smerte pulserte oppover høyrebenet hennes. Hun forsøkte å reise seg, men ble møtt med en stikkende smerte i ribbeina. Hun prøvde å huske hva som hadde skjedd, men alt føltes så tåkete. Hun skvatt til da enda en kald dråpe traff henne i nakken. Hun myste opp på en rekke faretruende istapper som pekte ned mot henne. Bjørg så seg rundt og observerte terrenget. Hun satt sammenkrøpet inntil et skur midt i skogen. Påskesola var så sterk at det øverste laget av snøen var blitt hard og speilglatt. Hun samlet kreftene og krabbet seg sakte og smertefullt opp. Hvor er jeg? Den mentale tåken lettet litt, og små glimt skjøt frem i hjernen. Hun hadde tatt flyet fra Oslo for å feire påske sammen med venninnene sine. De hadde mast på henne i flere år om at hun måtte ta seg en pause fra jobben, og Bjørg hadde endelig gitt etter. Maria hadde tatt ansvar for planleggingen, og hadde leid en gammel trehytte i Åseral. Ta med dere ski og vin, så fikser jeg resten. Bjørg hørte stemmen hennes tydelig i hodet. Skyldfølelsen stakk i brystet hennes.

Jentene hadde akkurat kjørt fra matbutikken med full bil. De hadde fylt opp fem handleposer til tross for at de kun skulle være der i to netter. Radioen i den gamle leiebilen var på full guffe, og det hadde føltes så godt å være samlet igjen. Da de kom frem til hytta var det så kaldt at man kunne se sin egen pust innendørs. Frida hadde startet bålet i peisen, og de andre hadde begynt å re opp sengene og kutte grønnsaker til middagen. De skulle ha taco, og deretter spille kortspill og drikke vin. Bjørg lå under et tykt teppe på den lille 70-talls sofaen og snakket med Elisabeth. De lo av den illeluktende mannen på matbutikken som liknet den kjente seriemorderen Jeffrey Dahmer. Den svette luggen og de retro brillene hadde visst gjort inntrykk på dem begge. Man må passe seg i sånne små bygder som dette, det er jo et typisk seriemorder-sted. Hadde Frida ropt fra kjøkkenet. Ikke si sånt! Skrek Maria og jagde etter henne med stekespaden.

Jentene hadde spist og drukket utover kvelden og alle hadde kjent seg søvnige innen midnatt. Vi er blitt gamle bestemødre! Ropte Elisabeth, og de andre protesterte i kor. Da de hadde ryddet opp etter seg, og pusset tennene etter tur var bålet blitt en klump med aske og glør. Skynd deg ut før det slukner Maria! Det er din tur til å hente ved. Hadde noen ropt, og så hadde Maria dratt ut i vedskjulet. Det var da kvelden tok en brå vending.

Bjørg tok seg på pannen, og kjente en ilende smerte i skallen. Hun husket at de hadde begynt å bli urolige da det hadde gått ti minutter og Maria enda ikke hadde returnert med veden. Noen må gå for å sjekke. Hadde Frida insistert, men ingen turte å gå ut i mørket alene. De skulle akkurat til å ta en runde med stein-saks-papir da de hørte et dunk fra utsiden. De stirret på hverandre med vide øyne. Bjørg var ingen naturlig leder, men åpnet allikevel forsiktig døren, og dro frem en gammel lommelykt for å lyse vei. Hun pekte febrilsk rundt med den, men så bare spor i snøen. Vi må ut! Hadde hun ropt til de andre. Sammen listet de seg rundt hytta, men fant ingenting. De løp tilbake til hytta, men oppdaget raskt at det ikke var telefondekning. Nærmeste hus er ti minutter unna. Frida så på dem med et bestemt blikk. De kom seg ned til bunnen av bakken foran hytta da det plutselig ble svart.

Bjørg prøvde å huske, men ingenting kom. Det stakk i ribbeina igjen, og Bjørg lukket øynene. Hun hadde kommet seg ut av skogen nå, og stod ved en liten grusvei som ledet til et nabolag. Hun vaklet over til det første huset hun så. En gammel Volvo stod parkert ved siden av døren, og en snøskuter gløttet frem under en presenning i tilhengeren. Påskeliljer prydet en liten vase i vinduskarmen. Døren åpnet seg forsiktig til et varmt ansikt som så forundret på henne. Hun var så oppskaket at ordene stokket seg sammen, men damen så ut til å skjønne alvoret og vinket henne inn i stuen. Bjørg fikk låne toalettet, og i speilet stirret et skittent og blodig ansikt tilbake på henne. En dyp uro danset i magen hennes da hun tenkte på hva hennes lamme kropp hadde opplevd uten henne i natt. Og hvis hun så slik ut, hvor var de andre? Maria… Hun kjente tarmen vrenge seg. Hvorfor dro vi på denne fordømte turen? En hytte i skogen uten dekning? For en tåpelig idé! Bjørg angret med det samme. Maria hadde jo bare ønsket å samle gjengen igjen. Jentene hadde møttes hver påske siden ungdomsskolen, og hadde alltid feiret med kortspill og ski. De siste tre påskene hadde hun tilbrakt alene foran dataen, og så satt på en episode av Poirot før hun la seg. Påsken var ikke den samme uten vafler, skiturer, og endeløse runder av «gin rummy» med hennes beste venner.  

Hun skulle ha tatt seg fri for å se dem mer. Bjørg satt fremoverlent med ansiktet i hendene da hun forklarte det som hadde hendt til politiet. De kjørte henne tilbake til hytta for å undersøke videre, og ba henne vente i bilen imens. Bjørg stirret ut fra baksetet og så politibetjentene sirkle rundt hytta som haier. Det var ingenting der. En halvtime passerte, og enda en bil ankom åstedet. Åstedet! Bjørg svelget et hikst. Hun ville ikke tenke på det som en mulighet engang. De gikk ut i skogen, men returnerte like tomhendte som de hadde vært på vei inn. Hun prøvde å huske mer, et lite glimt av gjerningspersonen var nok til å gi politiet en retning. En frisyre, høyde, et slags kjennetegn eller merke. Et merke på ansiktet… Bjørg frøs til, bildet traff henne som et lynnedslag. Med ett så hun ham for seg. Et tåkete minne, men hun kunne se ansiktet tydelig. Han stod bøyd over henne og slo ned med en slags kølle. Bjørg kjente at det stakk i brystkassa igjen, hun hev seg ut av bilen. For et grusomt syn. Hun ville ikke at dette minnet skulle tilhøre henne, men hun klarte ikke å få bort synet av ham. Noe virket kjent med ansiktet hans. Bjørg prøvde å lokke frem flere minner. Der! Hun stod stiv som en stokk i snøen. Hjertet hennes hamret. Hun skjønte med ett at de ikke kom til å finne jentene. Hvem ville vel tro på henne? Hun falt på knærne og lot seg overtas av sine emosjoner. Et betjent subbet bort og rakk frem hånden mot Bjørg. Hun så opp på ham og prøvde å holde masken. Det skjeggete ansiktet stirret ned på henne. Øynene møtte hennes og blikket hennes falt på den store føflekken på kinnet hans.

Gåsungene
av Marit Røed

Jeg kjenner varmen siger inn i kroppen her jeg ligger. Endelig vår. Kroppen er stiv og støl etter en lang og dyp søvn. Sulten gnager, og jeg vet at jeg må få i meg mat så fort som mulig. Hvis ikke så dør jeg. Mitt oppdrag her på jorda er å bringe slekten videre. Og jorda den trenger oss. Uten meg og min slekt kan det bli tøffe tider i framtiden. Jeg strekker på bena før jeg begynner å grave meg ut av mitt lune rede. Etter kort tid ser jeg sola for første gang i år. Den blender meg som et nyfødt barn som har ligget i mørke i ni måneder. Jeg har ligget i mørke i nesten syv måneder, uten mat og drikke, og nå er jeg sulten. Får jeg ikke næring i løpet av kort tid, da dør jeg. Jeg har visst glemt å presentere meg, jeg er dronning og mitt navn er lys jordhumle, født i fjor høst. Det er vel en sannhet med modifikasjoner. Min mor fødte meg ikke, hun la egg og hun hadde flittige arbeidere som stelte meg fra egg til larve og videre til fullkommen humle. Så ble jeg sendt ut av humlebolet for å finne meg en kjæreste så fort som mulig. Det var mange å velge mellom, men jeg tror jeg valgte dronen med de beste genene. Og nå er jeg «gravid», snart alenemor og skal finne meg en bolig hvor jeg skal legge eggene jeg bærer på. Et forlatt musehi eller en tom fuglekasse er supre alternativer. Men det er mat som er første prioritet! Jeg suser avgårde på jakt etter bla krokus, perleblomst, og scilla. Blomster som er elsket av alle generasjonene før meg. Og som vil være redningen for alle generasjoner etter meg når de våkner etter vinterdvalen. Endelig, der foran meg ligger en innbydende buffet av krokus, påskeliljer og scilla så langt øye kan se. Takk kjære fru Sivertsen som eier denne fantastiske hagen. Jeg er visst ikke den eneste som er på fru Sivertsen hagebuffet i dag, flere lyse, og mørke jordhumler slåss allerede om maten. Jeg prøver meg på en påskelilje som står så fristende og lokker på meg, men der har en av de andre dronningene nettopp vært. Og sånn fortsetter det, ikke noe «mat» igjen. Nå haster det, sulten gnager og energien tappes for hver meter jeg flyr. Men se der kommer jo lille Kristine med favnen full av gåsunger. Hun har vært ute og hentet gåsunger for å pynte til påske. Jeg lander midt i «buketten», matfatet, pollen og nektar i store mengder. Endelig kan jeg spise meg mett. Energinivået stiger, og jeg jeg kjenner på kroppen at nå skal jeg klare alt det som ligger foran meg. Kunne jeg bare snakke med henne, så hun kunne fortelle meg hvor hun har funnet alle gåsungene fulle av næring. Hun lar meg spise meg mett. Vifter meg ikke bort, som så mange gjør. Jeg er jo ikke farlig, jeg stikker bare hvis noen truer meg eller hvis noen prøver å ødelegge det hjemmet jeg skal bygge opp. Det forstår Kristine, hun er ikke redd meg.  Jeg takker på mitt humlespråk for pollen og nektar og flyr videre på jakt etter stedet hvor Kristine har hentet sine vakre og næringsrike gåsunger fra en selje i nærheten. Trist observerer jeg flere seljetrær liggende på bakken. Hogget ned i åkerkanter og skoger for å rydde plass til andre vekster. Uten tanke på meg og alle de andre dronningene som lengter etter et næringsrikt måltid etter vår Tornerose søvn. Hvis de visste hvor avhengig de er av meg og min slekt hadde de vernet om hver eneste selje de kunne råde over. Hvem vil vel ikke ha jordbær, bringebær, epler, pærer, plommer, erter og bønner. Forstår de ikke at vi flyr fra hannblomst til hunnblomst og pollinerer, sørger for at vekstene bærer frukter som menneskeheten kan nyte? Men tilbake til jakten etter selje som enda står på rot. Kristine fant den, da må den finnes i nærheten. Jeg bruker alle mine humlesanser og lykkes endelig i jakten. Selje med struttende gåsunger lyser mot meg i skogen til Torvald Ulriksen. Endelig en som forstår at denne jorda, og denne påsken er ikke bare for menneskeheten, men også for oss humler. Jeg kan love deg Torvald når jeg har spist meg mett, skal jeg legge så mange egg som mulig, for siden å sende alle min barn (arbeidere) ut i din hage og sørge for at det bugner av frukt og bær til sommeren. Så ber jeg dere alle hageeiere og bønder la det stå noen seljetrær igjen til oss høyheter så skal vi gi dere i rikt monn tilbake.

Påskemorgen
av Guro Øverbye

– Er alt det der mat? Runar pekte på de proppfulle kjølebagene i bagasjerommet på bilen.

– Påskeferien er 5 dager, Rikke. Fem. Dager!

– Bedre med for mye enn for lite, prøvde Rikke seg. Hun hadde ikke lyst til å diskutere.

– Det finnes en utmerket restaurant på hotellet, fortsatte Runar.

– Som er svinedyr! Det blir koselig å spise sammen på hytta, bare vi to. Hm? Hun smøg seg inntil ham og kysset ham på kinnet. Runar svarte med å smelle igjen bakluka på den gamle Volvoen.

– En gang i året er det vel for faen lov til å skeie ut, mumlet Runar misfornøyd.

– Bittesmå overprisede «kunstverk» midt på tallerkenen som ikke kjennes i magen en gang? Kaller du det å skeie ut? Jeg har pakket biff, kylling, ferdiglaget lapskaus….

– Lapskaus! Rikke, for helvete! Runar åpnet bildøren og var på veg inn i førersetet. – Er du klar?

– Nå bannet du igjen! Kan du ikke gi deg med det. Det er så unødvendig!

– Nei, jeg kan ikke «gi meg med det», hermet han. Selv om du ble frelst, sånn helt ut av det blå, behøver du vel ikke prakke det religionstullet ditt på meg?

Rikke hadde en spiss kommentar på tungen, men holdt inne. Stemningen var allerede ille nok. Runar startet bilen, skrudde på bilradioen og de satte kursen mot Ruskefjell.

– Runar? Neimen, hei! En rødhåret skjønnhet i rosa skidress smilte strålende til Runar, som først så ut som et spørsmålstegn. De hadde nettopp stoppet ved hotellet for å hente hyttenøkkelen. – Becky! Jøss, det var lenge siden. Runar lyste opp, og så plutselig helt oppslukt ut. Hverken Runar eller Becky så ut til å ense henne, så Rikke trasket avgårde mot resepsjonen.

– Vi ble enige om å ta en drink i hotellbaren. Ja, Rebekka og jeg altså. Blir du med? Runar så spørrende på Rikke som kom med hyttenøkkelen i den ene hånden. – Bli med? Rikke ble irritert over at det var hun som ble spurt om hun ville «bli med». – Hva med ett glass vin på hytta i stedet? foreslo hun
– Njeei. Gjensynet må feires med sterkere saker, gliste Runar. – Blir ikke så lenge. Runar nærmest kastet ordene bakover mens han og Rebekka gikk mot baren.

– Bra planlagt Rikke, tenkte Rikke mens hun irritert røsket bagasjen ut fra bilen og bar den inn i hytta. Hun fyrte opp i peisen og satt over poteter. Runar dukket vel snart opp.

Det ble kveld. Rikke stekte kylling, skjenket seg et raust glass rødvin og spiste fileten med kalde poteter til. Hun fylte glasset på nytt, satt foran peisen og drakk til hun ikke gadd vente lenger, og krøp til køys. – Runar, din idiot, tenkte hun bak snørr og tårer. – Hvordan kunne du! Med den… Barbie-dukken! «Becky». Rikke gjorde en grimase da hun sa kallenavnet til Rebekka høyt.

Utpå morgenkvisten hørte hun endelig at ytterdøren ble åpnet med et knirk, etterfulgt av listende skritt over stuegulvet. Klokken på mobilen viste 04:37. Rikke snudde seg rundt i sengen, og sovnet.

Runar snorket fremdeles i stolen foran peisen da Rikke kledde på seg og forlot hytta, tok på seg skiene og skled ned til skiheisen. Tårene begynte å trille der hun satt på den ene siden av setet i heisen med skiene slapt dinglende under seg. Hun enset ikke at det satt et menneske på andre siden.

Etter å ha tørket tårene staket hun forsiktig utfor. Som trøst begynte hun å synge en linje fra en salme. Om og om igjen. Et ord for hver sving: – Påskemorgen. Slukker. Sorgen. Slukker. Sorgen. Til evig. Tid. Hun laget en lang sving for hver «Påååskeemooorrgen».

En mann lå og kavet i det nederste bratte henget, og Rikke svingte bortom. Han hadde nettopp falt. Rikke så den ene skien hans suse nedover det siste stykket av bakken på egen hånd.

– Hvordan gikk det?.

– Jeg slo armen. Usj! Men bra at skien min ikke traff noen.

– Usj? Det mildeste banneordet jeg har hørt denne uken, smilte Rikke.

– Jeg er prest. Det skulle tatt seg ut om jeg lå her og bannet, hva? Jeg heter forresten Bengt. Bengt forsøkte å reise seg. – Au, f.. nei nå sa jeg det nesten likevel. Rikke smilte igjen. – Man kan jo bruke andre ord? foreslo hun. – Forslag? Bengt så spørrende på henne. – Tjah, hva med.. Andalusia! Rikke slo staven i bakken og lot som hun var sint.

– Andalusia! Bengt hevet staven med den friske armen og slo den i bakken han også. – Det virker gitt. Heheh. Andalusia! De sa det i kor. Bengt smilte igjen. Et fint og varmt smil.

– Var det du som satt ved siden av meg i skiheisen? spurte Bengt med ett. Rikke ble litt satt ut. – Ikke at jeg har noe med det. Men kan jeg spørre hvorfor du var så lei deg? Rikke satte seg tungt ned med hodet i hendene. Før hun visste ordet av det hadde hun fortalt denne fremmede mannen alt om Runar og henne. Om Becky. Og om frelsen.

Runar var en habil alpinist. Nå kom han kjørende i elegante svinger nedover. Da han fikk øye på Rikke, skiftet han retning og skled inn foran dem. – Rikke, jeg…

– Sett deg her og snakk med presten du, avbrøt Rikke ham. – Du kan saktens trenge å skrifte!

– Men eh, jeg har egentlig ferie, så.. Bengt så litt brydd ut.

– Og så har du et kall. Og det er vel påske? sa Rikke. – Dere skal få være i fred. Så staket hun seg av all kraft utfor det siste bratte henget. Det gikk fort. Fortere enn hun egentlig håndterte. Før hun visste ordet av det, skled den venstre skien ut og løsnet, og etter å ha stupt fremover akte hun på magen et godt stykke nedover bakken. Hun fikk visst greie seg med en ski hun også.

Omsider, i bunnen av bakken, fant Rikke både skien til Bengt og hennes egen. De lå der, tett sammen, som et par. Rikke sto med skien til Bengt i hånden da Runar kom skliende, etter å ha snakket med Bengt overraskende lenge.

– Prestens? spurte Runar. – Er vel det, sa Rikke.

– Skal vi bare… «call it a day» da, eller? sier Runar litt usikkert. Han klarte visst ikke å si det på norsk.

– Ja, det ble brått mørkt, svarte Rikke. Runar nikket. Han så faktisk trist ut. Så ga han henne en lang klem, tok av seg skiene og gikk mot hotellet. Og Rebekka.

– Frokost i det fri? Bengt hadde kjempet seg ned resten av henget.

– Ja takk, svarte Rikke. Jeg har mat på hytta. Masse mat.

Påskeopprøret
av Jan Kærup Bjørneboe

• Nå må du skynde deg, Johannes. Vi er snart klare til å dra til påskehytta. Har du pakket det som stod på listen? ropte «Mutter» fra kjøkkenet, idet hun la ned de siste nummererte tupperwareboksene fylt av ferdiglaget mat.

Hvert eneste boksnummer ble sirlig ført inn i en utgammal notatbok familien har kalt: «Reisen til hytta». For «Fatter» kan man gjerne brenne både Koraner og Bibler. Men hvis noen hadde fyrt opp hans «Reisen til Hytta» med forord av Farfar, da hadde «Fatter» drept. Dette var hans verden.

• Ja da, svarte jeg mutt.

Jeg hadde pakket ned smitt og smule på den idiotiske påskelista til «Fatter», som han igjen hadde arvet fra sin far. Ser du? En pakkeliste fra 1980-årene knapt ajourført til en syttenårings behov i 2023. Hvor døvt kan det bli? På grensen til barnemishandling, spør du meg. Men det var bare en ting. I år skal jeg ikke på påskeferie i Langtvekkistan med familien. Jeg blir hjemme.

Og hytta vår på fjellet? Et klenodium, som «Fatter» sier. Eller sagt med mine ord: Et primitivt, iskaldt, øde sted uten strøm, vann og bilvei. Og utedass. Et stinkende høl som lukter så ille at selv Tobben, bikkja vår, ikke klarer å gå inn. Tobben er en annen generasjon gatemiks fra den verdensberømte kennelen FOD-gården. Han er ikke den skarpeste kniven i skuffen, men Tobben og jeg har en ting felles: Vi hater hytta. Akkurat nå svinser Tobben hvileløst rundt for å finne et sted å gjemme seg. Alle hans primitive instinkter forteller at årets tur til helvete, det vil si hytta, er nær forestående.

Hver gang vi kommer opp til hytta, og «Fatter» låser opp den gamle inngangsdøra, sier han til meg:

• Johannes, det var her min far gjorde meg til et ekte friluftsmenneske. Og det samme skal jeg gjøre med deg.

Ja, særlig. «Fatterns» definisjon på en fin tur er når vi ikke møter noen andre mennesker, og at vi er totalt utslitte etter turen når vi kommer inn på hytta igjen. Motvind finnes ikke.

Det er omtrent tretti minutter til avgang. Inne i huet til «Fatter» akkurat nå pågår det en hjernestorm hvor alle hjerneceller bortsett fra to, er slått helt ut. Han er i tåka. De to cellene som fortsatt fungerer, signaliserer kun klokkeslettet 09.00 og den andre «E 16 Sollihøgda». I klartekst betyr det at bilen må forlate huset senest 09.00 for ikke å bli sittende i kø på E 16 over Sollihøgda. «Fatter» kan ha mareritt om Sollihøgda. En gang drømte han at han drepte samferdselsministeren, fordi han ville stoppe veiprosjektet på Sollihøgda. Noen av de første ordene jeg lærte som barn var: «Pokker ta Sollihøgda». Skjønner’u? En to-åring som går rundt og sier: «Pokker ta Sollihøgda». Underlig at ikke barnevernet reagerte?

Bilen ble pakket i går etter pakkeskjemaet som er nedskrevet i boken «Reisen til Hytta». Ikke en kubikkcentimeter i bagasjerommet er ubrukt. På taket står den største skiboksen fra Biltema med åtte par ski. Smøreski og felleski. I tillegg kommer de to største koffertene til Swix breddfulle av alt som det er mulig å legge på en skisåle. Bilen er en gammel Land Rover uten komfort. Men den har tre ting som «Fatter» sier: firehjulstrekk, differensialsperrer og vinsj. Uslåelig. Også uslåelig i bensinforbruk. To liter pr. mil.

Om bord er det klare regler. «Fatter» kjører til påskehytta. «Mutter» fungerer som en blanding av bilvertinne og fredsmegler.  Hun serverer mat og drikke, pluss at hun demper de verste konfliktene. Som regel mellom «Fatter» og meg. I fjor sa jeg rett ut at jeg ikke ble med på påskehytta. Da konfiskerte «Fatter» PCen min. Game over og jeg krøp inn i Land Roveren. Den taktikken velger jeg ikke å år, for å si det sånn.

Klokken 08.45 kommer det siste oppropet. «Fatter» har nå fått på seg påskehabitten. Nikkers og genser fra OL på Lillehammer i -94. I beltet en kniv (dyr) og en ubrukt drikkekopp (billig) i tre kjøpt på Rema, som strekkoden under koppen viser.

«Fatter» starter Land Roveren. Tobben uler og piper i dødsangst fra hjemmestedet sitt. Denne gangen under sengen til lillesøster. Han flikk plass til hele seg, bortsett fra halen. «Fatter» drar dyret ut og trekker det etter seg, mens Tobben står på fire stive bein. Selv om Tobben er en småfeit kraftkar, blir det hele rått parti med «Fatters» 103,6 kilo. Dyret slenges inn i baksetet ved siden av den gule onepiece påskeharen min lillesøster. Bilvertinnen er litt forsinket og blir møtt med en stram kommentar:

• Har du hørt om Sollihøgda?

«Fattern» gir noen pådrag på gassen og den gamle kjerra rister i sine enkelte bestanddeler når turtelleren når 5000 omdreininger. I kupeen bråker det som besatt og plutselig roper «Fatter»:

• Hvor pokker er Johannes? JOHANNES!

Klokka er 09.55. Fem minutter til takeoff. «Fatter» stormer inn på rommet mitt. Akkurat nå har han bare en hjernecelle som ikke er i hjernestormen, og den klarer å få frem:

• Hva pokker? Har du lagt deg? Nå? Hva med Sollihøgda?
• Jeg har fått covid. Her er testen. To streker.
• Covid? Jammen…? Sollihøgda. Vi skal på hytta.
• Jeg kan være alene hjemme. En syttenåring klarer fint det.

Nå var også «Mutter» kommet inn. «Fatter» så på henne og sa:

• Johannes er covid positiv.
• Da kan vi ikke dra, Gustav.

Gustav, det vil si «Fatter», fikk noen rykninger i ansiktet jeg aldri hadde sett tidligere. Skulle han for første gang i sitt femtienårige liv ikke komme på påskehytta?

Jeg tenkte at nå dør han.

• Jeg klarer meg fint alene hjemme. Muhammad i klassen skal ingen steder. Han kan handle for meg.
• Er du sikker på det? spurte «Mutter».
• Ja da.

«Fatters» rykninger i ansiktet forsvant som dugg for solen. Han sa:

• Vi drar. Raska på. Vi ligger etter skjema til Sollihøgda.
• Men jeg må ha noen penger, ymtet jeg forsiktig.
• Her er 2000 spenn, sa «Fatter» og ønsket meg god bedring og forsvant ut i bilen.
• Her vennen min, har du 1000 kroner til. Gratulerer med vel utført plott. Men hvordan i all verden fikk du frem to streker i testapparatet?
• Fikk en gammel test av Muhammad. Faren hans var covid positiv i forrige uke. God tur.

«Mutter» springer ut i bilen. Jeg hører «Fatter» rasper gearspaken opp i første gir og drar i gang. Livet er herlig. En uke med gaming og 62 episoder av «Breaking bad».

Stakkars Tobben.

Hjemmepåske i Solveggen 10
av Heidi Fossbakken

Mamma sin latter gir gjenklang i leiligheten. Dorotea elsker mamma sin latter. Dette øyeblikket vil hun huske for alltid. Hun kikker bort på pappa, som raskt tørker bort en tåre mens han smiler. Dorotea føler på seg at resten av påskeferien blir perfekt.

Mamma er syk. Veldig syk. Dorotea hater at mamma er syk. Men mest av alt hater Dorotea alle de voksne som stryker henne over håret, og smiler trist eller sukker. Mamma er ikke død ennå, har hun lyst til å hyle, men istedenfor knytter hun nevene og stirrer ned i bakken.

I siste time på skolen i dag, ville læreren høre hvordan alle hadde tenkt å feire påsken. Da det var min tur, sa jeg at i år skulle vi feire påsken hjemme. Før jeg fikk fortalt hva vi hadde planlagt, stoppet læreren meg og sa med trist stemme:

• Ja, stakkars deg, mamma orker sikkert ikke å dra noe sted nå!

Jeg lukket munnen og stirret ned i pulten. Han la armen på skulderen min, klemte varsomt og begynte å snakke til klassen om noe annet. Jeg kunne ha bitt han i fingeren, så sint var jeg. Jeg var sint når jeg gikk ut av skolen, sint på bussen hjem, sint når jeg gikk inn døra hjemme og sint når pappa ropte:

• Er det deg Tuppen?
• JEG HETER IKKE TUPPEN, hylte jeg og marsjerte inn på rommet mitt.

Jeg smalt igjen døra og kastet meg på senga.

Så banket det forsiktig på og pappa stakk hodet inn.

• Kan jeg komme inn?

Jeg svarte ikke, men nikket ned i sengetøyet. Pappa satte seg på sengekanten og la hånden på ryggen min.

• Beklager jenta mi, jeg vet du ikke heter Tuppen. Så bra du klarer å si ifra når faren din oppfører seg dumt. Er det noen andre som også har oppført seg dumt i dag?

Jeg nikket.

• Sa du ifra til dem også?

Jeg ristet på hodet.

• Har du lyst til å fortelle meg om det?

Jeg ristet på hodet igjen.

• Okay, da trenger du ikke det. Bare husk at når du vil snakke om det, så er jeg her for å lytte.

Jeg nikket.

• Da går jeg på kjøkkenet og fortsetter med middagen. Når du har lyst så kan du komme, for vi må begynne å ordne klart til hjemmepåsken vår. Den starter jo i morgen!

Det var en uke siden pappa hadde bestemt at de skulle ha hjemmepåske. Mamma sov og pappa ba Dorotea komme inn på kjøkkenet.

• Sett deg ned du Dorotea, sa han.

Da skjønte Dorotea at pappa skulle si noe trist, han brukte aldri navnet hennes til vanlig. Hun hadde ikke lyst til å sette seg ned, for da kanskje pappa ikke sa noe og da ble det heller kanskje ikke sant. Hun lente seg på dørkarmen med armene hengende ned. Pappa kikket på henne over brilleglassene.

• Kom og sett deg jenta mi, sa han rolig.

Dorotea dro beina etter seg bort til stolen og satte seg tungt ned, med blikket festet på hendene sine. Pappa flyttet stolen sin helt inntil, så tok han hendene hennes i sine.

• Vi har snakket mye om hvor syk mamma er, Tuppen, men at vi likevel skulle feire påske på hytta i år. Jeg vet du har gledet deg masse til å hoppe på ski, isfiske og ikke minst treffe Lilja.

Dorotea hadde lyst til å rive hendene til seg og legge dem over ørene.

• Det har mamma også fortsatt lyst til, fortsatte pappa, — men jeg har bestemt at det kan vi ikke år. Mamma ble lei seg, og jeg vet at du også blir lei deg.

• Hvorfor kan vi ikke dra? sa Dorotea stille.
• Fordi mamma er for syk til at vi kan dra så langt. Mamma vil så gjerne prøve, men jeg er redd for at hvis vi prøver så blir hun enda sykere.

• Så syk at hun kan dø? hvisket Dorotea.

Pappa ble helt stille. Så stille at Dorotea måtte se opp i ansiktet hans for å se om han sov. Han stirret ut i lufta og øynene var blanke. Så kremtet han før han sa:

• Ja, så syk at hun kan dø … fortere!

Dorotea og pappa satt slik lenge. Ingen sa noe, det var så vidt du kunne høre at de pustet.

Så rettet pappa seg opp og sa:

• Men, jeg har tenkt på noe. Kanskje vi kan lage en morsom påskeferie her hjemme? En hjemmepåske, fortsatte pappa. — Jeg håpet at du og jeg kunne planlegge noe veldig fint for mamma.

Påskeferie hjemme. Dorotea visste om flere som aldri dro bort på ferie. Noen fordi de ikke hadde lyst å dra noe annet sted, andre fordi de ikke hadde penger. Men hun kjente ingen som ikke dro på ferie fordi de hadde en syk mamma, en mamma som skulle dø. Dorotea hadde lyst til å skrike ut hvor urettferdig alt var, men hun holdt det inne i seg. Du må være flink jente å hjelpe pappa nå, hadde både mormor og farmor sagt. Flink jente! Dorotea visste ikke helt hva det å være flink jente betydde, men å hjelpe pappa visste hun hva var. Og nå måtte hun hjelpe pappa med påskeferien.

• Greit, hva skal vi gjøre? hun forsøkte å smile.

Pappa tok henne i armene sine og holdt henne hardt. Så flyttet han stolen tilbake til andre siden av bordet og tok frem et ark.

• Jo, nå skal du høre …, sa han.

Hele kvelden brukte de på å planlegge hjemmepåsken. Arket ble fullt av ville ideer og enda villere ideer. Dorotea hørte seg selv le flere ganger, og hun mente det! Det var ekte latter!

Siden hun våknet i dag hadde hun gledet seg til å gjøre om leiligheten til et påskeferiested. Helt til læreren hadde synes synd på henne. Men det var jo ikke pappa sin skyld. Hun satte seg opp på kne i senga og slo knyttnevene i puta flere ganger, mens hun hylehvisket:

• Dumme lærer, dumme lærer, dumme lærer.

Etter en stund kjentes det litt bedre ut, og hun tuslet ut på kjøkkenet.

• Der er du jenta mi, nå skal vi lage en påskeferie mamma aldri kommer til å glemme, smilte pappa.

Hvert eneste rom i leiligheten ble forvandlet til hver sin påskeaktivitet. Badekaret ble fylt opp med falsk snø. Her lagde de en hoppbakke for små selvlagde figurhoppere. Vaskekummen på vaskerommet ynglet av små sure fisk, til isfiskekonkurransen. Kjøkkenet ble gjort om til et malerverksted, for å male påskeegg, mens balkongen ble pyntet til avslapning i solveggen, med kakao, kvikklunsj og appelsin. I ovnen på stua ble det gjort klart til grilling av pølser, hamburgere og marsmallows. Den spennende skattejakten etter påskeeggene skulle være i gangen, og på soverommet til Dorotea skulle de ha høytlesning av skumle historier. Tilslutt skulle soverommet til mamma og pappa brukes til kinosal for påskekrim.

Mamma ler når hun ser hoppbakken i badekaret og de rare selvlagde figurhopperne. Hun ler når pappa og Dorotea kjemper om hvem som kommer lengst. Og hun ler når Dorotea vinner fordi pappa krasjer. Med myke puter rundt seg, inntullet i en dyne, sitter hun i «Godstolen på hjul» som pappa kaller rullestolen. Hun stråler. Etterpå triller pappa henne tilbake i senga for å hvile. I morgen skal de isfiske og Dorotea gleder seg allerede!

Det vert ingen påske utan April
av Ingeborg Dahle Raunholm

Bilen står ikkje i den gjørmete og frossene oppkjørselen lenger, bilen som bare hadde to radiostasjonar og eit ødelagt bilbelte. Det er mange barnespor i oppkjørselen etter gårsdagens påskejakt, skiiene står støtt mot garasjen og soler speiler seg. Nå er det påske.

Senga knirkar når eg reisar overkoppen, eg sitt i senga med beina trekt opp under meg. Armane held eg hardt rundt den tynne kalde kroppen min. Ute skin sola, men inne på rommet er det mørkt. Fuglane syng som presten snakkar i kyrkja, noko som eg synst er irriterandes ein søndags morgon. Den sterke lukta av nysteikt brød finn vegen inn i nasen min.

 Eg kjem meg opp frå senga, magen rumlar til den gjer vondt. Eg tar på meg det samme som eg hadde på meg i går. Eg må ikkje langt før eg kjem til den gamle knirkete trappa, vrir om handtaket som er eldre enn bestefar og går ned.

På kjøkkendisken ligg det smågodt fra påskens priskrig og ei brun banan, eg kastar meg over den og et som ei sulten løve. Det tar ikkje lang tid før eg merkar mamma som røykar på verandaen. Ho røykar som ein svamp. Spesielt no etter familien er ferdig med den milevise skituren. Eg sitt meg ned og legg hovudet i bordet fort. Eg har aldri likt å stå opp.

Ho kjem inn frå den kalde vårlufta. Set seg ned motsatt side av bordet. Nølar imenst ho tar ein slurk av kaffien sin som er iskald. Eg ser på ho. Mammaen min. Plutselig skjærer ein høg lyd i øyra mitt.  Lyden av ringeklokka svei i øyrene mine, den manglar skikkelige batteri. Frå kjøkkenbordet kan eg sjå igjennom ytterdøra som har sprukken glass. Det er April. April er nabojenta, min bestevenn. Håret hennar er lys i toppen som ei appelsin, augene hennar er som havet, mørkeblå og djupe. Som ein kraftig orkan. Me snakkar om ting som bare bestevenner snakkar om. No ventar ho på trappa som oldefar støypte.

Storetåa mi har begynt å stikke ut frå skoen min. Vil eigentlig ikkje ta dei på meg, men kva anna val har eg? Mamma fortel at eg skal få nye før skulestart igjen.  Me spring til vår hemmelige plass, eit stort epletre som mammaen til April planta til sin konfirmasjon, der delar me ein kvikklunsj. April var på biblioteket igår, ho gjer alltid det på fredager. Bibliotekarene har allereie lagt fram bøkene som dei trur ho vil lika. Ho les for meg, og likar lange romaner imenst eg likar små korte norveller. April snakkar ofte om eit dukkehjem og forstår kvifor Nora forlet Torvald. Det er masse elendighet i slike tekstar. Ho høyrar ikkje på meg når eg fortel at han må lese noko meir oppmuntrande.

Famillien til April er meget religiøse, dei går i kyrkja kvar søndag, ho les bibelen, eigene tekstar og blikkene til folk. April er ikkje redd for å døy, presten skal i grava ein dag også. Ho trøystar meg, eg er nemlig redd for å døy. Eg er redd for stjernene, universet generelt og alt som er større og ukjent for meg. Ho held meg i handa og fortel at han alltid har ei ledig skulder. Det dirrar i jakkelomma hennar, ukjend nummer. Ting kan endra seg raskare enn du rekk å trekka ditt neste pust, det veit jo eg og. April og eg gjekk ein tur på kaien og mata dei skrubbsultene endene. Synet blei tåkete, som ei bilrute ein tidleg januar morgon.

April skal flytte om ei lita veke, ikkje no! Draumen om å halda saman blir knust.  Mitt verdens lys kan ikkje reise ifrå meg, kven har eg då?  Imens eg levde same dag om igjen blei jo dei vaksene eldre. Forskjellen frå før enn no er at eg kan sjå det på dei. Og eg skjønte det, livet. At det vågde å verta så kort når dei eg elskar mest sitt timeglass byrjar å gå fortare. Det er jo ikkje eg som bestemmer. Meg og april snakkar bare om ting bestevenner gjer. For det er nemlig dei største dråpene er de som faller fra treet, du ser dråpene på bilruta di og kjenner igjen mønstrene, men det er aldri dei samme dråpene. Det blir aldri det samme igjen. Kvikklunsjen er ikkje like god når den ikkje er delt i to, appelsinbåtene er delt i åtte. Det er bare ikkje det samme. Men ikkje minst eit vennskap ein har hatt heila livet. Sorgen tar eg på forskudd, det er nemlig ingen andre som kan ta meg imot no. No står ikkje verden til påske.

No ligg eg her, på  fremmed jord heilt åleina. Eg følar meg innestengt i ei mørk grotte. Pegasus, storebjørn og veslebjørn er bare nokre lysår unna. Om eg bare kunne komt meg vekk, tilbake i varme armar og følt meg trygg på samme måte med april. Eg kjem meg opp av senga, tar på meg det samme som eg hadde i går og går ned den gamle knirkete trappa og vrir om handtaket. Eg sitt meg ned og legger hovudet i bordet fort. Eg har aldri likt å stå opp, spesielt ikkje når det er søndag. Søndagen var din dag.

 Eg nølar og tar ein slurk av melka som gjekk ut for tre dagar sidan og ser ut vindauget som burde vært vaska for hundre år sida.  Bilen står ikkje i den gjørmete og frossene oppkjørselen lenger, bilen som bare hadde to radiostasjonar og eit ødelagt bilbelte. Det er mange barnespor i oppkjørselen etter gårsdagens påskejakt, skiiene står støtt mot garasjen og soler speiler seg

Å gå forbi, eller hoppe over betyr ingenting lenger. Det vert ingen påske, utan April.

Råtne egg
av Ronny Faret Tønnessen

Morten gjespet og sjekket klokka si, den viste 03:15. Han ristet litt på hodet for å kvikne til. Natten var kald, og stjernene lyste krystallklart. 100 meter foran seg så han en kvinne gå inn i bilen sin, noe hun hadde gjort mange ganger allerede denne natten. Han satt på mopeden sin, godt skjult av noen trær. Morten startet mopeden og fulgte etter henne. Han passet på å holde god avstand. I hodet gikk han igjennom hvor mye som gjensto. Hun hadde lagt ut ni egg, dermed var det kun tre igjen. Dette hadde han ventet på lenge, og tanken på belønningen våknet ham og sendte et varmt smil til et kaldt ansikt. Shitt, det var kaldt ute!

I mange år nå hadde den lokale butikken lagt ut 12 påskeegg natt til skjærtorsdag.

Inni eggene var det alt fra godteri til flaxlodd, og det største egget inneholdt hovedpremien, ett års gratis kinobilletter! Han hadde aldri funnet et egg, selv om han hadde brukt timesvis hver påske på å lete. Tre ganger hadde andre funnet et egg i nærheten av der han lette, men aldri han. Frustrasjonen hadde manifestert seg i desperasjon. Men i år var hans år!

Lenger fremme lyste bremselysene opp, og han slakket ned på farten. Bilen stoppet ved en park. Morten satte fra seg mopeden bak en busk og løp stille på utsiden av parken. Plutselig skled foten under ham, og han dundret inn i et gjerde. Han ble liggende en stund og irritere seg før han våget å stikke opp hodet sitt. Eggedama var i ferd med å plassere et egg under et lekestativ. Når han så hvor egget ble lagt fant han frem notisboka si og noterte nøye. Senere på natten ville han komme tilbake og hente dette og alle de andre eggene.

Eggedama var tilbake i bilen. Hun het Birgit, og det var hun som alltid gjemte eggene. Hun var veldig flink til det, freakishly flink! Hvert år måtte han pine seg gjennom meldinger fra de som hadde funnet eggene. De la ut fine bilder av barna, iført stilige turklær, med søte smil. Han ville spy! Hver påske startet med optimisme og pågangsmot, men etter hvert som påsken gikk ble nederlaget et offentlig skue. Han ristet det av seg. Birgit kjørte forbi ham med musikk på full guffe, og hun sang med. Morten fulgte etter, mens han angret litt på at han ikke hadde brukt stilongs. 

Klokken var 04, og neste fase av operasjonen var i gang. Med notisboken som skattekart samlet Morten inn alle eggene i løpet av en time. Han kjente en genuin spenning i kroppen hver gang han fant et egg, og det siste var like gøy å finne som det første. Idet han kom inn på rommet sitt tok han en liten gledesdans før han tømte alle eggene ut på sengen sin. De lyste mot ham, noen gule, noen røde. Det var det vakreste han hadde sett! Han hadde bestemt på forhånd at han skulle ikke åpne dem i natt. Han skulle legge seg, suge på karamellen til den var gammel og hard, og åpne alle neste dag. Han hadde først vurdert om han skulle legge ut igjen noe egg, med egenkomponert innhold. Han lo stille når han tenkte på det. Men, han var ikke en slem fyr, så det ble med tanken. Han ville bare også finne et påskeegg en gang. En god bonus var å slippe å se de tilfredse trynene på Facebook av de som pleide å finne egg, og det var alltid de samme trynene…

Neste morgen våknet Morten av at sola stakk ham i øynene. Han tok tilflukt under dyna mens han våknet. Plutselig kom han på hva han hadde under senga og spratt ut fra under dyna. Han grep sekken og tømte alle eggene ut på senga igjen. Han så dem ligge der og vurderte hvilket han skulle åpne først. Det minste eller det største? Han tok det minste. På nattbordet hans så han at det også sto et påskeegg. Moren hans måtte ha vært inne med det mens han sov. Det fikk vente. Han begynte å løsne båndet rundt det lille egget, men nesten med det samme kjente han at han ble kvalm og uvel. Uff, han håpet ikke han brygget på noe når han endelig skulle ha verdens beste påskeferie. Magen roet seg, og han fortsatte å pakke opp. Rett før han skulle åpne egget kjente han kvalmen komme tilbake. Han kastet egget fra seg og løp mot toalettet. Der kom det ut både det ene og det andre. Han hatet å kaste opp, det var det verste han visste. Morten gikk og tok seg litt mat, og følte seg heldigvis bedre. Målbevisst gikk han tilbake til rommet sitt og oppgaven han hadde gledet seg til. Han satte seg ned, forventningsfull, og tok tak i egget. Med et kom kvalmen tilbake og han måtte igjen løpe.

Morten satte seg nedslått i stolen sin. Han gløttet bort på alle eggene han hadde gledet seg så til å åpne, men måtte erkjenne at han nå hadde dårlig samvittighet.

Han kunne ikke tro det! Etter all planlegging, forventning og prikkfri gjennomføring hadde han oppnådd det han ville. Likevel så stakk det når han så bort på eggene. Hva skulle han gjøre nå? Kaste beviset, eller legge eggene ut igjen? Han skjønte hva han måtte gjøre, men han ville ikke. Han tenkte så det knaket, men visste at han ikke ville få fred hvis han ikke gjorde det rette. Lutrygget og trist ryddet han sammen alle eggene i sekken og gikk ut døra.

Birgit var hjemme, dessverre. Uten å klare å si noe holdt Morten fram sekken til en undrende Birgit. Hun tok sekken og åpnet den. Overrasket kikket hun på Morten. «Har du funnet alle sammen?» spurte hun. Morten ristet på hodet, og fortalte hva han hadde gjort. Han bøyde hodet og ventet harde ord, men istedenfor hørte han latter. Birgit sto krokbøyd og lo, hun måtte støtte seg i døra. Morten smilte usikker med, han hadde ikke forventet dette. Etterpå snakket de sammen og Birgit ble da litt streng og fortalte at dette ikke var greit, noe Morten var enig i. Men hun satte stor pris på at han kom tilbake med eggene, det var modig gjort. Morten var enig i det også. «Kommer du tilbake hit

kl. 02 i natt?» spurte Birgit. Morten ble overrasket og lurte på hvorfor. «Jeg kunne godt hatt en assistent, det er litt kjedelig å kjøre rundt alene, og kanskje du har noen spennende nye gjemmeplasser jeg ikke har tenkt på?» Morten tenkte litt før han smilte bredt og lovet å komme tilbake og hjelpe.