VINNERNOVELLEN 2022

Skadeoppretting

av Merete Moen

 

Det kraftige dunket får mobilen til å sprette ut av hendene hans. Han strekker seg over passasjersetet, famler i dørken. Skvetter til av en febrilsk banking. Et blekt kvinneansikt fyller sideruta, munnen beveger seg, sier noe han ikke oppfatter. Han flytter blikket fremover. En sliten Volvo stasjonsvogn står godt plassert i fronten hans. Helsike!
– Unnskyld! Det var ikke meningen! Går det bra? Tiden gikk fra meg, jeg ble litt stressa. Beklager, jeg så deg ikke!
Ordflommen har ingen ende. Han holder hånden avvergende opp, stiger ut av bilen. Årene i direktør­stolen har gjort han ­dreven i å håndtere kriser. Først må fakta på bordet. Bilen hans sto stille, skyldspørsmålet er derfor klinkende klart. Beklagelsene som overøser ham forteller at hun er innforstått med det selv også. Han tar opp mobilen, stemmen er stødig.
– Vi starter med å ta bilder. Ta gjerne noen selv også, det er en fordel.
– Ja, ja, selvsagt. Det var lurt.
Hun skynder seg inn i stasjonsvogna, rykker en veske ut fra baksetet. Den hekter seg fast. I sidesynet ser han bleier, nøkler og andre eiendeler drysse utover asfalten. Julemusikken fra kjøpe­senteret strømmer ut: «It’s the most wonder­ful time of the year». Vel, det kan saktens diskuteres, tenker han tørt og knepper kasjmir­frakken.
– Åhh, jamrer hun. – Jeg er så klønete!
Han har tatt bildene han trenger, ser på henne som kravler rundt på asfalten. I bilen skimter han et lite barn, fastspent i bilsetet. Det gnager på knokene, hele hånden er snart inne i den lille munnen. Nye tenner, tenker han. Minnene fra 20 år tilbake sender et støt i ham. I dag skal han kjøpe gave til henne. En umulig oppgave, han hadde derfor tenkt at sekretæren hans kunne ta seg av det.
– Du vet hva unge damer liker, Sissel. Du kunne ikke være så søt at du ordnet noe til Linn for meg?
Sissel svarte ikke først, bare betraktet ham med et blikk han ikke helt kunne tyde. De hadde kjent hverandre i årevis, forholdet var profesjonelt, men varmt. Nå samlet hun sammen papirene, kakket dem lett mot bordkanten.
– Tenkte du at jeg skulle kjøpe julegave til datteren din? Fra deg?
– Mmm? han nikket bekreftende, gjorde seg travel med å se inn i pc-skjermen, ville ikke møte dette rake blikket.
– Nøyaktig hvor mange julegaver har du ansvar for i år, Bjørn?
Han lente seg tilbake i kontorstolen, tok av brillene og slo ut med armene, prøvde å signalisere at han trengte hjelp. Ja vel, så var det bare en gave. Men hun kunne vel hjelpe en stakkar som ikke forsto seg på gavekjøp? Særlig denne. Gaven skulle fortelle Linn at hun betød alt for ham, uten å være prangende, det var ikke et forsøk på å kjøpe seg kjærlighet. Han ble beskyldt for det en gang, han hadde forært henne et dyrt armbåndsur.
– Du prøver bare å kjøpe meg, du! hveste hun mot ham. ­– Du aner ikke hva jeg trenger!
Det siste var sant. Karrierestigen hadde krevd forsakelser, da kona pakket kofferten og takket for følget kjente han vemod, men mest lettelse. Det evige gnaget om at han alltid var for travel gikk han på nervene, det føltes godt å komme hjem til et stille hus, uten krav. Etter hvert kom en ny fase, der tapene ble mer tydelige. Den daglige, lille omgangen med Linn var borte, de hadde visst hvor de hadde hverandre. Enfoldig nok trodde han det kunne vare, men årene med helgebesøk hadde gjort dem helt fremmede for hverandre. Linn svarte bare kort når han ringte, når de en sjelden gang møttes, fikk han en sterk følelse av å komme til kort.
Sissel hadde avslått hjelp til gavekjøp.
– Dette får du greie selv, Bjørn. Anstreng deg litt, er du snill.
Visst pokker anstrenger han seg! I desperasjon hadde han googlet «julegavetips, kvinne» i bilen utenfor kjøpesenteret. Hudpleieprodukter og husgeråd dukket opp, en endeløs rekke, ting han var overbevist om at hun ikke ønsket fra ham. Så fikk han denne Volvoen i fleisen, og nå står han her – like julegaveløs, i tillegg med en bilskade som vil medføre ekstra bryderi. Han sukker.
– Nå, hvordan går det, har du tatt bildene?
Kvinnen nikker, armene henger, hun ligner en fange som venter på straffen. Organisatoren i ham tar grep, hun får beskjed om å kjøre litt frem slik at de får tatt skaden nærmere i øyesyn. Umiddelbart ser han den ødelagte sensoren. Hun kommer ut av bilen, bøyer seg ned.
– Håper det ikke blir dyrt, jeg har akkurat kjøpt Nintendo til eldstemann, han har ønsket seg den lenge. Tror du 3000 holder?
Stemmen er mettet av håp og tilbakeholdt gråt. Tre tusen? Hun kan trygt legge på en null til. Han snur seg, svarer ikke på spørsmålet.
– Du har vel forsikring?
Nå står øynene fulle av tårer. Hun tørker dem raskt med genserermet.
– Jo, men egenandelen er på ti tusen. Blir det mer, tror du?
Han ser på barnet i bilen, et smil brer seg i det vesle ansiktet. Blikket hans vendes innover, til julekvelder der Linn ikke mistenkte baktanker ved gavene. De høye forventningene, jubelropene når ønskelisten ga frukter.
– Hva tenker du hvis jeg sier ja?
– Da tenker jeg at jeg må levere tilbake Nintendoen og snakke med banken.
Stemmen brister, hun slår hendene for ansiktet. Skuldrene rister, han skjønner at hun gråter. Han drar flathånden over øynene, er stille et øyeblikk.
– Vet du, jeg er villig til å la dette passere. Det var et hendelig uhell, det koster meg sikkert ikke mange kronene å få det fikset, lyver han. – Men på en betingelse.
Hun ser opp, blikket er vantro.
– Hva da?
– Gi meg et julegavetips – til en person jeg bryr meg om og vil være sammen med.
Hun ser ut til å tenke seg om. Han hetner, føler brått han har sagt for mye. Skal til å avbryte forespørselen, det var bare tull, han trenger ikke gavetips.
– Da må du gi en opplevelse, en du selv kan være med på.
Et raskt smil farer over ansiktet, han syns han skimter kjernen i mennesket foran seg, det som til nå har vært gjemt i fortvilelse og stress. Landskapshotellet han leste om i avisa trer frem for ham. Stille natur og lavt tempo, et sted for å slappe av, spise god mat, gå tur. Et sted for å bli kjent på nytt.
Han rekker henne hånden, går mot bilen.
– Riktig god jul! Og ta godt vare på flokken din.

Julesommerfugler

av Monica Mørk

 

Slaps, regn og sørpe – det var lite som ga julestemning, mente Henny i det hun tråkket ut på det gråbløte fortauet og pustet inn lukten av eksos. I dag skulle de ha julelunsj på jobben. «To dager til jul, vinter, liksom», fnyste hun. «Unnskyld?» Et hårete fjes så spørrende på henne, «sa du noe»? Hun stoppet perpleks opp og myste på skapningen foran henne, en gubbe på rundt 70, en av byens løse fugler antageligvis. «Ehh, nei», mumlet hun, «jeg tenkte høyt…» Hun hastet videre, men hørte skrittene bak seg. «Skorter det på julestemning?», pep han «Noe jeg kan gjøre?» Hun stoppet opp og utbrøt «Nei! Det er ikke noe du kan gjøre, året er dritt, desember er dritt og jula er dobbeldritt», svarte hun, usedvanlig høylydt. «Det er absolutt ikke noe DU kan gjøre!» 

 

Hun følte seg litt slem, men hastet mot kontoret, bare å stålsette seg. Hun var den eneste under 50 som jobbet der – en trygg jobb, men dørgendes kjedelig. Før jobbet Nils der, Nils var 38 år og kjekk, så hun hadde gått på jobb med sommerfugler i magen hver dag og gledet seg til flørten ved kaffemaskina. Til og med Astrid på regnskap hadde sagt hun så gnistene.

 

Før sommerferien hadde hun nesten bedt han ut. Men bare nesten, vi tar det til høsten, hadde hun tenkt. Tilbake på jobb i august sto pulten hans tom, han hadde forlovet seg og flyttet. Kollegaene hadde uttrykt sin sympati. «Ordentlig trist», hadde Astrid sagt! Høsten hadde vært blytung og oppgaver som før gikk unna i en fei, hadde gått i sirup. I år skulle hun i tillegg feire julen alene, fordi søsteren som hun pleide feire med var på cruise i karibien.

 

Julelunchen var akkurat så kjedelig som hun så for seg. Hun utvekslet høflighetsfraser med kollegaene før de avsluttet dagen tidlig og hun gikk hjem. Nesten hjemme hopper en skikkelse frem og skremmer omtrent vannet av henne. «Gode Gud!», skrek hun. «Huff, skremte jeg deg», pep den gamle mannen fra tidligere på dagen. Han strakk frem en pose sjokolade. «Vil du ha»? «Nei», svarte hun tørt, «jeg pleier ikke ta imot godteri fra fremmede». «Men vi kan jo bli kjent?», smilte han håpefull og sparket i slapset omtrent som en unge. 

 

Hun ble stående perpleks og visste ikke hva hun skulle si. Hun blikket mannen opp og ned. «Har du ikke noe annet å gjøre i julen», mumlet hun, men skjønte selv hvor ille det låt. «Nei», sukket mannen. «Jeg skulle, men de vil ikke slippe meg inn». «Hvem?» spurte hun. «Sykehuset», svarte mannen. 

 

«Sykehuset må jo slippe deg inn hvis du er syk», forklarte hun. «Nei, jeg er ikke syk, alt jeg vil er å besøke sønnen min, men de vil ikke slippe meg inn». Det blinket en tåre i øyekroken nå. Enten var han ekstremt god til å manipulere, eller så var han faktisk veldig lei seg. Hun sukket, «bli med inn til meg, så fikser vi deg opp og får deg til sykehuset». Det nesten tannløse smilet som fylte mannens fjes ga henne et snev av mening i det de trasket opp til leiligheten hennes. Det var kanskje ikke det lureste å ta med seg en fremmed opp, men samtidig, den spede kroppen inni de alt for store klærne kunne neppe stille opp med så mye. 

 

En god dusj, klipp og frisering senere, kvapp hun nesten selv av den enorme forandringen. Han var plutselig en kjekk eldre mann, riktignok ikledd en badekåpe. Hun tenkte kjapt, hun hadde sagt ja til å mate katten til naboen i julen og hadde nøkkelen liggende. Kanskje hun kunne låne et par plagg? Som tenkt så gjort, og 15 min senere sto en velkledd mann foran henne. 

 

«Ja, sykehus?», spurte hun. Det viste seg at sønnen hadde vært innlagt i en ukes tid etter en ulykke, men nå var han våken og hadde prøvd å nå faren. De hadde ikke sett hverandre på 10 år, etter en krangel, men forsoning lå i kortene, mente gubben og nok en tåre kom synlig i øyekroken. «Da drar vi», sa Henny ivrig. For første gang på flere måneder følte hun et snev av mening. 

 

Vel fremme fulgte hun han inn døren og bort til skranken, før hun gikk litt unna og vinket oppmuntrende adjø. «Kom», pep mannen, «kom». «Eh, nei, det her er vel greit du gjør alene», svarte hun litt nølende. «Kom», insisterte mannen, så hun diltet like greit etter bortover den lyse sykehusfoajeen. De ble geleidet mot riktig rom og hun så at gubben mannet seg opp før han steg inn. 

 

Innerst i rommet lå en mørkhåret mann med skjeggstubber, blå øyne og våkent blikk. Han strålte opp da faren kom, og gubben lyste som en sol. Henny ble stående litt i bakgrunn og tok inn inntrykket. Hun kjente klumpen i halsen som bygde seg opp, og uten å ville det ga hun fra seg et hikst. Begge tittet på henne, mens hun febrilsk prøvde forklare at hun var en smule lettrørt. Sønnen tørket et par tårer selv, så på faren og sa «Kan du tilgi meg?» Faren pep «Det er du som må tilgi meg!» og så klemte de lenge og skravlet videre i munnen på hverandre.

 

Henny bare smilte nå, hun følte på en enorm glede. Dessuten var sønnen slett ikke ille å hvile øynene på, han var usedvanlig sjarmerende. «Når skrives du ut?», spurte hun. «Egentlig i dag», svarte han, «men det er håpløst å få togbillett hjem, for alle skal hjem til jul». «Dere kan jo komme til meg», datt det ut av Henny. Forbauset over sin egen frimodighet stotret hun videre «ehh, for å feire litt jul, altså. Jeg kan fikse en ribbe eller noe», bablet hun. Hun visste selv at hun var på dypt vann nå, for sist hun stekte ribbe ble svoren svidd og ribba rå. 

 

Sønnen smilte varmt, «jo takk, det vil jeg gjerne, men jeg kan fikse middagen, for jeg er kokk», sa han litt skjelmsk. Gubben skjøt inn «Singel kokk», før sønnen fortsatte videre; «Jeg vil gjerne takke deg for at du kom hit med pappa i dag. Det var den beste julegaven jeg kunne fått og det er særdeles fint å møte deg, Henny». Hun rødmet nå, det var noe med måten han sa navnet hennes på som fikk sommerfuglene i magen til så våkne til live. Ute hadde snøen begynt å dale og hun kjente hun ble varm om hjertet. Jammen kunne denne julen ha mer å by på enn hun først hadde trodd. 

Født under julestjernen

av Anne S Wilhelmsen

 

Skrik bryter stillheten i den mørke desemberkvelden. Det lyder ensomt, som ekko fra et skadet dyr. Så stilner det, bare spede klynk høres i natten.

 

En enslig stjerne henger over den lille gården og skinner så godt den kan.

Ute har snøen lagt seg som et hvitt, dekkende teppe. Bare noen harespor sees i skogkanten. I det fjerne høres kirkeklokker.

 

Jeg sitter som trollbundet på fanget til bestemor som har blikket festet på et sted inne i veggen. Og jeg er der med henne. Ved siden av oss på bordet snurrer kakefatet som bestefaren min har laget rundt og rundt, som om det blir drevet av flammene i rommet. Og så oppslukt er jeg av fortellingen, at selv ikke duften av de sprøeste krumkaker, smultringer som er nær ved å trille av fatet, eller kakemenn som er på nippet til å hoppe, kan stjele oppmerksomheten fra historien som ruller som en film inne i hodet mitt.

 

Det var selveste julekvelden, fortsetter hun,

og for jenta som het Laura, var denne kvelden helt spesiell.

Den lille familien var alltid samlet i høytiden.

Ja, faren tok seg også fri denne dagen og sammen pleide de å rusle ned til grendehuset noen skogholt unna, som fungerte både som skole, bedehus og kirke på den lille øya.

Denne dagen var det kirke – den vakreste kirken hun hadde sett – tenkte Laura som ikke hadde sett så mange kirker – når julelysene funklet og treet var pyntet med norske flagg, glitter og pepperkaker.

Og når klokkene ringte jula inn og Jesusbarnet lå i krybben og Josef og Maria beskyttende stod der sammen med eselet og kua inne i stallen, ja, da var det høytid.

Og når alle barna i bygda til slutt fikk høste hver sin pepperkake fra treet, var julekvelden fullkommen.

 

For siden dette er så lenge siden, skyter bestemor inn, kunne det hende at det var den eneste gaven de fikk den julen.

 

Men denne julekvelden er ikke som andre julekvelder.

Lauras mor har blitt syk og familien har måttet bli hjemme denne gangen. Det er slett ikke det samme syntes Laura, å gå til kirken sammen med nabokonene og barna deres. Det er som om julesangene ikke treffer hjertet hennes på samme måten som tidligere år, og skinnet fra julepynten blender ikke like sterkt.

Men hun er glad og takknemlig for pepperkakene hun får med seg hjem til småsøsknene. Og sin egen fine pepperkakekone med rosa glasur vil hun gi til moren fordi hun har blitt syk på selveste julaften.

 

Laura vil helst gå i fred denne kvelden å beundre den stjerneklare himmelen og kanskje finne Betlehemsstjernen høyt der oppe, men nabogutten Peter, skuler stadig bort på de dyrebare pepperkakene hun bærer i hendene sine. Hans egen er for lengst borte.

Det er vanskelig å gå i den høye snøen, kram og hard som den er under støvlene, og Laura som trykker pepperkakene mot brystet, vokter seg vel for å trå feil.

Hun vet ikke hvordan det kan skje, men plutselig kommer en grankvist susende i luften foran henne, og der ligger hun med ansiktet begravet i snøen.

Hennes første tanke er pepperkakene.

Peter er der allerede, vil hjelpe henne opp, men – nei, hun må lete, grave, finne. Kan ikke komme hjem uten pepperkakene.

Tårene blir til iskrystaller der hun ligger på ryggen under stjernene og hun tenker nok, at – aldri før har hun ligget sånn ute i skogen, uten å lage engler i snøen, men hun har ingen følelse av engler rundt seg denne kvelden, og hun blir liggende alene igjen med alle tankene sine.

 

Når Laura senere, rusler inn på tunet hjemme, er ikke veien lang til fjøset. Her venter

”Silkefin” og  ”Vakremøy”,  og her kan hun øse ut av seg alle tårer og bekymringer.

For tankene ligger som en klump i magen når hun tenker på denne Peter – nei, hun vet slett ikke om hun liker han lenger. Og bekymringen for moren ligger som et slør over julekvelden og hun vil bare rive det vekk, men doktoren har nok vært her nå, og moren er frisk og fin igjen. – Ja, det vil hun tro.

Men her står hun og kjenner på den gode varmen fra dyrene. Og hun lener seg inntil den ene kua som tygger og eter og hun tenker på jomfru Maria – at sånn hadde hun sikkert hatt det, med dyrene rundt seg og det nyfødte barnet i fanget.

Og med et blir juleevangeliet så levende for henne, at hun bare venter på hyrder og vismenn som skal komme inn døren med lamunger i armene.

Og gjennom glipene i taket ser hun stjernen som lyser over stallen i Betlehem.

 

• Og kanskje hadde hun det så godt der inne i varmen hos dyra, fortsetter bestemor, at hun tenkte at – jammen hadde Gud valgt det beste stedet for det lille Jesusbarnet –

.

Men hun gruer seg for å komme hjem uten pepperkakene, hvordan vil alle de små takle den skuffelsen. Hun skal nok finne på noe annet, tenker hun og ønsker – god jul – der inne i fjøset, før hun med tungt hjerte går ut i kulda og hekter slåen for døra.

 

Det er julekveld og selv uten pepperkaker, må hun inn til familien.

Hun hører idet samme farens stemme rope, ikke glad og forventningsfull som hun hadde håpet.

Laura hadde tenkt seg en tur bortom låven for å se om nissen hadde spist av grøtbollen, men når hun ser farens forpinte ansikt i døra, skynder hun seg rett inn.

Lyktene på trappen gjør et lite dansetrinn i det hun haster forbi inn døren.

• Jeg måtte bare innom dyra å si – god jul – stotrer hun litt beklemt mot faren som

 slett ikke ser ut som han er i julehumør.

• Doktoren har vært her – faren skjelver i stemmen
• det er ikke bra med mor din –

Søsknene står bleke rundt henne med armer som henger rett ned.

Venter de på pepperkakegavene sine, mon tro?

Hun bøyer seg ned til dem og tre små barnehoder gjemmer seg inne i den våte halsgropen hennes.

Hun trykker dem inntil seg, og håper hun bringer med seg litt av roen fra dyrene, inn i stua.

 

Hun er tilbake i tiden nå, bestemor, og jeg skjønner at hun lar tankene vandre.  Stemmen er knapt hørbar når hun forteller om båten inn til fastlandet og hvilken kronglete reise det var hvis noen ble syke.

• Og helt umulig var det på vinterstid,

fortsetter hun,  

• da måtte de ta bena fatt over isen.

 

Men så er hun der hos meg igjen, i sofaen ved den knitrende peisen og hun fortsetter med et smil

• de har sikkert sin egen skole der ute i dag, og sitt eget legekontor, og kanskje har

de til og med bil så de kommer seg til den store, ærverdige kirken lenger inn på øya.

 

       –     Bestemor – maser jeg

• hvordan gikk det med moren, måtte hun på sykehus?

Men bestemor er tilbake der inne i veggen og Laura skjønner at moren ikke kom på sykehus.         

      –     Bare legen hadde greid å hjelpe henne, tenker Laura.

Men samvittigheten stikker i henne da, hvordan hadde hun kunnet forlate henne når hun var så syk.  

Hun løper opp trappen og lister seg inn til moren som strekker armene ut mot henne og smiler.  Forskrekket ser Laura inn i morens bleke ansikt som er like hvitt som lakenet

og hun gjemmer seg i armene hennes og snuser inn den kjente duften av henne, før hun ser henne inn i de matte øynene og hvisker

• du må spise mor – ja, det tror jeg hun sier –
• så du blir frisk igjen – for det sa alltid moren til henne når hun var syk.

Men moren smiler nok bare vemodig, for jeg tror hun vet at dette blir hennes siste julekveld.

I stedet sier hun

       –     Laura, jeg har noe til deg –

• En gave. Ja, selvfølgelig, det var jo julaften! –

Med en så vidt hørbar stemme, snur hun seg mot sykepleieren og peker mot kurven i hjørnet

En inntullet, liten bylt blir lagt i fanget hennes.

Og kanskje tror jenta i dette øyeblikket at det er den lille valpen hun har ønsket seg så veldig.

• Laura – stemmen er så svak nå at den knapt kan høres der fra sengen
• Jeg gir han til deg, denne nye lillebroren. Du må passe godt på han, for han er din nå. –

 

Sykepleieren stryker hånden over pannen til moren og gjør tegn til Laura om å være stille. Og Laura lister seg nedover trappen som om hun er Jomfru Maria selv, med denne spesielle julegaven i armene.

Og der sitter hun ved ovnen så ikke den lille bylten skal fryse, og utenfor vinduet danser hvite snøfnugg ned og dekker over alle spor, og flammene i ovnen tegner de rareste figurer høyt oppe på veggen over henne.

Det er stille i huset og Lauras tanker danser mellom juletrær fulle av engler, til Peters uutgrunnelige blikk. Hun skjønner ikke hvorfor hun skal tenke på han og samtidig få vondt i magen. De hadde jo vært gode venner en gang..

Hun stryker over hodet på babyen og tenker på den gode kua, for så å være tilbake hos moren igjen, hva hun hadde sagt, at –han er din, nå –

Hun ville så gjerne ha delt han med Peter. Kanskje skulle hun ha gitt ham noe av pepperkakene.. Tankene sjonglerer oppe i hodet hennes

og med barnet i armene glir hun ned fra stolen og inn i søvnen.

Ennå er det ingen av dem som vet at moren deres har forlatt dem for å feire jul i himmelen.

 

 

Og hvordan bestemor forteller historien videre husker jeg ikke, og jeg lurer fortsatt på hvem hun var, den lille, tapre jenta. Men jeg vet i hvert fall at det var sånn det gikk til at denne lille gutten, to timer gammel, på en spesiell måte skulle tilhøre Laura åtte år. Og fra denne dagen ble han sikkert hennes lille øyesten.

• Og gutten trivdes så godt, forteller bestemor som ikke helt klarte å slippe historien – at ingen barn der i grenda var blidere og vakrere enn han.

Men når folk undret seg over denne glade gutten, svarte alltid Laura at han var født under julestjernen.

 

– For en vakker historie, bestemor – sukker jeg  

– men Peter da, ble han snill?

– Peter ja – et lurt smil leker i munnviken hennes

– Peter var egentlig en snill gutt hele tiden, han –

 

 

Bestemor reiser seg fra sofaen, og kaffekoppen er tom og bare en eneste fattigmann ligger alene igjen på fatet som snurrer rundt og rundt, og vi skjønner at tiden er inne.

I kåpe og sjal vandrer hun ut i vinternatten, og jeg tror hun leter på himmelen etter en spesiell stjerne, som hun alltid gjør.

Og i det fjerne ringer kirkeklokkene til midnattsgudstjeneste, og kanskje tenker hun på det lille grendehuset som hver eneste julekveld kler seg ut som den vakreste kirke.

 

                                                                                                                                                              asw

Dompapen Fredrik og Julen

av Brit Wichlund

 

Fra grantoppene drysser det snø, i skumringen drysser det. Det er en ettermiddag rett før jul. Snøen

ligger tykk over marken, ligger lunt om vinterlandet. Gran og furu står som hvite kolosser bortetter.

De står i dyp skog, de står bortenfor alle skigarder, tun og fjøs. De står bortenfor alt og dupper

høytidelig med hodene, for annet kan de jo ikke gjøre når de er fulle av snø og står bortenfor et sted

i vinterlandet.

Der står også den største granen av alle. Ikke en gran i manns minne har vært større, men så var det

jo heller ikke noe manns manns minne her i bortenfor. Men jul var det. Dypt inne i skogen. Og

granen, den står der litt for seg selv, og den skinner av høytid, i hvert fall i sin vinterskrud.

I toppen av granen sitter Fredrik, en fugleunge. Ja, nå er han vel litt større enn en unge og stø på

vingene, men ikke helt voksen heller. Han er rød på brystet som en dompap, for det er jo en

dompap han er. Dompapen Fredrik skal prøve vingene i kulden. For kaldt er det blitt etter snøværet

de siste dagene, klarvær og kulde, glitrende snø og frost. Fredrik har sittet gjemt under grenene i

grantreet, og det hjalp ikke at det var det største grantreet, kjedelig ble det likevel. Men nå er det

klarvær og flyvær.

-Nå skal jeg finne Julen, sier Fredrik, og med ett er han i luften.

-Fly ikke langt, sier mor. Men Fredrik må finne ut av dette med Julen. For alle har snakket om at nå

kommer Julen, Julen kommer snart, men ingenting bemerkelsesverdig har skjedd, og Fredrik vil nå

ta saken ..mja, under egne vinger. Han flyr langt inn i skogen, langt inn i vinterskogen flyr han, og

det for å lete etter Julen.

Etter en stund ser han noe stort og besværlig som beveger seg. En bjørn bakser i tusmørket, i blå

snø mellom høye trestammer.

-Har du sett Julen? spør Fredrik.

– Julen? sier bjørnen, jeg har ikke sett noen jul.

-Men hvorfor går du her da, hvorfor sover du ikke?

-Jeg sov, men våknet av leven, nå skal jeg finne et nytt hi, utenfor manns minne.

-Jaså, sier Fredrik og ser undrende etter bjørnen som vralter videre. Men Julen hadde den ikke møtt.

Og Fredrik flyr fra gren til gren, fra tretopp til tretopp. Men overalt ser han ingenting annet enn hvit

skog og fjerne åsrygger. På en kvist under en bergvegg setter han seg for å hvile. Et tilfrosset

vannfall har laget store istapper som henger etter hverandre under berghyllen.

-Har dere sett Julen? spør han istappene. Men istappene rister så mye på seg at de deiser ned en etter

en, pling, pling, pling.

-Nåvel, tenker Fredrik, Julen hadde de ikke sett. Jeg flyr videre.

Og han flyr inn i et flimmer av snø som vinden har feiet med seg, et flor av funklende iskrystaller.

Snødrysset tiltar, og snart er det snø overalt, og vakkert er det, og Fredrik tenker at kanskje er dette

Julen, for Julen skulle være vakker.

-Endelig, er dere Julen? vil Fredrik vite.

-Julen er nær,

Men det er julesnø vi er, synger snøkrystallene.

-Dere er altså ikke Julen? spør Fredrik skuffet.

Jul ei vi er,

det er julesnø vi er, synger snøfnuggene og danser videre.

Langt om lenge kommer Fredrik til en skigard. Han setter seg på en staur som stikker opp. Der

borte ved en låve får han øye på et fuglenek! Ja, der må Julen være, tenker Fredrik, i neket, i det

gylne kornet. Og han flyr straks bort til fugleneket.

-Er dere Julen? spør han ivrig kornaksene og er overbevist om at nå har han funnet Julen. Men

kornet vaier svakt i vinden.

-Ikke Jul, men julenek, her er

ingen Jul, men mat for fugl, svarer kornaksene saktmodig. Og Fredrik spiser et par korn.

Men nå har han fløyet så langt at det er best å fly hjem igjen før det blir mørkt.

-Men vent, vil du plukke opp båndet før du drar? spør kornet, og Fredrik flyr for å plukke opp det

røde båndet som ligger i snøen et stykke unna. Med båndet i nebbet flyr han tilbake.

-Lotte knyter det i morgen, sier kornet, og Fredrik vet ikke hvem Lotte er, men hun er nok ikke

Julen og nå må han hjem.

På hjemveien møter han noen ekorn.

-Har dere sett Julen? spør Fredrik.

-Nei, men Julen er snart her, derfor sanker vi kongler, svarer ekornene, som hopper omkring under

grenene der marken er bar.

-Snart har vi ikke plass til flere kongler. Denne blir den siste. De strever med den store konglen.

– Å, men kan du hjelpe oss? Fredrik stusser, en så stor kongle, men han får tak med nebbet og flyr

besluttsomt opp i treet. Etterpå dumper han ned på en kvist, han har brukt alle sine krefter, og snøen

drysser ned i hodene på ekornene der under, men det gjør ingenting.

-Han klarte det, han klarte det! jubler de. Fredrik tar farvel, glad for å ha hjulpet til. Han flyr høyt

over tretoppene, under den lys røde vinterhimmelen flyr han, lett på vingen. De første stjernene

blinker, nå tennes lysene der oppe. Og så makeløst er det synes Fredrik, at han tenker at Julen

kanskje er i stjernene, for alle snakker jo om Julen som noe forunderlig stort og vakkert. Men i så

fall er Julen veldig, veldig langt unna.

Idet Fredrik nesten er hjemme, dukker en musefamilie opp.

-Hvor skal nå dere? spør Fredrik.

-Å, vi skal innomhus i kulden! Men her er verken låve eller stabbur, og det er så kaldt, så kaldt!

-Så kaldt, så kaldt! Brr! piper alle musene i kor. På låven er det lunt, høy å sove i, og grøtbolle med!

Men Fredrik, som jo nettopp har vært innenfor allfarvei, viser villig vei til folk og hus.

– Da må vi si adjø, hvis vi skal rekke frem til Julaften! sier musene. Takk, takk for hjelpen! Musene

vinker, Fredrik ser tankefullt etter dem.

-Julen er kanskje på låven, undres han. Men nå må jeg hjem.

-Jeg fant ikke Julen noen steder, sier Fredrik når han endelig er hjemme. Han sitter på en kvist og

er stor som en ballong. Men da setter alle i å le.

-Julen er ingen steder, sier mor. Eller, den er alle steder, her, i alle varme hjerter, i alle varme bryst.

-Tenk, da ble din fjærpynt rød

når du av hjertets glød

de andre stille bød.

– Og derfor er din fjærpynt rød! skråler alle dompapene.

-Ja, Julen den er overalt og ingen steder, i alle varme hjerter!

-Den er overalt og ingen steder, i alle varme hjerter! synger alle.

Det vesle treet som ikke ville bli pynta

av Ellen M. Grong

 

Langt inne i skogen, i ei lita glenne ved turstien i bygda, sto eit lite grantre. Ho heitte Granhild. Stadig vekk kom det folk forbi, det var treet van med. Nokre gonger hadde dei med seg noko å sitje på, og nistemat som dei åt ved treet. Dei tykte det var så fint der, med ein liten bekk som klukka og sildra forbi.

No hadde det vorte kaldare, og det hadde snødd. Ein hare hoppa forbi  og laga mjuke spor før han forsvann inn i skogen. «Eg gler meg til jul» var det brått ei stemme som sa.  Det kom visst folk i skogen! Det var ikkje lett å høyre de no når det hadde kome snø. Den einaste lyden var berre litt lett knirking under støvlane. Det dryssa litt snø frå greinene til dei vaksne trea. «Eg òg gler meg til jul»  var det ein annan som sa.  Så skrangla det i ein pose. «Sjå her, no skal vi pynte treet!»

Nokre barn tok store julekuler opp frå posen og byrja å henge dei opp på greinene på treet. «Så fint det vert», sa dei vaksne. «No blir det skikkeleg koseleg her, det her blir eit riktig juletre». Julekulene var blanke, farga i gull og sølv, og nokre raude med glitter var det òg. Alle kulene glinsa, og dei var alle festa med ei lita lykkje av tråd.  Heile gjengen sette seg ned og tente bål etter at dei hadde pynta treet. Dei drakk kakao og var veldig glade.

Det vart skumring og folka hadde gått. Bålet var sløkt. Det var ei som ikkje var glad, men ho fekk ikkje til å seie det. Det var Granhild. Ho hadde vorte pynta utan å bli spurt om det var greitt! «Det klør!» sa ho høgt til seg sjølv. «Æsj, desse kulene dinglar og klirrar i greinene mine».

Venen hennar, den vesle raudreven Ask kom forbi. «Kva er det som plagar deg? Og korfor har du slike rare snøballar i greinene?» « Dei er ikkje laga av snø, det er menneska som kom og hengde dei opp på meg. Og nå klør det, og dei dekker til dei fine konglene mine. Eg må få dei vekk. »

«Ja, konglene dine er flotte, riktig prydelege er dei. Eg kan prøve å hjelpe deg, men eg veit ikkje helt korleis.» Han nappa litt i den eine kula med tennene, krafsa med den eine labben og fekk den laus. Dei andre nådde han ikkje, dei satt for langt oppe.

Granhild funderte lenge og vel, og snart fekk ho ein idé. «Kan ikkje du spørje Nordavinden om han kan blåse dei av meg», sa ho. «Eg veit du kan finne han. Sjølv kjem eg meg ikkje av flekken».

Og Ask gjorde som det vesle grantreet bad han om. Han sprang rundt i skogen, leitte både høgt og lågt,  på knausar og i kjerr og ropa på Nordavinden. Til slutt hadde han hellet med seg. «Kan du blåse litt vind på grantreet slik at ho får rista av seg desse kulene menneska har satt på ho?» «Jau, det kan eg», sa Nordavinden. «Eg har sett det andre stader òg, at folk tek seg til rette og skrotar til i skogane våre. Dei kallar det pynt. Eg kallar det skrot. Det er plast, og når dei er ferdig med jula gløymer dei nokre gonger å samle inn skrotet sitt igjen. Og så vert det til bry for fuglane og trea og alle som lever i skogen.» «Naturen er vakker som den er», svara Ask. «Treng vi pynt? Grana har så fine kongler og barnåler. Ho er så kry av dei.»

Nordavinden tok tak og blåste så hardt han kunne utan å skade trea i skogen. «Eg lagar ein liten storm», sa han. Så fauk alle kulene av grantreet og samla seg i ei snøfonn eit lite stykke unna. Han hadde blåst slik at snøen breidde seg over Granhild som ei kvit kåpe, og dei fine brune konglene dingla frå toppen som fine smykke.  «No er eg vinterpynta», sa ho. «No er eg meg!»

Dagen etter hadde vinden roa seg, og vintersola var framme ei lita stund. Ungane frå skolen kom på tur igjen. «Sjå, julekulene er blåst av treet», sa dei. «Dei er her borte», sa ein lærar. «Så rart at dei ligg her i ein liten haug for seg sjølv. Korleis har det gått til?»

«Det er nok stormen som har tatt dei. Skal vi henge dei opp igjen?»

«Nei sjå treet no då, det ser ut som ei dame med kåpe og øyredobbar. Sola skin på snøkåpa så ho glitrar. Eg trur vi tar pynten med oss heim. Det kan komme fleire stormar, det er nok best at det ikkje ligg julepynt overalt i skogen.»

Dei visste ikkje at Ask sto oppe på knausen bak nokre buskar og såg på alt som skjedde. Straks folka hadde gått heimover byksa han ned skrenten og ned til Granhild. «Planen vår verka! Planen vår verka! Takk til Nordavinden som hjelpte oss å blåse ned julekulene!»  Granhild var lukkeleg, og ekornnaboane hennar og revevennen dansa omkring ho og jubla.

Og kva skjedde med julekulene? Dei fekk bli med tilbake til skolen der dei fekk plass på juletreet i gymsalen. Der skulle det være juletrefest for ungane i bygda. Så kom dei til nytte og til glede,  og var ikkje lenger til bry for dei som til vanleg budde i skogen.

Det som var

av Kornelia Skogseth

 

Klokka slår to. Vegguret synger. Det er et hult ekko fra en glemt tid. Fra en antikk radio strømmer det klassisk musikk. Stuen bades i solstråler; støvpartikler er fryst i øyeblikket. Juledekorasjoner pryder bord og vegger, plassert mellom familiebilder og porselensfigurer. Møblene er utgåtte, og det ligger en urovekkende lukt i rommet. Likevel er stuen lun og varm, slik stuer ofte er i vintertid. Det er bare en vesentlig detalj som forstyrrer stedets ellers perfekte postkortmotiv; I sofaen sitter det en mann. Livløs og kald. Død. Jenny tusler inn i stuen, bærende på sitt dyreste servise. Denne dagen er et høydepunkt i hennes tilværelse. I dag får hun besøk. For lukkede ører vil hun kunne erkjenne at julaften er den eneste dagen hun ikke føler på en miserabel og gjennomtrengende ensomhet. Hun beveger seg i rykk og napp over gulvet, for Jenny er en sta gammel dame og har ingen ting til overs for legebesøk. Hun nynner i det hun dekker spisebordet, og henter frem en flaske med whisky. Hun skjenker to glass. Det ene drikker hun selv, det andre setter hun på bordet foran den døde mannen. Hennes ektemann. «Det er en nokså dyr whisky, dette. En av de beste, har jeg blitt fortalt. Den vil nok falle godt i smak hos deg. Er det en rar lukt her?» Jenny henter frem et par svarte dress sko fra soverommet. Hun danderer de på ektemannens føtter. «Se der. Nå ser du riktig så presentabel ut. Vi kjøpte de på Champs-Élysées i 1966. Husker du det?» Ingen er der til å minne Jenny om at hun aldri har satt sin fot på Champs-Élysées, heller ikke at hun ikke møtte sin ektemann før i 1968. Slik er det blitt til at de fleste av Jennys livshistorier er oppdiktet og ikke lenger bærer et snev av virkelighet. Det ringer på døren. Jenny smiler til mannen sin, gir hånden hans ett klem, og tripper ut i gangen. Klokka slår seks. Familien sitter rundt middagsbordet; Jenny ved ektemannen sin (som har blitt pent plassert på en stol), Jenny sin datter og hennes kjæreste på motsatt side av spisebordet. Selv rundt samme spisebord er avstanden dem imellom stor. Denne avstanden lever Jenny i blind ignoranse overfor. Datteren prøver å holde tonen i samtalen lett og konsis, enhver avsporing fra stuens tragiske omstendighet møter hun med takknemlighet. Hun gjør sitt beste for å leve i Jenny sin illusjon om at alt er som det skal være, en planlagt strategi for å unngå de åpenbare spørsmålene om død og vrangforestillinger. Kjæresten pirker i maten sin, et desperat forsøk på å ikke bli innblandet i den trivielle samtalen mellom Jenny og datteren. Han klarer så vidt, og bare så vidt, å skjule en påtrengende kvalme. «Har du mer whisky?» Spør kjæresten omsider, etter et hav av upassende kommentarer har seilt sin egen sjø. Jenny henter mer whisky. Igjen skjenker hun et glass til ektemannen sin. Hun stopper opp, ser på datteren og kjæresten med et usikkert blikk. «Det er en usedvanlig sterk lukt her i dag, synes dere ikke? Vi har faktisk hatt litt problemer med rotter her i det siste. Bare et par stykker. Jeg drepte dem, så dere trenger ikke bekymre dere.» Klokka slår elleve. Jenny, datteren og kjæresten sitter i stuen. Samtalen går lettere nå, slik noen glass whisky ofte fører til med samtaler. Jenny og datteren deler minner fra barndommen, og alt virker tilsynelatende normalt. Kjæresten er stille. Han kaster diskré blikk mot svigerfarens lik. «Har dere ikke sett hvor fint ektemannen min tar seg ut i dag?» sier Jenny begeistret. Datteren svarer at jo, han ser pen ut. Kjæresten klemmer whiskyglasset hardt. Han spekulerer i diverse rømningsplaner og planlegger hvordan de kan få svigermoren innlagt. Han drikker all whiskyen i en slurk, og smeller glasset i bordet. Datteren ser vantro på kjæresten. Jenny ler. Kjæresten har alltid virket litt fjern i hennes øyne, men det gjør henne ikke stort; hun tenker at dette gjelder for mennesker flest. Klokka slår tolv. En rotte løper over gulvet og forsvinner under sofaen. Kjæresten skriker. «Det er en vanesak, det med disse rottene,» Jenny avfeier situasjonen. «Er du ikke enig?» Jenny ser på ektemannen sin. De glassaktige øynene stirrer tomt ut i luften, sår har begynt å klatre oppover kroppen hans. Dette legger hun ikke merke til. Hun smiler. Det er noe ekstra spesielt med kjærlighet i juletider, tenker hun. Klokka slår to. Datteren har lagt seg. Jenny og datterens kjæreste sitter i stuen. De utveksler ikke mange ord, likevel er det noe som holder dem fra å gå til sengs. Stillheten snakker for dem begge. Kjæresten beskuer Jenny. «Han er død» sier han omsider. Jenny flytter blikket til ektemannen sin. Hun sitter taus en stund. «Har du gravlagt noen du elsker?» Jenny river ikke blikket vekk fra ektemannen sin. «Nei,» svarer kjæresten. Jenny ser på han med et trist blikk, nikker sørgmodig, og så tusler hun i sengs. Klokka slår fire. Kjæresten sitter alene i stuen. Stanken er overveldende. Sjarmen stedet ellers bærer preg av, er tildekket av nattens mørke hemmeligheter. Nå er det bare en stue med et lik, en full mann og noen rotter. Kjæresten har et panisk, kalkulerende blikk i øynene. Flere rotter har samlet seg rundt liket. Han vet hva han må gjøre.  Klokka slår ni. Vegguret synger ikke, det skriker. Fra en antikk radio strømmer det klassisk musikk. Jenny står midt i stuen. Helt stille. Hun gjenkjenner ikke rommet. Ektemannen hennes sitter ikke lenger i sofaen. Kjæresten er borte. Han har stjålet mannen hennes. Han har frarøvet henne et liv. Hennes eget. Det er sommer. Vegguret er borte. Juledekorasjonene fjernet. Datteren tusler inn i stuen bærende på sitt dyreste servise. Denne dagen er et høydepunkt i hennes tilværelse. I dag har hun invitert noen gode venner på middag. Hun skjenker to glass med whisky. Det ringer på døren. Hun løfter det ene glasset med whisky. «De gleder seg veldig til å møte deg, mamma». Datteren plasserer glasset på et bord foran Jenny. Datteren sender henne et smil. Alt er slik det skal være. Jenny sitter helt stille i sofaen. Livløs og kald. Død. Alt er slik det skal være.

Adventskalenderen

av Edit Røed

 

Tredevte november. Kjære dagbok.

Det er kanskje litt barnslig å få julekalender når man er femten år og er en av de tøffeste i gjengen.  Men jeg sier ikke et ord til de andre gutta om at jeg gleder meg til hver morgen fra første desember til tjuefjerde desember. Det er like hemmelig som det at jeg skriver dagbok. Mamma er supergod på å finne på kule ting, og er det ikke ting, ja da får jeg penger så jeg kan kjøpe meg noe jeg har lyst på. I morgen er det første desember. Når jeg kommer ned til frokost henger det tjuefire spennende pakker på kalenderen på kjøkkenet. Gjett om jeg gleder meg til i morgen!

Første desember. Kjære dagbok.

 Jeg våknet helt av meg selv i dag. Trengte hverken vekkerklokke, eller mammas gjentagende mas om at nå må du stå opp Andreas. Ja, du vet grunnen, adventskalenderen så klart. Jeg stormet ned på kjøkkenet, og rett bort til veggen der kalenderen har sin faste plass i desember. Jeg lette meg raskt fram til pakken det sto et ettall på, rev av papiret og en liten eske kom til syne. Lovende tenkte jeg! Åpnet lokket, og i esken lå det et ark. Yesssss! Kanskje en billett til Liseberg neste sommer? Jeg tok opp arket og leste følgende: «Takk for gaven. Hilsen Frelsesarmeen.» Bak på arket var det skrevet en hilsen fra mamma. «Kjære Andreas. I dag er det noen som har mindre enn deg som får gaven. Glad i deg. Klem fra mamma.»  Det var bra hun var ute og luftet hunden vår akkurat da, ellers hadde jeg kanskje sagt noe jeg kom til å angre på.

Andre desember. Kjære dagbok.

 Jeg våknet helt av meg selv i dag også. Skuffelsen etter gårsdagen var kanskje ikke helt glemt, men heldigvis var det tjuetre gaver som fremdeles var uåpnet. Jeg tok turen innom kjøkkenet før jeg dusjet og kledde på meg. Fant riktig pakke, åpnet den og da jeg så innholdet hadde jeg bare lyst til å banne, skrike og gråte. Gjett hva jeg fikk, eller mer riktig hva noen andre fikk? Et ark med påskriften «Takk for ditt bidrag. Redd Barna». Mamma hadde skrevet noen ord bak på arket i dag også: «Kjære Andreas. Hvis du går inn på nettet, kan du lese litt mer om hva pengene går til. Klem fra mamma.»

Tredje desember. Kjære dagbok.

Tjueto gaver igjen på adventskalenderen var det første jeg tenkte da jeg våknet. Jeg var overbevist om at i dag var det min tur. Kanskje et nytt deksel til mobiltelefonen, eller et nytt spill? Jeg fjernet spent papiret. Esken som åpenbarte seg røpet ikke hva som skjulte seg inni. Den var alt for lett til å inneholde et spill eller et mobildeksel. Jeg åpnet den og et sammenbrettet papir kom til syne. Helt klart et gavekort i sportsbutikk, på kino, eller til gokartbane. Noen av de tingene mamma visste jeg ønsket meg. NEEEEEEEEI ##&%¤&%/&&%¤#% «Tusen takk for din støtte! SOS Barnebyer» «Jeg vet du ble skuffet Andreas. Men ta deg tid til å lese litt om organisasjonen som du er med på å støtte. Klem fra mamma.»

Tjuefjerde desember.

Jeg beklager at jeg ikke har skrevet noe på lenge, men jeg har vært ganske sur og lei meg. Hver dag samme skuffelse! Norsk folkehjelp, leger uten grenser, Flyktninghjelpen, Norges blindeforbund, Regnskogfondet, Kenyahjelpen, Norsk luftambulanse, Unicef…. Jeg ante ikke at det fantes så mange veldedighetsorganisasjoner. Alltid med en hilsen fra mamma, med henvisning til nettadressen. Enten du tror det eller ei så har jeg lest ganske mye om de organisasjonene pengene har gått til.  Håpet om de kule gavene ble slukket ganske tidlig i desember, så noe måtte jeg finne på. Da jeg åpnet kalendergaven på julaften var jeg faktisk litt spent på hvilken organisasjon som mamma hadde valgt ut. En konvolutt med en tusenlapp og en beskjed fra mamma skjulte seg under papiret. «Kjære Andreas. Nå er det endelig din tur. Du kan bruke pengene til akkurat hva du vil. Klem fra mamma.» Jeg holdt tusenlappen i hånden, studerte det bølgende havet og lundefuglen som var avbildet på den. Fantaserte om hva jeg skulle kjøpe meg. Gikk opp på rommet mitt og drømte videre om alle mulighetene en tusenlapp ga meg. Jeg fikk mamma til å kjøre meg til byen, selv om hun hadde masse å gjøre. «Jeg forstår du vil kjøpe deg noe fint for pengene Andreas. Om du er skuffet over adventsgavene i år, så vet jeg at de har hjulpet mange som trenger det. Det er vel ikke nødvendig å spørre deg om hvor vi skal kjøre? Kjenner jeg deg rett er det et nytt dataspill som lokker», sa hun. «Du kan kjøre meg ned til Garvegata», sa jeg. «Men det er vel ingen butikker der Andreas.» Hun satt der som et stort spørsmåltegn da hun kjørte meg dit jeg ba om. «Jeg er straks tilbake», sa jeg, da jeg gikk ut av bilen. Jeg hadde sjekket adressen på google så det var ikke noe problem å finne stedet jeg skulle til. Utenfor inngangen var det satt opp en stor plakat med teksten «Hjertelig velkommen». Jeg åpnet døra og gikk inn. Lukten av julemat, et stort pyntet juletre og et flott dekket bord var det som møtte meg. På den ene veggen hang et bilde med sitatet «INGEN ER BARE DET DU SER…..» Glade stemmer kunne høres fra rommet ved siden av. «Hallo!», ropte jeg! «Hallo», svarte det blidt.  «Du er visst litt tidlig ute», sa mannen som dukket opp. «Middagen er ikke før klokka to». «Jeg skal bare levere noe», sa jeg. Jeg tok fram en konvolutt fra lommen min og rakte den til den hyggelige mannen. På konvolutten hadde jeg skrevet «God jul. Hilsen Andreas.  «Ha det!», sa jeg og gikk før han fikk åpnet konvolutten.  Mamma var sprekkeferdig av nysgjerrighet da jeg satt meg inn i bilen igjen. «Hva er det du har ordnet Andreas?» «Det er hemmelig, jeg skal fortelle det en annen dag.» Men hemmeligheten min ble røpet av noen helt andre enn meg. Midt i forberedelsen av julemiddagen fant jeg mamma sittende på en stol og gråte. Hun reiste seg opp da jeg kom inn på kjøkkenet, tok et godt tak rundt meg og ga meg verdens beste klem. «Se her!», sa hun, og viste meg et oppslag i lokalavisen på nettet: «Julemiddagen i Kirkens bymisjon er som vanlig til stor glede for mange.» Nederst i artikkelen sto følgende: «Takket være bidrag fra gode mennesker kan vi arrangere åpen jul hvert eneste år, sier leder Torgeir Stiansen. Jeg vil benytte anledningen til å sende en stor takk gjennom lokalavisen til en ung kjekk gutt som er en av de fine menneskene. Han var innom rett før dørene ble åpnet til årets julemiddag og leverte en gave til oss. Det eneste jeg vet er at han heter Andreas. Tusen hjertelig takk Andreas, og en riktig god jul fra alle oss i Kirkens bymisjon.»

INGEN ER BARE DET DU SER….

Møte med fortiden

av Per Lund

Det var i begynnelsen av desember. Mons var ferdig på jobben og sto på Oslo S, som vanlig, og ventet på Mossetoget.

Det hadde begynt å snø. Ikke små, lette fjon. Nei, store våte snøkjerringer som fikk ham til å tenke på sin barndoms jul med lengsel og vemod.

Kona hans, derimot, lengtet mot sydligere breddegrader, og de siste dagene hadde hun sittet og bladd i reisebrosjyrer. I morges hadde hun til og med foreslått at de skulle ta en uke på Gran Canaria i Julen.

Sitte på Julaften i 20 grader med paraplydrinker – bare tanken gjorde ham irritert. Og gram i hu hadde han reist til jobben uten å kysse konen farvel først.

En 28 års lang tradisjon var brutt.

Det store snøfallet skapte forsinkelser, men omsider kom toget inn på perrongen.

Mons hastet inn i månedskortkupeen og fant seg en vindusplass.

Snart hadde den jevne duren fra toget dysset ham i søvn.

 

Han våknet med et rykk. Toget sto stille. Hadde han gått glipp av Vestby stasjon der han skulle av? Det var i så fall ikke første gang det skjedde. Han visste ikke hvor mange ganger han hadde våknet opp på endestasjonen i Moss.

Fortumlet så han seg rundt, men ingen gjorde antydning til å reise seg for å gå av. De satt der og småslumret over sine ettermiddagsaviser.

Han fjernet litt av duggen på innsiden av ruta med jakkeermet. Tveter, sto det med hvite bokstaver på et blått skilt.

«Det er en feil på signalanlegget» Den velmodulerte stemmen tilhørte en kvinne som satt på setet mot ham.

Mons takket for opplysningen og skulle til å lukke øynene igjen da han plutselig kom på noe: Merkelig, det var da noe veldig kjent med både stemmen og utseendet til vedkommende. Han så opp igjen og spurte: «Anja?!»

Hun nikket og smilte. Det var jo Anja, en venninne fra gymnaset. Han hadde ikke sett henne siden – ja, siden gymnasets dager.

«I alle dager» sa Mons forbløffet «For et sammentreff – Du?! Her?! Du er jo helt uforandret! Bor du i Vestby fortsatt?»

Anja ristet på hodet og lo sin trillende latter så smilehullene kom frem: «Fortell om deg selv» oppmuntret hun. «Jeg treffer jo ingen kjente lenger!»

Og Mons, som ikke hadde noen andre å betro seg til, var ikke vond å be. Han øste ut om sine siste dagers misnøye med kona og hennes sydenplaner. Og Anja lyttet – medfølende.

«Du vet, det hadde vært veldig hyggelig om vi to kunne feire jul sammen.» sa hun og sendte ham det spesielle blikket hun hadde pleid å sende ham.

Mons ble sittende og fundere. På gymnaset hadde han hatt et godt øye til Anja, og han var sikker på at det var gjensidig. Hvorfor ble det ikke de to den gangen?

Diskret kikket han på hånden hennes, men han så ingen antydning til giftering. Han måtte innrømme for seg selv at det uventede forslaget virket forlokkende. Forlokkende på flere måter. Ikke bare det med Julefeiring, men…

Toget begynte omsider å gå igjen. Døren inn til kupeen åpnet seg, og en konduktør kom inn. «Nyreisende fra Tveter!» sa han med myndig røst. Passasjerene fomlet i jakkelommene etter billetter.

«Nyreisende?! Merkelig.» tenkte Mons. Han var temmelig sikker på at han satt i månedskortkupeen. Og Tveter stasjon var jo nedlagt for mange år siden. Det var jo ingen som gikk på eller av der lenger.

Også Anja fant frem en billett fra lommen. Men det var noe merkelig med fargen på månedskortet hennes. Det var lyseblått. Det fikk ham til å huske årskortene de brukte på toget da de gikk på gymnaset. Han humret for seg selv og skulle til å kommentere det da konduktøren skulle sjekke kortet hans.

«Hm…» sa konduktøren og så vekselvis mellom Mons og kortet med en bekymret nyve i pannen.

«Hm..»  sa han igjen. «Bli med meg er du snill»

Mons reiste seg og fulgte motvillig etter. «Månedskortet ditt er ikke gyldig på denne avgangen!» sa konduktøren da de var kommet ut i gangen.

«Ikke? Men er ikke dette Mossetoget?» sa Mons forbauset.

«Billetten din er ikke gyldig!» gjentok konduktøren – strengere denne gangen.

Toget gled inn på Vestby stasjon. Mons ville i hvert fall ta farvel med Anja – kanskje få telefonnummeret hennes, men konduktøren sperret veien for ham: «Ut!» sa han og truet med pekefingeren.

 

«Det var da fælt til hastverk!» sa kona forbauset og lo da han nærmest ramlet ut av toget.

Han så seg forvirret tilbake, dørene lukket seg og toget gled ut fra stasjonen. Han forsøkte å se etter Anja en siste gang igjennom vinduet, men setet var tomt.

Familiebilen deres sto på tomgang rett ved perrongen.

«Ja, jeg tenkte jeg skulle komme og hente deg. Bussen venter jo ikke når toget er forsinket!» sa hun lettere resignert.

Mons satte seg omtåket inn på passasjersiden. Hun satte bilen i gear, sjekket speilet og blindsonen og så kjørte de.

Lenge satt de i taushet.

«Jeg så Anja på toget» sa Mons drømmende «Anja Bryhn…»

Kona sa ikke noe. Hun fokuserte på veibanen. Hun hadde sin fulle hyre med å navigere kjøretøyet i det våte slapset.

«Merkelig» sa hun omsider «Var det ikke hun som døde i den ulykken på Tveter? Da vi gikk på gymnaset?!»

«Jooo…» sa Mons nølende. Nå begynte det å demre. Han hadde ikke vært i begravelsen, han hadde blitt utskrevet fra sykehuset flere måneder etter.

«Du må ha forvekslet henne med noen andre!» fastslo hun.

Mons sa ikke noe. Han så ut av vinduet.

«Men du,» sa hun og skiftet samtaleemne «jeg har tenkt litt på de derre Sydengreiene…»

Mons så motløs bort på henne. Skulle hun begynne å snakke om Julaften nå igjen, men hun fortsatte før han rakk å svare:

«Vi blir hjemme. Er det ikke det du helst vil? Jeg liker jo varme, det er ikke det, men det jeg liker aller mest, det er å være sammen med deg. Her.»

Skal vi bare sitte her litt

av Ida K. Pedersen

 

– Mamma, se! Det er snø! roper Selma og peker iherdig mot vinduet. Mamma svarer ikke. Kanskje hun sover. – Mamma, se da! Hun roper litt høyere. Mamma skvetter til, der hun ligger på sofaen. Hun faller nesten ned på gulvet.

– Hæ? Snø? svarer hun, ganske fortumlet. – Det er flott det, jenta mi. Nå må mamma ut og måke hver gang jeg skal ut med bilen igjen.

Mamma snur seg i sofaen, så ansiktet ikke lenger er synlig. Selma smiler fortsatt.

– Men mamma, kan du ikke bli med ut og leke? Vi kan lage snølykt, eller borg! Vær så snill!

 Mamma sukker dypt, og så blir det stille litt. – Kan du ikke spørre Petter om han vil leke? Han bor jo rett ved siden av.

Smilet til Selma har dabbet av, og øynene er tunge og blanke.

– Ok, sier hun. Hun tusler ut i gangen og finner frem yttertøyet. Cherroxene har blitt litt for små, men hun får fortsatt foten nedi. Hun fikk dem i gave av pappa, på syvårs-dagen. Det er to år siden nå, og det var siste gang hun så ham. Selma vil ikke leke med Petter. Petter med alle de dyre lekene og advokatforeldre. Petter som ikke forstår hvorfor mamma er trøtt, og sier hun er slem. Selma er vant til å leke alene, men nå føles det liksom litt feil. Hun bestemmer seg for å gi Petter en sjanse til, akkurat i dag.

Det er pappaen til Petter som åpner.

– Næmmen, er det du som ringer på? Har du kommet for å besøke Petter?

– Ja, eller, jeg lurer på om han vil bli med ut og leke.

Selma får øye på stua bak ham. Den er romslig og innbydende, ryddig, med akkurat passe mengde pynt. Julepynt. Nisser, reinsdyr, fargerike lys, og et praktfullt juletre i senter. Lukten av nystekte pepperkaker fyller nesa hennes. Det lukter bedre enn hjemme.

– Ja, det tror jeg nok han vil. PETTER!

Petter kommer løpende fra kjøkkenet med to pepperkaker, en i hver hånd.

– Vil du ha? Han ser forventningsfullt på Selma.

Hun nikker. – Tusen takk. Vil du være med ut og leke?

– Ja, seff! Han forter seg å kle på seg, og så er det full fart ut i snøen.

– Vil du lage snømann? Selma bøyer seg ned og kjenner på snøen. – Den er kram nok!

Petter rister på hodet. – Må vi lage noe? Kan vi ikke bare … ha snøballkrig? Tenk fort!

En snøball fyker gjennom lufta og treffer Selma i skulderen. – ÅÅ! Det skal du få igjen! roper Selma i ekstase, mens hun jager Petter rundt i den snøkledde hagen. Begge ler mens de kaster snøballer på hverandre. Lufta er frisk og kald, og adrenalinet pumper i kroppen. De fortsetter å leke en stund til, før Petter begynner å senke farten.

– Nå er jeg sliten, sier Petter og kaster seg i snøen. Selma ler og følger etter. De blir liggende og se opp mot himmelen, og bare puster. Det er egentlig ganske fint, synes hun.

– Har dere også pyntet til jul? spør Petter plutselig.

– Ja, eller … ikke så mye. Litt.

Søren. Alt gikk jo så greit.

– Kult, kan jeg se?

Nei, nei, nei. Hva skal hun si? Sannheten er jo at de ikke har pyntet i det hele tatt. Hos dem er ting annerledes. De røde gulvteppene er erstattet med tomme pizzaesker. De glitrende, syngende julenissene er erstattet med tomgods på alle overflater. Han forstår det ikke. Mamma er snill, det er ikke hennes feil.

– Ikke nå, mamma sa jeg ikke kan ha besøk i dag.

– Ok, sier han og virker litt skuffa.

– Det er kaldt å ligge her, jeg tror kanskje jeg skal gå hjem nå.

– Ok, ha det da.

– Ha det. Selma småløper gjennom snøen, til hun er godt innenfor døra hjemme. Hjemme er det lite forandring. Samme tette lufta, rotete gulv, og sovende mamma. Plutselig får Selma en idé. Hun vet ikke om det vil gå etter planen, men hun bare må prøve. Hun lister seg ut i gangen og stikker den lille hånda ned i mammas jakkelomme. Yes! Akkurat det hun lette etter: Lommeboka. Nærbutikken er bare en fem minutters gåtur unna. Hun vet hva hun må gjøre.

– 

Den tunge handleposen deiser i gulvet, og Selma begynner å pakke ut varene. Fire små trenisser blir plassert rundt omkring i stua, og et rødt kubbelys havner på stuebordet. Tenk hvor glad mamma blir når hun våkner og ser dette! Hun står en liten stund og beundrer pynten, men det blir ikke så lenge, for hun har nemlig kjøpt pepperkakedeig. Selma slikker seg rundt munnen når hun tenker på alle de deilige pepperkakene hun og mamma snart kan kose seg med sammen. Hun går ut på kjøkkenet, og åpner boksen med pepperkakedeig. Hm, hvordan gjør man egentlig dette?

Det er ikke lett, men Selma klarer omsider å skjære ut noen fine pepperkaker. De hadde ikke pepperkakeformer, så hun måtte bruke en smørkniv, men det gikk fint. Pepperkaker skal det bli. Hun setter pepperkakene inn i ovnen. Hva skal hun gjøre mens hun venter? Ti minutter føles så lenge. Kanskje mamma har våknet? Selma går ut i stua og kikker bort på den store, sovende kroppen. Skuffende, men ikke overraskende. Kanskje Petter fortsatt er ute? Selma føler seg litt kjip for at hun dro så brått. Håper ikke han ble lei seg. Hun bestemmer seg for å ta en kjapp tur ut, for å se. Døra leder ut i hagen, og i hagen finner hun Petter. Han sitter under plommetreet med bøyd hode, og løfter ikke en gang blikket når Selma åpner døra.

– Hei, sier hun. Petter svarer ikke. – Hvorfor sitter du her, i hagen vår?

– Jeg vil ikke være hjemme nå. Pappa er sur.

Hun setter seg ved siden av ham. – Hvorfor er han sur? Petter blir stille igjen. Han ser ned i fanget sitt, uten å si et eneste ord. Selma ser ned på hendene hans, og ser at han er blå rundt håndleddet. Da skjønner hun det. At dette ikke er første gang, og at hennes familie ikke er den eneste. Hun ser, og hun forstår. – Skal vi bare sitte her litt?

Og det gjør de. Akkurat som tidligere, da de lå i snøen.

Plutselig skvetter de begge to, for en forferdelig pipelyd høres fra huset. Å NEI, PEPPERKAKENE! Selma løper inn så fort hun kan, og følger røyken inn på kjøkkenet. Hun skrur av ovnen så raskt det lar seg gjøre. – MAMMA?! Ikke noe svar. Det brenner heldigvis ikke, det er bare litt røyk. Selma finner en stol og klatrer opp til brannalarmen. Hun skrur den ned og røsker ut batteriene. Vinduet. Vinduet må opp. –MAMMA?! Mamma svarer ikke. Hun bare sover.

Å håpe det aldri stopper å snø

av Pia Finstad

 

Selv om furuklokken på hytteveggen nærmet seg midnatt, hadde ikke tid noen påvirkning på hvor trøtt hun var. Hun fikk ikke sove, og hun har ikke sovet ordentlig siden hun og foreldrene ankom hytta bare for noen dager siden. Det var intet galt med hytta, for hun elsket hytta. Søvnløsheten var grunnet at det ikke hadde snødd i løpet av tiden deres på hytta. I alle hennes år hadde de vært på hytta, og i alle disse år har det snødd fra de kom til de dro. Så de siste netter, inkludert denne, har hun sittet i sengen og tittet ønskefullt ut av det lille vinduet over sengen på det lille soverommet. Selv om nattehimmelens stjerner bare brakte litt lys til landskapet som omfavnet hytten, kunne hun se en tett skog av grantrær. Hun kunne faktisk se stammen til det treet som nå står på stuegulvet i hytta. Hun snudde hodet mot den åpne soveromsdøren, hun kunne se treet, et tre hun selv hadde plukket ut, et tre hvert fall dobbel så stor som henne selv.

Lysene som pappa hadde plassert på treet skinte som stjerner mot de mørkegrønne nålene som foreldrene hennes hatet å rydde opp når de traff gulvet. Lysene fra treet var de eneste lysene som var på i hytten. De lyste opp hytta med en varm og hyggelig følelse. Det sterkeste lyset som lyste opp mesteparten av hytta hadde akkurat plass under taket, det var stjernen som hun med egne hender hadde plassert på toppen av treet. Selv med alle de røde julekulene på treet, selv med alle de håndlagde dekorasjonene, og selv med alle dekorasjonene med dyp betydning, som en snøkrystall av glass fra hennes bestevenn, var det fortsatt stjernen hun likte best. Hun kunne alltid se den, selv når julen var pakket ned i brune papp esker. Hun så den vær natt, og hun visste alltid hvordan hun kunne finne den fordi det var det sterkeste lyset på nattehimmelen, utenom månen. Hun så mot taket rett ved stjernen og fulgte lysstripene som strakk seg over hyttetaket. Fra sidesynet kunne hun se det lille vinduet, og hun la merke til at snøen hadde begynt å falle.

Snøen gjorde at den før veldig mørke skogen som omringet dem nå ble mye lysere. Himmelen så nesten grå ut og det var som om et pledd hadde dekket himmelen. Nå som snøen endelig hadde begynt å falle satt hun stirrende ut av vinduet i noen minutter. Å se snøen falle er som å se bittesmå sky flak falle ned og feste seg til bakken. Hun håpet solen snart ville vise seg så hun kunne gå ut i snøen. Men hun klarte ikke lenger vente. Hun kunne ikke vente på solen.

Hun snek seg ut av det lille soverommet i den lille hytta og mot den store bakdøren. Hun sto foran døren med kun nattøy og et ullpledd over skuldrene og hodet. Ingen sokker, ingen lue, ingen utejakke og ingen turbukse. Hun klarte rett å slett ikke vente på solen. Hun klarte ikke vente på å kle på seg yttertøy. Hun strak ut en hånd for å åpne døren, men døren var låst. Uten å miste håpet snek hun seg bort mot peisen, hvor hun hadde sett far henge hyttenøkkelen på en krok på veggen. Hun tok nøkkelen av kroken og snek seg tilbake mot bakdøren, tre gulvet knaket under den lille kroppen hennes.

Men mor og far våknet ikke. Hun vet at de sover tungt og hun tenker ofte at de ligger i dvale, sånn som bjørnene i området. Hun kjappet seg for å låse opp døren, og når det var gjort la hun nøkkelen på en liten krakk som sto rett ved døren. Hun la merke til mors støvler som sto like ved og hun bestemte seg for å låne dem. Mor sov jo, så hun hadde ikke bruk for dem nå. Hun tokk på seg støvlene og åpnet døren med spenning og glede.

Nå sto hun under veranda taket, med mammas gule støvler som rakk henne til litt under knærne, den hvite nattkjolen og det blå pleddet. Hun så ut mot den mørke gran skogen som strakk seg rundt hytten i flere kilometer. Hun kunne se sin egen pust. Hun sammenlignet seg selv med en drage, eller mor som røyket på verandaen hver morgen. Hun tok flere åndedrag for å se den lille varme hvite skyen med pust stige i den kalde luften. Hun gikk ut i snøen som nå hadde lagt seg noen centimeter på bakken. Hun så opp mot himmelen, og med snøfall var det vanskelig å se stjernene, selv også den sterkeste av dem alle. Hun kikket mot en liten åpning i skogen hvor en sti strakk seg innover. Der på stien så hun en menneskelig skikkelse, kun noen korte meter unna. Hun vinket til skikkelsen, og den vinket tilbake. Skikkelsen var høy og minnet henne om nysnøen. Den ga en varm og myk følelse, den var ikke skremmende, men hyggelig. Hun begynte å gå mot skikkelsen og den sto stille, som om den ventet på henne.

Når hun så sto på stien med skikkelsen, smilte hun og vinden skiftet retning, det samme gjorde skikkelsen. Det var som om den fulgte vinden. Den begynte å gå dypere inn i skogen, fortsatt gående på den samme stien. Hun tittet bak seg, bort tilbake mot hytten før hun så tilbake på skikkelsen. Det var kaldere her under trærne enn det var under åpen himmel. Hun nølte litt, men fulgte raskt etter skikkelsen, hun ville ikke miste synet av den. Hva vis skikkelsen trengte hjelp? 

Hun fulgte like bak skikkelsen. Området rundt dem var dekket av nysnø, på trærne, på bakken, på steiner og på fjell. Omgivelsene ble hvitere og hvitere, som om de hadde gått inn i en sky. Alt så veldig mykt og koselig ut, men den kalde snøen gjorde det vanskelig å nyte omgivelsene. Hun måtte stoppe midt i stien, for hendene og beina hadde blitt så kalde at de nesten var helt stivnet. Hun så ned på hendene sine, de skalv. Likeså med beina. Når hun så opp igjen, var skikkelsen rett foran henne. Hun så opp på den og når hun igjen ga den et lite smil bøyde den seg ned og løftet henne opp. Hun la seg inntil skikkelsen og den fortsatte på stien, lenger inn i skogen, desto lengre hun lå inntil skikkelsen jo varmere ble hun. Hun kunne skikkelsens varme føle, som en flamme i peisen.

Hun ble mer og mer trøtt og lot trettheten ta overhånd, og hun sovnet inn i en lang søvn som var den lengste søvnen i hennes liv.

Jul i smørøyet

av Shanna Christine Meek & Eivind Bøe

 

En menneskehjerne kan huske omtrent 50 000 forskjellige lukter. En av disse luktene var, for Tiril, lukten av risensgrynsgrøt kombinert med pepperkakedeig på Bestemors kjøkken. Hun var bare 7 år, men denne lukten kom tilbake helgen før juleferien hvert år. Det var som et varmt ullteppe som rullet rundt henne og pakket henne inn. Hun var den første som kom inn ytterdøra og fikk kjenne minnene strømme inn i nesa. Like bak fulgte den tre år eldre broren hennes, Odd, og til slutt storesøster Lene. Tiril hadde så vidt rukket å si ha det til mamma og pappa, som nå skulle kjøre videre, før hun hadde stormet inn til Bestemor.

«Vi er nødt til å slippe dere av her litt, mens vi tar en alvorsprat med nissen!» hadde pappa forklart på veien dit. Det sa han i grunn vært år.
«Vi skal bare forsikre oss om at vi er enige med Julenissen når det gjelder hvem som har vært snille og slemme av dere i år,» hadde mamma sagt.
Det skulle gå fint, tenkte Tiril, hun hadde vært mer enn snill nok i år. Det samme gjaldt i grunn Odd, syntes hun. Muligens med unntak av den ene episoden i sommer. Da hadde Odd lurt henne til å løpe gjennom en brenneslebusk. Det hadde vært kjempevondt, men han hadde jo sagt unnskyld hundre ganger etterpå. I tillegg hadde han lekt frisørsalong med henne. Til gjengjeld hadde Tiril latt være å si noe om det til mamma og pappa, men nå ville vel Julenissen fortelle alt. Likevel, det skulle nok gå greit for de begge to. Det var verre med Lene. Lene hadde ikke vært noe særlig snill i det siste, mente Tiril. Hun hadde ikke vært snill i hele høst egentlig, bare vært alene på rommet sitt. Ikke hadde hun villet prate eller leke med Tiril. Ikke en gang på vei til Bestemor hadde Lene vært glad.
«Pepperkaker er barnslig, risengrynsgrøt smaker dritt og ingen har lyst til å vinne en ekkel marsinpangris!» hadde hun sagt i bilen.

Nå stod Lene i gangen og stirret på mobilen sin. Tiril derimot, gav Bestemor en stor klem.
«Hei, Tiril! Velkommen velkommen!» sa Bestemor mens hun gjengjeldte klemmen.
«Finn frem forklet ditt du, så starter vi med å forme pepperkakene. Grøten trenger en del mer tid før den er ferdig,» fortsatte Bestemor. Tiril løp bort til skuffen der forklene var. Det var tre stykker der. Hun fant frem de gule forklet hun alltid brukte når hun bakte hos Bestemor. Hun fikk det på, og lette seg deretter frem til det lyseblå forklet til Odd. Han var midt i en danse-oppvisning der han stolt viste frem noen trinn og hopp han hadde lært seg på nettet. Han stanset dansingen og fikk forklet på plass, men utbrøt raskt: «det er altfor lite!»
«Nei har du sett,» svarte Bestemor, «det har du jaggu helt rett i!»
Tiril så bort mot Lene. Hun stod i åpningen til kjøkkenet og trommet på telefonen. Da fikk hun en idè! Hun fant frem det mørkeblå forklet som lå nederst i skuffen. Lene sitt forkle.
«Se her, Odd! Ta denne! Lene liker ikke å bake uansett!»
«Takk!» svarte Odd, og fikk på seg forklet.
«Hva? Er det sant?» sa Bestemor, og så spørrende på Lene. Lene sa ingenting. Først stirret hun på Tiril, deretter kikket hun fort bort på bestemor, før blikket hennes landet på mobilen. Til slutt snudde hun seg, fortsatte trommingen på telefonen og tuslet rolig ut i stua. Der dumpet hun ned i sofaen.
«Det er helt sant,» svarte Tiril «hun synes pepperkaker er barnslig!» Tiril skalv mens hun ropte det. Hun håpet at Lene skulle høre hvor teit hun var. Hun hadde sett det kjente irriterte blikket i øynene på storesøsteren sin. Det hun pleide å se hver gang hun spurte om Lene ville bli med på noe som helst gøy.
Det ble helt stille. Bestemor nikket sakte, og så ut til å tenke seg godt om.
«Lene, kan du være så vennlig og hente en pakke smør fra kjelleren? Vi trenger jo det til grøten,» sa hun til slutt.
De tre stod stille på kjøkkenet og lyttet. Det kom ingen svar, men litt subbing kunne de høre før kjellerdøra åpnet seg.
Etter at Lene hadde sunket nedover i trappa, skyndte Bestemor seg bort til systua. Da hun kom tilbake hadde hun funnet frem et helt nytt forkle. Det hadde en fantastisk mørk grønnfarge og så ut som toppen på en magisk barskog syntes Tiril. Den minnet dessuten om øyenskyggen Lene likte å bruke.
«Jeg laget denne helt spesielt til Lene,» sa Bestemor. «Dere vokser jo og blir så store. Jeg tenkte vi måtte få ordnet et nytt forkle i år. Vi får se om hun virkelig er for stor til å bake.» Deretter brettet hun forklet forsiktig utover bordet. Hun tok frem telefonen sin, og tok et bilde akkurat i det de hørte Lene komme luntende opp trappa. Omtrent halvveis plinget Lene sin telefon, og skrittene stoppet. Bestemor blunket. Plutselig trommet det i kjellertrappa og brått stod Lene i kjøkkenåpningen og stirret på forklet som lå på bordet. Alle stod helt stille i et par sekunder før Lene bykset mot Bestemor og ga henne en stor klem. Bestemor klappet Lene på ryggen og sa «så fint at du vil bake med oss Lene, jeg har gledet meg til dette i hele år!»

De satte på julesanger og begynte å kjevle pepperkakedeig. Etterhvert begynte de å forme frem all verdens forskjellige pepperkaker. Odd hadde prøvd å kombinere ulike former sammen for å lage en slags snømann. «Æsj! Det ser jo bare ut som pupper!» sa han etter det fjerde forsøket. «Hva er det du sier for noe, Odd?» Sa Bestemor litt strengt. «Men han har jo helt rett!» sa Lene og begynte å le. Da begynte Bestemor å le også. Så lo de alle sammen av puppe-pepperkaken til Odd.
«Vi MÅ ta en selfie sammen!» sa Lene til slutt, mens hun børstet mel av forklet. De stilte seg opp sammen foran et brett med pepperkaker i alle slags former og fasonger. Lene holdt opp telefonen sin. De måtte presse seg sammen slik at alle fikk blitt med. Tiril kjente at storesøsteren hennes klemte armen godt rundt henne, og så opp på øynene hennes som strålte. Tiril smilte bredt og kjente lukten av det nye forklet sammen med Lene sin parfyme.

Advent. Ad undas… Ad lucem!

av Siri Bjorstad Hjermann

 

Ein månad før jul

«Det er mørk november, havet knuse mot strand»

Vinduskonvolutt med knusande innhald

 

Tre søndagar i advent

Gløymer å tenna lys

 

Lucia-dagen

«Svart senker natten seg»

Ingenting verken glitrar eller skin

«…skyggene truer»

 

Google fortel at martyren Lucia døydde

med ein lampe i handa

Ho trudde på lyset

 

Seks dagar før jul

«Let it snow, let it snow, let it snow»

Ho reiser til byen, legg seg inn,

ikkje på hotell med showpakke, men på sjukehus

Verda er kvit som korridorane

Snøfiller og ord trøystar, døyver

 

Fem dagar før jul

Ventetida er over

Kirurgen snittar skarpt i halsen,

som opnar han ei godt innpakka gåve,

skjer vekk svulst i skjoldbruskkjertel

Legg ei kvit englevengje over stinga

 

«Det sner og sner, alt mer og mer. Et stille dryss av englekyss»

Skalpellen etterlet seg eit 15 cm bevis på kirurgisk kompetanse og håp

Dei andre på rommet får blomar frå sine kjærastar og ektemenn

 

Fire dagar før jul

«It’s snowing on my piano»

Kommunen har sprengt brøytebudsjettet

og kjærasten seier, då han hentar henne på sjukehuset:

• Du kunne vist omtanke og tatt bussen. Eg måtte måka i timesvis!

 

«Driving home for Christmas»

Åtte mil rett vest

Kald stillheit ute, kald stillheit inne

Isroser og snøkrystallar

Hjartefrost og dogg        

 

Dagen før dagen

«Nå tenner vi det fjerde lys, og natten blir til dag»

Gløymer å tenna lys

Ho er matt, han er mutt

 

Julaftan

Ventetida er over

«Glade jul, heilage jul»

Sjølv om treet til mora står til knes i gåver

seier ho

• I år er du den største gåva me kunne få!

«All I want for Christmas»

 

Kjærasten er tausare

enn det kokte grisehovudet på bestemor sitt fat

«O, jul med din glede»

 

«Hva skal vi gjøre femte dag jul, hva skal vi gjøre den dagen?»

«Ein skulle vøri 4 år i romjul»

Han går.

Ho ligg på sofaen, med nye arr

 

«Happy Xmas (War is over)»

 

Nyttårsaftan

Ute glitrar snø og rakettar, inne glitrar stress og Swarovski

Ved sida hennar, ein tom stol

 

Bandasjen går rundt nesten heile halsen

og sjuåringen på besøk spør spent:

• Skar dei av deg heile hovudet?

 

Ho smiler skeivt:

• Nei, så ille var det ikkje

(er trass alt heldigare enn døyparen Johannes)

 

Første januar

«Happy New Year!»

Klokka slår sine 12 slag

Mot drysset frå rakettane ropar ho:

• «Ad lucem!»

og kviskrar instruerande til seg sjølv:

 

«Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står
med blanke ark og farjestifter tel»

 

Jul i stua

av Vigdis Moen

 

Den knallgule undulaten, Pippen, trippet rundt på gulvet. Dette var noe den hadde begynt med i det siste.  I stedet for å fly, foretrakk den å spasere. Maja la seg godt til rette i godstolen. Hun lukket øynene, og nøt lyden av julemusikk i radioen. For første gang skulle hun feire jul alene. Begge barna studerte i utlandet, og hadde bestemt seg for å feire jul der. Maja hadde blitt skuffet med en gang, men hadde forsonet seg med tanken. Klart det var det beste for dem. Begge hadde viktige eksamener på nyåret, og da var det praktisk å bruke fridagene til å lese. Slippe flyplasser og mulige forsinkelser. Vi lover å komme hjem på fødselsdagen din i februar, hadde de sagt. Maja smilte. Så hadde hun det å glede seg til. I det ene hjørnet av stua sto juletreet ferdig pyntet. Den gamle nissen med en spade i hendene, sto på bokhylla. Slik hadde det alltid vært. Selv om Maja skulle være alene i julen, måtte alt være som før.

 Lukten av røkelse ventet hun med til julaften. Hun elsket duften av nystekt ribbe og røkelse. På en måte var hun overrasket over at hun gledet seg til jul, nå som hun skulle feire alene. Men hun hadde alltid hatt evnen til å ta ting som de kom. Det var mye sant i at det kommer ikke bare an på hvordan man har det, men hvordan man tar det.

Et par dager brukte Maja til å skrive julekort, og hun la sin sjel i hvert eneste ett. Det var viktig at mottakerne følte de var viktig for henne. En dag brukte hun sammen med vennegruppa på sykehjemmet. I begynnelsen hadde Maja følt sorg og vemod ved å være tilbake på sykehjemmet.  Hun hadde hatt sin mann boende der de siste årene han levde. Han hadde slitt med Alzheimer i lang tid da han døde. Etter hvert som hun hadde blitt kjent med andre i gruppa, hadde disse besøkene blitt et høydepunkt for Maja. Lenge hadde lukta på sykehjemmet minnet henne om sorg, sorgen over at mannen gradvis hadde blitt plukket fra henne. Men etter hvert hadde det blitt som påfyll av glede. Glede og takknemlighet over at hun fortsatt var frisk, og at beboerne hadde glede av at hun var der. I tillegg var hun glad for at hun hadde fått følge sin elskede helt fram til det siste.

Bittelille julaften kom med et forrykende snøvær, men Maja våget seg ut for å handle likevel. Da hun kom ut fra slakteren, sklei hun på en issvull. Maja landet på ryggkulen, og kjente med en gang en smerte i brystet. Da hun prøvde å stable seg på beina, ble hun svimmel og uvel.  Slakteren kom løpende ut, og spurte om hun slo seg.

Maja nikket. – Litt, sa hun, men det går nok greit.

– Du er bleik som et laken, sa slakteren. – Kona får kjøre deg til legen. Maja mente det var unødvendig, men lot seg overtale. Det gjorde vondt bare hun rørte på seg. Men midt i det hele måtte hun le.

– O` jul med din glede, sa hun da legen konstaterte mulig ribbeinsbrudd.

– Det gror av seg selv, men du vil nok merke det en god stund, sa han.  Maja så det komiske i at ribbeina fikk seg et trøkk, akkurat da hun hadde kjøpt årets juleribbe. Legen lo også, og mente at hun var utstyrt med en god porsjon humoristisk sans.

– Ribbeina gror vel ikke fortere om jeg surmuler, lo Maja.

Det var ikke helt smertefritt å stavre seg opp trappa hjemme, men hun tok tida til hjelp Da hun bøyde seg for å ta av støvlettene, ynket hun seg. Så pustet hun dypt før hun tok posen med ribba, og gikk inn på kjøkkenet. Der sparket hun borti noe som føk bortover gulvet. Hva i all verden var det for noe? Maja skrudde på lyset. Da så hun Pippen som lå livløs under bordet.  Hun slengte ribba på benken, glemte at ribbeina ikke var helt gode, satte seg på huk, og tok forsiktig tak i fuglen.  Hun merket fort at den ikke levde lenger. Så tragisk! Hun hadde drept Pippen på bittelille julaften. Maja ble sittende med fuglen i hånda lenge, og gråt sine modige tårer. Tenk at hun hadde glemt å ta Pippen inn i buret da hun gikk ut. Hun pleide jo alltid å gjøre det, særlig etter at den hadde begynt å spasere rundt. Maja la den i en liten eske, som hun hadde fylt med bomull.  Dette blir en trist jul, tenkte hun. Pippen hadde jo vært hos dem i snart ti år. Den hadde hatt et langt og godt fugleliv. Men at det skulle ende slik, gjorde Maja uvanlig tung til sinns. Og hva skulle hun gjøre med den døde fuglen? Hun ville ikke hive den i søppelkassa.  Men å begrave den var umulig, det var jo tele i bakken. Hun fikk putte den i fryseren til våren kom.

Det ble en trist kveld. Maja prøvde å snakke seg selv til rette. Det var unormalt å sørge slik over en gammel undulat. Men det hjalp ikke stort. I tillegg verket det i ribbeina bare hun rørte på seg.

– En ulykke kommer sjelden alene, sukket hun, og dro så vidt på smilebåndet. Det ble en urolig natt. Hun sov ikke stort på grunn av ribbeina, og kunne ikke tilgi seg selv for at hun hadde sparket i hjel Pippen.

Hun rullet seg ut av senga på lille julaften morgen. Følte seg urven i kroppen og ullen i hodet. Men hadde så smått begynt å tilgi seg selv for fugledrapet.

– Over nyttår kan jeg jo kjøpe en ny undulat, sa hun, mens hun slet med å kle på seg.  Etter frokost vasket hun buret etter Pippen, og satte den i kottet.

Utpå formiddagen ringte det på døra, og der sto Gro, slakterens kone.

– Hvordan går det med ulykkesfuglen, spurte hun.

Maja sa at med henne gikk det bra, verre var det at hun hadde sparket i hjel undulaten.

– Unnskyld, hadde jeg visst det, hadde jeg ikke sagt ulykkesfugl, sa Gro. Men så måtte de le litt begge to.

Da kvelden kom ringte hun til datteren, Ida.

 –Hei mamma, kvitret Ida. – Står det til liv?

 –Ja, men ikke stort mer heller, sukket Maja. Så fortalte hun om Pippen som var død, og om et par ribbein som ikke helt var seg selv.

Ida ble forskrekket.

– Stakkars deg mamma, og her sitter Bror og jeg tre timers flytur unna, og kan ikke hjelpe deg det grann. Maja beroliget datteren, og sa at det gikk helt fint, og at julaften skulle feires uansett.

– Men det blir jo trist uten Pippen da.

– Men ikke trist uten Bror og meg altså?

Maja måtte le. – Nei, ikke det spor!  Det er så deilig å slippe alt rotet dere drar med dere. Så lo de begge to. Etterpå hadde hun en lang samtale med Bror, som også ga uttrykk for at han syntes det var leit med Pippen, og trist med mamma som ble alene i julen.

– Ringer deg på julaften, avsluttet han med.

Julaften snødde det. Store snøkjerringer dalte ned, og la seg som et hvitt, lyddempende teppe på bakken. Maja tente på røkelsen, og snart duftet det av jul. Hun forberedte ribba, før hun gikk ut på balkongen med den vaklevorne engelen de hadde fått første jula de var gift. Nå fikk den hedersplassen på bordet. Der kunne den stå og skue utover byen. Det var en tradisjon hennes mann hadde startet.  En tåre tvang seg fram, men Maja tørket den fort vekk. Hun hadde vært svært heldig med livet, og ikke alle hadde så mange gode juleminner som henne.

Etter hvert duftet det av ribbe og surkål i huset. Da kjente Maja plutselig på et sårt vemod. Savnet etter mannen, barna og Pippen overfalt henne rått og brutalt, og hun gråt til hun hikstet.

Da hun hørte «Deilig er jorden» i radioen, ringte det på døra. Maja tørket vekk tårene. Hvem ringte på døra på selveste julaften? Nølende åpnet hun døra, og der sto Bror og Ida.

– God jul, sa de i kor. -Trodde du virkelig at vi lot deg sitte alene på julaften? Tilgi at vi løy, men vi ville overraske deg. Vi er julegaven din i år! Maja klemte dem både lenge og vel, og sa at det hadde nok blitt en bra jul uansett, men først nå kom den gode, gammeldagse julestemningen i huset.  

 Etter at de hadde spist, gikk Bror ut, og kom inn igjen med en liten eske. Den inneholdt en knallgul undulat. Maja smilte fra øre til øre, og tok fram buret etter Pippen, og ordnet i stand til den redde fuglen. Maja hvisket at den ikke skulle være redd, og at snart ville de bli perlevenner.

– Det er en hanfugl, og skal vel kalles opp etter Pippen, sa Ida.

Maja ristet på hodet. – Nei, den skal kalles opp etter anledningen, den skal hete Jul, lo hun.

 

Julehjelperen

av Tiril F. Vinje

 

Tilde sto knedypt i glitrende snø, og prøvde forgjeves å komme seg løs. Hun ristet på benet, hoppet med så mye spenst hun klarte å samle og veivet febrilsk med armene, men det var til ingen nytte for hun sto bom fast i kram snø. Tilde lente seg bakover og lot overkroppen bli tatt imot av det myke pudderet, men landet i en forferdelig ukomfortabel stilling. Hun var gjennomfrossen og i selvmedlidenhet lot hun tårene som hadde presset på siden morgenen renne til hun begynte å hulke. Verdens verste jul, tenkte hun for seg selv. Foreldrene til Tilde hadde ringt for å annonsere at de hadde tatt en spontantur til Spania og planla å være borte helt frem til lille julaften. Tilde hadde spart all ferie det året slik at hun kunne overraske foreldrene med fri hele desembermåneden for å rekke alle juletradisjonene hun elsket med familien. Nå hadde hun ingen å feire med, for alle så ut til å være bortreist eller opptatt med eksamener. Hun var overbevist om at jula ikke kunne reddes. Hun var så oppslukt i egne tanker, at hun ikke hørte skrittene som kom mot henne, og det var ikke før noen i ristet i skulderen hennes at hun kom tilbake til virkeligheten. «Går det bra med deg? Trenger du hjelp?» spurte en ukjent stemme nølende. Hun så surt på fyren som sto over henne med et perplekst uttrykk. Jeg mumlet at jeg satt fast i snøen og ble oppmerksom på hvor barnslig jeg oppførte meg. Før jeg visste ordet av det hadde den fremmede snirklet armene sine under mine og løftet meg opp med superhelt-lignende styrke. Tilde så på ham med et forlegent uttrykk, men takket gutten for hjelpen. Han strakk hånden frem og introduserte seg. «Det skulle bare mangle, jeg heter Sondre forresten.» Hun flakket med blikket og saumfarte hjernen etter en god unnskyldning for å komme seg unna denne pinlige samtalen. Da hun møtte blikket hans var det som om kroppen tinte litt, og hun kunne ikke komme på en eneste god grunn til å snu seg rundt og gå. «Vel, hyggelig å møte deg. Jeg heter Tilde! Ha en fin dag videre da.» Sondre humret og dro frem en termos fra sekken sin. «Her, drikk litt kakao så du får varmen i deg.» Hun ville ikke oppfattes som utakknemlig og tok derfor nølende imot termoskoppen med rykende varm sjokolade, og slurpet i seg innholdet. Han smilte oppmuntrende, og Tilde kjente at magen spente seg. Det prikket i kinnene og hun ble pinlig klar over at hun rødmet. Hun ga tilbake koppen og ventet på at han skulle pakke sekken og gå, men ble forundret da han ikke vrikket en muskel, og heller ble stående og granske henne. «Eh, jeg har det bra nå altså. Jeg hadde bare et dramatisk øyeblikk. Du skjønner, jeg har blitt forlatt i den viktigste måneden i året som betyr at alt er ødelagt. Da blir det ingen julebaking, mandel i grøt-konkurransen som vi i familien har hver helg, besøk til nissehus eller Putti Plutti Pott. Og jeg elsker Putti Plutti Pott.» Hun hadde ikke planlagt å si så mye, men det glapp ut. Han fikk et alvorlig drag over seg og tok et dypt pust før han svarte. «Dette er en svært alvorlig situasjon som vi må fikse. Jula er den tiden der det som hele året har føltes uoverkommelig, plutselig blir til bagateller. Vinterdepresjonen som overtar oss under vinterhalvåret, legger seg i hi for en måned og erstattes av samhold og glede. Det er tiden der tradisjoner er det som holder oss samlet. Kom igjen, vi skal på eventyr!» Han tok tak i hånden hennes og geleidet henne bortover de snødekte gatene. I løpet av den korte gåturen fikk hun vite at Sondre liker å bake surdeigsbrød, går på teaterhøyskole og setter av annenhver helg til filmmaraton med venner. Da Tilde spurte om familien, svarte han lattermildt at oppveksten hans var så normal at det var kjedelig å prate om. Akkurat da stoppet Sondre brått og sa at de var fremme ved julemarkedet. De så lurt på hverandre og begge brøt ut i barnlig latte. Julemarkedet dekket veien så langt øye kunne se og var fylt av mennesker i nisseluer, barn som løp rundt med sjokoladerester rundt munnen og ikke minst rader av flotte hjemmestrikkede plagg og tøfler. Lysene glitret i trærne, og julestjerner var hengt opp på alle ledige snorer. Tilde fikk tårer i øynene, og dro Sondre med seg inn i folkemengden. I løpet av tre timer hadde de kjørt fire runder rundt pariserhjulet, tatt karusellen som de strengt talt var for gamle for og forsynt seg godt av smaksprøvene som ble delt ut. Hun fikk øye på teltet der gløgg ble servert og førte Sondre dit momentant. Hun bestilte to kopper gløgg og epler med karamelltrekk. Tilde følte seg som et lite barn igjen, fylt på med god gammeldags julestemning. «Tusen takk for at du var med meg i dag, jeg trengte det virkelig. Nå føler jeg meg ikke lenger ensom.» Hun var redd for at drømmedagen var i ferd med å ende, så hun fokuserte på å nyte det så lenge det varte. Hun ble overrasket da Sondre svarte «I morgen kan jeg introdusere deg til kollektivet mitt! De er en gjeng med gærninger, så de kommer garantert til å elske deg. Vi har til og med snakket lenge om at vi må ha en julebaking sammen, så det kan vi gjøre i samme slengen. Og dagen etter kan vi skrive brev til nissen slik som vi gjorde da vi var barn! Og så kan vi pakke inn julegaver sammen og arrangere en konkurranse om hvem som kan lage det mest imponerende pepperkakehuset. Hvis du ikke er lei av meg allerede så klart.» Han avsluttet med en latter, men valpeøynene hans avslørte usikkerheten. Tilde hadde ikke ord på hvor gøy det hørtes ut å feire resten av julen med denne gutten hun så vidt kjente, men som hun allerede følte seg nær. Som svar ga hun ham en stor klem og nikket med hodet som lå tett inntil brystet hans. Hun ble overveldet av gleden hun følte. «Takk for at du reddet julen» klarte Tilde til slutt å stotre frem.

 

4 kilo tynnribbe

av Susanne Westby

Det var 18 desember. Den tredje snøen hadde lagt seg som et teppe over sommermøblene som var pakket inn i presenning. De fleste ville sikkert sagt den første snøen, men det stemte ikke. De to andre gangene det hadde snødd tidlig i november, hadde det bare blitt regnet bort og lagt fra seg våt snø og slaps. Leo-Pål tittet forsiktig ut gjennom vinduet. Han så en ung gutt stå på spark nedover bakken på den andre siden av veien. “Så lenge ikke brøytebilen kommer,” tenkte han i sitt stille sinn, mens han smalt igjen favoritt boka “Berre ikkje brøyteplogen kjem.”
Det var bare noen dager før skolen tok juleferie. Terminkarakterene var satt, Leo-Pål var like skuffet som vanlig. Han syntes alltid at han gjorde det så bra, men det var tydelig at kontaktlæreren hans, Dagrun, ikke var helt enig. Da han kom hjem med karakterkortet, så moren på ham med det skuffede blikket han var vant med hvert halvår. Han bestemte seg for å ikke tenke noe mer på det, og han tok seg en tur på butikken. “Det er like greit,” tenkte han, for da fikk han tatt den årlige julehandelen for bestemoren sin i samme slengen. Det var en lang liste, meiseboller, surkål, 3 kilo medisterkaker, julebrus, pepperkaker og tyttebærsyltetøy var bare noe av det som så ut som 100 ting. Da han omsider hadde fått somlet seg bort til butikken, var det første som møtte ham et stort skilt hvor det stod 40% avslag på tynnribbe for alle trumf medlemmer. Han hatet ribbe. Ribbe var det som ødela en ellers koselig julekveld. Den ekle stanken av grisefett, og alt det gnålet om sprø svor … Han skjønte virkelig ikke hva alle syntes var så godt med det, og hvorfor i alle dager man spiser det på den dagen i året som skal være den beste. Han så ned på handlelista, og der! Mellom “syltelabber” og “peppernøtter” stod det “4 kilo tynnribbe.” Han visste jo at de skulle ha ribbe, men han hadde alltid et lite håp innerst inne om at de kunne ha pinnekjøtt. Hver jul hadde Leo-Pål og moren en årlig krangel over hva de skulle spise. Leo-Pål ba henne alltid, hvert eneste år, om å ha noe annet. Men hun var like sta. Familien hans hadde aldri smakt pinnekjøtt en gang, så hvorfor hun skulle være så sta på det der, det skjønte han ikke. Selv hadde han bare smakt pinnekjøtt en gang, da de hadde laget det rundt juletider på skolekjøkkenet i fjor, men det smakte mye bedre enn den forferdelige ribba. Bestemoren hans var alltid den som lagde julematen, hun tok den med seg hjem til Leo-Pål og familien, også feiret de der. De var ikke en så stor familie. Leo-Pål hadde ingen søsken, så det var han, foreldrene, bestemoren og hennes lille hund, Pelle som feira sammen. Leo-Pål sin onkel, Rune, hadde akkurat flyttet ned til Vestlandet og kunne ikke feire med dem.
Han gikk ut av butikken med 7 bæreposer, og alt sammen var til et menneske som skulle ha litt til jula. Han banket på døra til bestemoren sin, og han stod der i noen minutter før hun åpnet opp. “Neimen, er det det barnebarnet som er ute og tusler?” sa hun, som om hun var overrasket over å se ham. Han hadde jo ringt henne for 10 minutter siden for å si at han skulle komme, så hun ikke skulle bli skremt når det ringte på. “Ja, jeg er ferdig med handelen” sa han, og ga henne vekslepengene tilbake. “Neida, bare behold de, som takk for hjelpen.”
Da han tuslet hjemover igjen med en pose brente mandler han hadde kjøpt for vekslepengene, overhørte han et gammelt ektepar som diskuterte julemat. “Jeg er så lei lutefisken din” sa dama. “Den ribba di er ikke noe bedre” sa mannen. Leo-Pål skulle så gjerne ønske han kunne avbrutt dem og sagt: “har dere vurdert pinnekjøtt?”, men det hadde jo vært helt snålt, tenkte han, mens han humret litt for seg selv. Videre på veien hjem gikk han forbi hus fulle av julepynt. Trær som var dekket av flerfarget julelys, plast engler festet på husvegger, og oppblåsbare julenisser i hagene. Han begynte endelig å kjenne på den etterlengtede julestemningen. Likevel var det noe som føltes rart. Kanskje var det at han ikke hadde spist på et par timer? Men nei, det var noe verre enn det. Selv om han hadde fått julestemning, var det denne ribba som gjorde at han ikke fikk den ultimate jule-freden. Han begynte å tenke at han kanskje hadde laget dette til en større sak enn det det egentlig var.
Det var siste skoledag før juleferien. De sluttet tidligere enn vanlig denne dagen, og det eneste de skulle gjøre var å se på et par julefilmer før de fikk fri. De hadde egentlig mat og helse på skolen disse timene, så det var den strenge læreren, Solfrid, som skulle velge film. Noen hadde lyst til å se 3 nøtter til Askepott, mens noen andre ville helst se jul i Andeby, men Solfrid syntes dette var helt uaktuelt og bare fjas. Hun åpnet datamaskinen og skrev i søkefeltet “Ribbe minutt for minutt.” “Nei nei nei”, tenkte Leo-Pål. Ikke bare måtte han spise det på julaften, men han måtte sitte her i 4 timer å se på hvordan Øyvind Hjelle tilbereder og får luftig og sprø svor. Han begynte å tenke at dette måtte være noe skjult kamera opplegg, for maken til mas om ribbe hadde han aldri vært borti før.
Det hadde gått nøyaktig 2 timer og tjue minutter av videoen, og ribba hadde en temperatur på 94˚, samtidig som julekveldsvisa ble spilt i bakgrunnen. Han satt og kjedet seg, han lengtet etter å dra hjem. Han klarte så vidt å se på videoen uten å føle at han måtte kaste opp.
Det var 34 minutter igjen av videoen og ca. en time igjen av skoledagen. Grillfunksjonen på ovnen hadde akkurat blitt skrudd på. Han tittet bort på sidekameraten, Arne-Bjørnar, for å se
om han kjedet seg like mye som han selv gjorde. Men der tok han feil, han hadde nemlig skrevet et 5 siders langt referat over det viktigste han hadde lært fra videoen, og han fulgte ivrig med. Leo-Pål kunne ikke tro hva han var vitne til. “Hvem er det som skriver 5 sider om ribbe frivillig?” tenkte han.
Da de etterlengtede ordene «Vel bekomme» fra Øyvind Hjelle kom, ble Leo-Pål utrolig lettet.
Juleferien var her, og han kunne slappe av fram til nyttår.
Det var julaften, og Leo-Pål løp ned trappen for å se “julemorgen”, slik han gjorde hver jul. De spiste rundstykker med julesylte til frokost, og Leo-Pål tok med seg jule-strømpen sin opp på rommet.
Klokka var 16 og det var kun en time før bestemoren hans skulle komme. Han gledet seg til hun skulle komme, men at stanken fra ribba kom til å fylle hele huset med vond lukt var han ikke særlig begeistret for.
Leo-Pål hadde tatt på dressen, og gjort seg klar for kvelden. «Jaja, så blir det ikke pinnekjøtt i år heller» tenkte han, idet bestemoren kom inn med et stort fat ribbe, surkål, poteter og brun saus.
Da alle 4 hadde satt seg til bords, og Leo-Pål hadde tvunget seg selv til å ta en porsjon tynnribbe, hørte han det banket på døren. “Sikkert noen som skal selge hjemmelaget kunst” sa bestemoren.
Leo-Pål gikk ut til gangen og åpnet opp utgangsdøren. En mann med mørk, lilla dress, svart lue og et stort fat var det første han så, før han innså at det var onkel Rune. Han hadde reist fra Vestlandet for å feire jul med dem. Leo-Pål ble glad for å se ham, men enda mer glad da han så hva som lå under aluminiumsfolien på det store fatet onkel Rune hadde tatt med.
Der lå det store kjøttstykker med røkt pinnekjøtt, vossakorv og kålrotstappe. Alt han hadde drømt om siden han var en liten gutt. Endelig hadde jula blitt 100%, og alt dette bare på grunn av pinnekjøtt. Han hadde aldri kjent på en større følelse av julestemning enn nå. Familien syntes pinnekjøttet var kjempegodt og sa at dette skulle de ha mer av i fremtiden.
Leo-Pål ble så glad, og smilte fra øre til øre. Endelig gikk noe hans vei, til tross for nedturene med ribbe-plakatene og videoen. Han begynte allerede å glede seg til neste jul, for han visste han ikke ville ha noe å grue seg til, ikke noe i det hele tatt. Aldri mer 4 kilo tynnribbe.