Fra å ha god jobb, tjene gode penger og leve trygt, eide plutselig Sido verken nåla i veggen, var trygg eller så noen framtid i Syria.

Når skredder Sido Shikho åpner sitt vesle skredderverkested på Drøbak City nå i oktober, har det kostet ham mer enn tusenvis av dollar. Mye mer. Han har forlatt deler av sin familie, sine venner og sitt land. Alt for å trygge sin kone og sine seks barn.

I 2010 satt en smilende Sido hjemme i leiligheten i Afrin i Syria og kikket blidt på barnet som lekte på gulvet foran ham. Ettåringen kikket opp på pappa fra murgulvet og bablet i vei noe ingen forsto. De brune øynene strålte i solskinnet.
På gatene utenfor var folk på vei til markedet. I parken lekte barna og en varm og morgensol malte de hvite murhusene i byen orange. Sido sa farvel til sin kone Laila, satt seg i bilen og dro på jobb til skredderverkstedet i millionbyen Aleppo. Det var en fin dag.

Det var i 2011 det startet. Enkelte slagord mot myndighetene malt på en vegg og noen barn- og ungdommer som ble arrestert av Assad og hans menn. Protestene eskalerte og fra en hverdag hvor venner møtes på gatehjørnene, hvor det på restauranter satt leende spisegjester og koste seg, kinoene var fulle av folk og barn gikk trygt på skoleveien, ble de første skuddene løsnet.
– De med gode jobber i privat sektor begynte å bli urolige. Protester mot manglende pensjoner for alle som ikke jobbet i statsapparatet økte, og slagordene ble sterkere og flere. Assads regime strammet inn, politi og militære styrker ble satt inn mot protestanter og stadig flere ble arresterte. Sido hadde kjøpt nytt skredderverksted i Aleppo og hadde akkurat flyttet inn da de første bombene smalt. Krigsballen begynte å rulle. Først i Dara, sørvest i Syria, nær grensen til Jordan. Så spredte det seg.

Etter hvert som uroligheten og misnøyen mot diktatorens regime økte, økte også frykten for å bli arrestert. Lailas bror jobbet som skredder i Moskva, og kunne godt tenke seg noen ekstra hender. Sido ble kontaktet. Han fikk et tre måneders visum og dro alene til Moskva. Det så ganske så lyst ut til å begynne med.
– Etter tre måneder måte jeg dra tilbake til Syria og fornye visumet, og det gjorde jeg to ganger, forteller Sido. – Da hadde Assad intensivert krigen mot sine egne innbyggere og vanskelighetene tårnet seg opp for det syriske folket. Andre gang jeg returnerte til Syria måtte jeg lande i Tyrkia og ta med inn over grensen til Syria, via tyrkiske grensestasjoner. Jeg fikk tyrkisk stempel i passet, og plutselig var det vanskelig å fornye både pass og visum i Syria.

Det Sido forteller er en helt utrolig reise til og fra Moskva, Tyrkia, Syria, Murmansk, sykkeltransport fra Murmansk til Storskog, hvor han ble stoppet ved grensen fordi passet hans hadde gått ut, tilbake til Moskva for å fornye pass, tilbake til Murmansk og for endelig å havne Laksevåg i Norge. En utrolig kamp for å få kone og seks barn trygt ut av Syria.
VestbyNytt serverer dere kortversjonen av denne dramatiske reisen. Hele reisen er en bok.
– Etter hvert hadde vi ikke penger til mat, forteller Sido. – Vi måtte stå timevis i kø for å kjøpe et brød, ofte var det utsolgt da vi endelig kom fram til disken. Barna måtte slutte på skolen, jeg mistet jobben, forsøkte å jobbe litt svart, og fikk etter hvert fire av barna ut av Syria med bil, til Anteb i Tyrkia, derfra til Istanbul og videre til familien i Moskva.
Sido jobbet alene i 2 1/2 år før han fikk Laila og fire barn over grensen til Tyrkia og videre til Moskva. De to eldste ble igjen hos bestemor hjemme i Syria. Etter en tid kom også de seg over grensen og ble gjenforent med familien. I Moskva fikk imidlertid ingen av barna gå på skole, de hadde ingen venner og de to eldste jentene som da var 12 og 13 år begynte å jobbe på fabrikken sammen med Sido. En 12 timers arbeidsdag og med fri hver søndag.

Blokkleiligheten de bodde i hadde ett soverom og en liten stue med en kjøkkenkrok. Trangt å bo for åtte mennesker i over to år. I tillegg til en vanskelig økonomisk situasjon skjønte Sido at han måtte komme seg videre. Til et annet land i Europa. Han så for seg å flykte gjennom Hviterussland og til Sverige. Komme seg over Østersjøen. Han var ikke den eneste syreren i Moskva, og etter en tid kom han i kontakt med en som skulle hjelpe han med å skaffe nytt pass og visum slik at familien kom seg trygt ut av Hviterussland og til Latvia og videre til Sverige.
– Men alle papirer kostet penger, forteller Sido. – Mye penger i et system med korrupsjon og svindel. Jeg hadde solgt alt jeg eide og syreren som skulle hjelpe meg skulle først ha 7000 dollar for å ordne papirer. Dette ble ganske fort til 11000 dollar, forteller Sido. – Penger jeg fikk låne av familien.

– Da jeg viste fram papirene på grensen til Hviterussland viste det seg at alle papirene var falske og at mannen som hadde ordnet det for meg tilhørte den russiske mafiaen. Jeg ringte mannen som hadde skaffet meg papirene, men han la bare på, og jeg ble arrestert og satt i russisk fengsel. Ingen visste hvor jeg var og ingen fikk beskjed. Jeg var fryktelig redd, det samme var Laila og barna.
– Jeg fikk hele tiden beskjed om at jeg skulle flyttes til et annet fengsel, og det skjedde etter 23 dager. Jeg visste ikke hvor og i hvilken by. Hvordan skulle familien finne meg? tenkte jeg. – I det nye fengselet skulle jeg få en advokat til å etterforske saken min. Jeg hadde ikke gjort noe galt. Jeg hadde betalt for papirer jeg trodde var ekte.
I dette fengselet var det en russisk politimann og hjalp meg slik at jeg holdt motet oppe. Hver morgen og kveld ble jeg kroppsvisitert, og cella var møkkete og bitteliten. Jeg fikk nesten ikke mat og vann i et glass gjennom en luke i døra to ganger i døgnet. Jeg fikk også beskjed om at jeg skulle få snakke med en advokat. Jeg visste at dersom jeg ble flyttet igjen kom jeg til et fengsel hvor det var umulig å komme ut av. Derfra forsvant mennesker. Frykten brant i kroppen.

I en av røykepausene den russiske politimannen fikk ordnet for Sido dukket endelig advokaten opp. Hun klarte å få ham løslatt ham for en kausjon på 2000 dollar. Igjen måtte han desperat kontakte familiemedlemmer og låne penger, men familiebåndene er sterke i Syria. Penger ble kjørt fra Moskva til grensen med bil. Åtte timer hver vei tok turen.
– Jeg måtte skriver under massevis av papirer. Bare skriv her, sa advokaten. – Ikke tenke. Skriv under. Så var det å kjøre tilbake til Moskva. Jeg hadde ingen ting. Men jeg kom tilbake til familien min. På nytt måtte jeg jobbe litt svart og skaffe penger til mat. Jeg fant mannen som hadde lurt meg, og jeg truet ham kraftig og fikk tilbake 1500 dollar.
– Da hørte vi om Murmansk og at den norske grensen var åpen. Vi må dra dit, sa jeg til Laila og barna. Det er vår eneste og siste sjanse. Her behøver vi ikke svømme over vann. Vi kan låne en bil og kjøre. Men det kostet også penger. 10000 dollar for hver person for å ordne papirer. Hvordan skulle jeg skaffe de pengene? Vi bare dro. Ved grenen var det rolig. Ingen flyktet, ingen løp, politiet var høflige, men de beslagla alt vi hadde.

Ved grensen dukket det opp nye problemer. Passet til Sido var fortsatt ugyldig og hadde gått ut på dato, og dermed kom han ikke inn i Norge. Resten av familien kom inn, de sto og gråt, men det var ingen bønn. Uten gyldig pass kom han ikke inn. Han ville ikke ta med seg familien ut av Norge, nå som de endelig hadde kommet hit, og reiste tilbake til Moskva alene. En måned med nye politiavhør, fengsel, ambassadebesøk, litt flaks og flere lån senere, var han tilbake ved grenseovergangen på Storskog. På sykkel.
Derfra og til i dag har livet smilt til Sido og hans familie. Sammenlignet med hva de hadde opplevd de siste årene før de kom til Norge. Familien ble sendt til et flyktningmottak i Bergen, og etter to måneder videre til en ny leier i Stryn. Der kunne de søke kommune, og søkte om å komme til Voss hvor de hadde venner. De havnet i Drøbak, og her ble de tatt imot med varme, respekt og åpne armer av en velorganisert Frivilligsentralen, av syrere i Drøbak og av lokale frivillige.
I dag er ungene godt integrert, har mange norske venner, klarer seg godt på skolen, mamma Laila er kjøkkensjef på Det gamle Bageri, og nettverket vokser stadig. Neste steg er egen systue på Drøbak City for Sido, som gleder seg.

– Endelig kan jeg etablere en forretning igjen, sier han og viser oss et varmt smil. – Dette har jeg savnet i mange år. Jeg tror jeg skal klare meg bra, sier den blide og koselig 46 åringen. – En gang kunne jeg sy alt, men i dag er jeg kanskje litt rusten når det gjelder å sy nye plagg helt fra bunnen av, dessuten er det umulig å konkurrere med klesbutikkene.
– Derimot gleder jeg meg til å reparere. Der tar jeg på meg alle oppdrag og har allerede startet med mindre oppdrag ved symaskinen i kjellerstua. Kanskje kan jeg samarbeide med flere av butikkene på City. Vi får se. Jeg håper jo at det er behov for meg og at jeg kan være til nytte for innbyggerne i Frogn. Det viktigste er å komme i gang. Å sitte hjemme uten å jobbe er ikke noe for meg. Tror alle syrere i Drøbak enten jobber eller tar utdannelse. Nå skal Miriam, min neste eldste datter, planlegge sine universitetsstudier.
Sido har god kontakt med familien i Aleppo i Syria, hvor de fleste må ta minst tre jobber for å klare den økonomiske hverdagen. Selv om han lengter tilbake til sitt hjemland, tror han ikke noen av de seks barna hans vil dra tilbake.
– De stortrives i Drøbak. Har fått seg mange gode venner snakker nesten flytende norsk. Jeg har mye å være takknemlig for i Norge og i Drøbak. Vi er trygge. Har et fint hus. Kan gå hvor vi vil. Alle nabobene våre er kjempehyggelige. Vi får oss utdannelse og kan arbeide. Slik var det i Syria tidligere, men ikke nå lenger. Vi har prøvd mye, opplevd mye vondt, drømmer mange vonde drømmer, men finner ikke maken til Norge. Og Drøbak. Jeg blir glad når jeg tenker på livet mitt nå, sier Sido lettet, selv om Syria alltid er i mitt hjerte.
– Pål…en kopp te til?

Datteren Miriam forteller om et ungt liv med flukt, redsel og krig. I Drøbak er hun blitt en flott ressurs på Det gamle Bakeri, og snart klar for universitetet.

Frivillig støtteabonnementTegn et Frivillig støtteabonnementBestem beløpet selv

Du har nå lest en artikkel fra en av våre magasiner! Vi publiserer stadig nye artikler og utvider innholdet her på våre nettsider, i tillegg til de flotte magasinene vi distribuerer. Hvis du liker det du ser og leser setter vi pris på om du kunne tenke deg å tegne et støtteabonnement. Dette kan du lese mer om ved i klikke på knappen under.

Vis mer om støtteabonnement