Når Vestby Nytt kommer på gata har 100-års-markeringen allerede funnet sted.  Ordfører Ludvigsen har holdt en vel­formulert tale, kanskje iført matros­dress og en snerten båtlue, det har vært prominente mennesker på brygga, blomster har skiftet eiere og Octava har fått en venninne ved siden av seg.

På nettsiden fikk vi imidlertid med oss noen bilder fra feiringen red. anm.

Det er trebåtentusiast Anstein Spone som har brakt det flotte fartøyet tilbake til Son. Slik han gjorde det med Octava. Sally ble sjøsatt i Son 1998, men har i anledning 100 årsdagen blitt pusset opp etter alle nennsomme og respektfulle forholdsregler.
– Treverket er tynt enkelte steder, så det er ikke bare å gå løs med slipemaskin, forteller Spone.

Vi sitter i solveggen ved hans vakre hus i Feierbakken, et par lange trossekast unna kystkultursenteret hvor Sally dupper lett i forsommerbrisen.

– Vi hentet båten i Sverige i 1995. Det var sønnene til Jac. M. Iversen, Axel og Henrik, som tipset oss. Sally hadde blitt omdøpt til Måsungen, og ble funnet i Sølves­borg helt sør i Sverige i relativt god stand, og hentet hjem av Sallys Venner, forteller Spone.

Han drar oss gjennom en liten historiebok om båtbygger ­Iversen, hans familie og deler av hans liv. Utrolig spennende, engasjerende og morsomt. Kunnskapen ligger i tykke lag bak det kvikke, humørfylte blikket til Spone, og det er som å se inn i øynene til skipper Worse når han forteller om båtpuss, restaurering og kjærlighet til trebåter.

Historien om båtbygger Jac. M. Iversen er historien om pågangsmot og pionerarbeid. Det samme kan sies om Sallys Venner og ­Anstein Spone. Rundt 2000 timer har den godt voksne, sprekingen brukt på å restaurere Sally, og den som tror det er en enkel sak å ligge langstrakt inne i en båt som er 1,60 meter bred og tak høyde knapt nok til å dekke en noen uflidd hårmanke, for å skifte og reparere slitne, tynne spanter, male og lakke, kan tre seg inn i en tønne til sammenligning.

Det siste året er det Terje ­Mathisen som har overtatt denne oppgaven, slik at 100 åringen kan ligge strøken og vakker når ordføreren kommer på besøk. Sally er livredd for ikke å “please” offentlig­heten. Det blir det ikke mye kulturstøtte av, kan vi høre hun hviske i riggen.

Dugnadsarbeider Terje Mathisen foran 100 åringen Sally lll, med 101 åringen Octava til venstre.

Tilbake til husveggen i Feierbakken forteller Spone om hvordan han fattet interesse for trebåter. Bestefaren til en av hans barndomsvenner var los på Rødtangen, og der pleide unggutta å tilbringe somrene. Da var det båtliv og seiling som gjaldt, og dermed var han introdusert for trebåter. Siden har han holdt seg til mahogny, teak og Oregon pine.
– Jeg er opprinnelig fra Drammen og vanket mye i trebåtmiljøet i det som var havneområdet for småbåter i Drammen for 60-70 år siden. Det var en gjeng karer som pusset sin gamle trebåter hver vår, men som aldri la de på sjøen. De hadde et utrolig miljø. Drakk øl fra flaska og varmet fiskeboller i boksen før de gaflet de i seg. De hadde det like gøy med jobben de gjorde med båtene som selve resultatet. Slik har det vært med meg også. Det er prosessen og alt det det fører med seg som er gøy. Og utfordrende.
– Vi fikk skrapt sammen 100.000 kroner da vi fikk Octava hjem. Når det gjaldt å få Sally tilbake som et flytende kulturminne i Son, som den nå er hjem, fikk vi solid og hyggelig økonomisk bistand av forretningsmannen ­Fridtjof Thome. Han bodde i Singapore, men var opptatt av trebåter og interesserte seg for vårt prosjekt. Også en del seil og utstyr til båten ble kjøpt inn og betalt av Thome.

– Det er nok ikke alle som vet hvor renommert Iversen var som båtbygger, forteller Spone. – Ved århundreskiftet startet Jac og faren Moss Baadbyggeri og Reparasjonsverft. I 1904 reiste Jac til onkelens verft i Portland i USA for å lære mer om båtkonstruksjon og bygging. Han var også innom Lawleys verft i Boston og tok sin ingeniørutdannelse i USA.

– I 1907 lånte han penger til å etablere sitt eget båtbyggeri i Son. Med to års spesialutdannelse fra USA i å bygge seil- og motor­båter, fikk Iversens konstruk­sjoner og håndverk et godt renommé. Virksomheten vokste raskt og på det meste var det cirka 40 personer ansatt ved båtbyggeriet hans. Også andre båtbyggere drev bra i Son, og jeg antar det på det meste var 70, 80 familier i Son som levde av å bygge båter. Det var med andre ord en betydelig, lokal industri. Å tilegne seg kunnskap om Sons lokalhistorie har også vært en drivkraft for meg, forteller Spone.

– Iversen vant flere konstruksjon konkurranser og er i dag å regne blant Norges best kjente båtkonstruktører på linje med Colin ­Archer, Johan Anker og Richard Furuholmen.

Dårligere økonomiske kår i Norge medførte at Iversen ga opp sin virksomhet i Son etter 19 års drift. I 1926 flyttet han til Sverige sammen med sin svenske kone Signe, som kom til Norge i et reisefølge sammen med sin far som var svensk side oppkjøper, og som av ulike årsaker havnet i Son.

– Jac ble ansatt ved et båtbyggeri i Gøteborg før han takket ja til konstruktør stillingen ved ­Neglingevarvet i Saltsjøbaden. Etter to år startet han sitt eget konstruksjons byrå som han drev resten av sitt liv. I dag er Iversen-båter et begrep blant svenske båtentusiaster.

Gjennom arbeidet med Sally har jeg fått god kontakt med slektningene etter Jac. M. Iversen. Hans to sønner har vært og besøkt meg her i Son, og de hadde begge passert 90 år. Jeg har kommet i kontakt med mange mennesker som har bidratt hver på sin måte, og rundt 300 konstruksjonstegninger som Jac. M. Iversen er opphavsmannen til er blitt tatt vare på.

(Katalog til sommerutstillingen 2014 på Son Kystkultursenter: Jac M Iversen).

– Å ha dette flytende kultur­minnet liggende her i Son, som representerer den kulturarv det er viktig både å vite og og ta vare på, håper jeg videreformidles videre til den oppvoksende slekt. Vi har noen ungdommer som er svært interessert i prosjektet, og jeg håper virkelig disse klarer å bidra til god folkeopplysning både på Instagram og Tik Tok blant den oppvoksende slekt i Son.

– Når det gjelder Sally tilhørte hun i sin tid en regattaklasse som aldri slo helt an. Det var IOR båtene som dominerte mens skjærgårdskrysserne som Sally var klasseinndelt etter seilareal. Sally har 30 kvm seil, og var avhengig av en viss lengde for å få god seilfart. Derfor ble hun hele 12 meter lang, smekker og rank.

– Hun er morsom å seile, men nå får hun seile litt sin egen sjø. Min innsats for Sally er avsluttet. Hun er hjemme, hun skinner som den vakre 100 åringen hun er, hun er i god forfatning, hun forteller en historie det er verdt å vite og nå er det nye prosjekter som står for tur. For lukten av nypolert mahogny, teak og orgonpine får du aldri ut av nesa, humrer ildsjelen Anstein Spone.

Video fra motorprøving på Sally III  (Kilde: Facebook) 

“Det fine med el motoren er at den kan styres 90 grader og vekten er fordelt på 3 enheter: batteri 7 kg, motor 5 kg og styrekult 1 kg.” skriver Knut Chr. Hallan.

Tidligere artikler skrevet om det klassiske trebåtmiljøet i Son.