Nylig var jeg en stund på sykehus. Mye var veldig bra, ikke minst maten og omsorgen fra sykepleierne. For meg var det allikevel et tankekors at jeg på 17 dager møtte 15 forskjellige leger og at de fleste ikke var særlig interessert i hva jeg sa. De hadde tydeligvis sine oppfatninger og bestemte meninger. Lytte har de fleste av dem aldri lært. Det er ikke sikkert at jeg er alene om slike erfaringer.

Å ta seg tid til å se og høre på de vi omgås i vår hverdag hvor enn vi er i verden er for meg uten tvil det viktigste vi kan gjøre for hverandre. Hva er ellers meningen med våre liv?

Tidlig i desember i 2006 besøkte jeg ulike steder i Havanna og ikke minst fulgte jeg programmet for filmfestivalen. Det var spennende. Under et ganske restriktivt kommunistisk styre har de dette lille pusterommet hvor folk tross alt får sluppet ut en del av sine frustrasjoner, vel og merke hvis den ble servert med en god del sarkastisk humor. Cubanerne har masser av det. Hvordan skal de ellers overleve?
Her i Norge kan de ikke engang få med seg en slunken handlepose for det hele familien kan tjene på en måned.

De som har reist litt rundt på Cuba og blitt litt kjent med lokalbefolkningen vil vite at de står i kø dagen lang uansett hva de trenger. Det er lange køer for absolutt alt, og selv om de er svært tålmodige, kommer de ofte tomhendt hjem igjen fordi det meste er utsolgt lenge før det er deres tur. Vi er verdensmestere i å stå i kø, sier de ofte. «Her er det køer for alt».

Det var i løpet av denne filmfestivalen at jeg bestemte meg for å reise til Guantanomo, en by lengst sørøst på øya.
Vel framme gikk jeg på en lokal cafe for å spise middag.
Jeg hadde så vidt satt meg da et søskenpar kom og spurte om de kunne sitte sammen med meg. Overrasket og glad som jeg ble, nikket jeg ja, De var kanskje ti til tolv år gamle. Min bror har bursdag i dag, forklarte storesøsteren.
Vi snakket litt, mens de sendte lange blikk på den maten andre gjester spiste. De var tydelig sultne. Da jeg inviterte på middag, ble de lettet.

To porsjoner seinere lente de seg tilbake og var tydelig fornøyd.
Jeg spurte litt og de svarte litt sjenerte som de enda var. Da jeg ba dem om å hilse sine foreldre og ønske dem god jul og godt nytt år, så de lenge på meg. Ta vare på dere selv, smilte jeg. Kom dere hjem før det er seine kvelden.
De hadde allerede gitt meg gleden av å være litt til nytte. Å måtte legge seg sulten er aldri godt, hverken for barn eller voksne. Dessuten er det helt unødvendig. I snart 70 år har USA ført en handelsboikott overfor Cuba.
Gjett hvem som får svi for det?

robertstravelstories