Warung Kecil, som kan oversettes til den lille kaféen, er rett over gata fra der jeg daglig spiser min frokost. Den er inkludert i husleia. Warung Kecil er like tom som der jeg sitter nå. Men, det er ikke kaféen som har fanget min interesse.

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

Like ved inngangspartiet er det en rottefamilie som gjør det den kan for å finne mat. Først ser jeg bare mor. Etter hvert kommer også barna. De er sultne og venter spent mens mamma tar risken med å løpe opp på fortauet. Innimellom varebiler som kommer med drikkevann på digre kanner, gassflasker, frukt og grønnsaker osv. Alt det som skal til for å drifte en kafé. Rottene lever i dreneringen under fortauet. Ei rist som skal hindre plast og annen søppel å tette dreneringa, er fjernet. Når monsunregnet kommer og skyller med seg alt tenkelig og utenkelig ned i disse dype grøftene, er slike rister høyst nødvendige. Folket på denne øya har imidlertid et svært vennlig forhold til rottene og sørger diskret for at de har mat nok hvor nå enn de lever sine liv. Det er antagelig derfor disse ristene er tatt bort mange steder i denne småbyen. Hvis du ser deg godt om, er det rotter over alt.

Det de ofrer er diverse mat, og gjett hvem som spiser den?

Da jeg tidligere på denne turen reiste rundt på Flores la jeg merke akkurat til dette. I løpet av hele november, desember og halve januar så jeg ikke ei eneste rotte. Uvisst om det har noe med religion å gjøre, er katolikker helt dominerende på Flores. Her på Bali er det Hinduene som er i stort flertall. De har ofte en offerplass hjemme og der de arbeider. Det de ofrer er diverse mat, og gjett hvem som spiser den? Hinduer har som sikkert mange vet, et helt spesielt forhold til mange dyr. I India er kuene ansett som hellige. Her er det apene som har samme status. Rottene, sier de, er nesten like hellige. For alt de du vet kan de godt være din re-inkarnerte bestemor eller bestefar som forlengst er død. Hvis jeg spør om det, benekter de at de nå og da spiser rotter. De benekter at de spiser hunder også. På landsbygda har jeg sett begge deler.

I disse korona tider forsvinner turistene fort. De reiser hjem. Da går det dårlig for alle de som lever av oss som kommer hit. Gatene er nesten tomme. Kaféene like ens. Noen av de ansatte på restauranter, hoteller og kaféer er så heldige at de får beholde halve lønna til de kan komme tilbake på jobb igjen. I hvert fall inntil videre. De aller fleste får ingen ting. En del av disse arbeidsplassene vil gå konkurs. Da har de ingen ting å gå tilbake til. Dette er en hard lærepenge og det er for sent å angre for de som allerede har tatt kreditt på mobiltelefoner eller klær.

Hjemme i Norge har vi i alle fall et sosialt sikkerhetsnett som kan hjelpe mange. I Indonesia finnes det ikke noen tilsvarende ordninger. De unge som har reist til noen av de andre øyene i landet på jobb eller studier, må reise hjem til foreldrene sine, hvis de kan. Noen ganger har de ikke engang penger til hjemreisa. Med ei månedslønn på 650 kroner, blir det knapt. Mange har ikke engang det, og hvis mesteparten går til husleie, og resten til mat, står det ofte dårlig til. Den unge jenta som lager frokost til meg, har fått beholde jobben sin mot at hun aksepterer halv lønn. Det er vel tre hundre kroner. Det rekker ikke, og hun er rimelig nok ganske fortvila.

Indonesia er et vakkert land. Jo visst er det et stort problem med søppel her, men det er noen ørsmå bedringer i sikte. Mange jobber med resirkulering nå, rett og slett fordi de har oppdaget at det er mulig å tjene penger på det.

Men, kanskje de har et enda større problem? Som regel vaker det under overflaten, for nå og da å bli synlig. Jeg har sett den mange ganger, og det er ikke vakkert akkurat. Misunnelse. Min svenske venn Johan sa det til meg den første gangen jeg kom hit for mer enn ti år siden. Dette er det eneste landet jeg kjenner til hvor misunnelsen er enda sterkere enn hjemme i Sverige.
Her er folk villige til å slå hverandre halvt i hjel for bagateller, fordi de er misunnelige. Hva nå, når inntektene forsvinner og matvareprisene går rett til værs? Hva vil skje når markedene blir tomme, eller du ikke har penger igjen til å kjøpe mat?

Det skal bli mer enn spennende å se nå som det ser ut til at så mange ikke vil klare de økonomiske krisene som lurer rett rundt hjørnet. For mange er de allerede her. De som har kreditt på hus, bil eller motorsykkel kaldsvetter allerede. Med ei ågerrente (Åger betyr i dagligspråk det å ta ulovlige eller urimelig høye renter på lån av penger. Red.anm.) på ca 20 prosent er ikke det minste rart.
Hvis inntekten din er basert på turisme, hvilket gjelder for det store flertallet på Bali, blir det ulevelig. Antall bønder som lever av ris og fruktproduksjon, reduseres utrolig fort og i takt med utbyggingen av nye hoteller og restauranter. Slik har det vært i flere år.

Disse nye hotellene er enda tomme. De gamle og etablerte har noen få gjester, men ikke mange. Når mer enn en million kinesere uteblir, og nesten like mange australiere, merkes nok det godt. Den eneste gruppa turister som øker, er russerne. Bali har ca fem millioner innbyggere, og de har lenge hatt like mange turister.

Min returbillett til Norge er kansellert av det flyselskapet jeg reiste hit med i fjor høst. Nå har jeg kjøpt en billett til. Jeg måtte selvsagt betale ågerpris for den. Den kostet dobbelt så mye en vei, som min tur retur billett. Nå venter jeg spent på om det blir noen reise hjem med det første. Jeg er ikke alene om å lure på det.

Robert har nå kommet seg hjem, som du kanskje leste om i Sommer­magasinet. Om ikke, anbefaler vi deg å lese artikkelen Robert skrev: “Før hadde vi lite, nå har vi ingen ting…

Frivillig støtteabonnementTegn et Frivillig støtteabonnementBestem beløpet selv

Du har nå lest en artikkel fra en av våre magasiner! Vi publiserer stadig nye artikler og utvider innholdet her på våre nettsider, i tillegg til de flotte magasinene vi distribuerer. Hvis du liker det du ser og leser setter vi pris på om du kunne tenke deg å tegne et støtteabonnement. Dette kan du lese mer om ved i klikke på knappen under.

Vis mer om støtteabonnement