Å snorkle eller å dykke i Indonesia er en fryd. Selv fortrekker jeg snorking fordi det kan jeg gjøre nesten hvor som helst. Dessuten er det en mye mindre risiko enn å dykke. På overflaten kan jeg følge bedre med på hva som skjer rundt meg. I alle fall hvis jeg er oppmerksom nok. Denne dagen var jeg litt for opptatt av et stort korallrev og alt livet rundt dette. Da jeg bestemte meg for å svømme tilbake hadde strømmen snudd, og den var kraftig. Det gikk bra. Som regel gjør det det.
Nå lå jeg rett ut og temmelig utkjørt etter en snorkletur som var helt nydelig men som ble adskillig lengre og mer anstrengende enn hva jeg hadde tenkt meg. Da jeg kikket opp så jeg en godt voksen mann som hadde satt seg ned like ved siden av meg. Jeg antok at han var i 70 årene og ikke i alt for god form. Da jeg satte meg opp for å se ham bedre, så jeg at han hadde grått.

Litt uryddig begynte han å fortelle meg om sin nye kjæreste. I flere år hadde han feriert på et hotell og en dag hadde han truffet henne på den samme stranda hvor vi satt nå. Etter å ha kommet tilbake hit flere ganger hadde han hatt mange hete stunder sammen med henne. De detaljene han kom med hopper jeg over. Etter et par år med hete favntak, endret alt seg. Hun hadde fortalt at det huset hun leide skulle renoveres og at hun derfor ville miste sin bolig. Ikke hadde hun penger til å leie et nytt hus, hadde hun fortalt. I det samme huset var det en kafé i 1. etasje hvor hun jobbet, så hun ville miste jobben også.
Etter å ha tenkt seg om sa han at han kunne kjøpe både huset og kaféen til henne. Da ville vel alt bli bra? De diskuterte dette litt og hun foreslo at de uka etter skulle snakke med huseieren og en notarius (*) hun kjente litt til.

Som sagt så gjort. Huseieren var villig til å selge i stedet for å ta opp et stort lån for å restaurere, og notarius var villig til å bistå med alle nødvendige formaliteter. Nick, som jeg velger å kalle ham, dro hjem til Australia, sa farvel til sin kone og sine barn, og solgte alt han eide.
Da dette var ordnet ble det et hett gjensyn fortalte Nick. Sammen gikk paret til huseier og ble enige om en sum for det hele. For et varp tenkte Nick. Så billig. Både et to etasjers hus og en café som kjæresten nå kunne styre som hun ville, helt fantastisk.

Men Nick kunne bare noen få høflighetsfraser på Indonesisk. Dessuten var hele kjøpekontrakten skrevet på Sanskrit. Sannsynligvis for at ikke Nick skulle vise sin kopi av kontrakten til andre venner på øya. Så fort betalingen var overført fra Nick sin konto, skulle de overta hele bygget og flytte sammen. Nå kunne han endelig leve et godt liv som pensjonist i Indonesia. Ikke bare det, huset var stort nok til at han kunne invitere barna sine.
Da Nick våknet på hotellrommet sitt neste dag var kjæresten gått ut. Hun skulle sikkert jobbe litt ekstra tenkte han, og slo seg til ro med det. Hun hadde jo bare tatt med seg veska si. Noen få klær lå enda igjen etter henne.

Hun kom ikke tilbake. Ikke den dagen, og heller ikke den neste. Nick ble urolig for henne og tok en drosje over til sitt nykjøpte hjem. Det var stengt. Kaféen også. Nick tok en drosje til huseieren. Han var heller ikke hjemme.
Nick dro til politiet som fortalte ham at hun sikkert hadde reist hjem til foreldrene sine for å fortelle om den store nyheten. Hun eide nå et stort hus med en kafé og var forelsket i store og generøse Nick fra Australia.

Dagene gikk. Nick ble mer urolig. Han tok en drosje til notarius, som på sin stotrende og mangelfulle engelsk fortalte Nick at joda, han kunne godt hjelpe ham, men han måtte selvsagt ha litt penger for det. Nick forsto det, og betalte det notarius forlangte. Ukene gikk. Nick besøkte notarius hver uke og betalte det han forlangte. Ingenting skjedde. Kjæresten var forduftet. Ikke visste han hvor hun hadde sin familie og de lokale han spurte, visste dét heller ikke. Det var i hvert fall det de sa til ham. Nå hadde det gått flere måneder og Nick bodde fortsatt på sitt lille hotellrom uten kjæresten og uten andre steder å gjøre av seg.

I Indonesia kan du finne mange annonser som viser bilder av utrolig vakre eiendommer til fantasipris. Det er akkurat dét det er. Hvis du sjekker litt med lover og regler vil du snart oppdage at ingen personer som ikke er født og vokst opp i Indonesia, kan eie eiendom der. Agentene som selger mange slike eiendommer hvert år, og forsikrer skeptiske kjøpere om at det bare er et spørsmål om å lage en kontrakt med din eventuelle samboer eller kone. Hvis hun ikke er Indonesisk kan du bare føre opp navnet til en Indonesisk venn slik at transaksjonen blir lovlig. Indonesiske forfattere som jeg har kjent en god stund forteller at den dagen en utlending vinner en rettstvist om eiendomsretten til et hus eller en leilighet han eller hun har kjøpt i dette landet, ja, den dagen ligger det snø og is på strendene her. Fantasipris sa du? Bingo.

www.robertstravelstories.com

(Wikipedia: En notar (latin: notarius) er person som i visse land (særlig i mellom-Europa) har fått offentlig godkjenning til å utføre visse tjenester der store verdier er involvert, og som krever juridisk kompetanse innen sivilrett, og stor grad av upartiskhet.)

Det er alltid en grunn.