Hvordan vi velger å forstå er bestemmende for hvordan vi velger å handle. Dette er en grunnregel i forskningen. Dette avspeiler seg også tydelig i psykiatriens praksis. Det er tydelig forskjell på å tenke biomedisinsk som leter etter feil i individet, mot en psykososial og kontekstuell tilnærming som er opptatt av hvordan livet leves.
Om psykiatriske legemidler er så god som den farmasøytiske industrien og psykiatere vil ha oss til å tro, hvordan har det seg at psykiske lidelser har eksplodert i samme tidsrom som disse legemidlene kom på markedet? Folk klager ofte over ubehagelige bivirkninger, og psykiatrien sliter med å forstå abstinensproblematikken.
Om psykiske plager skyldes noe biologisk ville jo pillene reversert underliggende biologiske årsaker. Disse spørsmål stilles av den anerkjente vitenskapsjournalisten Robert Whitaker. Boken (2014); Anatomy of an Epidemic (På norsk: En psykiatrisk epidemi), ble starten på en bevegelse som blant annet avslørte alvorlig forskningsjuks, noe som gjorde han til fiende nummer en av mainstream psykiatri. Boken er interessant og rystende lesning, og bør leses av alle som jobber i feltet.
Da verken mediene eller psykiatrien selv ville delta i en ærlig debatt, startet han plattformen Mad in the World/Mad in Amerika. Vi må spørre: hva er det med den psykiatriske fagideologien? Psykiater Trond Aarre (Mindre medisinsk psykiatri, 2018) mener den omgir seg med et forsvarsverk som det er vanskelig å trenge gjennom. Et av ordene som går igjen er ER. Han ER psykotisk. Dette er forskjellig fra BLI. Han BLIR psykotisk når dagene blir for stressende. Dette er et vesentlig skille som den avdøde norske psykiater og familieterapeut Tom Andersen var opptatt av. Ingen ER, men vi kan alle BLI når livet blir for utfordrende. Det er ikke noe galt med oss, men i omstendighetene rundt oss.
Diagnosens «sannhet» drives frem av Norsk psykiatrisk forening (NPF) og Legeforeningens lobby virksomhet. Når helseministeren og helsedirektør eksempelvis undres over alle ADHD-diagnosene, mener NPF at det er underdiagnostisering. Det må være forunderlig at store deler av legestanden ikke er mer reflektert mot en mer kontekstuell forståelse.
Piller hjelper lite mot sosiale utfordringer. De bare bedøver og forstyrrer normal funksjon som gjør at vi opplever annerledes, eksempelvis at angsten ikke plager oss. Men, årsaken til angsten blir ikke borte med en pille.
Valg av modell
At psykiatrien ble biologisert og knyttet tettere til medisinen på 1980 tallet har gitt ulykkelige konsekvenser for hvordan man vurderer psykiske plager og der førstevalget oftest blir en resept på piller.
Med introduksjonen av DSM - III (diagnosemanual) i 1980 fikk vi et diagnosesystem bygget opp rundt en modell, biomedisinsk forståelse av psykiske plager. Dette diagnosesystemet er vel kjent for sin uvitenskapelighet, da det hele er utviklet på konsensus eller håndsopprekning i en psykiatrisk komité. Ja, du leste rett. Alt er basert på subjektive vurderinger og tolkninger som varierer fra mann til mann og fra miljø til miljø.
De har lett og lett, men har ennå ikke funnet biologiske markører som bekrefter sykdom. Det finnes ingen blodprøve til hjelp.
Det er vesensforskjellig om en tror psykiske plager skyldes individuelle biologisk nevrologisk forstyrrelser som behandles medisinsk (da er det kanskje ikke psykiatri?), eller kontekstuelle faktorer og hendelser knyttet til sammenhenger vi lever i, og som løses på helt annet psykoterapeutiske vis.
Det medisinske perspektivet og den kontekstuelle tilnærmingen lar seg ikke lett forene. De gir oss to radikalt forskjellige fortellinger om hva psykiske lidelser er og hvordan vi kan hjelpe.
Men, samfunnets og folks sterke biologiske tro påvirker, dessverre, hvordan man i dag behandles i psykisk helsevern.
Vi bør heller forstå plagene som av mangfoldet, som «normale» reaksjoner på traumatiske hendelser i livet, ikke som symptomer på underliggende psykiske forstyrrelser. Vi må fokusere den kontekstuelle omstendigheten som fremkaller disse plagene. Hva gjør folk «syke»? Folk som plages av psykiske utfordringer har det selvfølgelig ubeskrivelig ille, men er det sykdom? Det handler ikke om å helbrede plagene som om de kommer innenfra, men å gjøre oss i stand til å fungere med et godt liv tross omstendighetene.
Hvordan forstå denne utviklingen
Hva kan være grunnen til at psykiatrien ikke lever opp til forventningene?
En sikker faktor er at psykiatrisk forskning har vært for opptatt av den sykdomssentrerte modellen, at de ville bli en del av spesialisthelsetjenesten, og en overdreven tro på pillenes fortreffelighet.
Det betyr at forskningen i seg selv stiller feil spørsmål. For eksempel bør den være mer oppmerksom på hvilke medikamentinduserte tilstander spesifikke medikamenter gir.
- Hvordan vil psykoaktive piller påvirke tanke og følelseslivet, og hva med abstinens?
- Hva skjer når pillene benyttes sammenhengende over tid?
- Hva med sammenblanding av flere piller?
- Vil de akutte effektene vedvare eller gå tilbake over tid?
- Hvilke andre effekter vil vise seg?
- Vil det bli nødvendig med høyere dose?
Mye av dette er ikke avklart. Men, mange tror de vet, og det er det de vet! Tiden er moden for revolusjon.
Nyere kunnskap
Historien viser at psykiatrien har vært og er omstridt. Selv om sykdomsmodellen har vært «godtatt» (ikke godkjent) i et halvt århundrede, finnes det lite dokumentert støtte for den. Den mangler en underliggende teori. Vi har fortsatt ikke overbevisende bevis for at eksempelvis depresjon skyldes mangel på serotonin i hjernen eller at det er opphopning av dopamin i hjernen hos schizofrene. Bildediagnostikk har aldri avslørt noe avvik i hjernestrukturen hos folk med psykiske plager. Hypotesen om kjemisk ubalanse er tilbakevist de siste 30 år uten at psykiatrien lar seg påvirke av dette. Da skaper da nye hypoteser, eksempelvis at depresjon skyldes betennelse i hjernen. (Mad in Tyskland). En ledende fagperson i britiske psykiatri, Jonna Moncrieff, leder av Critical Psychiatry Network, er kritisk til dagens biomedisinske tilnærming til mental uhelse. I boken Psykiatriske legemidler, på Abstrakt Forlag (2011), gjør hun rede for at psykofarmaka ikke reverserer underliggende biologiske årsaker, som psykiatrien ønsker å tro, men at de skaper en unormal tilstand i hjernen.
Forskning avslører at psykofarmaka skaper uoversiktlige endringer i individets biologi
Pillene er psykoaktive kjemiske stoffer som fører til en endret medikamentindusert tilstand i hjernen (jfr alkohol) med andre ord en intoksikasjon tilstand.
Det er innlysende at psykoaktive stoffer har en virkning som endrer vår opplevelse av inntrykk, eller tilslører manifestasjoner av psykiske og emosjonelle vansker. Av og til vil den medikamentsentrerte modellens forståelse om at legemidlene skaper en unormal tilstand, som demper angst eller hever stemning nivået, være til hjelp for folk som sliter med psykiske utfordringer.
Men, pillene gjenskaper eller gjenoppretter ikke normal fungering, men er nyttige for folk i akutt psykisk nød
Et viktig spørsmål er om det å undertrykke sider ved vårt mentale liv noen ganger er å foretrekke fremfor å lide? For noen er lidelsene så forferdelige at en medikamentindusert tilstand er å foretrekke.
Men, så lenge dette ikke interesserer mediene, og at folk flest ønsker enkle løsninger, vil sykeliggjøringen av psykososiale vansker fortsette.
Se også:
Boken er utgitt i samarbeid med Antònio & Domingos Barbosa da Silva
