Kontraster og nye bosteder har gått som en rød tråd gjennom den hvert øyeblikk 70 år gamle kvinnens liv. Fra oppvokst flere steder i Østfold-området – Båstad er “hjemme” – til flere år i Singapore og Miami og i Vestby og Son, har det vært store hopp. Endringer og mye lengsel, men først og fremst lærerike år har fylt livet. Basen og tryggheten hun vokste opp med, har vært en del av henne hvor enn veien har gått.

I ettermiddag, etter vårt møte, går turen til hytta i Valdres, –  for der er det ordentlig snø, sier hun, – og Arild, som er tidligere aktiv skiløper, er så glad i å gå på ski. Jeg koser meg veldig der oppe med andre ting for tiden, uten noen for­pliktelser. Hun er blant veldig mye annet, en leser med stor L, og forteller glad at etter utenlandsoppholdene i Singapore og Miami, har venninne­gjengen – eller bokklubben hennes – holdt plassen ledig og er i full sving til dags dato. Klubben startet opp i 1995, tar for seg viktige bøker som diskuteres og som gir mye lærdom og forståelse. Hun viser frem Erika Fatlands “Grensen” – en eventyrlig reise gjennom fem tidligere Sovjet-republikker, som de leser nå, og sier at den er helt, helt fantastisk.

Gårdsliv, storby og Vestby
Den uhyre engasjerte Inger-Torill har fordypet seg i folk og land hvor hun enn har bodd, og hun sier at hun har elsket både storbyer og prærien i USA. I de lange periodene i Vestby har hun også stortrives og vært aktiv. I tillegg til å følge opp sønnene, har hun deltatt sammen med mannen i menigheten, og hun selv i politikken. Hun var aktiv i Senterpartiet på 1990-tallet, både som lokallagsleder og som kommunestyrerepresentant, nå er hun bare vanlig medlem. Hun skriver for Menighetsbladet og noen husker kanskje at hun tidligere skrev for Vestby Nytt.

Med en oppvekst på landet og med foreldre som forpaktet og senere drev egen gård, har hun dyrking av mark under huden. Etter tiden med gårdsdrift, kjørte foreldrene biltur hver vår for å se åkeren spire. Det gjør Inger-Torill fremdeles. En kristen, stabil og positiv oppvekst, med foreldre som ga henne troen på at hun kunne klare alt hun ønsket her i livet, et tett forhold til sine søsken og vissheten om hvordan naturen gir oss mat, har gitt henne en trygg base i livet.

– Jeg trodde jeg skulle bli bondekone og lærer jeg, ler hun hjertelig. Etter gymnas på Mysen ble det kontorjobb og noen år i Oslo, før hun og mannen flyttet til Pepperstad i 1977. Og snart økte familien med to sønner.

Ektemannen, som hun har vært sammen med siden hun var 14, og gift med fra hun var 19, endte opp med å jobbe i et norsk-amerikansk firma som driver med skips­reparasjoner, og etter hvert gikk turen utenlands med hele familien. Han har jobbet mye, og Inger-Torill sier hun har vært mye alene. Kanskje det nettopp er derfor hun har valgt å engasjere seg i mye og mangt.

Holdt kontakten med hjemlandet
Både oppholdet i Singapore og i Miami skulle bare være et par år, men ble til mange. Begge Inger-Torills foreldre døde tidlig, og hun sier at hun kanskje ikke hadde klart å være borte så lenge om de hadde levd. Til tross for mange år i utlendighet, har familien vært mye hjemme, både med lange juleferier og sommerferier og har hele tiden hatt bosted i Vestby, først i Vestby nord og senere i Son.
– Det har vært viktig for oss å holde god kontakt med Norge, familie og venner. Vi visste jo at vi skulle hjem igjen. Da eldstemannen skulle begynne på ungdomsskolen, reiste jeg hjem med barna tidligere enn Arild, for det føltes veldig viktig at guttene skulle bli norske. I tillegg til å få barna tilpasset hjemlandet, skole og fritidssysler, studerte Inger-Torill kunsthistorie og historie på Universitetet i Oslo.

Noen år senere gikk turen til Miami da Arild fikk muligheten til å arbeid der. Guttene ville på det tidspunktet bli igjen hjemme og pleier å spøke:
– I vår familie var det våre foreldre som dro ut i verden, og vi som stod igjen og gråt. – Vi har ledd av det mange ganger.

Inger-Torill ble altså aldri lærer, som planen var, men i stedet har hun hatt en lang rekke oppgaver både i frivillighetens tjeneste og i jobb. Hun har vært svært aktiv i Sjømannskirken i Singapore og i Miami, hun ledet Norsk-Amerikansk handels­kammer i Miami, hun har truffet folk med ulik bakgrunn og fra forskjellige miljøer, og fått den viktige lærdommen at “mennesker er mennesker uansett”.
Hun har skrevet i lokale fora i USA, og fra 2008 jobbet hun som guide og reiseleder for norske turister i Miami og etter hvert i store deler av USA. Masse research og arbeid for og med mennesker har lært og gitt henne så mye tilbake. Hun nevner spesielt flere turer med norske slektsforskere, og både på disse og andre turer, har hun fått reise med folk fra Vestby, noe som har vært ekstra morsomt.

– Jeg føler jeg har vært privilegert som har fått oppleve så mye. Siden jeg er nysgjerrig og interessert i andre mennesker, både kjente og nye bekjentskaper, har det vært fantastisk, men også krevende, å bosette seg i helt andre kulturer. Hva hun føler hun lærte mye av, spesielt fra USA, er hvordan amerikanere er sosiale på en mye mer avslappet og uformell måte enn i Norge. Blant mye annet.

Vi har mye å snakke om, og det er vanskelig å sammenfatte alt i et intervju i Vestby Nytt. Vi er enig om at noen bok skal vi jo ikke skrive. Hun føler hun har det hun trenger i livet, her og nå, med en god omgangskrets, tette bånd til familien inklusive de 4 barnebarna. Livet hennes har som for de fleste bydd på gleder og sorger, og man lærer seg takknemlighet og hun sier man lærer å sette pris på gode dager.