-Bak den i dag klassiskt antrukne og engasjerte høyre-politikeren, skjuler det seg en tidligere bryter på landslaget. Foto: Privat

Det lange, mørke håret faller løst nedover skuldrene. Den blå blazeren og perleøredobbene kler henne. Øynene gnistrer, og hun smiler støtt mens hun svarer lekende og lett på våre spørsmål. Vi trenger ikke å hale ordene ut av dette intervjuobjektet.

Hilde 1 år. Foto Privat

Hun ble født og oppdratt av to ganske så ulike foreldre
– de første barneårene på Vålerenga. Moren rolig og ordentlig. Faren, en livlig kar med mye futt og fart. Hilde husker godt at hun og hennes 3 søsken var med å rydde tomt på Kolbotn, hvor foreldrene slo i stykker stein med hånd. Huset deres stod ferdig da hun skulle begynne i 1. klasse.

– Jeg var en guttejente, ler hun. – Jeg kjørte rundt med stein i dukkevogna. – Ingen lek med dukker der i gården, altså.

Faren min tok med både døtrene og sønnene sine på bilmekking, og inne lagde jeg mat med mamma. – Mine forel­dre var svært aktive og tok oss med på fisketurer, dag og natt, og ut på ski. Jeg trente aktivt på ski om vinteren og friidrett om sommeren og prøvde meg på håndball. Jeg dro den yngre broren min i pulk på fjellet der vi gikk mil etter mil på ski – jeg for å trene; jeg var tross alt aktiv i langrenn.

Da faren ble formann for bryte­klubben på Kolbotn, og lille­broren til Hilde allerede drev med bryting, gikk det ikke så lenge før frøken Feragen på 12-13 år begynte å trene bryting med gutta. Brødrene Rønningen og Gundersen, kjente navn i OL-sammenheng, var noen av hennes sparrings­partnere på trening. De var 2 jenter, og de trente ivrig på lik linje med gutta. – Det var tøft, sier Hilde begeistret.

– Trener Ove Gundersen spurte jentene en dag om de ville satse. Om de ville?! Han trente 10 jenter ett års tid før de gikk i en offisiell kamp. Selveste Per Gynt Cup!

– Men å få igjennom i Norges Bryteforbund at jentene skulle på matta, var som starten på kvinnefotballen, ler Hilde. – Det tok tid og var en omstendelig prosess. Jenter skulle jo ikke bryte! – Hun innrømmer at i motgang våkner fighteren i henne. Da skal hun i hvertfall få det til.– Da vi endelig fikk delta, hadde vi fått til noe stort. Det ble forsiden på Dagbladet og mye stas.

Hilde vokste opp, og det var full fart og mye energi den gang som nå. Hennes store støttespiller, foruten om foreldrene, var bestefaren på morssiden i Halden. Han var en svært god samtalepartner, og savnet var enormt da han falt fra 94 år gammel, fredfull og lykkelig. – Han så meg virkelig, og jeg fikk være akkurat den jeg var. Han lærte meg mye, og jeg var med han på fisketurer og når han podet epler i hagen. På farssiden var det mer lek, kortspill, rollespill og moro da de ferierte med familien på Lillehammer. – Jeg tror jeg er blitt fylt opp av en god blanding av de to familiene, sier hun ettertenksomt.

At Hilde Feragen er allsidig er det absolutt ingen tvil om. Hun forteller om utdanningen hun har tatt som begynte med at hun skulle bli bilmekaniker, men som endte med studier innen interiør, mye innen design, eiendomsmegling, markedsføring og bedriftsøkonomi.

Jeg forstod til slutt at det var gründervirksomhet og reklame jeg foretrakk fordi det er kreativt. – I dag kan hun kalle seg skiltmaker.

Hun er prosjekt­leder for familiebedriften, Superprint, som hun og barna driver med stor suksess.

Midt i mekaniker-utdannelsen ble hun gravid, og som 19-åring fikk hun sin første datter og var en gift kvinne. Som perler på en snor, kom det to gutter og en jente til i løpet av få år.

– Jeg var 4-barnsmor som 26-åring, sier Hilde stolt og glad. Var det noe som var skjellsettende i livet hennes, var det å bli mor. Det fylte henne med en stor følelse av ansvar. Og livet ble proppfullt av alt som barn fører med seg. Følelsen av ansvar har bare økt på etter at hennes far gikk bort i 2016, hun selv ble eldste gene­rasjon og de 4 barna hennes i tur og orden har gitt henne til sammen 10 barnebarn. Hilde elsker å være sammen med barnebarna absolutt så ofte hun har tid. Sammen driver de med alt fra håndarbeider og kreative sysler til skigåing vinterstid.

Bestemor er skilærer, og elevene begynner når de er 3 år! Det er viktig å gi dem skiglede, mener hun. Avslutningsvis lurer vi på om Hilde Feragen har tid til å sove, og jo, -hun er hjemom og sover, ler hun. Selvfølgelig har hun en del prosjekter i heimen også, noen halvferdige, men vi har fått med oss at hun har laget bunader til døtrene sine, sydd en dåpskjole som går rundt i familien og at barnebarna får nydelige strikkeplagg. Vi har virkelig forstått at Hildes motto er å leve mens hun lever, å opp­leve mest mulig og å ta vare på menneskene rundt seg.