Det er bare stubben som viser seg på jordene på grensen mellom Frogn og Vestby. Ski sporene har mildværet forsynt seg av. Helt innerst i Drøbakveien, med tidlig soloppgang i øst og sen solnedgang over Hurumåsen langt i vest, har den tidligere sukesesslandslagstreneren i langrenn funnet sin nye hverdag. Han lengter ikke tilbake til midtsidene av VG og alt mediekjøret trenerjobben innebar. – Jeg er godt fornøyd med tilværelsen, og et oppslag i Vestby Nytt er mer en nok oppmerksomhet, sier han smilende.

Mistet motivasjon

Løfshus ga seg som landslagstrener etter 2019-sesongen. Da hadde han åtte suksessrike år bak seg med en tropp som hadde vunnet det meste som var å vinne i VM, OL og verdens cuper. – Skal du være landslagstrener må du være 100 prosent motivert. Jeg var bare 97, og det holder ikke. Jeg trengte en pause og ikke minst ta del i familielivet med to fl otte barn i stallen. Jeg hadde opplevd mye, og så for meg at det var behov for nye krefter med nye tanker og ideer. – Og skal jeg være ærlig fristet OL i Beijing heller ikke. Lysten på å dra til Kina, med alt hva det landet står for, ikke minst manglende respekt for enkeltindivider, var ikke spesielt stor. Jeg er overrasket over valget av Kina som OL-nasjon, og mener IOC bør fi nne bedre kandidater til å søke om å få arrangere et så viktig mesterskap som et OL. Vidar innrømmer at han har et horn i siden til internasjonale idretts-topper som aldri tar kritikk, og som har organisert seg på en måte få forstår. Og han er sjelden redd for å si hva han mener. – Det har ført til endel avis opplag, men jeg mener det er viktig å være åpen, transparent og ærlig med det du driver med. Så får det heller komme noen litt for kjappe konklusjoner og uttalelser som kanskje hadde tålt en og annen justering. Men jeg er ikke redd for å be om unnskyldning.

Angrer ikke

– Nei, jeg angrer ikke, og har aldri lengtet tilbake til landslagsjobben. Jeg sa fra ganske tidlig at det var slutt etter 2019 sesongen. Hvis det er noe jeg savner så må det være selve idretten, og pulsen det gir av å være med på toppnivå. – Jeg er født inn i langrenn og har konkurrert siden jeg var 14 år gammel. I 1994 sesongen var jeg blant de 12-13 beste i landet. En tredjeplass i Vasaloppet er kanskje den beste presentasjonen min, men jeg deltok i mange nasjonale renn og var på nippet til å bli OL-uttatt. Trenertilværelsen har preget mye av mitt voksne liv fra jeg var kretstrener på slutten av 90-tallet til jeg dro til USA som sprint-trener for det amerikanske landslaget i 2004/2005.

Bygge relasjoner

På spørsmål om hva det vil vi si å være en god leder for langrennslandslaget svarer han ganske raskt: – Det er viktig å kunne topp idrett, og å ha evnen til å bygge gode relasjoner. Få med seg de riktige menneskene. Samtidig må du være ydmyk og ha respekt for all den jobbingen som legges ned på klubbnivå rundt om i landet. Det er på grasrota talentene skapes. Å bygge gode klubber er helt avgjørende. – Marit Bjørgen har sagt det ganske så treff ende. Nemlig at kua en gang har vært kalv, og at det er viktig å vite hvor du kommer fra. Det er bare noen få som lykkes, og som får lov til å være sammen med verdens beste utøvere. Det gjelder for alle idretter. Derfor er vi avhengig av mennesker rundt oss, og av gode mentorer. – Jeg har alltid satt meg klare og tydelige mål, og for et lag er det en slags fellesfølelse når noen av de vinner. Det er laget som skal lykkes i å vinne, og det gjør laget når enkeltpersoner lykkes i de riktige øye blikkene. Langrennssporten har mye å lære bort når det gjelder lagfølelse.

To dopingsaker på nakken

Løfshus innrømmer gjerne at det var tøft med dopingsakene til Johaug og Sundby. Det var noe han måtte takle, og som kom svært uventet. – Jeg ble dratt inn i disse sakene med hud og hår, og det var tøffe tider med et voldsomt medietrykk. Jeg følte at Johaug-saken etter hvert ble en idretts-politisk farget sak hvor det først var snakk om fire års utestengelse. At Johaug klarte å stå i det som hun gjorde, trene seg opp og komme tilbake på absolutt toppnivå, er helt utrolig. Det ble mange tårer sammen med utøvere i denne perioden. – I etterkant er nok Tereses og Bjørgens comeback, at Sundby endelig fi kk individuelt gull på15 kilometer, og at vi begynte å vinne Touren, seire som har gledet meg mest. Og selvsagt flere av løpene til Petter. De var jo helt utrolige. Å jobbe med Petter Northug var en reise i opp og nedturer, men for en skiløper. – Og så kan jeg selvsagt ikke glemme Vibeke Skofterud og hvilken skjebne som rammet henne. Vi hadde et nært og godt forhold. Det er mange høydepunkter, mange gode minner og mye å se tilbake på. Løfshus rister på hodet når han tenker på OL i Sotsji, men dopingskandaler og blodprøver som forsvant inn i hull i veggen. Hvor russere ble loset inn et rom og alle andre utøvere i et annet. – Det var som en dårlig krimroman, og tilstandene var enda villere under Paralympics har jeg fått vite. At antidopingarbeidet har tatt kvantesprang de senere årene er noe som gleder meg. Mange har nok dessverre mistet muligheten for å vinne gull til utøvere som har dopet seg.

Tok fram urkraften

Løfshus har også hatt sin egen kamp å kjempe. En alvorlig kreftdiagnose i 2008 snudde opp ned på hverdagen til både han og familien. – En slik sykdom treff er deg hardt, og da er det viktig å kunne hente fram urkraften i deg, forteller han. – Du mobiliserer krefter du kanskje ikke visste om og bestemmer deg for at dette skal du klare. Det krever mental styrke, men det er viktig ikke å gi opp. Tenke på andre ting, være sammen med familien og søke etter det som gir mening og lykke i livet. – Jeg fi kk mye igjen for å være godt trent, og evne til å hente fram vinnermentaliteten min. Styrken til å klare det lille ekstra. Og klart du blir mer refl ektert i etterkant av en slik sykdom, selv om du forsøker å distansere deg fra den. Det gir nye perspektiver til livet, også overfor andre som blir syke. Samtidig er det en god parameter for å se hvem som er vennene dine.

Mye å glede seg over

Men dette er et tilbakelagt kapitel for Vidar. Nå ser han glede i å trene sin egen sønn på 12 år i skigruppa i Drøbak. Ikke fordi han forventer at han skal bli toppidrettsutøver, men for å kunne glede seg over skigåing. I lysløypa bak golfbanen i Drøbak er det ypperlige skiforhold, og Vidar har som mange andre tatt sin fi re timers vakt med å lage kunstsnø til store og små skiløpere. – Og mens snøen glimrer med sitt fravær på jorder og skogsløyper, arrangerer skigruppa til DFI sitt Drøbak-mesterskapet i ypperlige løyper. Takket være enorm frivillig innsats og mengder med kunstsnø. Dette imponerer meg, og det er derfor en fornøyelse å få lov til å være med på dette eventyret. Vi snakker folkehelse for hundrevis av mennesker, og jeg håper kommunens politikere skjønner hvilke verdi som ligger i dette arbeidet, og hvor viktig det er for både barn, ungdom og voksne. – Å trene egne barn, gi de inspirasjon, få de ut i naturen, være aktive sammen, gir meg mye glede. De fl este barn trenger å bli dyttet litt på. – Opp tidlig, få ungene på skolen, rett til kontoret, hjem, spise og få ungene i aktivitet. Sånn går no' dagan. Og timer i skogen alene med motorsaga. Jo ...et godt liv, sier Vidar Løfshus smilende. – Har du et par ski til bildet? Ski? Er det noe jeg har nok av så er det ski.