I det hyggelige hjemmet med kunst, gamle arvestykker og nye ting koser pensjonisten seg og synes hun er priviligert.

Det er lunt i stua til Lisbet og Johan Fredrik Müller. De tar i mot oss med smil, og det lukter god kaffe og boller. Johan ­Fredrik sier, med glimt i øynene, at Lisbet kan snakke for seg selv, og forsvinner ut. Lisbet ler og må etter hvert innrømme at han beskriver henne som snill og omsorgsfull. Latteren sitter løst under intervjuet, men vi får også høre litt om Lisbets livs både opp- og nedturer. I et portrettintervju ønsker vi å åpne opp for “sjel, hjerte og personlighet”. Ikke nødvendigvis snakke om alt hun har bedrevet. Men sykepleieren og helsesøsteren gjennom et langt liv sier det så riktig.

Grunnverdier og sykepleie

– Sjela di ligger jo i mye av det du har gjort, og det igjen er med på å forme sjela di. Man utvikler seg jo hele livet som den man er og med det man gjør. Vi har vel også noen grunnverdier som vi har fått med oss, og så er det kanskje noen gener som er med å påvirke, sier hun ettertenksomt. –­ Lisbet gikk på søndagsskole, og har tatt med seg troen på Jesu kvaliteter. Rausheten, synet på likeverd.

Det var sykepleier hun ville bli. I en søskenflokk på 4, var hun nr. 3, og når den 13 år eldre søsteren kom hjem fra jobben som sykepleier ved Askim sykehus i hvit uniform og fortalte historier, visste lillesøster Lisbet tidlig at det var det hun skulle bli! Fotoet hun har på veggen av seg selv sammen med lillebror, Dag, og dokka, Marianne, i sykepleieruniform, er et synlig bevis der det henger i spisestua.

Som ung jente fikk hun tidlig gå inn i omsorgsrollen. Den driftige, sprudlende og hjemmearbeidende moren ble kreftsyk rett før jul da Lisbet bare var 17 år, og døde i slutten av januar rett over nyttår. Det var et hard slag for hele familien, og ikke minst for den unge jenta. De to eldre søstrene hadde flyttet hjemmefra, og Lisbet fikk mye ansvar.

Vi spiser deilige rosinboller som “jeg tok inn fra stab­buret”, spøker Lisbet, og mener frysern. Kaffen er rykende varm og god, og vi koser oss og lytter mens 75-åringen forteller videre.
– Det bodde en helsesøster i vårt nabolag, Ellen, som var så god å prate med, og det er hennes fortjeneste at jeg visste tidlig at jeg også ville bli helsesøster. Hun kom hjem til oss og ga min lillebror injeksjoner med penicillin som var siste utvei for ham. Hun ble min helt!

Som tenkt, så gjort. Frk. Enger tok sykepleier-utdanningen i Oslo, etter fullført skolegang i Askim, og koste seg på hybel med friheten som fulgte med. Etter sykepleierutdanningen ble det halvannet år med praksis før hun gikk rett på den 1-årige tilleggsutdanningen for å bli helsesøster. Undervisningen foregikk i det fredede tidligere tilholdsstedet til Quisling, Gimle, et staselig hus på Bygdøy, som i dag rommer Holocaust-senteret. Vi forstår at det må ha vært spennende å oppholde seg i de forskjellige rommene med en sånn historie hvor deler av interiøret er bevart.

Amors piler

På slutten av sykepleierskolen traff Amors piler Lisbet og Johan Fredrik. På en bussholdeplass møttes de for første gang, røper hun, og det var full klaff ved første blikk. Det var venner av Johan Fredrik som mente at de to ville passe utmerket sammen, og det stemte. Lisbet ler igjen når hun forteller at de på mange måter er ulike typer; hun er både høyt og lavt i humøret og er i stadig aktivitet. Han er hennes stabilitet og gode støtte, mer stillferdig enn henne, men med så mange gode kvaliteter.

Det samkjørte paret har fått tre barn. Barn nummer to døde kort tid etter fødselen. Lisbet ser trist ut, og en kan forstå at en slik sorg er en av de største.
– Jeg ble heldigvis gravid igjen ganske fort, sier hun, og lyset er tilbake i øynene. De voksne barna og barnebarn pluss bonusbarnebarn bor i Østlandsområdet, og de har god kontakt. Sønnen Christian jobber som eiendomsmegler i Moss. Datteren Ellen driver med hundeoppdrett på et småbruk ved Halden. Barnebarnet Emilie er jurist og stortingsvalgt og barnebarnet Cecilie er sykepleier som mormor.

Reising, korsang og Verona

Paret Müller liker å reise, sammen med vennepar og alene. Til ut- og innland. De har hytte på fjellet ved Tunhovd hvor de elsker å være, og de har en bobil som tar dem greit rundt. Nå er vi over på Lisbet Müllers interesser, og her er det utrolig mye å ta av. Hun trives med hagearbeid, hun er glad i å lage mat og å bake, ja, gjøre slikt hun fikk med seg hjemmefra. Frivillig arbeid er hun også med på. Tidligere da Johan Fredrik var aktiv i Lions var hun “bare med”, sier hun, men bidro med sitt. Likedan i Prestegårdens Venner, hvor gemalen er styremedlem og veldig aktiv, og Lisbet er med og bidrar med så mangt. Perlen Prestegården blir takket være “Vennene” tatt svært godt vare på, og “bør sees” og oppleves.
– Det er jo hele bygdas hus, poengterer hun. – Da 17. mai ble holdt på eiendommen her forleden år, var det helt fantastisk. – Og vi mimrer sammen om de vidunderlige loppemarkedene som korpset har holdt her. Og bygdedagene og ikke minst Julemessen. Og nå settes låven i stand. – Og låven er en viktig del av gårdstunet, sier hun begeistret.

Interesse nummer 1 gjennom 25 år har vært korsang.

– Å synge i kor har gitt meg utrolig mye. Alt fra fellesskapet og det sosiale, til at man lytter til hverandre og er en helhet hvor man skaper musikk, er fantastisk. Vestby korforening var hennes gjeng inntil astma reduserte stemmen og hun måtte gi seg. Hun fikk være med å lage flere kabareter og ikke minst å starte opp med lillejulaften-konserten i kirken. Det store, store høydepunktet var konserten ved 45 års-markeringen av bombingen av Hiroshima i Verona i august 1990.

– Jeg reiste sammen med et knippe sangere fra koret, og vi deltok i Verdenskoret som bestod av 3.000 sangere fra hele verden. Vi fremførte Verdis Requiem ute under fullmånen på Arena di Verona sammen med Pavarotti og Moscow Philharmonic Orchestra. Jeg sang, og jeg gråt, forteller hun. Et absolutt høydepunkt!

– Deler av koret var kledd i hvitt, og var plassert slik at de dannet en fredsdue. Vi beundrer den fine, innrammede plakaten med oversiktsfoto og deltagerbevis. Et vakkert minne.

– Jeg var også så heldig å få være Vestby kommunes representant i «Slavekoret» ved åpningen av den nye Operaen i 2008

Vi avrunder intervjuet, men kunne ha skrevet så mye mer om den blide, omsorgsfulle, humoristiske Lisbet som brenner for forebyggende helse og folkehelsearbeid og ikke minst barna som er vår fremtid, som deltok og startet Norges første kriseteam her i Vestby og senere reiste rundt og kurset landet rundt. Som ser mennesker, elsker å snakke med mennesker og tenker at alle er like mye verd.

Vi anbefaler å se konserten fra Verona og åpningen av Operaen: