Gjennomgangstonen i mange av fortellingene er det samme evige spørsmålet som for mange. Er jeg bra nok, er jeg verdifull nok, kan jeg tro på at jeg betyr noe godt og viktig for andre? Og ikke minst, hvordan kan jeg gi uttrykk for hva andre betyr for meg?

«Nokre få gonger i livet drøymde Sigurd at han kunne spela piano. Spela kunne han i vaken tilstand også, og betre enn mange andre, det var ikkje det, men i draumen vart spelet hans forløyst. Tonane trilla ut av han, fall, rasa, eller dei song i han, slik at han glømyde kven han var, eller tykte han blei ein annan. Det han skapte med hendene på klaviaturet var ikkje berre vakkert, i draumen, det var også sant. Utan at han trong streva for det, opna han seg, innover i seg sjølv og ut mot verda, og endå om han ikkje hadde tenkt eller planlagt noko, sa tonane hans det gode og rette om livet og menneska. Tonane som han sjølv spela, lyste inn i han, knytte opp dei vonde knutane hans i rasande fart, bar med seg ei ufor­klarleg glede og løfta han inn i ei tilstand han ikkje visste han kunne nå.»

Sigurd tyr til drømmer i novella «Den vesle Pianisten«. Bare i drømme kan han gjenvinne balansen i sitt eget liv. Ikke minst i forhold til omverdenen. Han går til pianotimer, men det er storebroren som er den flinke. Den dyktige. Han klarer nesten alt som ingenting mens Sigurd må nøye seg med sine egne fantasier.

Eller sognepresten Hans i boka «Tangentane«. Hans har vært prest i mange år, men drømmer om å bli pianist på heltid. Dette tar etter hvert helt overhånd og han forsømmer så mange ting i livet sitt. Prestegjerningen, kona og mange av de andre tingene han engasjerte seg i tidligere. Til slutt søker han om tre måneders permisjon fra jobben og reiser bort i noen dager. Eller kan vi si, han lar sine egne drømmer få vinger. Kona, som i denne fortellingen er flyvertinne, er ikke så glad for hva Hans holder på med. Til slutt finner hun seg en annen. En flykaptein. Da Hans oppdager det, isolerer han seg enda mer, flykter inn på musikkrommet sitt og forsvinner enda dypere i sin egen drømmeverden.

I boka «Skuggen og dronninga» reiser legen Mikal tilbake til hjembygda der han vokste opp. Han har gjenreist ei hytte der og denne vil han vise til kjæresten Inger. Han er så stolt av hva han har fått til. Men han skammer seg over bestemora Sara og hennes sønn Samson som har kommet på sinnssykehus. Han unngår i det lengste å besøke dem sammen med Inger. På tross av hva han og Inger har snakket om, vil han aller helst ikke å treffe henne, men reise rett på hytta. Da han gir seg og besøker bestemor, går han inn på sjukehuset uten å ta med Inger. Bestemora, som først ikke helt kjenner ham igjen, snakker bare om den lille gutten som hun husker som Mikea. Han som hver dag kom til henne og Samson. Bestemora, som i lav besøket kommer på hvem han er, vil gi ham penger, men har vil ikke ta imot. Ta imot disse pengene, sier hun. Ta imot så jeg kan få det litt bedre i hjertet mitt. Det er fordi du kom.

«Ta dette. Ta det for å gløyma. Det er godt å få gløyma. Iall­fall for meg. Veit du korleis det er å vera den som alltid gjorde feil? Eg veit det. Eg gjorde så mange feil. Eg har den kjensla. Det brenn meg. Det svir i halsen. Feil. Feil. Tilgi meg, Mikea. Kjære Mikea. Ta det på kanten av grava mi. Det er det siste eg gjev deg. Kan du ikkje ta imot? Det er mi siste von. Ikkje tenk for hardt om meg. For du var den snill­aste guten. Du var den største gleda. Men det visste du ikkje. Ho gav ham pengane. Med dei magre fingrane lukka ho handa hans rundt setlane. Han kjende leppane hennar mot kindet.»

Lars Amund skriver så vakkert om mennesker som kommer opp i slike situasjoner i livet sitt. Det syltynne skillet mellom dagdrømmer, flukt fra virke­ligheten og inn i noe annet som for en stakket stund kan virke så mye bedre. Helt til det tipper over og blir til en mare og en galskap. Noen mister fotfestet litt til og i fra, andre mister det for alltid.
Svaret ligger mange ganger i deres egen fantasi om hva andre mener om dem. Hva snakkes det om bak deres rygg når de ikke klarer å høre hva som blir sagt? Kanskje de bevisst eller ubevisst vrir litt på det og er overbevist om at de andre sa noe helt annet enn det de i ettertid har overbevist seg selv om om? Slike situasjoner er i deres liv, noe som langt overgår virkeligheten. De som har jobbet noen år med fortvilte mennesker i denne randsonen vil kjenne igjen de karakterene som er så godt beskrevet i Lars Amunds Vaages bøker. Han skriver om kjærlighet, mot, og om nedbryting av mennesket.

Tidligere har han fått Dobloug prisen, Oktober prisen, Gyldendalprisen, P2 lytternes romanpris, Emmaus prisen, Melsom prisen, Nynorsk litteraturpris og Brageprisen. I år er det andre gangen han er nominert til Nordisk Råds litteraturpris.

LIVE: Författarsamtal mellan Lars Amund Vaage och Sebastian Johans.(You Tube)

Verda som var. Lars Amund Vaage, Edvard Hoem og Janneken Øverland i samtale. (You Tube)