Han møtte oss smilende i døra. Forsiktig albuehilsing i lufta og med klar beskjed om å holde avstand. Allerede da vi sto i inngangspartiet til huset skjønte vi at vi var kommet til et «annerledeshjem». Gamle, vakre maritime gjenstander, skipsgulv og utsikt til Sonskilen rett nedenfor traff oss i brystet.

Flagg for livet

Vi merket det fort. Energien. Blikket som møtte oss med varme og engasjement. Livet som allerede var og som fortsatt ble sortert i titalls permer. Det var blitt en del av korona­hverdagen for miljøaktivisten Hallan. Sette livet i permer. Enten permene inneholdt dokumentasjon om kampen for miljøet, interessen for trebåter, et langt liv med bilsport eller rett og slett selve livet.

Hallan og Gro

– Jeg heiser et lite flagg på terrassen hver dag jeg har sjans. Og mange spør hvorfor. Det er for å feire at jeg får oppleve enda en ny dag. Det er stort. Særlig nå etter måneder med sykdom, men hvor både Gro og jeg har kommet oss over kneika. Det føles bra nå.
Knut forteller om nyre-transplantasjonen fra sist høst. En arvelig såkalt syste-nyre var i ferd med å forstyrre det aktive livet hans. Kona sa seg villig til å bli donator ved å kvitte seg med en av sine nyrer. Da hun ble undersøkt fant imidlertid legene kreft i en av lunge­lappene, og situasjonen forandret seg brått.

– Men vi var heldige. Kreften ble oppdaget tidlig, og nå er hun symptomfri for kreft, forteller Knut. – Ved midnatt en lørdag i august i fjor ringte de fra Riksen og ba meg komme inn så fort jeg kunne. En nyre var klar, og da var det bare å kaste seg i bilen. Det hele gikk fort og svært profesjonelt for seg.

– Jeg vil hevde at Norge har et av verdens beste helse­vesen, og Rikshospitalet er verdensledende når det gjelder transplantasjoner. I 2020 var jeg inne til kontroller hele 177 ganger, enten det var på Rikshospitalet, Ullevål eller Kalnes. Behandlingen vi har fått er bare helt utrolig. Det er noe jeg vil du skal skrive, sier han en smule ydmykt.

Ødelagt fjord

På lista over spørsmål vi hadde streket under var både Hallan’s hjerte til sportsbilen Morgan, seilbåten Knarr og trebåtmiljøet i Son. Og ikke minst salget av Hallanderiet. Men vi havnet fort på Malmø­kalven, miljøet i Oslofjorden og giftdumping. Fra sitt tidligere hjem på Ulvøya kom han tett innpå myndighetens avgjørelse om å dumpe sterkt forurensede masser fra byggingen av Opera­tunellen på cirka 60 meters dyp ved Malmø-kavlen, innerst i Oslofjorden. Noe som har engasjert Hallan til de grader er at han både demonstrerte hengende i en kran 16 meter over havflata ved dumpingplassen og låste seg fast med kjetting i seks timer utenfor Stortinget.

Mye har skjedd siden Aftenposten skrev om Grevlingen i havnen for 12 år siden. Er klar for ny innsats hvor Miljødirektoratet bør skjerpe seg

– Saken havnet i Høyesterett hvor jeg fikk snakke noen minutter om den miljøarven vi etterlater til våre barn. Og selv om vi vant selve saken, tapte vi på framgangsmåten vi brukte. Sånn sett er jeg en straffedømt forbryter, legger han til med en viss munterhet i stemmen.

– Når det er sagt, gir vi oss ikke. 10 år etter at den såkalte «tildekkingen» ble avsluttet, som er til våren, skal vi dokumentere hvordan vi mener myndighetene bevisst har ødelagt Oslofjorden. Både ved å dumpe cirka 500 kilo PCB, (mens tillatelsen lød på 40 gram), 2150 kilo kvikksølv, 1260 kilo av miljøgiften kadmium og mengder av det tjæreholdige stoffet PAH. For senere å gå løs på leden inn fjorden med dynamitt.

Fisk og blåskjell borte

Idag er både blåskjell og fisk borte fra fjorden. Torsken er fredet, det er ulovlig med ulike bunnsatte fangstredskap for hobbyfiskere, yrkesfiskere forteller om tomme garn, og det ryktes at til og med stangfiske fra land, som daglig utføres av hundrevis med hobbyfiskere, skal forbys.

– Denne miljøkatastrofen vet ansvarlige vesen, verk, departementer og direktorater om, hevder Hallan. – Når kystverket i tillegg blåser bort en rekke grunner og gyteplasser, midt i perioden torsken gyter, uten skikkelige konsekvensutredninger og med dynamittsalver langt over tillatt mengde, slik at myndighetene skal få de store cruisebåtene raskere inn til hovedstaden, og tjene mer penger på havneavgifter, er skandalen nærmest komplett.

– Å nekte hobbyfiskere og utøve en sunn naturopplevelse og fritidsaktivitet, settes da i et ganske merkelig lys. – Men denne saken er omtalt en rekke ganger tidligere, og den er ikke over.

– Nå skal vi ned på Malmø­kalven med undervannsdroner og moderne ekkolodd for å kartlegge hva som skjedde med de 340 000 kubikkmeterne giftmasse som ble dumpet, og som skulle dekkes over med et lag sand. Vi hevder at dette arbeidet gikk helt galt, at teknologien feilet, og at massene rett og slett er borte. Giftstoffene ble tatt av strømmen og spredd over hele fjorden.

– Aksjonsgruppa anmeldte en rekke forhold, men disse ble arkivert i skuffen av politiet nesten like fort som de ble levert inn. Det blir en spennende vår, understreker Hallan.

Sportsbiler i stua

Kaffen er allerede blitt kald og permene til Hallan hoper seg opp. Stabler med bilblader, både norske og utenlandske, ligger foran oss. Alle med artikler av frilansjournalisten Hallan. Han åpner den inn­vendige døra til garasjen. En Morgan og en svart Austin Healey hviler inne i varmen. To andre Morgan sportsbiler står i stua.

– Den ene har jeg solgt til sønnen vår for en krone og seks ferske egg fra frittgående høns. Samt en viss bruksrett til bilen, sier han smilende.
Knuts kjærlighet til Morgan har vart i flere tiår, og kjærligheten ruster ikke. Den skinner nypolert og ren.

– Jeg har solgt både Ferrari og Morgan. Da jeg åpnet min ferrari­butikk i 1993 var det knapt en Ferrari å se i Norge. Det var bare nyrike, norske fotballproffer i England som kjørte rundt i disse. Men jeg solgte etterhvert 29 Ferrari og Maserati biler til «fiffen» i Norge. Da kom ledelsen for selskapet fra Italia til Norge på besøk. De forlangte at jeg skulle rigge til et større verksted, fortalte meg hvor mange biler jeg fikk lov å selge og forsøkte til og med å bestemme hvilke Ferrari-skjorte jeg skulle ha på meg.

– Det ble for mye, sier han med en liten latter.

– I stedet kjørte jeg på med Morgan, som jeg har forhandlet siden 1989. Der var kundene langt hyggeligere, mer entusiastiske og lettere å ha med å gjøre. Jeg ble venn med eierne i England, jeg var med på å stifte Morgan-klubben i Norge. Både klubbmedlemmer og jeg har deltatt i en rekke rally Monte Carlo løp, med avtale om ikke å ta opp kalesjen, og i alle disse årene har jeg hatt et godt forhold til familien Morgan.
Han peker på en av bilene.

– Den kjøpte jeg av Peter Morgan, annen generasjon Morgan, forteller mannen som fikk 40 Matchbox biler på ett års dagen sin og som sa «bil» før han sa «mamma».

På ei fjøl

Familien Hallan kom ikke akkurat drivende til Son på ei fjøl på utgående strøm og nordavind. Da foreldrene til Knut og Gro gikk bort forsvant også bindingen til Oslo, og de flyttet etter barna til Son. Med på flyttelasset var båtinteressen og ikke minst lidenskapen for gamle seilbåter.

– Jeg begynte å seile A-jolle som 11 åring. Som så mange andre. Deretter avanserte jeg til en Gresvigjolle før jeg fikk en BB11 og deretter en BB17, som er en klumpete utgave av den mer elegante Knarr’n. Det har blitt utallige regattaer i Bunnefjorden, et par titalls Færder seilaser, en rekke Hollenderseilaser og flere lengre regattaer.

– I 1983 startet jeg import av Contrast seilbåter, en båttype som ble veldig populær og som jeg solgte en hel masse av.
Men hele tiden har han hatt seilbåter i tre som lidenskapelig hobby i tillegg til en aldri så liten snev av samlemani. I Son har han vært aktiv pådriver av trebåthavna, engasjert seg i flere foreninger og etter at Follo museum trakk seg ut ser han for seg et fortsatt engasjement med å få neste generasjon til å ta vare på den lokale trebåt og seiltradisjonen.

Ungdom på seiltur

– Det ringte en dame for ikke så lenge siden og sa med litt oppgitt stemme at gubben var i ferd med å kaste en tilårskommen og noe sliten Knarr. Den sto allerede på lasteplanet, klar for å bli kjørt på fyllinga. Det ble for mye for meg, og siden vi har solgt museet vårt, Hallanderiet, tok jeg meg tid til å overta den båten. Nå er den plassert innomhus, og til våren starter arbeidet med å sette den istand.

– I tillegg til en IOD seilbåt som jeg også har gått til anskaffelse av. En nydelig trebåt eid av skipsreder Erling Lorentzen og prinsesse Ragnhild. Jeg forsøker å inspirere ungdom til å seile, og da er Knarr en skikkelig fin båt de kan låne for å lære. Jeg vinner fortsatt regattaer med denne båttypen, selv om den er blitt ganske så voksen i alder.

– Men Hallanderiet har dere solgt?

Hallan Foto: Arkiv

– Ja, det har vi. Må skylde litt på sykdommen i den anled­ning. Vi har samlet i cirka 40 år, og det har vært en morsom hobby. Vi ville gjerne selge hele utstillingen samlet, selv om vi nok hadde fått langt mer penger ved å selge gjenstand for gjenstand. Men det kom en samler og en entusiast som ville ha det hele, og det føles godt å vite at samlingen er i gode hender. Et sted i Midtnorge vil det nye museet bli etablert. Jeg kan ikke si hvor.

Aktiv men ikke hyper

På spørsmål om hvor Knut Christian henter sitt enorme engasjement fra er det lite svar å få. Ikke annet enn:

– Jeg tror at de som liker å være aktive får tid til masse. Mye mer enn de fleste aner. Får jo av og til beskjed om å senke farta noe, men nå er det mange spennende prosjekter på beddingen så da gjelder det å holde seg frisk og oppegående.

Vi vandrer langs glassreoler med kanskje flere hundre pokaler og utmerkelser. Gamle skrivemaskiner, bensinpumper, krus, glassmontre med matchboxbiler i alle farger og størrelser, stabler med bilder av biler, metallskilt og rariteter pryder vegger og tak. En hvit Morgan med autografer av blant annet Mark Knopfler og Stirling Moss står i stua ved siden av Chesterfield salongen. Der andre plasserer en skjenk.

Vi har pratet i tre timer og lista med spørsmål er fortsatt lang. Inntrykkene er mange og vi skjønner at vi ikke bare ser en hvilken som helst 73 åring inn i øynene. Vi har en hel institusjon sittende i stolen foran oss. På to meters avstand. Vel vitende om at en gammel, sliten Knarr snart vil skinne i solgangsbrisen, at en IOD vil kjempe på regattabanen og at mange ungdommer vil få oppleve sjøsprøyt rundt baugen og lære alt fra å reve seil til å finne vind med babord halse.
En liten reservedel vil ikke stoppe evigunge Knut Christian Hallan til å sette nye seil og finne kursen til nye havner.