Hun ønsker velkommen og spør hvor vi vil sitte. Vi sitter gjerne ved kjøkkenbordet i det lyse kjøkkenet. Det er noe med kjøkkenprat. Det føles hverdagslig og litt nært. Vi takker ja til kaffe, og hun rydder vekk Aftenposten og et par aviser til. Sier at hun elsker å lese på papir. Har motvilje mot å lese på nett.

Ellen med firmaet “Enkelt og greit” er kreativ, praktisk og imøtekommende, sånn vi ser det. Hun har en lun måte å møte mennesker på og har ofte et smil og et lurt glimt i øynene. Livet hennes har ikke bare vært enkelt og greit. Hun har fått smake på mange sider av det. Mange nære har gått bort på kort tid i flere perioder, og som hun selv sier:
– Når vi passerer 50, kjenner vi vel litt ekstra på livet de fleste av oss. Litt vondt her, en plage der. – Likevel; hun fremstår rakrygget, og sunn, og sier hun har forstått at livet går videre. I disse dager er det rydding, rydding og rydding og hagen som krever tid.

Men først og størst av alt er det familien med sønnene, sviger­døtrene og barnebarna som står hennes hjerte nærmest; hun er “Mimmi” til 9 barnebarn!

Sporty og arbeidsom dame

Livet hennes startet på Holmen­kollen. Ellen Gunstrøm var en aktiv jente; – faren min hadde nok et ønske om at jeg skulle satse på sport, skyter hun inn og ramser opp: Orientering, langrenn, håndball og speiding.
– Jeg var i speider’n i hele 15 år. Det var nok der jeg lærte å bli så selvstendig. Vi var på turer og speideleire, vi lagde “kjøkken” og gapahuker og alt som skulle til for å leve ute.

Oslojenta reiste som ung voksen til England, nærmere bestemt Oxford, var au-pair og tok flere kurs på høyskolenivå der borte.
– Det var en utrolig fin tid, sier hun, og røper at hun fortsatt er så glad i språket at hun foretrekker å lese bøker på engelsk. – Ja, jeg virkelig elsker engelske bøker. – Stemmen er entusiastisk. – Å lese i det hele tatt, er så fint, vanligvis, under markisen på terrassen eller på stranden. – Vi registrerer at en-endelsene også fortsatt sitter. Uten at hun virker jålete på noen som helst måte. Tvert imot. Hun fremstår som jordnær og oppriktig.

Rydding

Da vi ringte for å få et intervju, svarte hun at “jeg gjør jo ikke noen ting lenger”, men vi aner at det er forbigående.
– Jeg har ikke veldig ro på meg til å sitte stille for tiden. Først brukte jeg flere måneder på papirarbeider da vi mistet Lasse for nesten nøyaktig 3 år siden. Det blir mye å gjøre når noen dør, konstaterer hun tørt. – Også unødvendige endringer når en tross alt har vært gift og f.eks. delt abonnementer osv.

– Nå rydder jeg. Lasse var en samler, virkelig et “ekorn”, men han hadde orden og systemer i sakene. Likevel, når jeg med tid og stunder kanskje skal flytte inn i en leilighet, må jeg jo kvitte meg med ting…

Lasse Hovd i Trolldeig

Reklamebransjen og Lasse

Etter Englands-oppholdet tok Ellen handelskolen og fikk deretter jobb i Nestlé.
– Jeg jobbet med barnemat og kaffe, ler hun. – Jeg har alltid tegnet og vært kreativ og havnet snart i reklameavdelingen.
– Dette fikser du, mente sjefen, og lot meg av og til lage tekster og idéer. – Ved siden av jobben, studerte jeg ved Markeds­høyskolen, hele 4 år på deltid, og fikk senere jobb i Heltberg reklamebyrå, som senere ble kjøpt opp av byrået Bates.

Det var gjennom denne bransjen hun og Lasse møttes og til slutt ble et par. Han bodde i Vestby og hadde to sønner, hadde blitt kjent i bygda via korpset pga. gutta og var selv en kløpper på trombone og baryton. Han spilte selv i Vestby ung­domskorps, nå Ås og Vestby Musikkorps. På kort tid var han i ledelsen i skolekorpset. Etter hvert ble han en bauta i Vestby som auksjonarius, julenisse, 17.  maitaler og mye mer. Men det er en annen historie.

Ellen og Lasse fikk to gutter sammen, de bodde i sitt gulmalte som snart måtte bygges større. – Svangerskaps­permisjonene var korte den gang, og å overlate små babyer til andre var ikke noe tema når vi endelig hadde fått barn, sier hun. Firmaet “Enkelt og greit” ble etter hvert etablert etter at Ellen hadde holdt på med trolldeig og kurvmaling og diverse kurs både privat og via AOF. Hun malte mye på treprodukter, og det var nesten ikke et hus i Vestby som ikke hadde postkasser og en rekke bruksting med hennes karakteristiske søte figurer på. (Vår erfaring og påstand.) Hennes produkter tok rett og slett helt av!

Ellen forteller:

– Jeg hadde faste leverandører av mange forskjellige tre­produkter, men de ble etter­ hvert en utdøende rase. Lasse tok deretter rett og slett kniven i egne hender og begynte å lage de produktene jeg trengte. Vi ble – også der – et flott team som utfylte hverandre.

Paret var selvsagte ved jule­messene på Prestegården, og Ellen hadde ansvaret i mange år for deltagere og det å sette opp messene med alt som følger med.

Ellen og Lasse deltok også på en rekke andre salgsmesser og arrangementer i Sør Norge i tillegg til å være engasjerte i liv og røre her i Vestby.

Et stort savn

– Den verste sorgen går jo over, sier Ellen, men jeg savner tosomheten jeg hadde med Lasse. Vi var så gode sammen. Han var mitt korrektiv! Jeg lærte mye av han. Som å holde taler, dikte på rim, lage sanger og så mye mer.

Kunstneren Reidar Finsrud har også vært en god læremester for Gunstrøm Hovd. Hos han har hun fått lære og leke med mange teknikker, og vi ser på noen av bildene hun har malt. Vi faller for et i rødtoner av en gammel robåt hun fant under et besøk på Fyn i Danmark.

Robåt malt av Ellen Gunstrøm Hovd

Det er en tid for alt

Nå er det rydding som gjelder, og det kan være en måte å jobbe med sorg og savn, innrømmer hun.
– Jeg er praktisk anlagt, forsøker å se positivt på livet og tenke på hva jeg kan gjøre for at ting skal bli bedre. Føler kanskje jeg er rasjonell i denne prosessen.

Vi avslutter med et uttrykk Lasse pleide å si: “Det er en tid for alt” og takker for den gode samtalen.