Sporty antrukket i dongeri og med glimt i øyet, vil vi karakterisere Elin som nøye, engasjert og interessert, en tanke skeptisk, og veldig aktiv og arbeidsom. Hun lukte meter på meter med ugress som ung, hesjet, kjørte traktor, jobbet i dagligvare under videregående, i bank som voksen, før hun gjorde hobbyene til sitt levebrød i “Bryggerhuset”.
Første dame ut i den nye portrett-serien vår er Elin Ombudstvedt. Hun er et kjent fjes for de mange som handler garn, nål og tråd, stoffer og mye mer i hennes “bryggerhus” i sentrum. Hun er også kunnskapsrik og blir ofte kontaktet med spørsmål om Vestby-historie.
Vi møter Elin ute ved Festiviteten. Et viktig sted for bygda i likhet med dama sjøl, synes vi. Lille Elin vokste opp på Nordby gård i sentrum av Vestby, hvor hun fortsatt bor, inntil de nye leilighetene i Wessel park står ferdig om ett – to år. Da forlater hun gården og flytter inn i et mye mer praktisk husvære. 48-modellen er nemlig praktisk anlagt og ikke noe særlig sentimental. Det gamle hovedhuset på gården er på hele 360 m2, og Elin ser flere utgifter og utfordringer ved å sette i stand huset fremfor å bosette seg i en splitter ny og praktisk leilighet uten trapper. Riktignok er helsa stadig god, men hun har kjent på noen utfordringer som i dag er et tilbakelagt stadie.
I oppveksten lekte hun og vennene hennes ofte på gården og de tilhørende områdene. Moren holdt alltid åpent hus; der var det godt å være. Utendørs medbrakt dokker, saft og nistemat kunne de leke i timevis. Kanskje drev de en bondegård med kongledyr eller de lekte butikk i dokkestua med tomme pakninger fra kjøkkenet. På gården hadde familien kyr, griser og hest, men hele besetningen ble borte da gårdsgutten ga seg i 1955. Elins foreldre var godt voksne da de fikk henne, men de var aktive og bl.a. glad i å reise. Elin forteller at foreldrene deltok på en av de aller første såkalte selskapsreisene til både Paris og Roma helt i starten av 50-tallet. De reiste mye i Norge også, og Elin husker godt sin første flytur som gikk til Bergen hvorpå de tok tog hjem. Bilturer i Norges land var populært, og det var også turene inn til Oslo. Det var stort å reise til hovedstaden den gangen.
I Oslo hadde Elin både en tante og onkel som hun besøkte ofte. Da hun ble gammel nok, tok hun toget inn alene. Tante Bella var sydame, og selv om Elins mor også sydde mye, var det tanten som lærte henne aller mest om søm. Hun var mer avansert, fagutdannet som hun var. Elin fikk med seg interessen for håndarbeid hjemmefra og forsøkte seg med strikkepinnene allerede i 5-6-årsalderen, og det ble mye søm av både egne klær og barneklær etterhvert som hun ble mor selv. Lesing var en annen hobby hun fikk tidlig. Som barn var hun en del syk og måtte underholde seg selv mens foreldrene drev gården.
Hele 5 barn har Elin, som selv er enebarn, fått. Men før den tid, jobbet unge Elin i DnC, Den norske Creditbank, i en årrekke. Hun ville egentlig studere jus, noe faren satte seg imot, så hun begynte på sekretærskole etter gymnaset og lærte seg engelsk, tysk og fransk. Det nye målet var reiselivsbransjen. Drømmen brast da bransjen trengte spansk-talende på den tiden. Resolutt trådte den nyutdannede opp i DnC hvor onkelen jobbet, og innen få dager var hun på jobb i banken og ble der i flere år.
Etter å ha bodd noen år i Oslo, giftet Elin seg, og da de ventet barn, flyttet de til Vestby og inn i hovedhuset på gården. De tilårskommende foreldrene hadde bygget seg kårbolig på eiendommen. Et nytt kapitel startet.
– Jeg ville være hjemme med barna, forteller Elin, men innrømmer at det var en overgang å bli hjemmeværende med den førstefødte som sov mye. Med tiden kom det flere barn, og den aktive dama startet med brukte barneklær i stabburet på gården.
Da kunne hun være tilstede for barna og hjelpe dem med lekser.
–Det gikk bra med brukthandlingen helt til Vinterbro-senteret stod ferdig og barneklær kunne kjøpes billig på Hennes & Mauritz på slutten av 90-tallet, husker hun.
På et tidspunkt skulle venninnen Irene Ludvigsen gi seg med sin garnbutikk etter 15 år i sentrum. Elin tok over den stafettpinnen og innredet garn og stoffbutikk i det gamle bryggerhuset på gården som hadde rommet både vasking, slakting og bolig til gårdsarbeideren. Som vi vet har “Bryggerhuset” bestått i aller beste forstand. Hun flyttet butikken sin i fra gården til Mølleveien 20 i mars 2012.Det har bare gått slag i slag, og Elin trives stadig godt og har ikke planer om å gi seg med det første.
Med familie som inkluderer 4 barnebarn, den innholdsrike butikken, medlemskap – og oppstarter av enkelte – i foreninger som Husflidslaget, Quiltelaget, Bygdekvinnelaget og Vestby næringsforening. Videre medvirkning i et tidligere eiendomsselskap i forbindelse med bygging av bl.a. Vestbytorget og forberedelser til bygging av Vestby storsenter, er Elin Ombudstvedt en kvinne som ikke akkurat kjeder seg. Hun trives godt i eget selskap når hun er hjemme og kan kose seg med håndarbeid, og ikke minst bøker.
–Da skal det helst være krim, innrømmer hun skjelmskt.
–Biografier, reiseskildringer og historie er også interessant, sier hun, som selv sitter inne med et vell av kunnskap og historie om bygda hun er født i og lever i. Men store ord om seg selv, det bruker hun ikke. Det er godt vi kan.