Vi stikker innom lørdagstreningen til karateklubben og kikker på noen som øver på spark. Øygarden er fokusert og demonstrerer, og det smeller høyt når han treffer målet med foten. Han er leder i klubben, medlem av Teknisk komité i Norges shotokanforbund og norgesmester i historisk bueskyting.

– Jeg tok over ledervervet i karateklubben etter Robert Hagen i 2009. Robert har betydd mye og er en viktig person i livet mitt, sier han.

Å spille andre gode Så setter han fokuserte øyne på oss, vi får kaffe og setter oss i sofaen på kjøkkenet.

Det høres ut som en stor kontrast å drive seriøst med karate og å være barnehagelærer.

– Jeg tenker og gjør det samme, enten jeg er leder for trenere ved karaten eller kolleger i barnehagen. Min rolle er å spille de rundt meg gode. Ikke minst verdsette ressursene til kolleger eller teamet. – Han virker å være tydelig, rolig og bestemt og svært reflektert rundt temaet.

– Om ikke jeg er perfekt og kan absolutt alt, går det fint. En kan være trygg på at det går an å ikke vite alt. Som leder tror jeg det er viktig å være bevisst forskjellen på det å bli usikker fordi du ikke kan alt og å føle trygghet i å vite at man ikke kan alt. Jeg tenker at det er viktig å være så tydelig en kan i lederrollen for å gi de jeg leder trygget så de kan gjøre sin rolle best mulig. Ellers synes jeg det er en verdi å gi andre noe jeg selv synes er verdifullt. Det er meningsløst å være best i noe hvis det ikke gir verdi til andre.

Karaten har betydd mye

– Jeg begynte å trene karate i Kongsberg karateklubb under Trond Sivertsen i 1998 og kjente godt til Robert Hagen fra treningssamlinger med forbundet og fra treninger han hadde hatt hos oss i Kongsberg. Så da barndomskjæresten begynte å studere i Ås, og jeg ble med på lasset, var det bare å sette seg på toget og skynde seg til trening i Vestby karateklubb. Jeg hadde ingen tilknytning til Follo, men jeg hadde tilknytning til karate og det åpnet noen dører. Så begynte jeg å jobbe i en barnehage i Ski, og så gikk årene.

De bodde på Langhus og var underveis innom Stovner, som han sier lett ironisk at de fleste har vært. Da det forholdet brant ut, var det karateklubben, og det nettverket han hadde der som ble en trygghet for han og noe å komme hjem til.

– Blir karate en livsstil?

– Det blir litt klisje å si det, men ja. Og det livet jeg lever i dag hadde ikke blitt sånn

uten karaten. Jeg traff kona i klubben, og vi flyttet til Vestby fordi karateklubben er så god. Han benytter anledningen til å skryte

av kvinnen i sitt liv.

– Livet hadde rett og slett ikke vært det samme uten Ida. Det hadde vært umulig å følge opp karateklubben uten Ida som skaper et trygt og godt hjem til familien. Et smil lyser opp ansiktet hans. – Å trene sammen med henne har gitt meg blåmerker og kløyvd leppe, men vi får også en helt spesiell nærhet når vi trener. – Sammen bor de i Hølen og har fått to aktive barn og en katt.

Ekte og perfeksjonistisk

Som barnehagelærer jobber han ute.
– Uterommet har mange kvaliteter, sier han. – Det innbyr til mange ting og er nærmest en egen pedagog. Barnehagen jeg jobber i er inspirert av Reggio Emilia filosofien fra Italia. Kort fortalt dreier det seg om å se barns hundrespråklighet. At barn naturlig har en egen måte og evne til å ta inn verden på og hvis vi «voksne» ikke evner å se det, men bare forteller de hvordan det «egentlig er» så er vi bare i veien for barnas utvikling.

– Ute lærer vi språk, matematikk, naturvitenskap, historie, etikk og filosofi. Det psykososiale læringsmiljøet er oss, sammen. Vi står side ved side og opplever verden med ekte liv. – Christian forteller mye interessant om arbeidet han brenner for, men det er en annen historie.

– Er du en perfeksjonist?

– Ja, en helt ekstrem perfeksjonist. Det var vanskelig under utdanningen blant annet, og det var en kneik å komme over. Det å levere fra seg noe, eller i det hele tatt å skrive noe under vekten av at “dette blir ikke bra nok”, var veldig vanskelig. Det var det samme med ledelse i barnehagen. Å stå i konflikter uten å knekke sammen fordi man hele tiden føler at det er en selv som har feilet er vanskelig, men kanskje nødvendig. Det handlet jo aldri om min person, bare min lederkompetanse. Nå er jeg mer trygg på at det «perfekte» er noe jeg selv skaper for meg, så da er det jo ganske meningsløst å la det holde meg tilbake.

Autentisk pilmaker

En annen viktig hobby Christian Øygarden har er pil og bue-skyting og ikke minst å lage egne piler. Vi studerer pilene han har tatt med seg. Piler identiske med de man brukte i steinalderen, og mer moderne tradisjonelle piler. Selve pilene er laget av furu, gran eller hassel. Pilspissen er av flintstein eller jern som er smidd og slipt. Den er bundet fast til pila med fiber fra brennesle, lin eller hamp. Fjæra i enden av pila er viktig for stabiliteten. Det må være like fjær fra samme vinge. Da roterer pila i flukt, og blir stabil, akkurat slik som riflingen i et geværløp gir rotasjon til prosjektilet. Han bruker helst gåsefjær fremfor kalkunfjær, som er mer kommersielt tilgjengelig, siden det ikke var kalkuner i Norge i fordums tider.

Og det blir bra saker! Christian er norgesmester i historisk langbueskyting og har blitt premiert som norges beste pilmaker flere ganger. Han understreker at han jakter på opplevelser og ikke på vilt siden buejakt ikke er lov i Norge, men tester ofte pil og buene på forskjellige måter.

– Noe av det mest spennende var å bli invitert som en av 4 nordmenn til Conquest cup i Istanbul. Miljøet for historisk bueskyting er stort i Tyrkia og å få ta del i levende historie på den måten sammen med folk fra hele verden var noe helt spesielt. Blinkskyting på 70 meter, lengdeskyting der jeg skjøt 350-400 meter mens det Ottomanske imperiet hvisket i ruinene – det gir minner for livet.

Trening og perfeksjonisme innen karate har brakt han til utlandet hvor han har blitt

invitert til å undervise.

– Det føles spesielt å undervise seniorer med svart belte som er eldre og bedre enn meg selv, sier han nøkternt, men det er hyggelig å føle seg ønsket og de er tydeligvis fornøyd med det de får siden de fortsetter å invitere meg.

Vitebegjærlighet i slekta

– Modern forteller hvordan vitebegjærligheten har gått i slekta. Hvordan andre menn i familien alltid plukket fra hverandre ting for å se hvordan de virket. Selv jobber jeg ved snekkerbenken etter farfaren min som har blitt boret hull i av min sønn og min far. Ulovligheter, men hullene er der og forteller en historie om en unge som lurte på og ville finne ut av.

Selv om Øygarden føler tidsklemma tar veldig mye av tiden sammen med egne barn, tenker vi at de får med seg både nysgjerrigheten, perfeksjonismen og gleden over å lage ting fra bunnen. Og maten fra bunnen, den er det Ida som står for.