Portrettet- Arnkjell Johansen

I arbeidet med å observere og merke fugler og delta i bygging av kunstige reir gjør Johansen en stor innsats, og det har han gjort i mange, mange år. Han driver på eget initiativ og i samarbeid med instanser som Stavanger museum, NIBIO (Norsk institutt for bioøkonomi) i Ås og Høyskolen i Østfold. Vi kunne ha skrevet en artikkel om hans forkjærlighet for arbeidet med fugler, og vi skal ta med litt, men vi ønsker også å bli litt mer kjent og finne ut hvordan han fikk dette som sin store lidenskap.

Heretter sier vi “Arnkjell”, og veldig mange vet hvem vi snakker om da. Vi møter han rett som det er i bilen med stige på taket, vi ser han har vært med en skoleklasse og merket ugler, og selv forteller han at han av og til møter på barn som har gått i Naturbarnehagen og gir han en klem og sier takk for sist. Det finnes nesten ingen steder han ikke har hengt opp fuglekasser, noe han har sluttet med da kassene krever mye oppfølging.

Hvitsten-gutt

I Kittelsenhuset og i Hansehuset (Kjøpmannsgården) i Hvitsten, men aller først i Granholt i Strandveien vokste aktive Arnkjell opp. I perioden i Hansehuset var det moren hans satt han i “løpestreng” for å holde han unna sjøen og ikke bli våt hele tiden.
– Jeg lærte meg ikke å svømme før jeg var 8, ler han. – Jeg hadde ikke bruk for det. Men så bestemte jeg meg for å svømme og bare gjorde det. Leken foregikk ofte i vannet når jeg fikk bestemme.

I senere år, da isen lå i fjorden, hoppet Arnkjell og kompiser fra isflak til isflak. Det var nok en spennende sport! Han sier tørt: – Det var ingen som døde…

Slekta og historie

Slekta kom til Hvitsten i 1896 med oldefar, som var husmann og bodde i “Grinda” i Hvitstenveien. Deretter farfar “far” som jobbet på Stabil fra han var 13 år, og som startet blikkenslagerverksted i sjøbodene. I dette som ble en familiebedrift, gikk Arnkjell i lære etter barneskolen i Hvitsten og i Vestby etterfulgt av framhaldsskolen. Guttungen var mye sammen med “far”, på fisketurer og ellers, og var veldig knyttet til han. Han var en fantastisk farfar, han Lauritz Oscar Johansen, som sikkert brydde seg mye om sin sønnesønn.

– Jeg var aktiv og hadde vel fått stempelet “ADHD” hvis jeg hadde vokst opp nå. Det har nok gått i slekta, for “far” holdt på utenfor huset ved Olsengården og skjøt på blink på kula i spiret i kirka. Det er spor etter kula den dag i dag, humrer han.

Blikkenslageryrket passet unggutten bra. Som det er man vel også mye høyt og lavt.. Han har blant veldig mye annet lagt et dekke rundt spiret ? på Hvitsten kirke i eikemønster som han innrømmer han er stolt av. Ellers mener han at han har gjort arbeider på de fleste låvene i Vestby med montering av takrenner og diverse. Så også på Ramme gård. Arnkjell forteller at han lekte med Petter Olsen om sommeren da han var liten, og de var som gutter flest, det var lek og litt spetakkel om hverandre.

Lokalhistorie er en annen interesse Arnkjell har, og han husker mye selv. Ikke minst hva han fikk i lønn som lærling, og hva en halvliter kostet på kroa. – Vi kalte den “Tåka”. Sigarettrøyken lå tett som tåke. Den lå i et sveitserhus der Vestbytorget ligger nå. Lønna fikk de utbetalt lørdager klokka 13. Da var arbeidsuka over. Lønna var på litt under 2 kr/time, og med arbeidstid fra 7 – 17 og med frokost og middag i mellom hele uka og til 13 på lørdager, var det 90 kroner bestefattern tok opp fra fiskerpungen med mynter og sedler.
– Jeg betalte 10 kroner hjemme og 10 kroner i skatt, minnes han, og halvliter’n kostet 3 kroner og 20 øre da han var 16 og kunne ta seg en tur på “Tåka”. – På 18 årsdagen tok han “lappen” som kostet han 92 kroner etter 4 kjøretimer.

Flere minner strømmer på.

– Jeg fikk låne folkevogn-bobla til farfar, og skulle på kino i Ås med noen kompiser. Da kostet drivstoffet 98 øre liter’n, og vi hadde råd til 5 liter!

Ellers i oppveksten var det naturen, fugler og fisk som var den store interessen.
Allerede da! Han klekka ut en kylling i skjærereir. Snakk om eksperiment. Disse interessene hadde han ikke med hjemmefra, bortsett fra fisking – det var jo vanlig og sikkert nødvendig for de fleste og dra opp fisk til middagsbordet.
– Jeg holdt meg en del for meg sjøl og søkte til naturen, og det har jeg fortsatt med.

Kone og barn

– Monika og jeg møttes på trappa på Bodegaen i Moss sommeren 1970. Arnkjell var 23 og hun 19. Hun ble født i Sverige da foreldrene hadde flyttet dit, men var i Moss hos familie hver sommer. Hun og Arnkjell giftet seg i 1972, flyttet inn i Louise-huset ved stasjonen hvor de leide før de kjøpte tomt i Gamle Støttum vei. Arnkjell bygde hus selv og med byttehjelp fra andre håndverkskamerater. Huset stod ferdig på bryllupsdagen 11. november 1975, og han sier det var tilfeldig, men vi tenker vårt. Kan det ha vært et mål, innerst inne? Et skikkelig romantisk mål, etter vår mening.
– Jeg sto på dag og natt med verkstedet som jeg hadde kjøpt ut i 73/44 og husbyggingen, erindrer han.

Alt kroppsarbeidet førte til artroser og slikt, så jobbingen måtte trappes ned. Da er det godt å ha en hobby som både er natur-nyttig og til hjelp for andre. Unge er ofte med når han ringmerker fulg. Arnkjell sier han trodde vi skulle snakke mer om fugl, så da gjør vi det. Han forteller bl.a. om kajene som mange er lei fordi de hekker både her og der. De begynte å bli utrydningstruet i 2000, og han var med å ringmerke dem. Nå er de så mange flere. Kajene er svært intelligente, og han forteller om NRK-mannen Tom Haller han hjalp ved å fange et par kaj-unger som ble tamme og dressert og ble med i en Kaptein Sabel-film. De har et stort ordforråd, sier han, og kan læres opp til mye.

I tillegg til interessen for fugler, er han også over gjennomsnittet glad i å jakte.
– Her hjemme har jeg jaktet på rådyr, elg, hjort og reinsdyr. På reiser til Polen, Romania og Kroatia har vi vært noen jaktkamerater som har jaktet på villsvin med hund. Det er spennende når villsvinene kommer løpende i en farlig fart. I Afrika har jeg også vært og jaktet på gaseller.

Likevel, jeger eller ei, så er Arnkjell veldig grei. Barn og hunder vender seg til han, og det sies at da er man et godt menneske. Han sier han er bråsint, men at det går fort over. Vanligvis.