Vinner påsken 2021

Påskemorgen

av Anne Stavnes Wilhelmsen

 

En gang tenkte du at det fineste, måtte være å finne et påskeegg fullt av marsipan og godteri og små hemmeligheter, akkurat passe bortgjemt i en hage.

Og i hagen skulle det være et hus hvor alle dører og vinduer stod på vid gap. Og i huset bodde en mor og en far og en jente som het Lea med lillesøsteren, men det var bare ønsketenkning, for jenta som bodde i hagen, het Julie.

Og alle var rene og pene og lyse og glade der i hagen, og moren smilte og lo hele tiden og faren grillet pølser og ropte at nå var det mat. Og hvis Julie hadde med seg venninner hjem, så fikk de pølser og brus og smil av den pene moren med den lyse hestehalen.

 

Like ved siden av Julie, bor du Lea. Du er også en pen og snill jente, men du vet det ikke selv, for det er så lenge siden noen sa det til deg. Du er flittig på skolen, og klærne dine vasker du og stryker, for du vil så gjerne se like fin ut som de andre jentene i klassen.

Inne i gården ved siden av det koselige huset med de åpne dørene, sitter du. Men det er din egen hemmelighet, for ingen kan se deg der.

Den store, gamle murbygningen gjemmer seg bak de høye eiketrærne og gjør så lite ut av seg, at det knapt er noen som vet at det bor mennesker der. For deg blir dette det trygge stedet hvor du kan drømme deg bort, og ofte sitter du der i armkroken til et av disse store trærne og følger med på livet over gjerdet. I tankene er du en av de der på fortauet, som hopper tau og paradis og ler den bekymringsløse latteren som høres lang vei.

Men det er bare i drømmen.

 

Skrittene beveger seg knirkende oppover de slitte trappetrinnene. Matosen smyger seg ut gjennom dørsprekkene og blander seg med stanken av søppel og kloakk som henger i oppgangen. Du kjenner de ikke, alle som bor her, du vet bare at de er annerledes, som dere selv.

 

Sekken på ryggen er lett. Bøkene er lagt igjen på skolen. Det er påskeferie. Alle hadde vært glade og spente i dag. Ferier og hytteturer stod for døren. De ivrige stemmene overdøvet hverandre der ute i korridoren og gav gjenlyd av tomhet i hodet.

For du hadde vært der, selv om ingen hadde sett deg.  

Så er du oppe, og du låser deg inn med nøkkelen du har rundt halsen. Moren din har ennå ikke kommet hjem. Du skynder deg med middagen. Det lukter fisk, kjenner du, etter gårsdagen. Du tenker nok at du skal få til noe av restene.

 

Spent kikker du mot døren som skriker i hengslene i det den blir skjøvet opp.

 

Vil du orke å spise, vil du orke å snakke, vil du orke å være moren min, denne dagen.. men ordene kommer ikke over leppene dine.

Du har laget fiskegrateng og du har tent en liten lysstump og du har funnet en gul brikke og lagt på bordet, og nå står du midt i en lyskjegle av skinnende håp foran henne.  

 

• Maten er ferdig, mor – sier du og stemmen din er lys og skjelvende nå, og du vet at det er Julies mor du hører inne i hodet.

I et tiendedels sekund står du der og skinner før en sky brer seg ut mellom dere.

 

Du beveger deg ut av lyskjeglen som aldri var der, og ser den magre ryggen, det svarte håret, og den bøyde nakken.

 

Du vil legge armene rundt henne, men armene dine blir hengende ned.
Kan hende er det faren din hun lengter etter – tenker du – eller lillesøsteren.

Og du bøyer deg ned og tar maten ut av ovnen, men du vet at hun ikke vil spise, ikke i dag.

• Stikk ut en tur, du – sier moren din -– jeg må ta meg en blund.

 

Du forlater den knøttlille leiligheten og går ut i vårsola. Kjolen er for varm, men du bryr deg ikke, du bryr deg ikke om noe annet enn å få tiden til å gå mens moren din sover.

 

Denne gangen legger Julie merke til deg fra den andre siden av gjerdet.

• Lea – sier hun – vil du leke med meg –

Du ser at hun er alene og du skjønner at alle de andre har reist av gårde på hyttene sine. Du har lyst til å vende henne ryggen, men du har ikke råd til det og du svarer, som om ikke det betyr noe som helst for deg, at – det kan du godt.

 

 

Men du er glad for at du lot deg selv falle for fristelsen, for sammen med Julie er det alltid sol.

Og du glemmer tiden og timene flyr og Julie er snill og moren serverer vafler med rørte bringebær og etterpå ligger dere i gresset og ser på bjørka som har fått små, grønne museører.

Julie har en kjole som er like rød som bringebærene. Hun ligger i gresset og vipper med nakne tær mot himmelen.

• Skal vi være bestevenner i påskeferien, Lea..
• Det kan vi godt – sier du og vipper med tærne på samme måte som Julie.

 

 

En gang trodde du at du visste alt om hvordan dagen skulle bli. En gang trodde du at hver dag var lik den andre.

Men så ser du at noe skjer. På tross av den triste kjolen i sorte og brune ruter, på tross av at ingen vet hva du heter, på tross av at du er annerledes, glir du inn i den gyldne hagen til Julie over gjerdet.

Og påsken, blir magisk. Hver eneste morgen spretter du opp og river gardinene til side for å se om det er sol.

Og du koker kaffe og dekker bordet og når du har gjort alt så fint du bare kan, løper du ut for å finne Julie.

 

Og dere slår badminton på den grønne plenen. Og selv om du aldri har gjort det før, fanger du ballen med rekkerten og sender den tilbake til Julie, og moren hennes smiler og synes du er flink og du tenker at du blir blendet av sola, men så kjenner du tårene og skynder deg å blunke de bort.

Og etterpå oppdager dere gåsunger, og dere hører fuglene som synger, og dere finner blåveisen som gjemmer seg under vinteren i skogkanten. Og fra veigrøfta lyser hestehoven, og du visste ikke at en hestehov kunne være så pen.

Og dere plukker blomster som står og lyser opp på den gule duken i hagen.

Og påskedagene er fulle av spennende øyeblikk og du klyper deg i armen og tror at du drømmer. Og du håper at denne påsken aldri vil ta slutt, for du liker så godt å være bestevenninnen til Julie.

 

Så blir det påskeaften og Julie spør om du vil være med på landet. De pleier alltid det, å dra på landet å finne påskeharen og påskeegget og alt det andre som du ikke vet noe om.

• Mor sier det er greit – stråler Julie – du kan bare glede deg.
• Og vi skal sove i en låve og bo på gården til tante og onkel, og det er dyr der og levende påskekyllinger –
• Hvor lenge blir dere.. – spør du og jeg tror du tenker på moren din da, at hun vil bli sittende alene igjen i murblokka bak de høye eiketrærne, og ingen vil engang vite at hun er der.
• Tre dager og to netter. Si at du blir med – Julie hopper opp og ned og den gule sløyfen løsner fra fletta, og blir tatt av vinden
• Jeg vet ikke.. –
• Men påskeegget da, jeg er sikker på at du aldri har fått et større påskeegg –
• Hun ser på deg da, og aner ikke at du aldri noensinne har fått et påskeegg.

 

 

 

 

Du husker det som det var i går, denne påsken.

Du hadde hatt det så fint, men så dro de av gårde, den nye bestevenninnen din og familien. Du hadde stått bak gardinen i murblokka og sett på at de pakket inn i bilen, spill, klær og piknikkurv.

Du ville så gjerne takket ja til å bli med, men du visste det, du var ikke som dem, de med de fine klærne, alle lekene, og feriene du aldri hadde opplevd.

 

Den eneste reisen du hadde vært på, var flukten fra hjemlandet ditt. Du husker avskjeden, sorgen i øynene til bestemoren din, tårene, håndtrykkene, blikkene som ikke var til å bære. Og du husker moren din som var utrøstelig.

Og faren din, han som sa at dere ikke hadde noe valg, han som hadde vært så sterk, han som ville føre familien sin over havet i sikkerhet. Men det hadde ikke gått helt som han tenkte..

Sulten og sykdommen og de frådende bølgene hadde tatt dem, faren din, og lillesøsteren..

 

 

Moren din hadde smilt til deg da du snudde deg bort fra vinduet den dagen.

• Du er en flink jente, Lea, – sa hun
• Jeg er lei meg for at ikke du har det samme som alle de andre i dette landet, men du vet jeg må jobbe, og jeg er sliten hele tiden –

Du snudde deg bort da, et øyeblikk, for tårene kom så lett, men så gjorde du det du så gjerne ville. Du la armene om den tynne halsen hennes.

 

• Det ligger noen mynter på kjøkkenbenken. Stikk ut og kjøp deg noe for dem –

Moren din smilte matt og du la plutselig merke til de grå stripene i håret hennes i det du tok pengene og løp nedover trappene.  

 

Du våkner tidlig påskemorgen. Sola skinner og du vil prøve å få med moren din ut. Hun smiler og er gladere enn du har sett henne på lenge og du setter fram havregryn for det er det eneste du finner.

Dere hører i det det samme trinn i trappen.

• Hvem kan det være – moren din skvetter til i det det banker på døra.

Utenfor står Julie og den pene moren hennes med de blå øynene og den lyse hestehalen. De står på dørstokken som om de ikke helt tør å våge seg innenfor.

• Jeg skulle ikke ha reist fra deg i går – begynner Julie, bestevenninner støtter hverandre –
• Hun har rett – moren til Julie er alvorlig i de ellers så smilende øynene.
• Vi vil så gjerne at dere begge to skal komme over å spise frokost med oss denne påskemorgenen –
• Og så skal du få påskeegget ditt, Lea – moren til Julie hadde fått tilbake smilet i de blå øynene sine.

 

 

 

Og du fikk dette fantastiske påskeegget, Lea, for det tror du at det var, men du husker ikke helt..

Det du husker er frokostbordet som er pyntet med blåveis og hestehov på den gule duken og plenen som er så grønn og de glade stemmene rundt bordet. Og du husker at sola skinner på moren din som sitter stille og lytter for hun skjønner ikke ordene. Og du ser at hun smiler og at hun har fått røde roser i kinnene.  

Og du tenker på ønsket ditt den gangen om det fineste som kunne skje og du skjønner at det ikke var drømmen om påskeegget.

Gjenferdet i den gamle rokken

av Are Idar Thorkildsen

Ringeklokken på skolen sang for aller siste gang denne fredagen. Endelig var det påskeferie, og Atle kunne ikke vente med å komme seg hjem. Han skulle bort fra byen, bort fra mas, skole og husarbeid. Ferien hos mormor langt oppe i fjellet var kjærkommen pause fra livets vanlige strabaser. Alt var pakket og klart, og pappa kjørte Atle ned til rutebilstasjonen. Nå var Atle bare en to timers busstur fra snøkledde fjell og blanke hvite vidder. Bussen hadde begynt å stige oppover i fjellheimen, og fargene i terrenget skiftet fra okergule åkere og grønne granskoger til hvite trær og mektige brøytekanter. En pen dame fra Stavanger satt like foran Atle på bussen. Hun kikket ut av vinduet og nærmest brølte ut: ”Å se alle sammen, der har vi en ekte hare.” ”Se en gang til,” svarte Atle. ”Det er en hare!” kommenterte damen surt. ”Litt merkelig at den haren er brun nå midt på vinteren og veier tretti kilo,” sa Atle, og hele bussen lo. Det gyllenbrune rådyret kikket forfjamset opp på bussen som kjørte forbi, og smatt raskt inn i skogen ved siden av.

Det var ikke langt å gå fra busstoppen og opp til gården til mormor, men det var tungt nok med en kjempestor ryggsekk og masse skiutstyr. Atle kjempet seg opp den siste bakken, og når han nådde toppen, stod mormor ute på tunet og tok i mot ham. Mormor bodde alene på gården, men to av Atles onkler og tanter bodde like i nærheten. Atle hadde ikke møtt morfar, for han døde lenge før Atle ble født, og mormor hadde vært alene siden. ”Det var ikke mye lys å se i de andre husene,” sa Atle når han slengte den store sekken fra seg i gangen. ”Det er fordi alle andre har reist på basar inne på bedehuset i kveld,” svarte mormor og satte frem nystekte fiskekaker med løk. Fiskekaker, loff med smør og masse stekt løk på var det beste Atle kunne få, og det var ikke tilfeldig at mormor hadde lagd nettopp dette. Mormor hadde som vanlig det store avhøret av Atle når han satt og spiste. Hvordan stod det til? Hvordan gikk det med mamma og pappa? Hadde han det fint på skolen? Var det noe snø i byen? Spørsmålene smalt ut av munnen på mormor som ett maskingevær, og Atle klarte nesten ikke å svare ferdig før neste begynte. Mormor var flink til å holde en samtale i gang, det var det ingen som helst tvil om. De satt en lang stund rundt kjøkkenbordet, og samtalen var fin, men det var en ting Atle alltid hadde lurt på som han aldri hadde turt å spørre om. Han tok mot til seg: ”Du mormor? Hvordan hadde du det når morfar døde? Ble du veldig ensom?” ”Vel,” startet mormor og strøk hånden gjennom de blågråe krøllene som hun fikk formet hver annen uke. ”Det kom som ett sjokk, for morfar var ikke så gammel. Jeg ble livredd i starten og tenkte på hvordan jeg skulle klare meg alene, men alle barna mine passet godt på meg i den perioden. Jeg har lært å leve livet alene, og har sjelden følt meg ensom. Det går ikke en dag uten at jeg savner morfar, og det synes jeg er en fin ting. Dessuten får jeg besøk av barnebarna mine ganske ofte, så jeg har egentlig ett veldig rikt liv.” Det ble stille en liten stund før begge smilte til hverandre. Atle syntes at mormor sitt svar var trygt og godt, og det var noe fint med denne tryggheten mormor utstrålte. Det virket nesten som om hun aldri var redd for noen ting, men ting var i ferd med å endres.

De gikk inn i stuen, og mormor slo på TV’en. Det var straks klar for Norge Rundt på skjermen. Ett program som Atle og mormor hadde kost seg med mange ganger. Plutselig kom det ett blink i lampene og alt ble svart. ”Det går helt fint, det er bare strømmen som har gått,” sa mormor, men Atle kjente at han ble litt engstelig. Mormor reiste seg opp og følte seg frem langs veggen. Hun stoppet ved vitrineskapet og dro ut en skuff. Det knirket voldsomt når skuffen sakte, men sikkert gled opp. Mormor fisket opp ett stearinlys og en fyrstikkeske, og straks kom en liten lysstråle som spredte seg noen meter ut i stua. ”Det er det samme hele tiden om vinteren,” sa mormor og fortsatte: ”Jeg stoler like mye på dette strømselskapet som jeg stoler på en elektriker uten øyenbryn.” Atle lo godt av denne kommentaren og tenkte at det var typisk mormor. Selv om hun var av den eldre generasjonen, så hadde hun i alle fall humor. I ovnen kunne de høre at det knitret av den tørre veden, men det var også den eneste lyden de kunne høre. Brått kom det en ny lyd. ”Vær stille,” sa mormor, og de lyttet begge to. En ekkel buldrelyd kom oppe fra ett av soverommene i andre etasje. ”Merkelig,” sa mormor, og i skinnet fra stearinlyset kunne Atle se at hun fikk ett ansiktsuttrykk som han aldri før hadde sett. ”Hva er det som lager den lyden?” spurte Atle, og kjente at han ble veldig redd. ”Det er rokken min som jeg spinner garn på. Den har begynt å spinne,” svarte mormor. Vel vitende om at alle i hele bygda var reist på basar, og at det kun var mormor og han som var på gården, kjente Atle at pulsen hans steg. Han ble svett i hendene så redd var han nå. ”Vel, vi får gå opp og se hvem det er,” sa mormor som hadde fått det vanlige trygge ansiktsuttrykket tilbake. ”Er du gal. Vi må komme oss bort fra gården så fort som mulig. Det er jo ett gjenferd,” sa Atle og var likblek der han satt. ”Da får vi finne ut hvilket gjenferd det er,” sa mormor og virket ikke en smule bekymret. Hun tok med seg stearinlyset og begynte å subbe tøflene bortover gulvet. ”Blir du med?” spurte hun og snudde seg mot Atle. Nå begynte tankene å svirre i hodet hans. Hvis han blir sittende, er han alene i stua, hvis han blir med, så kan han bli tatt av ett gjenferd. Han valgte det siste. Sakte men sikkert gikk mormor først opp trappen med Atle hakk i hæl. De nærmet seg toppen, og de kunne høre at lyden fra rokken ble sterkere. Mormor trykket forsiktig på døren, og den knirket noe forferdelig i det den gled opp. I måneskinnet som hadde sneket seg gjennom vinduet, kunne de begge to se at hjulet på rokken gikk rundt og rundt. Atle holdt nesten på å besvime av redsel. Dette var det skumleste han noen gang hadde opplevd. Han ble stående i døren, nesten som frosset når mormor gikk nærmere rokken. ”Oi, dette var spesielt,” sa mormor og snudde seg mot Atle. ”Kan du gå ned og hente en hammer?” spurte hun, og gav ham stearinlyset. Atle løp ned og hentet hammeren som han visste lå i hylla på gangen og løp opp igjen. Det blafret godt i lyset, men det holdt. Han gav hammeren og lyset til mormor, men han maktet ikke å gå bort til rokken. Mormor bøyde seg ned, hevet armen med hammeren og slo til. Rokken stoppet med en gang. ”Hva var det?” stammet Atle frem. ”Å, det var bare en halvdød rotte som lå og sparket i pedalen. Det var bare å få avlivet den så fort som mulig. Det slaget satt som karamell i gebiss,” sa mormor og lo høyt. Hun løftet opp rotten og viste til Atle. ”Her har du gjenferdet ditt,” sa hun og lo på nytt. ”Du er virkelig tøff mormor. Tenk på hvilken spøkelseshistorie vi kunne lagd om du ikke hadde sjekket,” sa Atle og pustet lettet ut. ”Selv om det er mer mellom himmel og jord enn vi aner, så har mye av det en enkel forklaring,” sa mormor. Når de ordene var sagt, blinket det på ny i lampene og strømmen var tilbake. Tryggheten hos mormor var nå blitt normal igjen, og med en litt for spennende start kunne endelig påskeferien begynne for alvor.

Hotellets skjulte hemmelighet

av Helene Westby

Julia tittet ut av vinduet. Fjellet bredte seg oppover og det var kun de enorme skymassene som klarte å trenge seg gjennom den massive tåka som omkranset fjellet. Det var så vidt bilen kom seg fremover, selv fjernlysene forsvant der de søkte seg frem. Men dette var noe de var vant til. Familien dro samme sted hver påske, gjennom den samme tåka, oppover fjellet som de kjente så godt. Bilen virket så tom der den kjørte, selv om det var mange år siden nå.. Nei, det burde hun ikke tenke på. Som moren pleide å si, «skjedd er skjedd», og Julia klamret seg til håpet om at det var så enkelt som moren ville ha det til. Hun så mot fjellet en siste gang før hun lukket øynene. Bare hun glemte ville alt bli bedre..

Hun kunne skimte hotellet i det fjerne. Det store, hvite huset som farfaren en gang hadde bygget opp fra grunnen. Faren hadde vokst opp her, under et strengt regime hvor det krevdes hardt arbeid for å kunne forsørge familien. De hadde vært fattige den gangen, helt til hotellet var ferdig bygd og farfarens visjoner ble til virkelighet. Det hadde vært en gledens dag, som faren alltid fortalte. Selve presset fra faren hadde vært uutholdelig, men å se det ferdige resultatet virket å fjerne litt av det. Julia smilte for seg selv. Farfaren hadde kanskje vært streng, men hotellet var like praktfullt som Taj Mahal, om ikke enda mer praktfullt. Faren hadde alltid vært så stolt av byggverket han selv hadde vært med på å lage. Han hadde smilt fra øre til øre, fortalt alle som ville høre om hvordan han selv hadde vært hovedansvarlig for førsteetasjen. Men det var før det grufulle skjedde. Det han ikke ville høre noe om, det som moren bare viftet bort før hun satte seg ned med hekletøyet. Julia hadde blitt så vant til det at hun ikke spurte lenger. Bare godtok stillheten. Motoren stanset, og de gikk ut. De var fremme.

«Skal du bare sitte der eller skal du hjelpe til?» Moren så på Julia med et intetsigende blikk. Hun pleide ikke å se på henne sånn, men Julia antok at hun ville bli nødt til å vende seg til det. Hun var tross alt moren hennes, og det ville hun være for alltid. Om ikke noe skjedde, så klart. «Unnskyld, jeg kommer nå.» Det var tirsdag, og om tre dager ville de fleste av gjestene ankomme hotellet for den årlige lunsjen de serverte. Moren var kokk, og hun hadde alltid hovedansvaret for maten og for å tilkalle servitører. Det hadde vært hennes kall så lenge hun kunne huske.  Julia gikk inn på kjøkkenet og hentet lammet de skulle steke, deretter grønnsakene og til slutt krydder og urter. Det luktet alltid så godt, syntes hun, og moren ble alltid i mye bedre humør. Slik som nå. Julia håpet at det ville være bra for dem at de tilbrakte tid på hotellet, selv om det hadde tatt alt fra dem. Hun følte en tåre presse på i øyekroken, og hun blunket iherdig for å få det til å slutte. Akkurat da kom faren inn døra og reddet henne fra det pinlige øyeblikket, før han kremtet: «jeg skal bare ut en tur». Julia og moren vekslet blikk. Det var ulikt faren å forlate hotellet når de først hadde ankommet stedet, og Julia følte på seg at noe var galt. Faren var borte før hun rakk å tenke videre over det, og moren dro henne tilbake inn i arbeidet. Julia så mot døra. Noe i blikket hans hadde vært annerledes, og hun visste inni seg at hun var nødt til å finne ut av hva det var. Hun snudde seg tilbake mot moren. De vekslet det samme blikket før de fortsatte med maten. Det var det viktigste, tross alt.

«Synes du ikke det har gått lenge nok nå?» Ivar iakttok ham uten en mine. Peder visste han hadde rett, men han nektet å gi opp håpet. Selv for hennes skyld. Peder sukket dypt. «Du lovte meg det den gangen, og jeg antar løftet fortsatt står.» Ivar mumlet noe, men han nikket. Peder rakte frem konvolutten før han snudde seg, rettet blikket mot fjellet. Han visste at Julia hadde lidd den kvelden, men det kunne han ikke tenke på. Det eneste Peder kunne håpe på nå var at det som lå i konvolutten ville være nok til å redde familiens ære. Hvert fall frem til neste påske. Peder pustet dypt inn før han gikk tilbake til hotellet.

Servitørene ankom presist 14.00 skjærtorsdag, slik de gjorde hver påske. Julia hadde blitt godt kjent med dem, og det var spesielt Anna hun trivdes best med. Anna var bare tre år eldre og de hadde lekt sammen siden de var små. Nå da de var eldre, og ansvaret tynget dem, ble det ikke mye tid alene lenger. Men akkurat i dag visste Julia at hun trengte Anna sin hjelp. Etter at de hadde hjulpet til med maten hadde Julia sneket seg innpå Anna mens hun tok en røyk utenfor hotellet. Anna skvatt høyt, men roet seg ned når hun så hvem det var. «Hva er det du vil, da?» Anna smilte bredt. Julia smilte tilbake før hun husket ærendet sitt og smilet sluknet. «Jo, det har seg slik at jeg trenger litt hjelp.» Julia visste ikke hvordan hun skulle fortsette, for hun visste det var galt, men på samme tid ville hun hate seg selv hvis hun ikke prøvde. «Jaha.. hva slags hjelp?» Julia så ned på skoene sine mens Anna iakttok henne stille. Det gikk en stund før Julia svarte. «Jeg tror faren min skjuler noe. Han gikk ut en tur den dagen vi kom hit, og du vet like godt som meg at det ikke er vanlig av ham.» Julia følte tårene presse på, og Anna tok et skritt nærmere. «Det kan jo bare være at han ville gå en tur?» Anna prøvde å virke overbevisende, men hun ante at det var noe annet som hadde skjedd. Julia satte seg ned på en benk, og Anna gjorde det samme. «Hadde du følt deg bedre om vi utforsket litt?» Julia smilte før hun nikket takknemlig. De ble enige om å møtes på samme sted i kveldinga, og Julia håpte at det bare var noe hun innbilte seg. Faren ville ikke ha skjult noe for henne. Han kunne ikke det.

De møttes utenfor hotellet til avtalt tid. Julia hadde med seg lommelykt og Anna fulgte etter henne mens de gikk bortover veien. De gikk en stund i taushet før de så en skygge. De bråstoppet, og holdt pusten mens de så hvor skyggen tok veien. Mot skredet. De vekslet blikk og de visste begge hva det innebar å gå dit, men de fulgte etter. Skyggen beveget seg fort, og de måtte småløpe for å holde følge. Den stanset ikke før de ankom skredet. De så at skyggen gikk inn i skuret som lå like ved, og de tittet gjennom vinduet for å se bedre. Lyset i skuret ble tent og jentene hoppet forskrekket der de stod. Det var fedrene deres som stod der inne, omringet av konvolutter. Julia hørte etter på hva som ble sagt. Det var ikke lett, men hun kunne høre bruddstykker. Faren din.. jenta.. beskyttelse.. Hodet begynte å snurre. Hun begynte å huske. Skredet hvor det grufulle hadde skjedd, farfaren hennes som stod der, fortvilelsen i farens øyne. Hun husket kniven i hånden. Og blodet, altfor mye blod. Anna så forskrekket på henne. Julia visste at hun visste, og det var bare et tidsspørsmål før hun måtte konfronteres med det som hadde skjedd. Hun begynte å småløpe nedover skredet, og i sidesynet så hun Anna som febrilsk hentet fedrene. De kom nærmere henne mens hun løp. Det var her han hadde dødd, fordi hun elsket faren sin så høyt. Farfaren hadde aldri elsket faren hennes. Derfor måtte han dø. Det hadde vært enkelt å drepe ham, siden han alltid var i skuret om kvelden. Alt dette hadde Julia fortrengt, og foreldrene hadde latt henne glemme. Men en person hadde ikke glemt. Ivar, faren til Anna. Julia så seg tilbake en siste gang før hun snublet. Hun kjente smaken av blod før alt ble svart.

Påskelunsjen hadde stått til alle forventninger. Moren hadde servert lammet og gjestene hadde vært fornøyde. Faren hadde vært like glad som før. Anna virket også glad, der hun satt i hjørnet. Hun stirret tomt foran seg med et sukkersøt smil og hilste pent på alle gjestene som forlot spisesalen. Men det ingen visste var at det var en som var til stede sammen med dem, som ingen kunne se. Men Anna visste hun var der. Hun snudde seg mot Anna og hilste. Annas smil ble bredere og ingen av dem merket at Ivar hadde kommet bort til dem. Han så på Anna før han sa: «hvem smiler du til?» Anna ristet på hodet før hun smilte bredere. «Ingen.»

Frøyas Glede

av Jasmine Celeste Mounadi

 

«Legg spekelåret der du, Ingebjørg.» Ba hennes mor, Alvhild, om og pekte mot den store statuen som sto på siden av veien. Ingebjørg holdt spekelåret i de små armene sine og lempet den på overflaten av en trestubbe som sto foran den kvinnelige statuen. Hun sto der, skyhøy og ruvende i forhold til den lille jenta, med noen få detaljer spikket frem i treverket. Hun hadde antagelig langt hår, lange og spisse ører og holdt en bukett i ermene.
«Hvem er piken?» Spurte Ingebjørg sin mor.
«Det er ingen pike, lille venn. Det er Frøy som bor oss nær. Husker du fossen jeg viste deg når vi plukket bringebær?» Spurte Alvhild henne. Håret hennes minte Ingebjørg om peisen, der hun sto rett i solas stråler; like rødt som et flammehav. Ingebjørg nikket tilbake.
«Det er henne som tar ansvar for at våren skal komme. Men, da må vi gi noe tilbake!» Forklarte hun.
«Frøya.» Mimret Ingebjørg, der hun sto helt stille for å høre etter fossens buldrende lyder, men som brått ble avbrutt av hennes mor som begynte å hoste i et tøystykke hun holdt i hånden.
Hun tittet sorgfullt ned i lommetørkleet med et raskt øyekast før hun brettet det inni hånden sin igjen.
«Alvhild!?» En mørk stemme ropte lenger oppe i bakken. De tittet opp på en utydelig skikkelse som sto midt i sollyset. Mannen nærmet seg, svett og skitten i en hvit tunika.
«Pappa!» Ingebjørg ropte av glede samtidig som hun løp opp mot han.
«Vi var ute på en rask tur for å gi fra oss et spekelår.» Forklarte Alvhild, med en bestemt tone i stemmen. Hennes far, Balder, strøk Ingebjørg i det lyse håret hennes. Hun klemte seg fast i ham, der han sto der stiv og bestemt. Hun så opp på de slitne, mørke øynene hans, som ga Alvhild en slags advarsel med blikket.
«Ja, jeg kommer.» Sa Alvhild, nesten oppgitt.
«Jeg vil ikke at du skal ende opp som Astrid.» Sa han, mens Ingebjørg hoppet foran dem, langs veien. Ingebjørg strakk ut hånden og strøk de lange kvistene med gåsunger der hun løp forbi. «Astrid er jo borte!» Ropte Ingebjørg, og fortsatte å hoppe slik at hun endte opp langt foran dem.

«Er mamma syk?» Spurte Ingebjørg med munnen full av viltgryta de spiste.
«Mamma har litt vondt i kroppen, så da må hun hvile.» Svarte Balder med hes stemme. Han stirret ned i skåla si mens han spiste, med et tungt blikk. Av og til kunne Ingebjørg høre moren sin hoste skarpt fra senga si på andre siden av den lille hytta.
«Hvorfor ga vi sau til Frøya?» Spurte Ingebjørg. Balder sukket før han ledet skjea med lammegryte til munnen. Ingebjørg stirret på ham med de store, blå øynene sine. Det ble omsider stille i den lille hytta deres. Et lite vindkast fikk trærne ute til å danse med lyden av peisen som knitret. Det var som om de hvisket til hverandre. Før neste skje, fanget en svak lyd oppmerksomheten til Ingebjørg. Det var musikalsk, men hun måtte konsentrere seg for å høre den. Den spilte høyere ved hvert vindkast utenfor. Det var et strengeinstrument som spilte av litt mørkere, men raske noter. Ingebjørg løftet den grønne tunikaen ved beina for å komme seg ned fra spisebenken. Hun gikk bort til vinduet, men var møtt med kun mørket. Sauene utenfor breket lavt til hverandre, som om de diskuterte stormen som begynte å ta form. Ingebjørg presset øret sitt inntil vinduet og lyttet, for melodien var ikke borte. Det hørtes ut som lyren til Olav, naboen deres, når han spilte på en varm sommer kveld der alle samlet seg sammen rundt et stort bål ved vannet. Denne sommeren hadde vært stille, der alle hadde holdt seg inne. Ingebjørg hadde ikke fått leke med sin venninne, Ragnhild, en eneste gang.
«Hører du lyren til Olav, pappa?» Spurte Ingebjørg, men Balder satt og stirret tomt inni peisen. Øynene hans var røde, og avbrøt stillheten av og til av en skjærende hoste. Ingebjørg gikk bort til han og stirret ham. Skålene med mat sto fortsatt på bordet, og han satt på samme plass som da han spiste.
«Pappa?» Maste hun, og da tittet han kjapt bort på ho.
«Kom.» Sa han lavt, og ledet henne til den lille sengen hennes. Balder ga henne ikke suss på pannen som han pleide, og la seg heller ned med Alvhild som hadde sovnet tungt. Balder sovnet også, men avbrøt stillheten av en svak hoste av og til. Øynene til Ingebjørg lukket seg omsider. Knitringen av peisen spilte for henne og hun falt omsider i søvn.

En melodi fra lyren snek seg inn i ørene til Ingebjørg, igjen. Først fjernt og langt borte, men så litt nærmere og nærmere. Hun åpnet til slutt øynene og satte seg opp i den lille sengen sin. Det var helt mørkt i hytten, peisen hadde nær sagt dødd ut, bortsett fra noen små, røde glør som ulmet i mørket. Hun tittet bort mot foreldrene sine fra den lille sengen sin, før hun reiste seg og gikk bort til dem. Hun ristet på sin far som lå der, helt stille. De sov så tungt at Ingebjørg kunne ikke høre de puste en gang. Før hun fikk sagt noe for å prøve å vekke dem, ble spillingen av lyren høyere. De dansende tonene snek seg inn i hytten og omfavnet henne, som om den inviterte henne, og føttene hennes ledet henne til døren. I det hun tredde ut ble alt helt stille. Hun tok enda et spørrende steg ut og rynket sammen brynene, og så seg rundt. Over den lille innsjøen spilte den fangende melodien av igjen. Det var som et ekko, der lyremusikken danset på vannet. Ingebjørg tok enda et steg ut av døra, barføtt og kjente den myke jorda under føttene. Hun hadde kun på seg den hvite sovetunikaen sin. Hun snek seg bort til vannkanten, der hun så en lysskikkelse danse rundt til melodien. Et smil snek seg over ansiktet til Ingebjørg der hun sto og kikket. Skikkelsen vinket henne til seg, noe som gjorde henne usikker på hvor hun skulle gå, for hun kunne ikke bare trå på vannet. Før hun visste ordet av det forsvant skikkelsen inni skogen, sammen med musikken. Ingebjørg fulgte nølende etter. Spenningen kilte i henne, og det føltes riktig å følge etter. Hun lurte på om hun drømte, for tungheten i kroppen minte henne om en tung og uforstyrret søvn. Men, dette virket altfor ekte for å være noen drøm! Det myke gresset omfavnet føttene hennes, og varmen i vårluften kjentes like deilig ut som et ullteppe. En liten sti med minneblommer ledet henne inn i skogen. Det var som om de lyste opp for å vise henne veien. Like i nærheten hørte Ingebjørg lyren igjen, og lyden av svak latter. Hun fulgte minneblom stien, og jo lengre inn hun gikk, kunne hun også høre susingen av vann. Det var ikke bråkete, overhodet ikke. Lyden hadde en god flyt i seg.

På slutten av stien var det en foss. Ingebjørg fant lysskikkelsen blant stenene på fjellet som omfavnet fossen, sammen med flere skikkelser. De danset om hverandre i måneskinnet. På en stor sten satt en dame med en lang og hvit kjole. Hun hadde langt, og gylden hår med en blomstrekrone festet på toppen av hodet. Dama sto der med lukkede øyne og et varmt smil om munnen, samtidig som hun spilte en fortryllende melodi på lyren sin. Hun åpnet øynene sine og stirret direkte på Ingebjørg. De var store og grønne, med et vennlig glimt.
«Dans med oss!» Sa hun gledesfylt. Ingebjørg forsto at dette var Frøya, som hennes mor så ofte pratet om. Stemmen hennes var behagelig, som å høre fuglene kvitre på morgengry. De lyse skikkelsene hadde ingen tydelige trekk, men deres nærvær spredte en indre ro og varme. De danset rundt i luften, og så på det glatte berget som omringet fossen.
«Dans med oss!» Hvisket en av lysskikkelsene mens hun fløt forbi Ingebjørg. Ingebjørg smilte, og kjente sommerfugler i magen. Skikkelsene tok hverandre i hendene og dro med seg Ingebjørg der de danset i ring. Det var som om de fløt med samme eleganse og strid som en galopperende Fjordhest. Hoppende, lekende og lett. Høyt der oppe blandet det seg med lyset av sølv, som månen strålte mot dem.

Måneskinnet danset med den trolske melodien. Og det var det ingenting som kunne stanse lyset, lyden, dansen eller gleden. Kun den siste trillende latteren til Ingebjørg, som blandet seg med orkesteret av buldringen til fossen og lyrens samstemte melodi.

Påskeegget

av Jonita Houston

 

 

Snøfokkene danset tett i tett langs veien. Hvis du studerte de nøye, kunne du se du se kvinner i flotte kjoler svinge seg rundt. Maja studerte damene, der de svinset over veien, frem og tilbake i takt med musikken på radioen. Erik manøvrert bilen forsiktig. Veien var trang og svingete der den klatret opp fjellet. «Jeg sa vi skulle kjørt i går, da hadde vi sluppet unna det været her» murret Erik. Maja ignorerte han, og nynnet en sang for damene der ute.

Bilen parkerte foran en mørk og koselig hytte. Snøen rundt parkeringsplassen, rakk Maja til livet. Det var måket en liten sti frem til inngangsdøra, som akkurat var bred nok for at en person kunne komme seg inn, uten å dra med seg de enorme snømassene som var kommet den siste uken. Maja trakk pusten godt, kulden bet henne i kinnene og kløp henne i nesa. Men den var frisk, klar og ren. Ikke som den tykke og grå luften hjemme. Hun så på Erik. Det lange håret han ble hvitt av rim der han bar bagasjen fra bilen bort til inngangsdøra. Roen hadde allerede lagt seg over ansiktet han, og myknet de bekymrede linjene i pannen. Maja gikk bort og la armene rundt han. Hun la pannen mot ryggen hans, og lot roen senke over henne. Endelig påskeferie.

 

Maja danset bortover veien. Hun hadde en hvit kjole med langt slep. Stoffet glitret i sola, og slepet flagret i vinden. Hun snurret, først sakte og så fortere og fortere. Snart snurret hun så fort, at det eneste hun kunne se var en hvitt skarpt lys, som skar seg inn i øynene hennes. Det ble skarpere og skarpere, og selv når hun knep øynene igjen, skinte lyset igjennom. Hun åpnet øynene.

Hyttevegger. En blomsterte stol. Maja fokuserte øynene. Lyset sto gjennom vinduet og traff henne i ansiktet. Hun snudde seg i sengen. Snek seg nærmere Erik og kjente på varmen hans. Den var så god og fristende. Den lokket henne tettere mot han, lovet å omfavne henne, bare hun kom nærme nok. Hun grov ansiktet ned i nakkegropen hans, og lot duften hans fylle henne. Ingen luktet som Erik. Han luktet skog, ville fjell og sjø. Erik la armene sine rundt henne, trakk henne enda tettere. Akkurat i det øyeblikket, kunne de levd for alltid.

  «Når skulle søsteren din komme? Rekker vi en skitur først?» Erik la inn en kubbe i peisen og så på Maja. «Hun kommer ikke før i kveld. Vi kan jo ta en tur ned til vannet og legge ut ‘Påskeharespor’? Jeg har tatt med litt pels vi kan henge i buskene.» Maja nippet til kaffen og så ut av vinduet. Ungene til søsteren elsket å lete etter påskeharen. De var nesten mer opptatt av å finne spor etter den enn å finne påskeeggene.  Året før hadde de kommet over litt harelort på skituren ned mot vannet, og tvillingene hadde vært i ekstase. De hadde fortalt henne historien om påskeharelorten gjentatte ganger i ettertid.

Solen sto høyt på himmelen. Den fikk snøen til å glitre som et hav av diamanter. Maja kunne ikke tenke seg noe bedre enn å feire påske på hytta. Den var alltid på sitt vakreste rundt påsken. Snøen var hvit, himmelen var på sitt blåeste og solen varmet. Hun trakk ut en neve med pels fra lommen og la det pent under en busk.  Erik gliste mens han prøvde å lage noen harespor med staven sin. Han elsket å leke med tvillingene, det var nesten som om han fikk en helt ny energi av å ha dem rundt seg. Maja festet stavene og beveget seg mot han. «Vi kommer til å høre om denne haren i minst et år!» Når hun var kommet helt opp til han, tok hun sats og sprintet forbi han. «Siste mann til vannet er en råtten appelsin!»

Duften av lam, rosmarin og hvitløk fylte rommet. Maja rørte lett i sausen, og skrudde ned temperaturen på sausen. Lammelåret hvilte på benken, og bordet var ferdig dekket. Det eneste som manglet nå, var søsteren og ungene. Maja så billys langt der borte i mørket. Kanskje det var dem som kom der. Hun håpet det. Erik kom ned trappen «Rommene deres er klare nå. Jeg satt frem en lommelykt hvis noen må på do om natten.» Han kom inn på kjøkkenet og snuste på låret. Lam var det beste han visste, så han hadde vært klar for middag siden var sto opp i dag. Lysene ute svingte inn mot hytta, og rev han ut av tankene sine. Han gliste og fortet seg ut i gangen for å møte tvillingene.

«Onkel! Her er vi. Har du sett haren?» Fillip hoppet mot han for å få en klem. «Nei, men vi hørte noe i snøen når vi gikk på ski i sted.» Nora hylte av glede. «Vi løper og ser om vi finner han» Erik var halvveis nede i støvlene når Mari kom inn døra. «Nei barn. Nå er det mørkt. Og jeg er sulten» Hun så lattermildt på Erik, «Du er der største barnet av dem alle.» Maja lo, og gav søsteren en klem.

 

Maja danset igjen. Kjolen var fortsatt hvit. Men det var noe nytt ved den. Den flagret fortsatt i vinden, men når vinden stilnet, flagret den fortsatt. Det var som om den hadde fått liv. Hun snudde seg. Speilet seg på isen som lå over veien. Hva gjemte seg der? Under kjolen?

 

«Tante! Onkel! Haren har vært her!» Tvillingene hadde klatret opp i senga med hvert sitt påskeegg. Sjokoladebarten var allerede på plass, øynene deres var ville og forventingene var til å ta på. Ville de finne påskeharen i år? Erik lo og klatret ut av senga. «Vi får spise litt frokost og pakke sekken da, så ser vi om vi finner den»

Maja så ned på egget i sekken sin. Magen vrengte seg. Påskeharen hadde kommet med flere overraskelser denne påsken. «Er dere klare?» Erik ropte opp trappen. Maja skvatt til og la en genser over egget. Hun var ikke klar enda. Erik tittet inn på rommet. «Klar?» Hjertet hoppet og pulsen dunket i ørene. Hun trakk pusten dypt. «Straks»

«Se her! Se her! Nora pekte på en busk med staven sin. Hun var så glad at hun hadde vanskeligheter med å holde seg på skiene. Fillip tok av seg skiene sine, og krøp under busken. «Den har vært her. Det er pels her» Han kom ut med pels i hånden, og luen full av snø. Ansiktet til Nora lyste opp. «Fort! Vi må ta han igjen» Hun satte av sted mot vannet for å finne haren.  «Vent på meg» Fillip stabbet av gårde på skiene sine. Mari snudde seg spørrende mot Maja og Erik. «Pels?» Maja latet som ingenting, og fortsatte etter barna.

Flammene i bålet slikket seg rundt kubbene, og løftet seg opp mot himmelen. De strakk seg lengre og lengre. Maja pirket i bålet med en pinne. En av kubbene veltet og sprutet glørne rundt seg. Det var hypnotiserende. Hun enset nesten ikke Erik som løp rundt med tvillingene og lette etter haren. «Går det bra?» Mari så spørrende på henne. Maja smilte. «Ja. Det går veldig bra.» Hun så seg rundt. Erik stod ved den store granen sammen med barna. De krøp langs bakken og så etter spor. «Erik! Jeg er litt kald. Kan du gi meg genseren i sekken?» Han dro genseren opp av sekken, og tittet ned i sekken. «Barn, se her! Et egg til?» Han åpnet det. Han stivnet. Ansiktet ble like hvitt som snøen rundt dem. Han begynte å skjelve, satte seg ned på bakken. Pustet. Maja gikk mot han. Satt seg ned vedsiden og så ned i egget. Hun la armen sin rundt han. Han så på henne. Fargen i ansiktet var kommet tilbake, men han skalv enda. Tårene presset seg frem. En enslig tåre rant ned kinnet og inn ved munnviken hans. Han smilte. La hånden varsomt på magen hennes. Mari hylte og løp mot dem. «Jeg visste det! Hurra!» Hun omfavnet dem begge. «Gratulerer».

 

En enslig hare hoppet bortover den hvite snøen. Den stoppet opp. Snuste på noen rare hår under en busk. En gruppe underlige vesener hadde samlet seg ved vannet. Han studerte dem. De var samlet i en stor flokk. De var kanskje kalde, for de sto tett i tett. Han rynket på nesen, og fortsatte ferden sin videre.

Påskebasaren.

av Jorunn Valle

 

      – Skund deg, Ella! Ta på deg fin-kjolen og kom ned i stova, vi må snart gå! Mor skal berre piske krem først!

        Asta ropte opp til den tre år yngre søstera si som var oppe på lemmen og ordna med glansbileta sine. Ho hadde så lett for å gløyme tida då, og no var det ikkje så lenge til basaren opna dørene.

           To gonger i året var det basar i bygda – ein til påske og ein om hausten. Det var Helselaget som stod som arrangør, og no var dagen for påskebasaren komen. Mor til dei to småjentene, Maren, hadde førebudd seg i lang tid. Ho hadde strikka luer og sjal, og hadde site oppe mange seine kvelder for å bli ferdig med duker og puter som skulle loddast ut denne ettermiddagen. Ho hadde mykje å stå i med, med familie og barn og gardsarbeid, men likevel engasjerte ho seg så mykje ho berre kunne i dette laget. – Dersom vi støtter Helselaget, så hjelper dei oss den dagen vi treng det, pleide Maren å seie, når mannen hennar nokre gonger syntest ho sat altfor lenge oppe om kveldane og sydde.

           Denne våren trong Helselaget ekstra mykje pengar, for dei hadde planar om å kjøpe ei Folkevogn. Den skulle heimesjukepleiaren få nytte, slik at ho kunne komme seg raskare rundt til folk i bygda som trong hjelp. Denne heimesjukepleiaren blei kalla «samaritten», og det var ei dame med helsefagleg utdanning. Ella og Asta visste godt kven ho var; ho var ei snill og flink dame som budde på ein ganske trang og liten hybel i andre etasje i Helselagshuset.

            I første etasje tok ho imot spedbarna i bygda, og der blei dei målt og vege og fekk viktige vaksiner. I kjellaren i det store, kvite Helselagshuset var «Badet». I dette rommet fanst ein heil del dusjar og badekar som bygdefolket kunne nytte eit par gonger i veka. Då Ella og Asta vaks opp var det nemleg nesten ingen på landsbygda som hadde bad heime. Nei, mange hadde ikkje ein gong innlagt vatn i huset. Heime hos Ella og Asta var det innlagt vatn, men dei hadde berre kaldt vatn i springen. Bad hadde dei ikkje, så dei to søstrene elska å gå på Badet, og gjorde det så ofte dei kunne. Fredagar var det ope for menn, og laurdager for damer og barn, heile året igjennom.

          Men alt dette som Helselaget gjorde for bygdefolket var sjølvsgt ikkje gratis. Så laget trong pengar, og dei to årvisse basarane var den viktigaste inntektskjelda. Og bygdefolket visste kor viktig det var å støtte opp om Helselaget: Det var ingen offentlege tenester i kommunen, det var ingen Legevakt dei kunne kontakte ved behov for øyeblikkeleg hjelp. Ved at folk jobba dugnad og støtta laget med pengar, kunne laget igjen tilby folk helsetenester og helsehjelp når dei trong det.

               Og no når dagen for den store og viktige påskebasaren endeleg var komen, skunda Maren seg med å bli ferdig med fjøsstellet om ettermiddagen. No måtte ho nemleg finne fram hjulvispen og setje i gang med og piske krem til krumkakene ho hadde laga dagen før, og som skulle serverast på basaren. Dei skulle seljast for ei krone stykke, og vere med på å gje Helselaget endå meir pengar i kassen. På stovebordet låg ferdig sydde putar og dukar, og bunkar med hekla gryteklutar og strikka labbar og vottar, klare til å bli lagt fram som gevinstar på basaren.

                  Ella og Asta hadde gledd seg i fleire veker allereie; påskebasaren var vårens desiderte høgdepunkt. Dei kunne nesten ikkje vente med å kome seg av garde! Men først måtte no altså kremen piskast. Det var det aller siste som måtte gjerast før dei gjekk, slik at kremen ikkje skulle surne, – for kjøleskap hadde dei ikkje.

                  Men omsider var no alt klart, og dei kunne leggje ut på den tre kilometer lange turen til Helselagshuset. Som dei fleste på denne tida, så hadde dei ikkje bil, så alt måtte dei bere sjølve. Ella bar spannet med den kvite, stivpiska kremen. Asta bar spannet med dei skjøre krumkakene (som måtte berast svært forsiktig for ikkje å bli knuste!) og Maren bar netta med alle dei fine heimelaga gevinstane. På rekkje og rad gjekk dei; Ella og Asta spente og forventningsfulle i fin-kjolane sine og med store sløyfer i håret, og Maren spent på om dei ville få inn nok pengar til Folkevogna på basaren denne vårkvelden.

                Endeleg kunne dei sjå det store, kvite Helselagshuset der oppe i bakken.

           – Hugs no på, at de berre får kjøpe ei krumkake kvar. Dei andre pengane skal brukast på lodd, sa Maren strengt til dei to døtrene sine, før ho gav dei tretti kroner kvar. Maren syntest det ville verke «grådig» dersom dei kjøpte fleire krumkaker, og det ville vere veldig flaut, meinte ho. Ella og Asta nikka alvorleg til alt det mor sa, tok imot pengane og skunda seg inn i lokalet.

          Maren blei travelt oppteken med å selje krumkaker straks ho kom innanfor dørene. Det hadde kome mykje folk, og Ella og Asta sat seg som vanleg ned ved barnebordet midt i salen. Mange av klassekameratane deira frå skulen var allereie på plass, og dei begynte ivrig å prate om kor mykje pengar dei hadde med seg, kor mange lodd dei hadde tenkt å kjøpe og kva slags gevinstar dei hadde aller mest lyst til å vinne. Gevinstane stod fint oppstilte på eit langt bord heilt framst i lokalet, og Ella og Asta syntest det var utruleg mange fine pynteting, heimesydde påskekyllingar, leikar, dokker med nydelege dokkeklede, all slags handarbeid og svære fruktkorger. Viss dei berre kunne vere heldige med årene denne gongen!

          Og snart begynte to damer å gå rundt borda for å selje basarårer. Det var lange trestykke med fem tal på kvart stykke, og Ella og Asta kjøpte sju kvar og la på rekkje og rad bortetter bordplata. -773, 774,775,776, 777.  Ellla las opp tala på den eine åra ho hadde kjøpt. – 181, 182, 183, 184, 185, las Asta. Det var den talrekka ho hadde mest tru på av dei årene ho hadde kjøpt.

          Ella kika bort på lodda til Asta. Ho pleide alltid å vere så heldig med tala sine! Ho pleide alltid å kome heim med ein heil masse fine gevinstar, medan ho nesten aldri vann noko anna enn kan hende eit kubbelys eller eit par gryteklutar. Slik kom det sikkert til å bli i kveld og, tenkte ho og sukka. Nei, ho ville mykje heller bruke resten av pengane sine på krumkaker – då hadde ho iallfall noko igjen for dei, tenkte ho med seg sjølv. Men korleis skulle ho få det til utan at mora som stod der framme ville oppdage det?             Plutseleg fekk ho ein lys idé. Klassekameraten Olai som sat ved høgre sida hennar, kunne sikkert hjelpe. Ho ville prøve å gjere ein avtale med han.

     – Du, Olai, vil du kjøpe tre krumkaker for meg, så skal du få den eine? Olai syntest det var ein strålande «deal».

     -Ja, sjølvsagt vil eg det!

     Så då han fekk tre kroner av Ella, gjekk han sporenstreks opp til Maren ved matdisken og kjøpte krumkaker for dei, fylte med herleg krem. Så fekk Ella to og han ei. Maren merka ingenting, og dei to barna koste seg med kakene. Dette gjorde han fleire gonger, og Ella syntest verkeleg at ho fekk valuta for pengane sine denne ettermiddagen. Og Olai brydde seg ikkje det minste om han var «grådig» eller ikkje, der han gjekk fram og attende over golvet med krumkaker på fat.

                Etter at dei to damene hadde selt basarårer ved alle borda i rommet, begynte spenninga og stige. Ein mann haldt ei korg opp i lufta, og så var det ei dame som trakk ein papirlapp opp av korga. På den stod det eit tal. Og det første talet ho las opp var – jo, sjølvsagt var det eitt av tala til Asta; – Nummer 187.

     -Talet er 187, sa ho med høg røyst, og Asta rekte ivrig handa opp i veret.

    – Det er meg!

     Og ei lita jente i lyseraud kjole kom bort til henne med dagens første gevinst; eit stort hekla sjal.

                Etter fleire rundar med åresalg, var det kome ein heil del gevinstar på barnebordet.

    Dei store fruktkorgene blei trekte til slutt, og barna syntest alltid det var det gjevaste og vinne ei av dei.

      – 1251! ropte den eine dama. Den siste av fire fruktkorger var blitt lodda ut.

     – Det er meg, det er meg! ropte Asta høgt, og vifta med vinnaråra opp i lufta.

     –Åh-h, høyrdest det frå dei andre barna rundt bordet. Spenninga var utløyst. Asta var den heldige av dei, denne gongen.

               Basaren nærma seg slutten, gevinstane vart samla saman i sekkar og nett, nokre godt nøgde med ettermiddagens «fangst», andre ikkje fullt så nøgde. Men no var det i alle høve slutt for denne gongen, og mange av barna samla seg rundt Asta. Dei visste kven dei ville følgje heim denne kvelden!

                Ute var det begynt å skumre, så Asta syntest i grunnen det var kjekt at så mange skulekamerater ville følgje henne heim, mørkredd som ho var. Den som var så heldig å vinne ei av dei store fruktkorgene, fekk nemleg alltid ein hale av barn med seg på heimvegen. Og Asta delte villig ut; ei drue her, ein fiken der, ei appelsin, eit eple eller til og med litt sjokolade – korga var stappande full av godsaker. Det var nok til alle!

                Vårkvelden var fin, barna glade og oppspilte. Den gule silkesløyfa som var knytt rundt fruktkorga hadde løsna litt, og blafra lett i den milde vårbrisen. På den stod det med store bokstavar: Helselaget, påskebasar 1953.

Jaktpåske

av Kristin Langholm Larsen

 

Kjeven er det første som møter bakken. Hardt, brutalt, og et øyeblikk er jeg redd den har brukket. Tanken rekker ikke feste seg ordentlig, i neste millisekund følger kroppen etter og treffer jorda. Lufta blir slått ut av meg.

 

Så blir alt svart.

 

Hva skjedde? Jeg glipper med øynene. Kaver med armer og bein. Hiver etter pust som ikke finnes.

 

Hvor lenge var jeg ute?

Ett minutt?

To?

 

Nei. Lungene kjennes fremdeles som sammenklistrede, tomme vinkartongposer, så jeg regner med at det kun har gått et øyeblikk. Jeg konsentrerer meg om å ikke få panikk. Barn får lufta slått ut av seg hele tida, de ramler ut av hengekøyer, de får fotballer i magen, og de klarer seg. Å miste pusten er ubehagelig, ikke dødbringende. Ikke for barn, og ikke for en voksen mann som meg. Endelig åpner luftrøret seg igjen og iskald oksygen strømmer ned i lungene mine igjen.

 

Ah, deilige jul, engler daler ned i skjul, og alt det der!

 

Jeg kryper opp av snøfonna som tok i mot meg, glad for at det ikke var skare, og tørker den værste snøføyken av ansiktet. Resten smelter, sildrer ned mellom skjerfet og halsen.

 

Kaldt.

Sykt kaldt!

 

Skiene er like hele. Resten av kroppen min også. Foruten leppa, som har fått et stygt kutt. Det merker jeg av jernsmaken som brer seg på tunga i det jeg slikker opp det jeg trodde var smelta snø, men som viser seg å være blod.

 

Æsj.

 

Vel, det kunne gått verre. Det kunne vært brystkassen min som blødde. Eller hodet. Skistavene med de spisse stålpiggene, ligger i snøen og glinstrer faretruende. Jeg plukker dem opp.

 

Nå har jeg klart å samle meg såpass at jeg kommer på hvor jeg er, og hva jeg holder på med. Hvorfor jeg må komme meg videre, før noen får øye på meg.

 

Er det for sent?

 

Jeg blir stående krumbøyd og lytte. Kun hvitkledd skog er å se. Og selv om snøen demper alle lyder, er jeg ganske sikker på at de ikke er i nærheten.

 

Jeg er alene. Det er fremdeles er tid.

 

Jeg sparker fra og renner nedover et lite stykke til mens jeg speider rundt meg. Pulsen stiger. Det er meg eller dem, det er klart som dagen. Spørsmålet er bare hvor sannsynlig det er at det blir meg. Normalt ville jeg sagt at jeg var mannen å satse på: Jeg er veltrent, skivant, og kjent i terrenget. Jeg har en jobb som har lært meg å fungere under ekstremt press. Når det gjelder de to…

Jeg stanser. Tenker meg om.

På tross av at jeg har kjent gutta i over ti år slår det meg at jeg ikke aner. Vi har gått på ski sammen tidligere, men de siste årene har jeg slakka av, hatt andre ting å gjøre. Når de har gått ut i skauen har jeg blitt i solveggen, med bikkja, ein krimbok og kanskje en appelsin. Det skal jeg altså få betale for nå. Kanskje er jeg ikke engang så godt trent som jeg tror. Fallet nettopp tyder på det. Likevel. Det er meg det står mest på spill for her. Det var jeg som hissa dem opp. Som sa de tingene jeg sa, som førte til at vi er her ute nå, på det som må være påskens fineste dag, i stede for å være i skitrekket eller på vei opp på toppene rundt her, som normale folk.

– Nytter ikke gruble over det. Nå er det for seint.

 

De er der ute et sted. Kanskje rett bak meg, eller foran. Kanskje har de allerede hørt meg. Eller – i verste fall: så er de allerede fremme, og det er for sent.

 

Jeg setter opp farten.

Føret er bra, blodsmaken i munnen er nesten borte. En stund kjenner jeg meg som en helt alminnelig påsketurist, ute på en forfriskende skitur før middag. Sola skinner og innimellom de bare trærne hører jeg fuglene kvitre. Hadde ting vært annerledes skulle jeg satt meg på den gule marka som har smelta frem under trærne, vendt ansiktet mot sola og bare vært. I stede minner meg selv på hva som står på spill. Overser hvordan hjertet hamrer. Presser opp farten.

 

Vent litt!

Hører jeg noe?

Ski som glir inne i skogen?

Stemmer?

 

Jeg kryper sammen.

Nervøsiteten skyter opp ryggraden, i magen ruller frokosten faretruende.

 

Jeg er glad jeg kledde meg i nøytrale farger. Dersom jeg bare klarer å stå helt i ro, kan det være at de ikke får øye på meg.

 

Stemmene kommer nærmere.

Jeg svetter i nevene.

Sola stikker i øynene.

 

Grønn, rosa, lilla, blå flimrer mellom grenene.

 

Hva hadde de på seg?

Hvorfor la jeg ikke bedre merke til detaljene? Dette er ting jeg burde vite.

 

Mens jeg vrir hjernen etter de mentale bildene, forsvinner sola bak et tre og jeg ser menneskene på andre sida av stammen klart som dagen.

 

Hytteturister.

 

De har stanset og og kikker på meg der jeg står krumbøyd bare noen meter fra dem.  

 

Hei. Sier jeg. Fint vær i dag.

 

Nydelig. Og etter en kort pause: Alt i orden?

 

Meg? Jada, bare krampe i leggen… Formen er ikke som den engang var.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg lyver. Det lureste ville vært å fortelle hvorfor jeg gjemmer meg.

 

I stedet skyller jeg på krampe. De ler. Jeg retter meg opp.

 

Har dere sett to skiløpere fyke forbi?

 

Det gikk to stykker forbi oss for et par minutter siden, svarer rosa. Det virket som om de var på treningstur. For en fart! Går de egentlig med deg?

 

Jeg svarer ikke. Med meg er de jo ikke. Mot meg, derimot…

 

Men nå vet jeg altså at de ikke kommer til å kaste seg over meg når som helst.  At de er foran. Tiden er i ferd med å renne ut.

 

Jeg tramper ut i løypa igjen og setter opp farten.

 

God tur! Roper de etter meg.

 

Jeg tenker kun på å få skiene til å gli kjappest mulig. Snøen står til alle kanter der jeg nærmest løper på de lange plankene oppover bakken. Presser meg selv til å fortsette, selv om hele kroppen skriker at jeg skal stoppe.

 

Hvor mange minutters ledelse er det snakk om? – Dersom det er mer enn fem rekker jeg det aldri.

 

Men det må jo gå. Det bare må det!

 

Jeg prøver å huske det jeg lærte om skiteknikk som barn. Det må være surstoffmangelen som gjør det, for et øyeblikk tror jeg virkelig jeg kan høre far ved siden av meg;

Bøy i anklene gutt. Overkroppen skal ligge mer frempå enn du skulle tru!

 

Jeg gjør som han sier. Fokuserer på frasparkene. Glir på hele foten fremover.

 

Tempoet øker, til verden kun er grønne trær som flimrer forbi og lunger som skriker etter luft. Skogen løser seg opp. Og der fremme, ser jeg de to andre.

 

Rød og blå anorakk. Toppluer.

De går side om side, god fart i dobbelt spor. Når terrenget flater ut skifter de teknikk og staker seg fremover. Jeg gjør det samme. Hugger meg frem med stavene.

 

De to der fremme har sett meg nå. Jeg hører skrikene deres helt hit. Ser dem skyte fart.

 

Jeg brøler. Lyden slynges over den åpne sletta. Presser kroppen videre og tar innpå, meter for meter.

 

Dem eller meg.

 

Det er mange år siden jeg presset denne kroppen så hardt. Lenge siden så mye sto på spill. Adrenalinet bobler mens blodårene i musklene åpner seg.

 

Glem appelsiner, krim og terrasse. Glem solvegg og vaffelrøre. Det er dette som gjelder! Denne kampen. Dette øyeblikket.

 

Det kommer til å bli dem.

 

Jeg ser at noe skjer. De stanser. Spenner av seg skiene og fortsetter til fots gjennom den dype snøen, opp mot trærne. Der kaster de seg ned og graver som gale.

 

De fant stedet.

Nå er det nesten avgjort.

 

Jeg spenner av meg skiene. Løper mot dem. Hele tiden fosser brølet ut av brystkassen min. Nesten oppe tar jeg sats og kaster meg mot dem.

 

Men de er virkelig mye raskere enn meg. I det jeg flyr gjennom luften er hullet ferdig. De trekker armene til seg og snur seg mot meg.

Verden går i sakte film. Jeg ser ansiktene deres forandres fra redsel til seier.

 

Det var dem eller meg.

Og det ble… meg.

 

Så blir alt svart igjen.

Så blir alt stille.

 

Ett sekund eller to?

Hvor lenge var jeg ute?

 

Jeg glipper mot den skarpe påskesola. Kroppen verker. Lungene brenner. Jeg er for gammel for dette.

 

Ved siden av meg sitter de to og vet at de har vunnet.

 

Jeg løfter hodet og ser på guttene mine.

 

Der ser du pappa. Vi sa jo at vi var bedre i påskeegg-jakt enn deg. Nå må du ta oppvasken hele påskeferien.

 

De har øyne så klare som himmelen. Rød og blå anorakk. De går på ski som om de er trent av Dæhli. Jeg burde være mer tilstede. Jeg burde være mer med ut. Jeg skal det nå. Jeg skal bli bedre.

Neste år blir det ikke meg eller dem. Det blir oss.

ARVEN

Av Marit Røed

”Hva gjør vi Linda?” spurte Petter.

Meter på meter med bøker, skap fulle av serviser og glass, hyller og vinduskarmer overfylt med nips er det som møter Linda og Petter når de åpner døren til stuen.

”Jeg har et forslag, hva med å kontakte et firma som mot litt betaling rydder hele leiligheten.”  fortsatte han.

 Nei, ikke tale om, selv om Louise var en fjern slektning så er det faktisk minner fra hennes liv vi står og betrakter nå. Det handler om respekt for et liv som ikke er lenger. Jeg vil ta meg god tid til å gå gjennom alt.” svarte Linda.

”Men Linda, du kjente henne jo knapt, den ugifte kusinen til din bestefar. Er det ikke om å gjøre å rydde leiligheten så fort som mulig, for så å legge den ut for salg?

 

Linda, enearving til ”filletante” Louise, og hennes mann Petter har nettopp kommet inn i leiligheten Linda har arvet. Louise døde for få dager siden i en alder av nittiåtte år.  En av hennes største lidenskaper var å reise, i både inn og utland, noe som leiligheten hennes bærer tydelig preg av. Suvenirer fra store deler av verden står tett i tett i hyllene. Minner som betydde så mye for henne som kjøpte dem på sine reiser, men som for en utenforstående bare er verdiløse gjenstander.

 

”Nei, Petter! Jeg bruker den tiden jeg trenger.”

 

Og tid trengte virkelig Linda. Hun ryddet seg gjennom minnene fra et langt liv. Bilder fra de uttalige reisene, med kjente og ukjente motiver. Romaner, faglitteratur og reiseskildringer fra alle verdenshjørner. Mengder av brev, som hun la til side for å lese gjennom i påsken som snart sto for døren.

Noe ble sortert ut for å selges på finn.no og mye ble lagt i esker som skulle leveres i en av de mange bruktbutikkene i byen. Men noen få ting ville hun beholde selv.

Minimalisten Petter var langt fra begeistret etter hvert som flere esker fant veien til hjemmet deres.

 

”Nei, Linda, dette går ikke. Vi har blitt enig om å ikke fylle opp huset med unødvendig ting.” utbrøt Petter da Linda bar inn enda flere esker fra tante Louises leilighet.

”Det er ikke så mye som det ser ut til, halvparten skal jeg legge ut på finn.no”

”Men hva skal vi med alt det andre, vi har jo alt vi trenger.” sa Petter oppgitt.”

”Det er bare noen få minner fra et levd liv, sånn som disse vakre krystallglassene, og dette kaffeserviset.” sa Linda mens hun pakket de ut fra en av eskene.

”Denne esken inneholder brev og dokumenter som jeg vil gå gjennom før jeg eventuelt kaster dem. Og da er det bare en eske til, med jul og påskepynt.”

”Åh nei, vi har mer enn nok pynt. Det har vi også blitt enig om å ikke overpynte til høytidene.

”Om jeg ikke beholder alt, så vil jeg ta vare på noe av det for å minnes henne både til jul og påske. Se her Petter, fantastiske glassfugler til å ha på juletre. Og se her hva hun hadde av påskepynt. Jeg gleder meg til å ta fram noe av det denne påsken. Disse håndmalte eggene blir flotte å henge på en vrihasselgren. ”Og her er det et egg som du kan åpne, og inne egget er det et egg igjen som du også kan åpne. Se her hva som ligger inni det egget igjen, en figur som ligner på en høne overstrødd med glasstener med et lite rødt glassegg ved siden av.

”Det er noe av det verste nipset jeg har sett, et sted går grensen. De håndmalte eggene kan jeg gå med på, men sånt simpelt juggel som det egget vil jeg ikke være bekjent av å ha framme.  Vi er to som bor i dette huset, så vi får møtes på halvveien. Få det ut av huset Linda. Kast det, lever det i en bruktbutikk, selg det på finn, gjør hva du vil, men la meg slippe å se det. ”

”Ta det med ro Petter. Vi beholder de håndmalte eggene, og resten av påskepynten hører jeg med Siri om hun vil ha. Hos henne er det alltid plass til litt mer. Hun elsker å pynte til enhver anledning, så litt mer påskepynt sier hun ikke nei til. ”

 

Omsider har Linda ryddet hele leiligheten, bruktbutikken har fått sitt og på finn.no ligger flere av Louises eiendeler og venter på å få nye eiere.

De håndmalte eggene har hun hengt opp på en vrihasselgren  som er festet i taket på kjøkkenet

Siri takket ja til resten av påskepynten og ble overbegeistret for juggelegget som Petter ville ha ut av huset fortest mulig.

Endelig påske og etterlengtede fridager! Tid til sene frokoster og lange turer i skog og mark.

Under en av turene, langt inni skogen ringte telefonen. Linda husket senere hver detalj i terrenget. Hun og Petter sittende ved det lille tjernet omkranset av furuer. Mannen med rød topplue som kom gående forbi sammen med en hund, en liten dachs med hengeører. Petter sitt oppgitte uttrykk over å bli forstyrret av ringelyden ute i naturen. Kommentaren, ikke ta den, la oss nyte stillheten. Hun tok den ikke, skrudde av lyden. Så på displayet at det ringte igjen. det var Siri. Tok den ikke. Men Siri ga seg ikke. Hun prøvde for tredje gang.

 

”Jeg må ta telefonen Petter, det må være noe som er viktig.”

  Hei, det er Siri, det er noe helt utrolig jeg må fortelle deg.

 ”Har det skjedd noe alvorlig?” spurte Linda.

 ”Ja, noe veldig alvorlig.”

”Å nei!” ubrøt Linda.

”Det er alvorlig, men allikevel positivt.” poengterte Siri. ”Har du hørt om Faberge?

 Peter Carl Fabergé var gullsmed, og han fikk i oppdrag å lage et påskeegg for tsar Aleksander 111 i 1885. Tsaren skulle gi egget til sin kone tsarina Maria. Hun ble så begeistret for gaven at hvert år siden bestilte han et påskeegg laget av Fabergé til henne. Ikke bare til henne, men også sin mor.”

”Nei, jeg har ikke hørt om han, men jeg forstår ikke hvorfor du må fortelle meg dette akkurat nå.”  

”Vent litt, jeg kommer snart til poenget. La meg bare få fullføre historien.

Denne tradisjonen fortsatte med tsar Nikolaj 11 fram til revolusjonen i 1917. I løpet av de årene ble det laget femtisyv Fabergéegg. Under revolusjonen ble noen stjålet, og da Stalin kom til makten solgte han fjorten av eggene på auksjoner i vestlige land.”

”Nå holder det Siri, avbrøt Linda henne. Det er spennende, men kan ikke dette historieforedraget vente?”

”Nei det kan det ikke, gi meg litt mer tid.

I dag vet man at det finnes tjueen Fabergéegg i Russland, og flere spredt omkring i verden i museer og privat eie. Åtte av eggene er savnet. ”

”Ok sa Linda utålmodig.

”Husker du Per Olav?” spurte Siri.

”Ja, en barndomskamerat av Torfinn, mannen din. Jeg hadde han til og med til bords i trettiårs laget til Torfinn.”

”Da husker du kanskje også at han er gullsmed?”

”Ja, men? ”

Ikke avbryt meg! Hun fortsatte: Han var på besøk hos oss i formiddag. Da han oppdaget egget jeg fikk av deg, ble han stående å studere det lenge før han utbrøt: hvor har du fått tak i dette? Jeg fortalte historien om gamle tante Louise, og om Petter som ville ha det ”stygge nipsegget” ut av huset fortest mulig, og at du ga det videre til meg.

Per Olav tok et bilde av det og sendte det til auksjonsfirmaet Sothebys i New York. Og nå kommer jeg til poenget. Han fikk svar umiddelbart! Sett deg, hvis du ikke allerede gjør det Linda, og hør nøye etter nå: i 1886 ble det laget et egg som ble kalt ”Høne med safiranheng”, som er et av de savnede eggene. Det egget jeg har foran meg nå, egget som Petter ikke ville være bekjent av å ha i huset, er et Fabergeegg, og mest sannsynlig det savnede egget laget i 1886. Søk på Fabergéegg på nettet Linda.”

Hun søkte, og disse overskriftene dukket opp.

”Hadde Fabergéegg verdt 167 millioner stående på kjøkkenbenken i årevis”(link).

”Fabergéegg satt prisrekord, solgt for 101 millioner” (link). 

Det ble stille, lenge, veldig lenge ………………..

EN PEISKUBBE TIL BESVÆR

av Per Lund

 

«Hvorfor kan vi ikke for en gangs skyld bare være en helt vanlig familie!?»

Ordene ramlet spontant over mine lepper der jeg pustet og peste og bakset meg gjennom den råtne Aprilsnøen som rakk meg over knærne.

Det var i begynnelsen av Palmehelgen. Bak meg sto bilen vår parkert, hundre meter foran meg lå hytta og bak der igjen lå påskefjellet.

 

Før jeg fortsetter historien, føler jeg behov for å presentere meg på en normal og sivilisert måte: Jeg heter Lise, jeg er 15 år og jeg anser meg selv for å være relativt normal til tross for arv og miljø.

Akkurat nå, i skrivende stund, befinner jeg meg på et behandlingshjem, eller for å være helt presis, jeg befinner meg i et værelse hvor man kan besøke pasienter som er på behandlingshjem.

Hva jeg gjør her, er en lang historie.

Jeg har alltid vært fascinert av Lukas Evangelium. Vel, ikke akkurat av Lukas og heller ikke akkurat av selve evangeliet, men de innledende ordene: «…så har også jeg nå gått nøye gjennom alt sammen fra begynnelsen av, og besluttet meg for å skrive det ned i sammenheng for deg.»

Så da legen fra ovennevnte behandlingshjem spurte om jeg kunne komme på noe som kunne forklare hva som hadde utløst psykosen, så tenkte jeg: «Årsaken er for utrolig til at noen vil tro på den, men jeg kan forsøke å skrive det ned – akkurat slik Lukas gjorde det.»

 

Begynnelsen – Hvor starter den?

Vel, begynnelsen kunne ha vært at far kom jublende inn i stuen og annonserte at han hadde fått leid en hytte, så nå skulle vi på påsketur.

Begynnelsen kunne også kanskje være den hyggelige bilturen opp til fjellet med alt det rare vi så langs veien og de morsomme kommentarene vi kom med mens vi fortsatt var en lykkelig familie.

Men nei, jeg tror jeg faktisk begynner historien akkurat der jeg startet den, hvor jeg sto med snø til over knærne og ropte:

«Hvorfor kan vi ikke for en gangs skyld bare være en helt vanlig familie!?»

 

«Vi er da det.» sa mor mildt forsonende og far fortsatte:

«Vi er en helt vanlig familie som skal på en helt vanlig påsketur.»

«Der må jeg umiddelbart korrigere» brøt Tom av. Tom er min ett år yngre bror som også var med på denne ekspedisjonen:

«En gjennomsnitts vanlig familie holder seg hjemme i påsken og oppsøker ikke vinteren frivillig når den endelig er over!»

«Så så unge mann» sa far «den slags argumenter fungerte presumptivt i din spede barndom, men nå eksisterer jo praktisk talt ikke vinteren lenger i lavlandet, så du må´kke komme her og komme her!»

 

«Også for vær da!» fortsatte han gledesstrålende og dro inn gjennom neseborene noe jeg antok at han antok var frisk Ozon – eller noe i den duren. «Tenk at de har meldt sol hele påsken!» og så begynte han å synge «Ja da blir det sol ute, sol inne, sol i hjertet, sol i sinnet…»

Og så labbet han fornøyd videre – med sekken på ryggen, poser i hendene og råtten snø i støvlene.

Jeg måtte smile for meg selv av hans ukuelige optimisme. Tross alt hadde han et poeng.

 

«Sånn,» sa far og slapp bagasjen på hyttegulvet «så var det ut i skjulet for å knerte litt ved!»

«Men det er da flotte elektriske panelovner her.» Sa mor med en bekymret nyve i pannen.

«Sludder» sa far «Ikke noe er som å stirre melankolsk inn i et sprakende peisbål med noe mahognibrunt skvulpende i glasset – gjerne frappert av en istapp eller to.

Dermed gikk han med bestemte skritt mot noe som, man ikke trenger å være hjernekirurg for å skjønne, var vedskjulet.

«Lise» sa mor bestemt «sett på panelovnene!»

 

Vi pakket ut, redde opp senger, plasserte gule lys i lysestakene og pyntet litt her og der. Timene henrullet og da det nærmet seg middagstid, ba mor Tom om å gå og hente «Melankolikeren».

 

Mor liker å gi far tilnavn alt etter sinnsstemning og hvilken vei vinden blåser, for å si det sånn. Ja, jeg kan faktisk ikke huske at hun har brukt fars virkelige navn noen gang.

«Nå, hvordan går det med tømmerhoggeren min?» spurte mor da vi omsider var samlet rundt bordet.

Far så ut som alt annet enn en stolt tømmerhogger hjemvendt fra de dype skoger etter dagens dont.

«Det er bare noen svære drog av noen kubber der ute.» mumlet han forvirret. «Utleieren sa jo at det skulle være plenty av ved her. I tillegg har øksa satt seg fast i kubben.»

«Du får ringe´n da vel.» sa mor.

«Telefonen ligger igjen hjemme!» sa far.

Far liker litt sånne primitive greier; som f.eks. å bruke istapper i drinken, fyre med ved, tisse i hagen og, i dette tilfellet, klare seg uten mobiltelefon noen dager. De har oppkalt en vin etter´n nede i Italia, pleier mor å si. Den heter Primitivo.

«Du skulle hatt en blei.» sa Tom forsiktig.

«En hvafforno?»

«En blei, det er en kile av metall. Har lært det på skolen.»

«Er det dette skattepengene mine går til?!» sa far fortørnet.   «Nåtidens kunnskap er et produkt av reformer og atter reformer. Og for ikke å glemme den digitale læringsplattformen It´s learning!» De siste ordene nærmest spyttet han ut i avsky.

«Ja, nå har vel egentlig alle for lengst gått over til Teams da.» sa mor tørt.

Far kulset og annonserte at «våkentid er arbeidstid» og forsvant ut døren i retning vedskjulet.

Hyttens øvrige medlemmer ble sittende utover kvelden med terningspill og andre påskeaktiviteter. Jeg ble dysset i søvn av den jevne dunkingen fra skjulet – som en klagesang uten begynnelse og slutt.

 

Jeg trodde jeg var den første som hadde stått opp dagen etter, men da jeg sto på badet, hørte jeg gjennom lufteluken at aftenens elegi hadde blitt avløst av noen friskere rytmer fra vedskjulets indre.

 

Dagen gikk med til å prise solen. Vi, altså vi tre som ikke sto i skjulet og bakset med en gjenstridig vedkubbe, hadde rigget til en hyggelig solplass i en diger snøhaug som lå bak hytta. Og der satt vi og så opp mot himmelen med gjenlukkede øyne mens vi kom med intelligente bemerkninger som for eksempel: «Mmm, deilig og nå koser vi oss dere.»

 

Det var min tur til å hente «Albinoen» inn til middag.

Da jeg nærmet meg skjulet, hørte jeg noe mumling der inne. Jeg la øret inntil døren: «Sol i hjertet, sol i sinne» messet han om og om igjen – som et mantra mens han dunket øks og kubbe mot hoggestabben.

Kall meg gjerne feig, men på grunn av dette noe skremmende intermesso, vendte jeg tilbake til hytten med uforrettet sak.

 

Mor har alltid sagt at jeg har litterære gaver.

Dette forklarer hun med at Dag Solstad krysset hennes vei en gang mens hun gikk gravid med meg. Som et resultat av dette, ble det min jobb å skrive i Hytteboken da vi skulle dra.

I Hyttebøker skinner alltid solen. Alle har hatt det sååå hyggelig, alle har spist nyyydelig mat og alle håper å komme snart tilbake. Med unntak av de som hadde vært her før oss. De hadde kun skrevet (og jeg siterer): …Jævla drittved! Full av kvist. Umulig å kløyve!»

Under dette hadde, en jeg antok måtte være, eieren av hytta skrevet: «…Var oppe med et lass med ved. Rakk ikke å bære den inn i skjulet. Ligger under presenningen bak hytta.»

 

Jeg viste mor boken.

«Ja…» sa hun ettertenksomt mens hun leste, og så sa hun «Nei…» på en litt sånn resignert måte som jeg aldri har hørt henne prate på før. Det var vel omtrent da hun innså at vi hele tiden hadde sittet og solt oss oppå en haug med tørr, kvistfri og ferdigkløyvet bjørkeved.

Hun la boken distre fra seg som om hun var i trance og sa på vei ut av stuen:

«Dette blir med oss i graven.»

 

Lik rotter som forlater den synkende skute, følte jeg meg der vi bar bagasjen ned til bilen igjen – flere dager tidligere enn planlagt.

Snøen hadde sunket den korte stunden vi hadde vært der, men den var dyp nok til å fylle støvlene og gjøre sokkene våre klissvåte – som en siste hilsen.

Fortsatt var været upåklagelig og noe av det siste jeg hørte før jeg satte meg inn i bilen, var far som sto i vedskjulet og ropte av full kraft.: «Sol i hjertet, Sol i sinne!» Etterfulgt av nok et dunk mot hoggestabben.

LIV ELLER DØD

av Randi Lind

 

Påskeferien hadde så vidt begynt, og de var på besøk hos mormor. Lina var allerede lei. De småkranglet hele tiden følte hun. Nå var det nok.

Forsiktig åpnet hun døra og så inn i det dunkle rommet. Hun trengte tid til venne seg til lyset der inne. Etter en liten stund så hun konturene av en stol og reolen langs veggen. Hun var godt kjent og visst hvor hun skulle finne det hun lette etter. Døra bak henne gled igjen av seg selv med et lite dunk. Vaktsomt så hun seg om og lyttet. De sov fortsatt rolig der inne. Den lille dumpe lyden av døra, hadde ikke vekket dem. Inntil veggen var hun nesten usynlig. Skritt for skritt nærmet hun seg. Fine dun og fjær beveget seg som om det var vind der inne.

«Påskefjær», hvisket hun for seg selv ganske irritert.

Hun var tretten år, men fortsatt rask og smidig som en liten unge. Det lyse håret hadde hun bundet opp i en hestehale. Joggebuksa var slitt, men den var behagelig sammen med den gamle strikkegenseren. Støvlene var litt store, men de passet best til dette formålet. Hennes egne sko ville blitt for fine liksom. Hun fniste ved tanken. Forsiktig beveget hun seg videre. Hun var litt engstelig, men visst skulle hun klare det.

Inne i hjørnet hørte hun det var noen som beveget seg i søvnen.  Hun bøyde seg ned og nesten krabbet framover. Sakte strakk hun fram den ene hånden og så den andre. Forsiktig følte hun seg fram. Noe varmt fylte hendene hennes og hun kjente hjertet som banket der inne. Hun stanset hendenes bevegelse en liten stund, før hun fortsatte. Varlig lirket hun seg på plass, før hun strammet til. Hun mere følte enn så, hva hun gjorde. Med et raskt grep hadde hun tak i det hun var der for. Som en snare klemte hendene til om den runde formen.

”Varmt og godt”, sukket hun for seg selv.

Sakte dro hun det med seg bortover. Hun smilte og så seg om. Nå hadde hun makt. Makt over liv og død.

”Jeg holder et liv i mine hender, og jeg bestemmer hva som skal skje. Det er ikke mye som gjør forskjell på liv og død.”

Hun holdt hardt, men ikke for hardt. Bare nok til å ha kontroll. Forsiktig flyttet hun fingrene, for å få et bedre grep. Hun studerte den runde formen og forsøkte liksom å se innenfor. Hva skjulte seg der inne? Var det redsel, avmakt eller ble det fortsatt kjempet for å finne en måte å overleve på? Hun klappet og strøk over den runde formen med den ene hånden, samtidig som hun holdt hardt fast med den andre. Et liv i hennes hender, et liv hun bestemte over. Om hun skulle klemme til litt hardere, ville det gå bra da? Neppe. Skulle hun spare livet?

Hun så seg om i rommet. Ingen andre hadde våknet, ingen forsto hva som skjedde. Følelsen av stålkontroll var god, helt inn i sjelen. For noen uker siden hadde hun aldri våget, men med øvelse kom man langt. Hver dag i det siste hadde hun kommet nærmere målet, kjent at hun ville og at hun kunne klare det. Sakte hadde hun vunnet over den dumme redselen, redselen for å feile, bli oppdaget eller mislykkes. Hun var stolt over seg selv nå. Visst klarte det hun ville, uten hjelp fra andre. Alt ville bli så mye enklere nå. Ingen behøvde lenger å mase, ingen trengte å forklare og ingen behøvde å le av henne mer.

Hun slappet av og myste inn i den mørke kroken hun hadde kommet fra. Raskt var hun på føttene. To øyne stirret skrekkslagne inn i hennes. Det gjorde noe med henne. Sakte løftet hun den ene hånden og holdt den opp foran ansiktet for å beskytte seg. Men den som var der inne i mørket, kom ikke nærmere. Hun sank ned igjen og sukket. Det harde grepet om den runde formen var ikke lenger stram. Hun trengte ikke gjøre noe for at andre skulle tro hun var modig. Hun brydde seg ikke lenger. Hvorfor skulle hun gjøre slutt på et liv når hun slett ikke behøvde det?

Hun reiste seg og gikk rolig mot øynene der inne i mørket.

”Ble du redd nå? Ser du at jeg kan om jeg vil, men jeg behøver ikke. Det frister meg ikke lenger.”

Varlig skjøv hun egget på plass under rugehøna igjen og lo. Hønemor klokket tilbake og bredte vingene om eggene sine.

”Jeg er ikke redd høner lenger! Men det blir ikke påskeegg til frokost på denne måten. Jeg får visst gå i butikken i stedet. Det kan da bli koselig med kyllinger her. Mormor vil sikkert forstå det. Lykke til hønemor!”

 

Appelsin og kakao

av Venche Anita Lidahl

 

P4: «Klokken er 13:17 og P4 nyhetene bryter inn med en ekstra nyhetssending.»

«Politiet i Sør-Øst melder at en død person er funnet på Golsfjellet. Dødsårsak og identitet er ikke kjent. P4 kommer tilbake med mer i neste ordinære nyhetssending.»

Sonja sitter tilbakelent på lammeskinnet i solsengen. Øynene er lukket og hun kjenner solen skinne på ansiktet. Hun kjenner duften av appelsinskallet som ligger ved siden av henne; de var litt syrlige i år de appelsinene. Hun kjenner dampen fra den varme kakaoen som bryter opp den friske brisen som stryker henne lett over kinnene. I det fjerne kan hun høre barna og barnebarna leke. Det sprutes vann ved bassenget og minstemann er ikke blid over å være storebrors mål. De er så lik foreldrene sine, akkurat slik var de også for mange år siden. Hun kan høre eldste sønnen og datteren diskutere skismurning og skiturer over telefonen. Det blir vel et par langturer på dem i påska som vanlig. Det skal mye til for å rokke de ut av tradisjonene. Ingen påske uten minst 3 lange skiturer.

Sonja drømmer seg tilbake til da barna var små …

Det er noen år siden, men Sonja kan enda huske når de flyttet inn i eneboligen med 2 små barn. Tredjemann hadde kommet senere. Jenta var en liten attpåklatt, men dypt elsket, og forgudet av sine brødre. De tre ungene hadde til tross for litt aldersforskjell vært som erteris. Stortrivdes i hagen og på tur sammen.  Alltid leken og med konkurranseinstinkt. Og storebrødrene hadde alltid passet på jentungen.

Sonja husker de røde flisene med blomstermotiv over kjøkkenbenken. Kjøkkeninnredningen var mørk brun og hun hadde vært så stolt av den.  Furuskogmotivet på tapetet bak sengen på soverommet var siste mote, og barnerommene var malt i en lys, litt gulbrun farge. Det var før alt skulle være rosa og lyseblått. Hun og Håkon hadde jobbet hardt for å få det slik de ønsket, og for å få det til å gå rundt, men de hadde klart det. De hadde vært i full jobb begge to, og det var ingen foreldre som stilte opp med ekstra økonomisk hjelp, de hadde nok med sitt. Vel og merke var det godt å ha de i nærheten; et ekstra trygghetsmoment for barna, og en barnevakt i ny og ne. Det var knapt med penger, men de hadde det de trengte: Tak over hodet, mat på bordet og hverandre.

Og så kom slike høytider som påska. Det var enkelt og billig å gå på tur, og naturen lå der så fristende utenfor døra. Hver helg og hver høytid var det tur ut i marka. Gutta lærte å fiske i tjernet på sommeren, og når isen kom ble det isfiske og bål. Det var ingenting som å se gleden i øynene til barna når de fikk fisk, og så fikk lov å grille den på bålet. Det hadde vært turer på langrennsski med kakao i sekken. – Det med kakao hadde hun tatt med seg fra sin barndom. Det gav henne mange gode minner når hun satt der og helte oppi kakao til sine barn. Det hadde alltid vært stor stas.  Det hadde vært det å nyte natur og familie som hadde vært det viktigste i de dagene, ikke som nå, hvor alle skal så langt bort som mulig.

Da Sonja var liten var det ofte bypåske. De hadde ikke så god råd, men det ble gjerne et par ekstra appelsiner og en kvikklunsj på deling på påskeaften. Hun kan huske mamma og pappa koste seg med kryssord når det var kveld, og at hun og søskena lekte ute i bakgården. Det ble laget snøborg og snømenn av det lille som var igjen av snø. Og på selve påskedagen ble det skitur med kakao, appelsin og kvikklunsj i sekken. Hun og lillesøster hadde ikke ski begge to, så de delte på å gå på beina. Det ble da tur av det også tenker hun, og snøfter litt over dagens materialistiske jeg. Alle skal ha det siste, nyeste og beste. Skulle tro kosen og gleden var glemt oppi det hele. Det beste med påsken da hun var liten var den ekstra kakebiten som kom med besøket fra naboen. Det var stor stas det. Ellers hadde det ikke vært så mye ekstra, dagene hadde gått som normalt. Var bare det at foreldrene hadde hatt litt bedre tid til å bli med ut en tur. Og nå, nå skulle det være appelsin i solveggen, lammesteik til middag, og coktails på kvelden. Og påskeeggene! Sonja snøftet. Det ble større og større for hvert år.

P4: «Klokken er 14:27 P4 bryter inn med ekstra nyhetssending. Personen som tidligere er funnet omkommet på Golsfjellet er en mann. Politiet i Sør-Øst melder at mannen ikke er identifisert, og er sendt til obduksjon»

Brått blir Sonja revet ut av tankene sine.

Han kunne bare ha det så godt, med alt det maset om munnbind, avstand, klemmeforbud og isolasjon. Ikke ville han ta vaksine heller. De var fundamentalt uenig der. De hadde vært barndomskjærester. De hadde hatt det så godt sammen, bygget opp et lykkelig liv sammen. Livet hadde smilt til dem. Så hadde alt snudd. Kanskje de hadde vokst litt fra hverandre det siste året, kanskje det var korona og isolasjon, det hadde vært så tungt på så mange måter. Hun hadde isolert seg, han hadde distansert seg, depresjon hadde vært tydelig etterhvert som månedene gikk. Det føltes som om de hadde mistet alt, alt det sosiale var borte. Ensomheten hadde liksom tatt dem, til tross for at de hadde hverandre, og familien. Det var som en mørk klam hånd lå over livet deres og presset dem ned.

Sonja tar opp telefonen og svarer sønnen sin igjen. Hun hviler øyelokkene mens hun snakker med ham. «Er ungene fornøyd med høyfjellshotell som erstatning for den lovede turen til Spania som forsvant? De kan jo hverfall både bade og gå på ski denne påsken. Joda, hun gleder seg til å komme over å feire St. Hans sammen. Det var så lenge siden sist de hadde vært sammen alle. Det må da gå, det bør være trygt da. Det har vært så godt å høre barnebarna leke, dette må de gjøre oftere.»

Sonja åpner øynene og titter seg rundt. Myser ut over snøkledde sletter. Hun er så glad de kjøpte hytta her ved Golsfjellet. Den ligger et stykke fra de nye hyttefeltene, noe som gjør det stille og rolig, og de kan virkelig nyte feriene.

P4 bryter igjennom igjen. «Klokken er 15:42 og P4 bryter av med en ekstra nyhetssending i forbindelse med dagens pressekonferanse angående korona situasjon i Norge. Nye tall viser at en økt andel av befolkningen lever i isolasjon og ensomhet. Mange har gått inn i depresjon på grunn av mangel på sosial kontakt og frafall av økonomisk sikkerhet. HØIE bekrefter at regjeringen er dypt bekymret over denne tendensen.»

«Søndre Salten! Nå igjen! Kunne ikke Høie ventet med den pressekonferansen til etter påske?  Bare 2 dager til liksom, 2 dager til uten korona-jaget. Det hadde vært så godt å kunne glemme litt.»

Sonja retter oppmerksomheta til telefonsamtalen med sønnen igjen.

«Joda, far hadde tatt med seg sekken og gått en tur oppå fjellet. Han hadde gledet seg slik til å dra ut. Ja, det var synd at hun hadde skadet ryggen og ikke kunne gå langrenn, hun som likte det så godt. Men hun klarte seg i solveggen hun. Hun hadde jo tross alt appelsin og kakao. Været er pent og utsikten er som alltid nydelig.  Far kommer jo også snart hjem til middag.»

Sonja trekker på skuldrene og puster inn den gode fjelluften. Det er deilig å nyte livet her. Men snart blir det sommer og innen den tid har hun fått vaksine. Da kan hun besøke og klemme barnebarna igjen.

Sonja avslutter samtalen med sønnen og ser seg rundt. Hun tar opp de gamle treskia hun hadde gjemt på loftet sånn i tilfelle, knekker de, går inn i hytta og kaster de i peisen.  

« Klokken er 17:13 og P4 bryter inn med en ekstra nyhetssending angående den omkomne mannen på Golsfjellet» «Den omkomne mannen antas å være i 60-årene. Åstedsbefaring tyder på at mannen er kvalt med sitt eget munnbind, av merke Milkon. Politiet har ingen mistenkte i saken.»

Det banker på ytterdøren…

Sonja kaster den blåhvite Milkon munnbind pakken på peisen og går mot ytterdøren…