I NUET MED DEG

Ella sitter nede langs stranden. Under kokospalmen, puster hun inn sjøluft og lytter til fuglesang. Hun vender blikket mot sjøen. Lar seg fortrylle av solens glitrende lys, som reflekteres i havet. Ingenting er forandret. Stranden er akkurat den samme som før; oversvømt av strandselgere og lettkledde turister. Tankene vender tilbake til fjorårets tur. Hvordan hun hadde sittet på nøyaktig samme sted da hun møtte Adrian for første gang. A-d-r-i-a-n. Han var ikke den typen Ella vanligvis falt for; han var relativt lav og spinkel. Det svarte håret var også i stor kontrast til det blonde på toppen. Likevel åpnet han en helt ny verden av spenning, som hun aldri hadde opplevd før. Hun lukker øynene, og lar minnene ta henne tilbake i tid. 

Det var natt til palmesøndag. Regnet pisket mot vinduene, og den kalde vinden trengte seg gjennom sprekkene i treverket. Ella satt i vinduskarmen med rødvinsglasset, og stirret ut mot den folketomme gaten. Det var hennes første påske uten Sebastian. Blikket gled mot stuen, og hun stirret inn i fortiden. Hun hadde funnet han i hjørnekroken da hun kom hjem fra jobb. Fremdeles kunne hun se de tårevåte øynene som gjennomskuet hans bedrag, før han i det hele tatt fikk presset frem et ord.  Mobilen skrapte i glassbordet. Et Facebook varsel var alt som skulle til for å snu kvelden på hodet. Hun tømte det halvfulle rødvinsglasset i en slurk, mens bildet av Sebastian og Mia lå klistret på skjermen. Panikken la seg i magen, og hun følte seg kvalm og svimmel på samme tid. Det var på tide å komme seg bort. Vinglasset ble til en flaske, og i en beruset tåketilstand ble skjebnen bestemt. Med to raske tastetrykk var påskeferien bestilt. 

Det var først da Ella gikk ut fra flyplassen det gikk opp for henne hva hun hadde begitt seg ut på. Den høye temperaturen traff henne som en varm, behagelig bølge. Kroppen ble fylt av en overveldende lettelse. En slags frihetsfølelse. Skyggen av Sebastian kunne ikke følge henne hit. Norge var trossalt milevis unna. Hun lukket øynene og pustet inn smaken av fremmed jord. Et snev av fornyet håp gled over ansiktet hennes, idet hun stirret opp på den blendende sola. Kanskje kunne de tropiske omgivelsene frata henne rollen som et offerlam?

Påsken hadde sneglet seg av gårde med late bassengdager, sightseeingturer, massasjetimer og utenlandske middagsopplevelser. Plutselig var den siste feriedagen kommet, og Ella bestemte seg for å tilbringe dagen i strandlige omgivelser. Det myldret av mennesker da hun ankom stranden sent på formiddagen. Kjærestepar og barnefamilier så langt øyet kunne se. Ansikter som strålte av latter og glede. Misunnelsen stakk henne som brennende nåler. Raskt fant hun seg en ledig plass under en stor kokospalme, som skjermet henne fra omverdenen. Det føltes ut som om trestammen gynget i takt med frustrasjonen hennes. Helt ut av det blå, hoppet en mann ned fra palmen som en eventyrskapning, og blendet for sollyset. Tiden stod stille da hun så han sveve som en fugl på himmelen. Stuntet ble avsluttet med en baksalto, før han landet stødig på bakken. Ella måpte forbløffet. Han vendte hodet på skakke og fikk øye på henne. De milde, brune øynene fanget henne, og hun klarte ikke å vende blikket bort. Pulsen hennes steg og hun svelget hardt. Som et rovdyr som har funnet sitt bytte, beveget han seg målrettet mot henne. Til slutt var han så nærme at hun kunne se sin egen refleksjon i øynene hans. – Unnskyld hvis jeg skremte deg, sa han og gav henne et gutteaktig glis. Hjertet hamret i brystet, og hun slet med å finne de riktige ordene å si.  – Blir du ikke redd? stemmen hennes var snøvlete og svak, – Altså, når du gjør det som du nettopp gjorde. Han så på henne med et forskrekket blikk og tok frem en sigarett. Stod og fiklet med lighteren et øyeblikk, før han satt seg ned på huk foran henne med sigaretten i munnen. – Ord som redsel, frykt og fare, han tok et dypt trekk og gav seg selv tid til å smake på ordene, før han låste blikket fast i henne. – er ikke i mitt ordforråd. Ordene traff Ella rett i hjerterota. Han gav henne et raskt, skjevt smil før han strakte ut armen. – Adrian. Stemmen var mørk og hes. Nølende tok hun tak i hånden hans. – Ella, svarte hun og gav et forsiktig smil. 

Det tok ikke lange tiden før Adrian forsvant med en rekke kamerater. Plutselig var hun alene igjen. Det eneste hun kunne gjøre var å se han vandre ut av livet hennes, like raskt som han hadde kommet inn. Hun bestemte seg for å dra tilbake til hotellet. På veien kunne hun ikke unngå å legge merke til alle kjæresteparene, som lå flettet sammen for å bevitne solnedgangen. Det var en kvelende atmosfære. Da hun kom seg opp på fortauet forsvant sjalusien i tynne luften. Uventet så hun Adrian foran seg. Det var som tatt ut av en film, der han stod og lente seg mot en gul sportsbil. Han stirret tankefullt ut i luften mens han nøyt de siste trekkene av en oppspist røyk. Ella stoppet opp. Hun klarte ikke å bevege seg. Kroppen var blitt nummen. Han fikk øyet på henne i sidesynet, og mistet sigaretten i bakken. Øynene var igjen låst i hverandre. Hun pustet rolig ut, og gav et sjenert smil. Smilet ble gjengjeldt. Han vinket henne til seg, og Ella lot seg lokkes. 

Ella har alltid opplevd trafikken i utlandet som kaotisk og skremmende, men Adrian tok det til nye grenser. Som en slange, vekslet han mellom høyre og venstre fil. Speedometeret nærmet seg 120 kilometer, og han lå uhyggelig tett opp i bilen foran dem. Istedenfor å sakte ned farten, tok han en rask beslutning om å krysse motgående fil. Ella grep tak i håndtaket og presset sammen øynene. Hun pustet lettet ut da Adrian la seg inn igjen i riktig kjørefelt. Han bremset ned før en sving, som tok dem ut av motorveien og inn på en kronglete fjellvei. Det var ingen biler i nærheten, og han benyttet anledningen til å sladde med bilen i svingene. – På fritiden holder jeg på med drifting, påpekte han fornøyd. – Hvorfor er jeg ikke overrasket? hylte Ella i det han satte opp farten mot neste sving. Han grep tak i rattet og dro det til siden med all sin makt. Bilen gled langs veikanten, og gjennom vinduet så hun rett ned til havets grunne. Blårøyken sto ut av bremsene, og hun kjente lukten av svidde dekk. Hendene skalv, og adrenalinet bruste gjennom kroppen. Hun hadde aldri følt seg så levende. Latteren hennes skjæret gjennom luften, og hun måtte gispe etter luft. Adrian så på henne et øyeblikk, før han også braste ut i latter. 

Adrian hadde tatt henne med seg til en folketom strand. Månen stod og glitret på havet, og hun kunne høre apeskrik fra trærne. Stjernehimmelen lå brettet ut foran dem. – Dette er så mye bedre enn et påskeegg, hvisket Ella til seg selv før hun lot seg fortape i de vakre omgivelsene.  Det lå en gjensidig stillhet over dem. En slags tiltrekning hun ikke klarte å definere. Sannheten var at hun var sjalu på han. – Jeg misunner hvor bekymringsløs og glad du er, sa Ella nølende. Hun kjente en bitter ettersmak i munnen. Adrian så henne dypt inn i øynene. Han var alle tingene hun ikke var. Eventyrlysten, jovial og fryktløs. Og selv var hun engstelig, skvetten og sårbar. Adrian løsnet på stemmebåndet, og la hånden forsiktig på ansiktet hennes. – Du kan bli glad du også. – Hvordan? Hvisket hun med en heshet i stemmen. Han strøk henne varsomt over kinnet, og la den ene fingeren på munnen hennes. – Slik. Pusten hans danset på leppene, og før hun rakk å reagere kastet han en trolldom over henne. Munnen hans presset seg inntil hennes. Et kyss så intenst, at leppene smeltet sammen. Det var som om han vekket henne fra en lang vinterdvale. Plutselig var det blitt vår. 

Ella spretter opp øynene. Hun våkner brått av en kald sjøbris som pisker henne i ansiktet. Himmelen står i flammer over henne, og solen er i ferd med å forsvinne bak horisonten. Hun lener seg inntil trestammen og sukker drømmende. Det er som om palmen gynger i takt med det gode humøret hennes. Hjertet stopper opp et kort sekund. Øynene begynner å glitre av forventning, og et smil brer seg over ansiktet hennes. 

Påskenatt   

Morgenen var lys. Solstrålene kjempet seg fram på himmelen, nesten ertet meg. Jeg glemte et øyeblikk alle problemene. Men bare et øyeblikk. Tiden var begynt å renne ut. Rett over påske skulle det skje. Jeg hadde skyldt penger lenge. Enda lenger hadde jeg vært blakk. Jeg strøk hendene varsomt over det slitte treverket ved inngangsdøren. Kafeen var mitt hjertebarn. I snart 20 år hadde jeg eid den. Jeg hadde bygget den opp selv, stol for stol, kopp for kopp. Pyntet med antikviteter og nostalgisk krimskrams som jeg hadde plukket opp rundt omkring, samtidig som jeg spesialiserte meg på kanelboller. Jeg fikk mye skryt for dem. Jeg bodde rett ved, men var mest her. Jeg tok til og med dagens første kaffekopp her inne. Denne morgenen satte jeg meg ned ved bordet nærmest vinduet mot kirken. Jeg hadde tatt fram den gulblomstrede koppen min, den som var bare min. Det var ikke tiden for å spare mer på ting nå.

For noen måneder siden hadde det kommet en ekstraregning fra kommunen. I samme periode hadde det vært en større lekkasje i bygningen. Jeg måtte skifte ut deler av kjøkkenet, og måtte holde stengt et par uker mens jeg fikk ordnet opp i det. Det ble dyrere enn jeg trodde. Det hele ballet på seg, og brått sto jeg der – med regninger måneder på etterskudd. Jeg hadde tynt budsjettet og tryglet og bedt, men nå var den endelige fristen her. Hvis jeg ikke kunne betale, var det kroken på døra for kafeen. For livsverket mitt. Jeg hadde vært i banken igjen i går, for en siste forhandling, fra min side. Det var til ingen nytte, de hadde bestemt seg. Det er rart når personen bak disken som tar en sånn stor avgjørelse for en, er en man gikk på barneskolen sammen med. Vilma. Jeg husket hvor misunnelig hun var på barneskolen fordi hun ikke fikk gå Lucia. Hun hadde helt yoghurt i sekken min. Etter hun nok engang hadde konstatert min manglende likviditet, reiste jeg meg. Jeg tok meg i å kaste litt ekstra på det lange bølgete håret mitt på vei ut. Jeg hadde vært Lucia tre år på rad.

Jeg brøt ut av tankerekken og følte på en plutselig maktesløshet. Det var ikke slutt ennå. Jeg ville henge ut en påskekrans. Utenfor døren bråstoppet jeg. Noe var annerledes. Ved inngangen sto det en stor kost. Jeg stirret forvirret på den, mens jeg nølende grep rundt den. Den føltes tung. Det mørke treet var varmt i hendene.

«Har du fått deg sopelim?» Jeg kvapp av den leende stemmen til Lina rett ved meg. Hun rundet hushjørnet, og som vanlig så jeg nesten det store røde håret hennes før hun selv.      
«Jeg har aldri sett den før», sa jeg. «Jeg tror noen må ha satt den utenfor her?» Jeg kastet hodet rundt, for liksom å ta kostleverandøren på fersken. «Merkelig», mumlet jeg.
«Kom», sa Lina og tok meg i armen. Hun satte kursen mot kaffetrakteren. Lina hadde hjulpet meg mye i kafeen. Noen ganger tenkte jeg hun nesten kom til å savne dette stedet mer enn meg.
«Jeg har en ide», sa hun med ivrig stemme mens hun grep etter kaffekannen.
«Hva skal du i påsken?» Jeg stirret irritert på henne. Hun viftet med hendene. «Okay, sorry – dumt spørsmål! Men kanskje du skulle arrangert noe her? Hva med en påskequiz? På påskeaften for eksempel? Hvem vet – kanskje det kommer masse folk?»  Jeg hadde kjent Lina i alle år, men hun kunne fortsatt overraske meg. En påskequiz var ikke verdens dummeste ide. Jeg hadde jo også skjenkebevilling, uten at det hadde gjort den store forskjellen i det siste. Lina avbrøt tankerekken min. «Tenk på det», sa hun blidt og reiste seg. «Nå må jeg løpe!».                                  

Dagen gikk uten de store hendelsene, men det var nok å gjøre i kafeen. Det var dette, den jevne strømmen av mennesker, kaffekopper som ble fylt opp, rundstykker og kanelboller, og summingen i bakgrunnen av kafegjester som kom, gikk, ble sittende, lesende, snakkende, og bare dagdrømmende – som var slik hverdagen skulle være, tenkte jeg. Plutselig var klokken seks, og den siste gjesten smilte til meg da han gikk. Jeg kjente et blaff av optimisme. Kanskje det ikke var så dumt med en quizkveld?  Jeg slukket lysene og gikk med raske, lystige skritt mot døren. Plutselig sparket jeg borti noe. Var det en ball? Øynene mine hadde begynt å venne seg til mørket, og i det dunkle lyset så jeg et mellomstort påskeegg like innenfor inngangsdøren. Jeg bøyde meg og tok det sakte opp. Mønsteret minte meg om en svunnen tid, glade farger og nostalgiske dekorasjoner av barn og påskeharer. Jeg åpnet det forsiktig. Oppi lå det fjær i alle farger, og påskeegg. Fugleegg, min favoritt. Nederst var det noe som glitret. Jeg tok det forsiktig opp. Kråkesølv. Jeg bråsnudde meg. «Hallo?» Jeg ble plutselig engstelig. Var jeg ikke alene? Øynene mine søkte rundt i kafeen, gjennom vinduene og helt mot kirken. Jeg kvapp da jeg så kirkespiret. Var det noen der ute? Jeg skyndte meg å låse, før jeg småløp hjem. Den lange kosten fikk holde vakt så lenge.

Jeg sov dårlig den neste natten. Den ene bekymringen avløste den andre. Lina ventet på meg da jeg kom til kafeen neste morgen. Hun sto med en bunke papirer under armen, og møtte meg med et strålende smil. «Jeg har invitert litt folk til quiz på lørdag jeg! Håper det var greit,» skyndte hun seg å legge til. Typisk Lina, jeg klarte ikke å bli sur. «Greit». Jeg trakk på skuldrene. Jeg holdt inne litt, før jeg fortalte Lina om påskeegget som plutselig dukket opp i går kveld. Hun så på meg med et granskende blikk.
«Har du ikke hørt om god trolldom da?» Stemmen hennes hadde fått en underlig klang.
«Og du vet vel at heksene er ute på skjærtorsdag?» Hun blunket til meg. «Eller kanskje det er Vilma fra banken som var her?» Hun lo.         

Påskedagene ble stille og rare, og påskeaften kom brått på meg. Jeg hadde ryddet i kafeen, delvis for å gjøre det klart til lørdag, men underbevisstheten min hadde begynt å rydde ut av kafeen. Etter hendelsen med påskeegget hadde jeg følt meg iakttatt. Jeg syntes jeg hadde sett noen nede ved kirkegården, men det måtte da bare være innbilning? Jeg skvatt da Lina ringte. «Er du klar? Husk at du skal ha quiz i dag!» Jeg gispet. Hun avbrøt meg med en latter før jeg rakk å si noe mer.
«Slapp av, jeg har ordnet quizen! Du må bare åpne kassen og servere alle kundene.» Jeg smilte. Det var ikke den verste måten å stenge for godt på.

Kvelden ble en av de gylne, fine som man ikke ønsker skal ta slutt. Til tross for kort varsel, var det godt med folk. Noen foretrakk småbylivet framfor påskefjellet. Lina styrte quizen med stålkontroll, og sikret meg en plass på vinnerlaget.
«Kom igjen, Sissi! Du må også komme og ta imot premien!» Jeg viftet med hendene, men hun ga seg ikke. Jeg gikk fram og tok imot flaxloddet hun rakte meg, og de tre andre på laget – som faktisk hadde gjort en innsats i spørsmålene om Grand Prix-låter og påsketradisjoner. Jeg syntes jeg hørte et lite sus idet jeg tok imot flaxloddet. Alle visste hvilken situasjon jeg var i.
«Kom igjen! Nå er det din tur, Sissi!» Lina stirret opprømt på meg, mens de andre gjestene fulgte med. Litt mer høylytte nå, et stykke nede i rødvinsglassene. Jeg stirret irritert på Lina, mens jeg tok imot mynten. Jeg skrapte, samtidig som jeg kjente irritasjonen vokse. Jeg visste det var usannsynlig, men kjente likevel det sank i meg da jeg hadde skrapt over alle rutene. Ingen gevinst til meg. Det var stille et kort øyeblikk. Jeg kastet på hodet, og smilte mitt bredeste smil.
«Jaja, man kan ikke ha flaks hver gang, eller hva? Skål da dere!» Jeg løftet glasset mitt med isvann og skålte med gjestene. De siste par timene fløy avgårde, og ved midnatt stengte jeg. Lina kom og ga meg en klem.
«Jeg kommer og hjelper deg i morgen tidlig», sa hun. Døren slo igjen bak henne. Det var akkurat som om kafeen slapp ut et sukk. Det hadde aldri vært så stille. Jeg skulle til å gå da jeg hørte noe fra hovedstuen. Jeg småløp inn. Vinduet sto på vidt gap, og den antikke vasen i vinduskarmen hadde falt ned på gulvet. Jeg bøyde meg raskt ned og skulle ta den opp, da jeg så noe som skinte under den. Fra måneskinnet ute glimtet fargene på flaxloddet mot meg. Noen hadde festet en lapp på den. «Til Sissi», sto det med kråketær. Det var ferdig skrapt. Jeg reiste meg sakte med loddet i hendene. Hjertet mitt banket fort. Var det sant? Tre like summer lyste mot meg. Alle de nullene. Jeg løftet hodet mot vinduet og så ut. Kirkespiret ruvet i natten. I måneskinnet kunne jeg skimte en flagrende skikkelse.

 «Til Bloksberg», hvisket jeg.        

TRADISJONEN TRO

I TILLEGG TIL Å VÆRE FANTASTISK GOD,

KAN DEN SIKRE DEG ET HOTELLOPPHOLD FOR TO.

«Er du en av de heldige som vinner et opphold for to personer på det vakre fem stjerners hotellet Bresnablikk?  Du er kanskje bare en sjokolade unna drømmepåskeferien på Norges flotteste hotell. Kjøp den nye Setersolsjokoladen, kanskje du blir en av de heldig Lanseringstilbud, tre for prisen av to.»

Reklamen for den nye sjokoladen lyser mot oss på tv, på nettet, i papiravisene, ukebladene og i butikkene. Ingen kan ha unngått å ha lagt merke til den storslåtte lanseringen av den såkalte «nye tursjokoladen» 

Jeg vil ikke ha noen ny tursjokolade. Turkvikk har vært på markedet siden jeg ble født, og jeg nekter å fylle opp handlevognen med den nye sjokoladen. Men det er jeg visst alene om denne fredagen midt i den travleste handletiden. Ikke bare tre, men både seks, ni og tolv sjokolader ligger i handlevognene til kundene foran meg i køen. I hyllene rett ved kassa har de plassert mengder av Setersol. Lokkende bilder av luksushotellet. Reklamen forteller at hundre heldige vinner et drømmeopphold på Bresnablikk. Tusen heldige vinner et års forbruk av den nye sjokoladen. 

 Jeg fyller opp vognen med tjuefire Turkvikk.  Riktig demonstrativt legger jeg sakte en og en sjokolade på rullebåndet. «Ingen påske uten Turkvikk!» sier jeg høylytt.

Bak meg i køen står en av de mange svikerne. Sviker av årelange tradisjoner.  Det er bare å kaste et blikk opp i vognen hans. Ingen Turkvikk der nei, bare den forbaskede konkurrentens sjokolade. Han sier, nesten like høyt som meg, «Det er Setersol som gjelder denne påsken. I tillegg til å være fantastisk god, kan den sikre deg et hotellopphold for to.» 

«For noe sludder.» sier jeg. «Tenk å narre forbrukerne til å svikte påsketradisjonene. Det er som om vi skulle erstatte appelsiner i tursekken, med mango. Tradisjoner er viktigere enn gratis hotellopphold. Og det er jo bare et fåtall som er så heldige.» fortsetter jeg.  

«Vi må våge å prøve noe nytt.» sier han. «Og når man i tillegg kan vinne så flotte premier er det virkelig verdt et forsøk.» Bifallende nikk hos flere av kundene i køen.

 Jeg føler meg virkelig som den ene mot alle de andre. Er det bare jeg som står lojalt ved Turkvikks side?

Besluttsomt pakker jeg ned mine tjuefire sjokolader og alle de andre varene som handles inn en fredag i slutten av februar. Jeg har en ide! Kan ikke komme meg fort nok hjem for å sette den ut i livet. Spre den ut i det ganske land, fra sør til nord, fra vest til øst og fra ung til gammel. Varene blir stående i handleposene da jeg kommer hjem, jeg kaster meg over pc-en og skriver mitt mest lidenskapelige Facebookinnlegg noensinne. Følelser som jeg knapt trodde jeg var i stand til å beskrive hamres ned på tastaturet. Forsvarstalen til Turkvikk er skrevet i løpet av noen minutter. Opprettelsen av Facebookgruppen til Turkvikks fremme er en realitet, Jeg avslutter innlegget med, «Vi som tar vare på tradisjoner må stå sammen i disse utrygge sjokoladetider. La ikke en inntrenger få ødelegge påsken for millioner av nordmenn. Uskyldigee barn som har blitt med på langtur, med lovnaden om en sjokolade ved turens mål, skal de måtte oppleve en fremmed sjokolade i mors eller fars trygge tursekk. Ingen utfordrer Norges tursjokolade nummer en gjennom årtier. Vi må stå sammen i kampen mot inntrengeren!»

Lite ante jeg hva jeg hadde satt i stand. Etter en time hadde jeg tre tusen fem hundre og sekstito medlemmer i gruppa. Jeg som trodde jeg sto nesten alene i kampen. Der tok jeg grundig feil.

Mandag morgen v ar det, hold deg fast, trettifire tusen medlemmer. Henvendelser fra slekt, venner og aviser strømmet inn. Jeg svarte ja på alle spørsmål om en kommentar for den viktige sakens skyld.

Og jeg svarte selvfølgelig et uforbeholdent ja da direktør Bertil Rasmussen ringte fra «Søtmoms A/S», produsenten av Turkvikk, og ba meg om å delta på et ekstraordinært telefonmøte følgende dag. «Vi håper at vi sammen med deg, og gruppen du representerer kan finne en løsning,» sa han til meg på telefonen. «Hvordan kan vi stoppe den sviktende omsetningen? Finne tiltak for å hente tilbake kundene våre!» fortsatte han.

Jeg lovte å tenke på saken, og etterlyse gode ideer i den stadig voksende Facebookgruppa.

Påfølgende natt var en søvnløs, men en konstruktiv natt. Mens den ene etter den andre av de innkjøpte Turkvikkene ble fortært ble også ideen som skulle sikre Norges tursjokolades framtid født. 

Full av pågangsmot satt jeg klar til telefonmøte i «Søtmoms A/S» neste morgen. 

Direktør Rasmussen ønsket alle velkommen. Redegjorde for firmaets nåværende situasjon, med røde tall og fall på børsen. Han presentert meg for de andre og tilkjennega at ordet var fritt. Jeg tok det umiddelbart! «Som dere kjenner til har interessen for Facebookgruppa til Turkvikks fremme vært overveldende. Men vi er ikke mange nok. Folk har latt seg kjøpe av drømmen om luksus på hotell. Sviktet sjokoladen de har kjøpt i årevis i håp om å vinne.

Jeg har et forslag som kan redde sviktende omsetning,» fortsatte jeg. «Ta kontakt med Kjartan Vandresletten, vinneren av både tre mila og femmila i nitten nittitre. Spør om han vil gå inn på en avtale med dere, som innebærer at kjøpere av Turkvikk kan vinne en drømmeskitur med han. Norges befolkning beundrer og elsker den mannen.» sa jeg. «Et genialt forslag.» ropte markedssjef Vidar Sylte begeistret. Det ble diskutert litt fram og tilbake om hvordan det rent praktisk kunne gjennomføres. Møtet ble hevet. For ingen konkrete planer kunne legges før Kjartan Vandresletten hadde sagt seg villig til å delta. «Jeg kontakter deg så fort vi har vært i kontakt med han.» sa direktør Rasmussen. Det tok nøyaktig ti minutter før han ringte meg opp. «Dette lover bra, Kjartan svarte uforbeholdent ja da han hørte det gjaldt Turkvikks framtid.» sa direktøren. «Takk så langt for et supert forslag, vi holder kontakten. Nå setter vi alle ressurser inn på denne snuoperasjonen. Du hører fra meg.» avsluttet han.

En uke etter telefonmøte hos «Søtmoms A/S» kommer motoffensiven som skal redde en av Norges viktigste påsketradisjoner. Det lyser mot oss fra alt som finnes av medier følgende tekst:

I TILLEGG TIL Å KJØPE NORGES TURSJOKOLADE NUMMER EN,

KAN  DU VINNE  EN TUR MED KJARTAN VANDRESLETTEN.

Bildet av Vandresletten, i et vakkert Norsk vinterlandskap, med en rykende varm kopp kaffe i den ene hånden og en Turkvikk i den andre får folk til å handle sjokolade som gale. Tre for prisen av en, pluss drømmen om å være en av de heldige som vinner en skitur med han.  Hva er et luksusopphold på hotell mot en skitur med Kjartan Vandresletten? Det kan ikke kjøpes for penger.  

Omsetningen av Turkvikk når nye høyder, aksjene stiger på børsen og Facebookgruppa har nådd det svimlende antall medlemmer på tre hundre og åtti tusen. 

Redningsaksjonen har vært vellykket, og påskjønnelsen jeg får fra produsenten er sjenerøs. Jeg blir utnevnt til Turkvikk ambassadør og forært et livslangt forbruk av sjokoladen pluss en skitur med Vandresletten som takk for hjelpen. 

Det er bare ett men, jeg er åttitre år og bruker rullator.

Hønekamp på Hundorp

Sola står høyt på den knallblå himmelen og gir en kjølig gjenklang i skiløypa. Løypemaskinen har nettopp kjørt opp og jeg suser forbi alle andre. Noen roper ertende etter meg at «det er juks!» å bli trukket på ski av to trekkhunder, andre lyser opp når de ser oss og sier «woow!» 

Det er første dagen på Venabygdsfjellet i påsken. Vi kjører en lang runde. Først til Spidsbergseter, deretter opp i høyden mot fremre Uksan, over Indre Uksan, så nedover mot Kvanndalen og Flaksjøen. Terrenget er trolldomsaktig med nysnøen dansende lett på overflaten, som en magisk hvit damp noen blåser ut over løypene. 

Etter fire timer med snørekjøring er vi støle i alle 10 bein. Vi kjører nedover igjen til Hundorp der vi bor. 

Vel nede i bygda parkerer jeg foran Sør-Fron kirke. Det er for glatt til å parkere ved huset. 

Jeg åpner bakdøra og hundeburet. Idet hundene smetter ut av buret, ser jeg at jeg har glemt å feste Babe til båndet. Bare Honey sitter fast. 

– Babe! sier jeg bestemt for å kalle henne inn. Babe ser på meg et øyeblikk med de svarte øynene før hun begynner å småløpe nedover veien.

– Babe! roper jeg flere ganger uten at hun lar seg påvirke. Jeg slenger fra meg tingene og løper etter henne med Honey på slep.  

Plutselig er ikke Babe å se lenger. 

– Babe! Baaaaabe! Roper jeg panisk. Bildet av den gangen Babe stakk av og kom tilbake med naboens høne i kjeften, sniker seg inn i hjernen. Jeg øker farten. 

Nede i veien får jeg øye på Babe. Hun står foran en hønsegård i noens hage og krafser på gjerdet med labben. 

En mann betrakter oss fra vinduet. Jeg løper ned til Babe og får heldigvis tak i henne raskt. Jeg fester henne i båndet. 

Mannen kommer ut. Han har på seg ullgenser og har kjeledressen knyttet rundt livet. På ryggen henger det en hagle. 

Han betrakter først meg opp og ned, så hundene. 

– Jeg vet ikke hva du du driver med, men du må holde bikkjene dine langt unna tomta mi. Det er høns her, og sauer og geiter der, sier han og peker på fjøset. 

– Ja.. beklager, sier jeg. 

– Du skjønner.. fortsetter jeg, Babe er så nysgjerrig og elsker å utforske nye steder, vi bor rett nedi veien her, i Kirkestua som vi låner av Jon, og vi skal være her i påsken og stå på sk..

Jeg stopper straks å prate fordi jeg ser på ansiktsuttrykket hans at han ikke er interessert i noe kaffeslabberas med meg nå. 

– Beklager, jeg skal sørge for å holde dem i bånd.

– Best for deg, sier han og smeller igjen døra. 

På vei hjem mot Kirkestua er hodet fylt av engstelige tanker. Hjernen ser for seg diverse skrekkscener med hundene, hønene og naboen med hagle. 

Bildene blir værende med meg utover ettermiddagen og kroppen vil ikke slippe frykten. Jeg vanner påskeliljene, fyrer i peisen, tenner stearinlys og gjør alt for å få tankene over på noe annet. 

Kirkestua vi bor i er et 500 år gammelt laftet hus som ligger vis-a-vis Sør-Fron kirke. I gamledager ble stua brukt til kirkekaffe og bibliotek. Det er lagt nytt gulv og bygget nytt kjøkken og bad, men strukturen er den samme som for 500 år siden. Tomta er stor med flere små skjul og en gammel låve, inngjerdet av eiketrær. Om kvelden skinner lyset fra den åttekantede kirken ned på Kirkestua, med stjerneklar himmel bak.  

De neste dagene står vi på ski på Venabygdsfjellet. Det er knallsol og silkeføre, likevel er noe som ikke stemmer. Det er som om hendelsen hos naboen har lagt et mørkt slør over meg.

En ettermiddag jeg sitter foran peisen etter en lang skitur, ringer telefonen.

– Hallo? Sier jeg.

– Hei, det er Trond Lillesæter. Du må komme hit med en gang, hunden din er her.

– Trond, hvem? Spør jeg. 

– Jeg kjenner ingen som heter Trond.

– Naboen, med hønene, roper han sint før han slenger på røret.

– Hva? Nei, hundene står her ute… sier jeg til summetonen. 

Jeg titter ut av vinduet for å forsikre meg om at Honey og Babe fortsatt er der. Ja, der ser jeg Honey. Jeg setter meg tilbake i godstolen. 

Det tar et øyeblikk før jeg reagerer. Så hiver jeg meg ut av teppet og springer ut. Honey står med hodet på skakke og titter rart på meg. En avtygget line henger og dingler ved siden av henne. 

– Søren, søren, søren, søren, søren, søren, banner jeg mens jeg setter på sprang nedover mot naboen i bare tøfler og t-skjorte.

Hos naboen blir jeg møtt av en vind av hønsefjær og hundehår. Noen av hønene har rømt ut av hønegården. De sklir og ramler på glattisen. Naboen løper etter dem. Babe løper nysgjerrig etter hønene. 

Jeg løper ned for å få tak i Babe. Det er speilblank is og i bare tøfler deiser jeg rett ned på skinka. Babe smetter unna. 

– AU! skriker jeg og blir liggende på glattisen og greier ikke å bevege meg. 

I øyekroken ser jeg at noe katastrofalt er i ferd med å skje. Babe har fått øye på en høne som ligger og spreller på isen. Hun er på vei mot høna. 

Jeg ser for meg hva som kommer til å skje. Hvis jeg ikke får tak i Babe nå, kan dette gå alvorlig galt. 

Et øyeblikk glemmer jeg at jeg har vondt og sparker fra med beina, dytter fra med hendene og kaster meg fram. Og akkurat i det millisekundet før Babe får tak i høna, bykser jeg ut armen og dytter bort høna sånn at Babe setter tennene i meg istedenfor.  

– AUUU! hyler jeg. 

Babe har bitt meg så hardt i armen at jeg blør. 

– Forbanna hund! Roper jeg og tar hardt tak i halsbåndet hennes med den uskadde armen og tvinger hodet hennes ned. 

Naboen kommer mot meg. 

– Nå blir du der og holder den fordømte bikkja di, freser han mens han plukker opp hønene en etter en og setter dem tilbake i hønsegården. 

Han teller hønene, inspiserer dem og låser døra. Ingen høner ble skadd, heldigvis. 

Jeg skjelver, både av kulde, smerte og redsel. 

– Sa jeg ikke at du skulle holde de fordømte bikkjene dine borte fra tomta mi? Roper naboen så kraftig over meg og spytter alle ordene sine ned på meg.

– Jeg beklager, jeg, jeg… forsøker jeg, men ordene kveles av gråten.

– Nå går jeg inn og ringer politiet. 

– Nei, vær så snill, jeg skal kjøpe nye høner til deg, jeg skal betale, hulker jeg.

– Jeg advarte deg! Sier han hardt og går mot døra.

– Vær så snill! Jeg gjør hva som helst! Trygler jeg etter ham.

Naboen stopper opp. Han snur seg og betrakter den blodige armen min. Det blir stille.

– La gå. Du var heldig med at det ble deg istedenfor en høne. Men hvis du kommer så mye som nær tomta mi igjen … Han tar et godt grep om hagla si.

– Ja, jeg lover jeg skal passe bedre på hundene. Tusen takk, snufser jeg. 

Så krabber jeg meg opp mot Gammelvegen med Babe på slep og halter meg nedover til Kirkestua. 

Jeg lar hundene være inne mens jeg drar på legevakta og får stivkrampesprøyte og bandasje. 

 De neste dagene kan jeg ikke stå på ski på grunn av den vonde armen. Jeg holder meg inne sammen med hundene. Hver natt våkner jeg av mareritt om at naboen står utenfor Kirkestua med hagle. 

Dagene går. Armen blir bedre, og jeg blir lei av å gjemme meg inne. Men jeg er fortsatt livredd naboen og vet ikke om jeg skal våge meg ut. 

Det må være noe jeg kan gjøre for å skvære opp med han, tenker jeg. 

Så får jeg en idé. 

Neste dag tropper jeg opp på døra hans, alene. 

Jeg banker forsiktig på og den skumle naboen åpner døra. 

– Det er bare meg, forter jeg meg å si.

– Hva vil du? Du skal ikke være her, sier han og tar tak i hagla.

– Nei, vent. Jeg ville si unnskyld for det som skjedde, sier jeg.

Han ser på meg uten å si noe. 

– Kanskje denne kan få deg til å tilgi meg? Sier jeg og holder fram en stor gryte. 

Han tar motvillig i mot gryta og åpner lokket. Ansiktet hans mildner litt idet dampen trenger seg inn i neseborene hans. 

Jeg ser på ham med et lurt smil. 

Han ser forvirret ut. 

– Hønsefrikassé!?

Historien om en helt spesiell pilgrimsferd

Sakte snodde hun seg mellom mennesker. Hun befant seg i en trang og varm passasje mellom steinkledde hus og kirken. Sola stod såpass høyt på himmelen, at det bare fantes smale striper med skygge langs husveggene. En gruppe eldre menn satt og drakk te langs kanten av en liten åpen plass foran kirken. På begge sider av kirkedøra innbød benker til litt hvile. Erika satte seg takknemlig. Hun fant fram ei vannflaske og en fersken fra bæreposen. Like ved stod ei dame og solgte appelsiner og friskpresset juice. Erika kjøpte et glass av henne. Hun satt og nøt den gemyttlige og avslappende atmosfæren rundt seg. Folk hadde god tid. Noen bar på handlenett, andre gikk rundt med kamera. Hun så mennesker med løse hvite klær, noen hadde hodeplagg. Der var turister også, som hun selv var. Lokalbefolkningen var vennlige og blide. Uten å kunne særlig engelsk prøvde de likevel å hjelpe når de skjønte hun strevde. Hun fikk gå i fred på gata, og ingen påtrengende selgere prøvde å prakke på henne noe som helst.

Inne i kirken satt Marco på bakerste benk. Han svettet, det var ikke mye kjøligere her inne enn ute. Ved siden av ham på benken stod et glass med en liten skvett juice i. Han hadde også handlet hos damen med appelsinene.

Marco hadde sittet der på benken i over en time. Kirkerommet var kalket på innsida. Det var sparsomt utsmykket, men det var et alter der, og en døpefont. En talerstol erstattet prekestolen. Men altertavla var nydelig. Med et vakkert maleri av Jesus som baby, i armene på Jomfru Maria. I bakgrunnen var det frodige palmer, og bakerst tronet et kjegleformet fjell.

Marco lukket øynene og bøyde hodet. Han var ikke dypt religiøs, men nå var han ute på vandring. Alene, i et fremmed land. For å få anledning til å tenke og føle. Oppleve påsken blant ukjente mennesker, med andre tradisjoner. Han hadde ingen planlagt rute for turen, meningen var å ta imot dagen som den kom. Så nå satt han i en kirke i en liten by langs kysten.

En behagelig ro kom over ham. Kroppen sank litt sammen da musklene slappet av. Hendene skled ned fra fanget og la seg med håndflata opp ved siden av ham på benken. Tankene fløt som de ville, før de ble svakere. Verden rundt ham var bare svakt tilstede i bevisstheten. Pusten ble langsommere, men dypere. Han følte seg fullstendig lykkelig.

Han visste ikke hvor lenge han hadde sittet slik, men lyden av tassende bare føtter i midtgangen drog ham tilbake til virkeligheten. Erika hadde plutselig fått lyst til å gå inn i kirken hun satt ved. Vanligvis likte hun ikke kirker så godt. De var ofte kalde, med tung atmosfære og ubekvemme benker. Men nå ble hun nærmest dratt inn. Slik kan tilfeldigheter forandre livet for alltid….

Hun var ikke på noen vanlig påsketur. I ei bok hadde hun lest om et hellig sted i dette landet. Da hun studerte bilder hun fant på nett, kom vissheten over henne. Dit skulle hun, hun følte en sterk dragning mot dette stedet. Anledningen hadde kommet akkurat nå i påsken. Full av forventninger og spenning hadde hun tatt fly, deretter toget. Landsbyen hun befant seg i nå, lå noen mil unna det hellige stedet, og herfra ville hun gå. Som en pilgrim. Med god tid til å ta inn omgivelsene, og til å tenke.

Erika gikk og så seg rundt i kirken. I tillegg til alteret og altertavla, var det bare benkene og døpefonten. Hun ble stående lenge foran altertavla. Hun ville stryke over jesusbarnet med fingrene, men lot det være.

Marco satt på benken sin og fulgte henne med øynene. Tresmaken i rumpa gjorde det vanskelig å sitte stille, han skiftet lydløst stilling.

Erika snudde seg og kom gående nedover midtgangen. Hun så litt drømmende ut. Men brått så hun rett på Marco. De så hverandre inn i øynene, og ansiktene deres lyste opp i et bredt smil. Erika gikk bort og hilste, Marco reiste seg og presenterte seg.

Sammen gikk de ut av kirken, ut i sola.

Ved et lite bord på en uterestaurant satt to mennesker og prata intenst sammen. Om ikke lenge kom sola til å gå ned i horisonten over havet. Midt på bordet stod et fat med den lekreste sjømat. Enkelt tilberedt på grillen. Et utvalg av friske grønnsaker, grillede potetbåter og diverse dip-sauser utgjorde et smakfullt tilbehør. De skålte med hverandre med musserende hvitvin.

Sammen ville de vandre videre, mot det hellige stedet.

Landskapet ble langsomt til en labyrint mellom små og store høyder av stein. Grovt gress klorte seg fast i sprekker og søkk. Sammen med små busker med nålaktige blader og lange torner. Salt vind bar med seg lukta av hav. Tang og drivved lå i ruller langs stranda. Med hver sin sekk på ryggen gikk de, disse to søkende menneskene. Langs en smal sti. Den snodde seg som en orm mellom berg knattene, litt ovenfor selve stranda. Et stykke framme tittet palmehoder fram mellom to fjell. Det var en liten oase. Og den markerte ei usynlig grense.

Erika og Marco var slitne da de rundet en siste sving, og synet av oasen åpenbarte seg for dem. Begge gispet etter luft, det så ut som de kom til en annen verden. Noe så utrolig vakkert!

De satte seg ned noen meter fra stien, med sekkene bak ryggen.

Ned fra et nesten skogkledd fjell rant to små elver ned i en ganske liten innsjø. I andre enden var det nok ei elv som rant ut i havet. I det uoversiktlige landskapet av berg knatter steg dette grønnkledte fjellet opp. Det var nesten perfekt kjegleformet, men med ei lita flate nesten på toppen. Vannet i innsjøen var klart som krystall. Det var livsnerven i en frodig vegetasjon som strakte seg flere hundre meter utover i alle retninger. De hørte fuglesang fra flere slags fugler. I lufta svirret en og annen sommerfugl forbi. Duften på stedet kunne bare beskrives som organisk. Den kom fra blomster og trær, fugler og sikkert andre dyr og. Og fra vannet.

Ikke ett menneske var å se….

Her kom de til krefter, med reint vann, solmodne frukter og bær. De brukte litt tid på å finne den gjemte stien, den som ledet opp på det grønne fjellet. Men nå var de endelig på vei opp mot det hellige stedet. På selve påskedagen. En symbolikk, tenkte Erika.

Snart kom de opp til tregrensa. Her vokste kaktuser og noen digre sukkulenter. Stien var vond å se mange steder, men de fant den igjen lenger oppe. På den måten kom de seg sakte og sikkert nærmere toppen. Så, uten forvarsel, flatet fjellet seg ut i et lite platå. Det hadde vært helt umulig å se, for det gikk i ett med fjellveggen bakenfor. De stoppet opp. Nå var de på hellig grunn.

Platået bestod av nakent fjell. Ei lita renne tvers gjennom platået førte dem til et lite oppkomme. Selve kilden til de to små elvene, som dannet grunnlaget for hele den vakre oasen.

Andektige, og med bare bein, hadde de gått det lille stykket fram til kilden. Den sprang ut fra ei grop i fjellveggen som dannet toppen av fjellet.

Marco lot det kalde vannet renne over fingrene. Og han drakk noen slurker. Erika gjorde det samme. Ingen sa noe. Allerede da de møttes i kirken hadde de fått en spesiell kontakt. I dagene som fulgte, ble den bare sterkere, mer intens. Og de hadde delt sine innerste tanker i full tillit til hverandre. Nå, mens de satt ved kilden og så utover, tok Marco Erikas hånd og holdt den. Det var den første fysiske kontakten mellom dem, siden den dagen de møttes. Det skulle bli starten på mange gode år sammen.

Slik satt de og så sola gå ned bak palmene, ned i havet bakenfor.

Det var tidlig. Natten hadde ikke rukket å bli ordentlig dag enda. Det tasset utenfor rommet. Skrittene kom nærmere, før døren slo opp med et brak. En eiendommelig lukt bredde seg gjennom rommet. Hun trakk dyna litt lenger over hodet, og sukket tung. “Det er for tidlig.” Skrittene kom nærmere, og med ett dunk ble det stille. Hun gløttet så vidt ut fra dynen. Fra lyset i gangen kunne hun skimte konturene av dyret på gulvet. Fint, så ville han sove litt til han også! Før hun rakk å tenke tanken ferdig, satt han seg opp, og en svær labb traff henne oppå dyna. “Au! Gå å legg deg!” Han så på henne. Med hodet på skakke. Stakk det frem, og slikket henne med en kald og våt tunge. Så begynte han å pipe. Lyden lignet mer på triste småfugler enn på en stor hannhund. Hun rullet seg inn mot veggen. Hunden fortsatte å pipe en stund til. Endelig gikk han ut i gangen. Luften ble med ett litt lettere. I stillheten kunne hun ikke la være å falle inn i drømmenes verden igjen. Langt vekk var det noen som bjeffet. Like fort som hun hadde kommet til drømmeland, var hun tilbake i sengen, i det litt for kalde rommet. En dampveivals føk rundt i hytta. Plutselig hadde hun førti kilo med grå og hvit pels over seg, en logrende hale, og en sleikende tunge med en ånde ingen fortjener å våkne til. “Greit, jeg gir meg.” Hun dyttet vekk det svære beistet, og satte seg opp. “Jeg blir med på tur.”

Løypene lå foran dem, nypreparerte og perfekte. Silkeføre, tenkte Klara, og lot være å snu seg der Bosse trampet lykkelig bak henne. Det var som om de hadde hele verden alene. De fleste ventet nok til gradene krøp oppover, og kaffekoppen var tømt både to og tre ganger, før de beveget seg ut. “Hoi” Klara bråstoppet. Var det henne som ble hoiet på? “Hoi” ropte det igjen. Mot henne kom en mann, i det han helt sikkert selv, ville kalle sin beste alder. Han var kledd i en tynn, kroppsnær langrennsdress, og en lue som på mystisk vis satt fast på bare øverste del av hodet hans. “Du kan ikke la bikkja gå her!” Ordene ble spyttet ut mellom dype åndedrett. “Du ødelegger jo sporet. Vi bruker ikke massevis av penger på å kjøre løyper for at du skal ødelegge dem!” “Beklager. Det er ikke så mange andre steder å gå.” “Det er ikke mitt problem! Det burde du tenkt på før du skaffet deg hund. Få bikkja ut av sporet nå!” Klara nikket. “Kom, Bosse,” sa hun, og dro i båndet. Bosse så dumt på henne. Ville hun at han skulle gå ut i den dype snøen? Det fikk være grenser for hva mennesket skulle finne på! Bosse la seg rett ned. Klara svelget. Nå ble iallefall sporet ødelagt. “Kom,” lokket hun igjen. Hun prøvde med lys stemme. Med dyp stemme. Med streng stemme. Hun prøvde å dra i båndet. Hun prøvde å slippe båndet. Men Bosse var ikke til å rikke på. “Han er vanligvis veldig lydig, altså.” “Bare få med deg bikkja ut av skisporet, så er jeg fornøyd.”
“Å, Bosse.” Klara sank ned sammen med bikkja. Det var bare så vidt de kunne skimte mannen foran seg. Han hastet avgårde, som om det var noe viktig han skulle rekke. “Jeg tror ikke verden er helt på vår side for tiden. Kom, så går vi hjem.” Denne gangen hørte Bosse. Det var nesten som om han trampet enda hardere, midt i skisporet, hele veien hjem. “Vi får finne en annen måte å lufte deg på,” mumlet Klara. Hun som hadde gledet seg til lange turer på ski.

Det var fremdeles kaldt i hytta. Det hjalp med enda et par ullsokker, og et ullpledd. Klara rettet litt på den gule duken på kjøkkenbordet, og tente lysene i lysestakene. Lysene sto mellom små fargerike egg og kyllinger av porselen, på en grønnmalt flate som skulle forestille gress. Den var egentlig ganske gyselig, allikevel koselig, fordi den minnet henne om hytta og alle gangene de hadde vært der. Hver påske, i sytten år, unntatt en. Da hadde de forsøkt seg på tur til Danmark med danskebåten. Det ble med den ene turen. Året etter, og de påfølgende årene, var det igjen hytta. Hun prøvde å smile, men kjente hvordan det presset på bak øynene. “Det går fint,” hvisket hun til Bosse. “Jeg har jo deg.” Han logret da hun snakket til han. Kanskje mennesket mente at han skulle få mat nå? Han pleide å få mat på denne tiden. Han satt seg opp med et boff, før han dyttet matskåla med snuta. “Jeg har ikke glemt deg,” lo Klara, og tørket øynene. “Selvfølgelig skal du få mat”

Da Klara vasket opp etter frokost banket det på døra. Bosse spratt opp, og løp gjøende mot gangen. Hvem kunne det være? Hadde hun husket å låse døra? Klara tørket hendene. Hun hang tilbake det stripete håndkle på knaggen ved vasken, da det banket en gang til. Bosse fortsatte å bjeffe. “Hysj, Bosse!” sa Klara, og gikk mot døra. Med Bosse i hytta, var det umulig å late som om man ikke var der. Klara holdt et godt tak i halsbåndet til Bosse i det hun åpnet døra. “Du?” sa hun spørrende da hun fikk se hvem som sto på utsiden. Bosse logret med halen, overlykkelig at det var noen han kjente: Mannen fra skiløypa. Hadde han fulgt hundesporene like hit? “Jeg beklager at jeg ikke fikk han ut av løypa. Vi skal gå på bilveien fra nå av. Jeg lover!” Klaras stemme var mer nervøs og skingrende enn hun ville at den skulle være. “Det er ikke det,” sa mannen. Han knep sammen munnen før han fortsatte. “Jeg falt nede i bakken her. Jeg tror jeg har brukket armen.” “Å ja,” svarte Klara. Hun ble stående og se på han. Han var helt hvit i ansiktet. “Eh, jeg lurte på om du kunne hjelpe meg,” fortsatte han. “Jeg bor et stykke unna, og tror ikke jeg klarer å gå hjem på ski.” “Ja, ja, selvfølgelig,” svarte Klara, og åpnet døren. “Du får komme inn.” Mannen gikk inn i gangen. “Bare fortsett inn på kjøkkenet,” sa Klara. Bosse fulgte etter mannen inn på kjøkkenet, og la seg ved beina hans da han satt seg ned. “Beklager at jeg ikke tar av meg skoene,” sa han unnskyldende, og pekte på armen som lå tungt over magen hans. “Ikke tenk på det,” svarte Klara. “Skal jeg kjøre deg hjem, eller vil du rett på sykehuset?” Mannen så på henne. “Skuter er den eneste måten å komme hjem til meg på, men jeg synes ikke jeg kan be deg kjøre meg helt til sykehuset!” “Det går bra,” svarte Klara. Hun hentet et glass vann og en pakke med paracet. “Det ser ut som du har vondt,” sa hun. Han nikket. Han ble sittende med øynene lukket en stund. Klara satt musestille hun også. Det måtte bli kaldt med bare den tynne dressen på. Hun reiste seg opp, og la forsiktig ullpleddet over han. Han gløttet på øynene. “Takk. Jeg tror paraceten begynner å virke nå. Skal vi dra?” Klara nikket. “Jeg må ta med meg han i bilen.” ­Klara pekte på Bosse. “Er det greit?” “Selvfølgelig,” svarte mannen, og rufset Bosse i pelsen med den friske hånden.

Klara hjalp mannen å ta på bilbeltet. Det luktet ukjent og rart av han. En blanding av svette og etterbarberingsvann. Hun hadde tatt med ullpleddet fra hytta, og la det over han igjen. “Sånn, nå er vi klare!” Klara startet bilen. “Er du her alene?” spurte mannen. “Ikke helt. Jeg har jo Bosse.” “Bosse? Du mener hunden?” Klara nikket. “Jeg burde kanskje presentere meg jeg også,” sa mannen. “Jeg er Jens. Jens Bråten” “Jeg heter Klara,” svarte Klara. “Klara og Bosse,” gjentok mannen. “Det virker som en fin hund du har. Selv om han ødelegger skisporet.” Jens tok seg til den vonde armen, men stemmen hans var lett og munter. “Han er veldig snill,” svarte Klara. “Men det er egentlig ikke min hund. Han holder meg bare med selskap i påsken, siden…” Klara dro på det. Det føltes så rart å si det høyt. “Siden jeg har blitt….Siden det er første gang jeg er her oppe i påsken alene.” “Jeg skjønner.” Jens ble stille. “Det er min femte påske på hytta alene,” sa han lavt. “Å.” Klara klarte ikke å si mer. Hun håpet han ikke la merke til at kinnene hennes ble våte.“Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for deg også,” sa Jens. “Det ser ut som du også har litt vondt.” Klara svarte ikke. Men i magen kriblet sommerfuglene, og hvisket at hun kanskje burde gi han muligheten til det.

Snøkvinnen

“Kom da Hiroto. Vi er sene nok som det er!’’ ropte Haruna Sonoko, der hun stod i gangen omgitt av vesker og vintertøy. ‘‘Jeg kommer. Men jeg finner ikke yndlings-CD-en din!’’ ropte Hiroto tilbake. ‘‘Blås i det! Jeg klarer meg gjennom påsken uten den CD-en!’’ svarte hun og bar veskene ut til bilen. Hiroto kom rett etter, bærende på de siste veskene. Haruna Sonoko låste døren og satte seg inn i bilen idet Hiroto startet motoren. ‘‘Én uke i Hokkaido, og påskeferie attpåtil’’ sa Hiroto idet de svingte ut på motorveien. Haruna Sonoko smilte og åpnet den store quizboka. I to timer, var det ikke annet enn ulike kategorier, musikk og allmenn latter.

Fem timer senere, svingte Hiroto inn mot det store hotellet. Haruna Sonoko åpnet døren og hoppet ut mens bilen var i fart. Hun strakte på seg, glad over å kunne strekke på bena. Etter at de hadde parkert, gikk Hiroto og Haruna Sonoko inn på hotellet. ‘‘Velkommen til Yuki-onna hotell!’’ sa en av dørvaktene og tok veskene deres. Hiroto takket ham og bad Haruna Sonoko vente til han hadde fått bestilt et rom. Hun nikket og ble stående ved utgangsdøren. Litt etter, kom han tilbake med en romnøkkel og bad dørvakten hjelpe dem å bære opp veskene til andre etasje.

‘‘Du fikk tak i et flott rom, kjære’’ sa Haruna Sonoko, mens hun hengte noen av klærne inn i klesskapet og la de andre i kommoden. ‘‘Og selv om det er ganske luksuriøst her, er det ganske billig’’ svarte Hiroto, mens han redde opp sengen. Etter å ha pakket ut alt, gikk de ned til restauranten. Et flott bord rett ved siden et de store vinduene var ledig, så Hiroto dro ut stolen for Haruna Sonoko, så hun fikk satt seg.

Mens de spiste, spurte Haruna Sonoko Hiroto, ‘‘Skal vi ta oss en lang skogstur i morgen?’’.  ‘‘Ja det kan vi gjøre. Jeg elsker å gå ute i snøen. Heldigvis er vi kjent i denne skogen. Og dessuten kommer både Ayumi og Tatsuhito i morgen, så vi kan gå sammen’’ sa Hiroto og svelget den siste slurken av vann. De betalte regningen og gikk sammen opp på rommet. Da de hadde lagt seg, lå Haruna Sonoko en stund og leste yndlingsboken sin. En grøssende god bok, som hadde tittelen ‘‘Snøkvinnen’’.

Den handlet om to par som var ute i en stor skog, da det begynte å snø tett. Straks etter, møtte de en kvinne iført en sølvfarget kimono. Men hva de ikke visste, var at det var snøkvinnen; demonen som trakk med seg folks sjel og etterlot de gjennomfrosne likene. Haruna Sonoko grøsset da hun leste at snøkvinnen drepte de to parene, og at de ble funnet ihjelfrosset neste morgen. Nei, det fikk være nok lesing. Hun lukket boken, skrudde av lampen og la seg tett inntil Hiroto, på armen hans. ‘‘God natt kjære’’ mumlet Hiroto og kysset Haruna Sonoko i nakken. ‘‘God natt’’ hvisket Haruna Sonoko og sovnet.

‘‘Ayumi! Tatsuhito!’’ ropte Hiroto og vinket. Ayumi kom løpende mot dem, med Tatsuhito rett bak seg. Haruna Sonoko løp dem i møte og slo armene om Ayumi. ‘‘Dere har vært her siden i går. Har dere sett noe?’’ spurte Tatsuhito og klemte Hiroto. ‘‘Hva skulle det være?’’, begynte Hiroto å spørre, men ble avbrutt av Ayumi som sa, ‘‘Vi har påskeferie. Ikke begynn med tiradene dine om mytologiske vesener nå!’’. Haruna Sonoko nikket og gikk med Ayumi bort til skranken. Guttene ble stående og snakke.

‘‘Kom da. Dere sakker bak!’’ ropte Ayumi og så seg over skulderen. ‘‘Vi kommer! Ikke mas!’’ ropte Hiroto tilbake og trakk Haruna Sonoko opp den lille bakkekammen. Tatsuhito ba Ayumi roe seg og kysset henne. Haruna Sonoko og Hiroto tok dem igjen og de fortsatte innover i skogen. Plutselig, begynte det å blåse. Mørke, snøfylte skyer fløt frem over himmelen. ‘‘Kanskje vi burde tenke på å snu’’ sa Tatsuhito og så på de tre andre. Ayumi så usikker ut, Hiroto trakk på skuldrene og Haruna Sonoko så opp på uværsskyene. ‘‘Kanskje vi burde snu. Det kan bli snøstorm’’, sa hun og tok tak i Hirotos hånd. De snudde og begynte å gå nedover igjen.

Snøen begynte å falle straks etter, og snart snødde det tett. Haruna Sonoko, Hiroto, Ayumi og Tatsuhito så nesten ikke en hånd for seg, men fortsatte å gå. ‘‘Dette går ikke. Vi må søke ly et sted!’’ ropte Tatsuhito gjennom snødrevet og dro Ayumi inntil seg. ‘‘Det er et vindfang der borte!’’ ropte Hiroto tilbake og dro med seg Haruna Sonoko. Idet de kom til lysningen der vindfanget var, stoppet Hiroto og holdt ut armen for å stanse de andre. ‘‘Hjelp! Hjelp meg, vær så snill!’’ lød det fra en skyggeaktig figur, midt ute i lysningen. Ayumi og Haruna Sonoko gjemte seg bak Hiroto og Tatsuhito.

‘‘Hva om noen faktisk trenger hjelp?’’ spurte Tatsuhito. De gikk forsiktig nærmere og så at det var en person som satt på kne i snøen. ‘‘Hallo? Trenger du hjelp?’’ ropte Hiroto mot personen. Personen så opp. Langt, sort hår bølget seg i vinden, fra under en stråhatt. ‘‘Endelig. Jeg har forstuet ankelen’’ svarte en kvinnestemme. Haruna Sonoko, Hiroto, Ayumi og Tatsuhito gikk forsiktig nærmere og så at det var en kvinne.

Haruna Sonoko kjente at alt blodet forsvant fra ansiktet hennes. Kvinnen hadde på seg en sølvfarget kimono. Tatsuhito strakte hånden ut mot kvinnen for å hjelpe henne opp. ‘‘Nei, ikke hjelp henne!’’ skrek Haruna Sonoko… akkurat for sent! Kvinnen reiste seg med et ondskapsfullt smil på leppene. Ayumi skrek og klamret seg til Tatsuhito, da kvinnen løftet dem alle fire i luften. Haruna Sonoko klamret seg inntil Hirotos bryst og kjente hvordan den lammende kulden spredte seg i kroppen.

Påskelabyrinten

«Hvorfor i alle dager kjøper vi disse? De ligger jo bare der og mugner i fruktfatet!» 

Det var Fredag – inngangen til Palmehelgen, og for mange, selve portalen til Påskeferien – 10 dager med hygge!

Terje, arkitekten bak denne realitetsorienterte betraktningen, sto ved den bugnende frukt- og grøntavdelingen på Rema 1000 og la Appelsiner oppi en gjennomsiktig plastpose.

«Tradisjon!» svarte Lisbeth – hans bedre halvdel, og slang en plastboks med blå druer oppi handlevognen. «Også er det viktig med 5 om dagen da!» la hun til.

 «5 om dagen? Det skal jeg klare, men først må jeg på en liten polekspedisjon.»

«Nå teller ikke gjæret druesaft i det regnskapet da.» sa Lisbeth tørt og la til: «Og heller ikke banansjokolade!»

Hans forhold til frukt og grønt var, som den observante leser skjønner, nokså sedat.

Handlerunden begynte å nærme seg slutten. Terje var nå kommet til oppløpssiden i butikklokalet hvor kartonger med snacks sto stablet langs veggen. Der, ved avdelingen for saltstenger, møtte han Bjørn – en nabo.

«Jaha» sa naboen og mønstret innholdet i handlevognen med en skeptisk nyve i pannen. Vognen var så full av dagligvarer at den hadde fått topp, og i tillegg krenget den faretruende til den ene siden.

«Si meg, har 3. verdenskrig brutt ut? Neida, jeg bare tuller. La meg gjette: Fjellet? Sjøen?»

«Ingen av delene» sa Terje muntert. «Det blir aktiv hjemmepåske!»

«Å, skal du trene til Birken – neste år?»

Bjørn kikket bekymret på Terjes gryende pondus.

Terje lo hjertelig: «Å, nei. Det eneste jeg skal bedrive av fysisk fostring denne påsken, er å bevege meg fra verandadøren og bort til solveggen. Du vet, Borte bra, men hjemme best!»

«Jaja» nikket Bjørn mutt «du får huske og grave deg ned i tide da!» Så luntet han videre mot kassen.

«Tror ikke det blir aktuelt!» ropte Terje etter ham.

Men der tok han feil. Vel, han tok ikke akkurat feil, men aktiviteter relatert til solveggen kunne han foreløpig se langt etter. Allerede samme kveld veltet det inn et voldsomt lavtrykk over Østlandet med tilhørende regn og sludd. 

Og været stabiliserte seg…

Så var det Tirsdag i den stille uke. Dagene hadde sålangt gått med til innendørsaktiviteter som for eksempel Trivial Pursuit, spørsmål og svar fra Se og Hør samt Påskenøttene på TV.

Været var fortsatt stabilt, men nå sto også det ekteskapelige barometer på lavtrykk. 

«Nei, nå prøver jeg å ringe inn!» sa Terje bestemt. 

De satt ved frokostbordet og hørte på Påskelabyrinten med Viggo Valle på radioen. Den joviale programlederen hadde akkurat oppfordret lytterne til å ringe inn for å delta i konkurransen.

Påskelabyrinten var en geografikonkurranse som gikk ut på å finne byer eller steder rundt om i verden ved å løse finurlige rebuser som ble presentert enten av programlederen selv eller kjente personer – gjerne krydret med historiske lydklipp. De tre som hadde flest riktige svar, møttes til dyst i en finale på Påskeaften. Hovedpremien der var en sekk og et reisegavekort på ti tusen kroner.

Påskeaften opprant med oppholdsvær. 

Terje hadde mirakuløst nok klart å kvalifisere seg til finalen i Påskelabyrinten som pågikk i denne stund. Man kan virkelig si at nå begynte det å «lysne i skoven» som det så vakkert heter. 

Det lysnet, ja, men foreløpig gikk det trått. Han hadde virkelig fått en mental is i rubben – for å si det sånn. Det ene spørsmålet etter det andre måtte han melde pass på og overlate til de to andre konkurrentene som også hadde problemer.

Nå var det hans tur igjen.

Viggo Valle gjentok spørsmålet den forrige duellanten hadde latt passere:

«På en plantasje, der det dyrkes en aktuell frukt, møter du en mann som ser veldig forelsket ut. Han har en båndspiller i hånden og han ber deg om å bli med til et annet parklignende sted hvor han har tilholdssted sammen med mange andre kjente kunstnere som i hvert fall har en ting til felles. Dette stedet han vil ta deg med til er også byens 3. mest besøkte turistattraksjon.»

Og så rundet han av med å si den klassiske setningen på Helgelandsdialekt: «Kor skal vi reis hen?!»

Terje var helt blank. Han så ned på fruktfatet som sto på telefonbordet. Akkurat som han hadde spådd, lå Appelsinene der urørt. De blå druene, derimot, hadde forsvunnet allerede i Palmehelgen sammen med ost og kjeks.

Lisbeth hadde slengt en Kjærlighet på pinne oppi fatet for å muntre dem opp.

«Nå må vi snart få et svar» sa radioverten utålmodig. 

«Kanskje vi kan be ham om å spille av båndet?!»  sa Terje febrilsk.

Gjennom eteren strømmet det ut en alvorlig men samtidig lystig marsj.

Terje så ned på fruktfatet igjen. 

Appelsinene hoppet i takt med musikken. Det var som om de ville si noe, og kjærligheten var også med på notene og danset med.

Plutselig forsvant den siste sky for solen:

«Eureka! Jeg har det» ropte Terje. «Jeg sitter jo og ser på løsningen akkurat nå. Det må jo være «Kjærligheten til de tre Appelsiner» vi hører!»

Programlederen humret lunt. «Javisst e’ det det. Og hvilken komponist skal vi frem til?»

Det var enklere å svare på. Det spørsmålet hadde Lisbeth og han nylig hatt i Trivial Pursuit.

«Prokofjev!» sa Terje like ivrig.

«Og da sier æ igjen» sa Viggo Valle «Kor skal vi reis hen?»

Det var verre, men ikke umulig. De to kvikke programlederne i Påskenøttene, Øystein og Rune, hadde utrolig nok hatt en oppgave derfra kvelden før.

Terje tok et dypt åndedrag og sa:

«Vi skal selvfølgelig til Novodevitsjijkirkegården i Moskva»

I radioen var det nå helt stille.

Plutselig hørte han lyden av rennende penger samt jubel og fanfare. Han var i mål som vinner av Påskelabyrinten! 

Resten av påsken tilbragte Terje og Lisbeth i solveggen.  Forbausende mange kom liksom tilfeldigvis forbi og gratulerte den stolte vinneren over hagegjerdet. 

Hvordan gikk det med Appelsinene, mon tro?

Vel, de fikk hedersplass på salongbordet i stuen. Ja, til og med en journalist fra lokalavisen kom og foreviget dem.

Men, hvor lenge var Adam i Paradis?

Da påsken var over, hadde de, som Terje spådde i begynnelsen av denne historien, begynt å mugne.

Så da en renovasjonsarbeider trillet søppelkassen ut av den steinbelagte oppkjørselen tidlig en fredagsmorgen, lå de øverst i søppelkassen og ristet i en siste taktfast marsj sammen med Kjærligheten.

Når jeg tenker tilbake på livet, altså, i en slags helhet, forbløffer det meg at jeg ikke husker noe spesielt nevneverdig. Ikke at livet mitt har vært usedvanlig kjedelig. Men riktignok klarer jeg ikke å spole minnene til noe bestemt. Båndet er ødelagt. Selve rullen er råtten og like ved til å spoleres helt. Likevel er det ett minne jeg kan kalle frem til alle tider av døgnet. Hvorfor hjernen bestemte seg for å holde fast ved akkurat dette minnet, har jeg ingen anelse om.

Minnet, som for øvrig er over tretti år gammelt, er like klart og tydelig som om det skjedde i går. Det var en av disse påskedagene som til alles glede og fornøyelse var solrik og bløt. Et ungt par gled bortover i skiløypene, et eldre ektepar satt på terrassen med kaker og kaffe, en mor stod i forkle og så på barna leke i snøen. Hele bygda var sminket i hvitt. Om man ikke visste bedre, kunne man si det var en av de lykkeligste dagene i manns minne. Selv hadde jeg akkurat ankommet hytta som lå gjemt bak buede fjell og snødekte grantrær. Det lukta kald sevje i lufta.

Helt siden jeg var guttunge hadde jeg besøkt denne hytta. Trosset uvær og snøstormer. Det hadde aldri noe å si. Hytta var noe livsnødvendig for meg. Et stykke av familien. En utstrakt del av selve meg.

Jeg børstet snø fra skoene, gled nøkkelen inn hullet og vridde om. Låsen var gammel og skjør, men gjorde fortsatt jobben. Ikke at det var fare for innbrudd i en så avsidesliggende hytte som dette. Ifølge min far, og dette var jeg vitne til selv, hadde det skjedd én gang. Og selv da, var det snakk om en far og en datter som hadde gått seg vill. De hadde visstnok forsøket å finne Glupbekken, men hadde rotet seg bort i mylderet av snø. Jeg har sett hvitt i to timer, hadde faren sagt. Datteren hadde bare stått der og stirret på meg med blå, vidåpne øyne.

Inne i hytta var det kaldt. Gulvet skalv og veggene var stive av kulde. Jeg tuslet ut, fylte vedsekken, la kubbene i peisen og fyrte. Over peisen lå bryllupsbilde til mine foreldre. Jeg hadde alltid syntes det var rart å se de slik. Så pent kledd. Så redelige. Og ikke minst, levende.

På kjøkkenet duret det gamle kjøleskapet. Lyden kunne minnes om en bekk. Når jeg var yngre hadde jeg vært sikker på at kjøleskapet gjemte en vannkilde. At et eller annet sted der inne strømmet det vann. Naturligvis fant jeg ingenting. Et barns påfunn, hadde min mor sagt.

Kjøleskapet var tomt. Pæra var nesten gåen. Måtte minne meg selv om å kjøpe ny. Selv om jeg mest sannsynlig ville glemme det denne gangen òg.

Tilbake i bilen igjen, rygget jeg ut den kronglete veien, forbi postkassen, gjennom granskogen, og ut på hovedveien. Der kjørte jeg i ti minutter før jeg svinget av på den eneste matbutikken på seksti kilometer omkrets. Nå som det var påske, var den lille parkeringsplassen fylt. Bilene stod så tett hverandre at selv et stykke ark ville måtte presses inn med makt.

Inne i butikken fikk jeg ikke lagt mer enn en appelsin i kurven før jeg ble avbrutt av en jeg ikke husket navnet på, men var sikker på at jeg kjente. Han hadde alltid munnen kurvet i et lite smil. Luen han hadde på hodet dekket ikke mer enn toppen, ørene stod vidt ute som seil.

«Jasså?» sa han.

Jeg nølte et lite sekund. Kunne ikke for livet av meg huske hvem han var. I nød endte jeg med å kopiere frasen hans: «Jasså?»

«Ja, ja,» sa han. «Sånn er det.»

«Ja,» svarte jeg og smilte.

Han snufset, fisket ut en tyggetobakk fra lommen og la den pent i innerste jeksel, som for øvrig allerede så ut til å ha årelang erfaring med tobakken, da den hadde et brunt strøk over seg.

«Det ekke’ lett,» sa han.

Jeg nikket, mumlet noe lavt, og sa jeg nesten måtte komme meg av gårde. Men mannen holdt meg tilbake.

«Jeg hørte hva som skjedde. Jeg kondolerer.» Han tok plutselig av seg luen. La den liksom bak seg, som om han var et skolebarn. «Det er fryktelig trist å høre.»

Jeg nikket enda en gang, sa noe jeg selv ikke kan huske, og forlot mannen med de store ørene bak meg.

Etter knappe fem minutter, la jeg varene på rullebåndet. Jenta i kassen hadde blondt hår og blå øyne. Hun brukte lengre tid enn de mer rutinerte. Slet med å finne strekkoden. Smilte opp mot meg med beklagende øyne. Jeg svarte med forståelige øyne. Til slutt sa hun summen som jeg betalte med kontanter. Også her brukte hun mye tid. Telte hver mynt omhyggelig. Og når hun hadde vekselen i hånd, telte hun de over igjen.

«Beklager,» sa hun.

«Det går fint,» sa jeg.

Når hun rakte meg vekselen, fikk jeg fornemmelsen av å sett henne før. Hvor? Det hadde jeg ingen anelse om. Det lå i øynene. Et par med blå iriser jeg hadde sett før.

Jeg ble stående i kassen med vekslepengene i hånden. Kunden bak meg hadde allerede lagt varene på båndet. Jenta så fortsatt på meg og etterspurte om det var noe mer, om hun kanskje hadde regnet feil allikevel?

«Nei, slettes ikke» sa jeg. «Jeg bare forsøket å finne ut av hvor jeg har sett deg før. Men jeg kom beklageligvis ingen vei.»

Jenta nikket unnskyldende, til tross for at det ikke var noe å unnskylde for. Deretter begynte hun å skanne varene til neste kunde.

Da jeg hadde fått samlet varene i posene og var til å dra, så jenta på meg igjen og sa at jeg kanskje kjente moren hennes. Hun fortalte meg navnet hennes og adressen. Navnet rang ingen bjelle. Men jeg svarte med at jeg skulle ta en tur innom.

Tilbake i bilen, sjekket jeg kartet. Huset lå tjue minutter unna. Jeg kjørte først tilbake til hytta, lå varene i kjøleskapet, hørte på vannet som sirklet inne der et sted i motoren, og satte meg tilbake i bilen. Deretter fulgte jeg skogsveien i ti minutter mens jeg hørte på albumet «Abbey Road» av The Beatles, som for øvrig var et ypperlig album å kjøre til. I avkjørselen fra skogsveien tok jeg til høyre og mot ett av to hus. Det var farget i hvitt og lå nærmest kamuflert i snøen. Det eneste man så var døren som var farget rød, som igjen fikk det til å virke som om den svevet der alene blant snøen og fjellet.

Jeg gikk ut, låste bilen, og fortsatte mot den røde døren. I det fjerne kunne jeg høre lyden av fjellvinden som suste forbi viddene og åsene. Jeg banket på døren. Lyden hulet innover.  

Fra der jeg stod, kunne jeg høre fottrinn som nærmet seg. Et par lette steg som til slutt stoppet. Deretter åpnet døren. Varmen bølget ut. En figur kledd i rødt stod i døråpningen.

Hun så på meg med de samme øynene den gang som nå. Vid åpne og fulle av oppmerksomhet. At de den gang tilfeldigvis hadde rotet seg bort til vår hytte i mylderet av snø og grantrær hadde alltid forundret meg som guttunge. Og for en eller annen grunn, hadde de blå øynene blitt brent fast i minnet på meg.

Selv den dag i dag.  

Luckys påskelykke

Endelig fri, tenker Silje der hun sitter i solveggen utenfor foreldrenes hus. Det er påske, og hun har rigget seg til i en hagestol med pute i ryggen og pledd Selv om sola varmer litt og påskeliljene blomstrer vårlig ved husveggen, er lufta fortsatt kjølig.

«Ahh, herlig å slippe den trange hybelen», sier hun til seg selv, og til hunden Lucky som ligger og slumrer ved føttene hennes. I fanget har hun mac’en. Silje har tenkt å bruke et par dager til å slappe av hjemme og til å forberede seg til en eksamen hun skal ha senere på våren før hun tar toget til hytta.

Foreldrene hennes har reist i forveien med stappfull bil. De har med mye mat, ski, nye og rene sengetrekk, vin og mye annet stæsj. Moren har stresset i dagevis før avreise, og Silje er bare glad for å slippe foreldrenes småkjekling i bilen på vei til hytta. Det er det samme kjaset og maset hvert år, og moren er ikke blitt mindre opptatt av å oppgradere interiør og pynt på hytta med årene. Det beste er å la dem styre på, la dem få installere seg vel på hytta og få ristet vekk alt bystøv og stress i skiløypa før deres eneste barn melder sin ankomst noen dager etter. Silje ser frem til å komme til en godt oppvarmet hytte, alt på plass og lagt til rette for at en sliten veterinærstudent bare kan komme til duk og dekket bord.

Selv om Silje digger å ha huset for seg selv, må hun innrømme at hun lett føler seg utrygg hvis hun er der alene om natten. Lucky får derfor holde henne med selskap de dagene hun skal være hjemme alene. Etter at hun ble student og flyttet hjemmefra har savnet etter hunden vært stort.

«Bare vent her litt, Lucky» sier Silje. Hun vil hente seg en kopp varm sjokolade hun kan kose seg med mens hun sitter ute og leser. Fordi jeg fortjener det, tenker hun. Rundt hagen er det en høy hekk, og Lucky pleier å holde seg innenfor den. Mens Silje er inne på kjøkkenet hører hun bjeffing fra hagen. Det var da rart, tenker hun og går med raske skritt mot den åpne verandadøren.

Når hun kommer ut skvetter hun til, hun tror nesten at hun ser syner. Det er to Luckyer der! Begge svinser rundt, og den ene bjeffer høylytt. Det er ikke Lucky som bjeffer, han logrer. Han pleier aldri å bjeffe på noe som helst i hagen. Hvor kom den hunden fra? Den er jo som et speilbilde av Lucky! Brun, myke ører med krøllete pels, og en hvit flekk på brystet. Ser jeg dobbelt? Det er midt på dagen, og jeg har ikke drukket. Silje går ned mot hekken. Hun ser at det er et hull i hjørnet mot fortauet utenfor. Å ja, så du har kommet deg inn her, din luring! Herregud, så pussig!

Hun går opp på verandaen igjen slik at hun kan stå høyere for speide etter eieren. Hun ser ingen, og på veien er det mye trafikk. Hun må prøve å holde begge hundene i ro slik at ingen av dem løper ut av hullet i hekken og ut i gata. «Lucky, kom her», roper hun og får ham inn i stua. Den andre hunden dilter etter, som om det er naturlig for den å gå inn i fremmede hus. Den har tydeligvis funnet tonen med Lucky.  Gjesten har ikke noe halsbånd, og dermed er det ikke noe telefonnummer eller navn å finne. Hun får håpe at hunden er chippet. Silje har nylig hatt praksis hos den lokale dyreklinikken og ringer instinktivt dit. En automatisk telefonsvarer sier «Dyreklinikken holder påskestengt. Vi åpner igjen om…»  Ja, søren, det er jo påske. Det er vel ingen andre steder de har chipavleser?

Jeg får legge ut bilde på Facebook, tenker hun og gjør det i løpet av sekunder.               «Er det noen som kjenner til denne hunden? Den dukket plutselig opp i hagen min» skriver hun. Hun får øyeblikkelig flere ironiske svar og spørsmål: Hva er det Lucky har gjort for noe ugagn nå, siden du liksom ikke kjenner din egen hund og vil ha den vekk? Åhh, den er jo kliss lik Lucky, det er jo helt sprøtt. Hvordan skal folk skjønne dette da?

Mens Silje holder på med dette jumper hundene rundt i stua. De logrer, herjer og i farten river de med seg bordduken og blomstervasen som sto oppå. Silje må gi dem hvert sitt tyggebein for at de skal roe seg ned.  «Kjempegøy» sier Silje til hundene med en oppgitt mine. For et kaos! Er dette en drøm eller er det et mareritt?

Etter en god stund ringer mobilen. Det er Ine. «Jeg delte innlegget ditt, og nå tror jeg at jeg har funnet eieren til hunden som dukket opp i hagen din!» « Å,så bra! Jeg hadde planlagt en rolig dag, men nå har jeg blitt helt stresset av dette hundestyret. Håper du har funnet riktig person!» Silje kjenner på optimismen som brer seg i kroppen hennes. «Jeg er ganske sikker på det», sier Ine. «Jeg ga ham adressen din, så du må regne med at det ringer på døra ganske snart»

Venninnen rekker ikke å si mer før det faktisk ringer på. «Jeg må legge på» sier Silje. «Takk for hjelpen, vi snakkes senere.» På trappa står det en ung mann, som ser litt eldre ut enn henne selv.  «Hei, jeg lurer på om du kanskje har hunden min her? Jeg har lett og lett etter Ollie, han stakk av hjemmefra. Det er første gangen det skjer, men vi har nettopp flyttet, og jeg tror han ville tilbake til det gamle huset.»

Lucky lunter nysgjerrig ut i gangen med den fremmede hunden i hælene. Ollie pistrer av glede over å se eieren sin igjen, og logrer hemningsløst mens han hoppet opp med forlabbene på lårene hans. «Ser at det er din hund, ja», ler Silje. «Men så rart at den ser ut som den er tvillingen til hunden min!» «Ja, så sannelig. Jeg heter Thomas, forresten, og dette er rabagasten Ollie. Hva heter hunden din?» «Den heter Lucky, og jeg heter Silje. Han var ute i hagen da hunden din plutselig dukket opp. Hvor bodde du før?» Silje er nysgjerrig på både hunden og eieren. «Vi bodde ikke langt herfra, mine foreldre heter Rud etter gården. Den er solgt nå.» «A-ha» sier Silje. Det går et lys opp for henne. «Drev de med hundeoppdrett tidligere?» «Ja, det stemmer», nikker Thomas bekreftende.

«Mamma og pappa kjøpte Lucky hos dem. Da er sikkert Lucky i familie med Ollie?» Hun legger to og to sammen. «Ollie har snart 6-årsdag» sier Thomas. «Da er de nok fra det samme kullet da» repliserer Silje. «De er helt like! Se på den hvite flekken på brystet!» «For et sammentreff», sier Thomas. «Det er for godt til å være sant. At Ollie skulle finne fram til broren sin på den måten!»

Et par dager senere klarer ikke Silje å la være å le høyt for seg selv når hun holder på å gjøre sekken klar for påskefjellet.  Hun og Thomas hadde pratet lenge før han måtte ta hunden med seg hjem. Så lenge at hun hadde bydd ham på både kaffe og middag. Hundene hadde sloknet under bordet begge to og måtte ikke forstyrres, fant de ut.  Praten hadde falt lett og ledig, og det føltes som om de alltid hadde kjent hverandre.

Mens hun pakker ringer Siljes mor for å høre om hun er i rute med pakkingen. «Mamma, er det greit at jeg tar med en ekstra gjest til hytta i påsken?» Silje har sommerfugler i magen når hun spør. «Ja, det er selvfølgelig greit, vennen min.  Har du endelig truffet noen?» «På sett og vis har jeg det. Lucky vil også ha med seg en gjest, er det også greit?» «Nå tuller du med meg», sier moren. «Hva er det du snakker om?»  «Bare vent og se! Jeg sier ikke mer, det får være årets påskenøtt!»

Påske i Sogn. 

Da jeg var barn reiste vi ofte på påskeferie til Fjærland. Ei venninne på barneskolen hadde nemlig en far fra Fjærland, og hans to søsken bodde fremdeles i bygda og dreiv gården der han var oppvokst. Huset var hvitt, gammelt og ærverdig, og lå ved enden av veien, som begynte helt nede ved den kalde, grønne fjorden.

Det var et stort hus; Tre stuer på rekke og rad, og to kjøkken i første etasje, og en hel mengde soverom i andre. Så det var god plass til en familie (med venninner) i påskeferien, i tillegg til søskenparet som bodde der hele året.

Det var en fantastisk opplevelse for ei byjente å få komme til ei så flott og storslått bygd som Fjærland; de høye, stupbratte fjellene, den voldsomme elva med den sterke, påtrengende duren (som gjorde sitt til at det aldri var helt stille, verken inne eller ute) og de blåhvite brearmene som «gled» nedover svarte (og hvite) fjellsider, og gjorde lufta kaldere og kaldere å puste i, jo nærmere breen vi kom. Inntrykkene var mange og naturen var (og er) mektig. Det var et spennende sted å komme til for ei jente fra asfaltjungelen Bergen på 1970- og 1980-tallet.

Den gangen jeg begynte å reise til Fjærland var det atskillig mer «kronglete» og tidkrevende å komme seg til bygda fra Bergen, enn det er i dag. Fjærlandstunellen var ennå ikke bygget, så bygda var mye mer isolert enn den er i dag.Reisen til Sognebygda begynte tidlig om morgenen med at vi satte oss på toget til Voss. Vi hadde med oss ski, og ryggsekker med solkrem og masse varme klær. I tillegg til bagasjen måtte vi ha med ei stor og god matpakke. Vi skulle jo være på reise hele dagen, og lommepengene ville vi spare på til vi kom fram.

Vel framme på Voss, gikk vi inn på en buss som førte oss videre over Vikafjellet, ned til Vik og fram til fergekaien på Vangsnes. Ved påsketider kunne bussturen over høyfjellet være temmelig strabasiøs, med flere meter høye brøytekanter på begge sider av den smale veien. Men det var og svært vakkert.

Mange ganger var det strålende sol over det snødekte fjellet, og det ble en flott og spektakulær opplevelse å se vinterlandskapet fra bussetet. Vel framme i Vangsnes, gikk vi av bussen og inn på ferga som skulle bringe oss over fjorden, til Balestrand.

Vi måtte nesten alltid vente ei stund på ferga i Vangsnes. Og i ventetida pleide vi som oftest å se nærmere på Fridtjof den frøkne, den 22 meter høye  statuen som står like ved fergekaien. Fridtjof den frøkne var ifølge sagaen konge av Ringerike og Sogn, og sagaen om han var svært populær på 1800-tallet. Den store Norges-vennen keiser Vilhelm II av Tyskland fikk reist denne statuen i 1913. Da vi var små og var på vei til vårt kjære Fjærland, syntest vi imidlertid at det viktigste ved denne kjempestore statuen var at det var så godt å sitte på føttene hans mens vi spiste av matpakken, og at vi der oppe fra hadde så god utsikt langt utover den speilblanke fjorden.

Ferga fra Vangsnes tok oss over til nordsiden av Sognefjorden, til Balestrand. Der stod den siste ferga og ventet på oss denne lange reisedagen. Det var ferga som skulle føre oss inn Fjærlandsfjorden, til reisens endelige mål; den vakre og berømte turistbygda Fjærland. Det var alltid godt å stå ute på dekk , og se de høye, majestetiske fjellene komme nærmere og nærmere. Vi var endelig snart framme! Noen ganger lå bygda innhyllet i grå skodde og dis, så de svarte fjellene knapt var synlige. Andre ganger kunne det være strålende solskinn, så vi fikk et «sug» i magen over hvor vakkert det var. Det var som om de mektige fjellene så ned på vår ankomst, og ønsket oss velkommen tilbake. 

Da vi endelig, seint på kvelden, klappet til kai i Fjærland, stod det en drosje klar for å kjøre oss de siste små kilometerne fram til det hvitmalte «feriehuset vårt». Det var en sliten gjeng som satte seg i den store drosjebilen for å fullføre dagens siste etappe,               

Borgny stod alltid og tok imot oss i døra når vi kom, i brunmønstrete kjole, brune nylonstrømper og sandaler. Stor og rund og blid som alltid, spurte hun oss om  vi ville ha speilegget «vendt» eller «ikke vendt» denne gangen. Noen ville ha «vendt» og noen «ikke vendt», Borgny tok imot bestilling, og alle fikk det speilegget de ville ha. I tillegg hadde hun alltid laget varm kakao når vi kom til gards, og vi syntest det smakte like vidunderlig godt hver gang. Borgny hadde ikke egne barn, så jeg tror hun satte stor pris på å få «huset fullt» av tantebarn og andre barn i påskeferien. I alle fall var hun alltid i strålende humør når vi kom, og spøkte og lo sammen med oss.

 Jeg husker godt de første gangene jeg kom til Fjærland og hørte Borgny prate. Jeg skjønte ikke et ord av det hun sa, og syntest det lignet på engelsk! «Dao mao me gao og sjao te kyradn», kunne hun for eksempel si. Og det gikk en stund før jeg skjønte at det betydde at «vi måtte gå og se til kuene» i fjøset. Men litt etter litt vendte jeg meg til, og forstod, dette talemålet, som var så annerledes enn det bergenske. Og i dag vet jeg at Sognedialekten faktisk er påvirket av engelsk (og engelsk på samme måte påvirket av norsk) etter mange hundreår med kontakt og handel mellom de to nasjonene, over havet. Så det var nok ikke så underlig at jeg som lita jente syntest fjærlendingene snakket engelsk. 

Etter en god natts søvn var vi alltid klare for spennende opplevelser. Den store, iskalde breelva strøk voldsomt forbi bare noen få meter fra huset, så den jevne, sterke duren fra den var det første vi måtte venne oss til. Etter frokost hadde vi alltid et «smørerituale»: Vi smurte noen gode matpakker, smurte skiene med rød eller blå Swix og smurte oss med solkrem. Da var vi klare til en skitur til Bøyabreen. Det var en nydelig tur, med den brusende elva på den ene siden, og de stupbratte fjellene (som kunne ta pusten fra en!) på den andre. Overalt på stien kunne vi se steinurer, og mange kjempestore steiner som det vokste trær på.

Trærne vitnet om at steinene hadde ligget der lenge, kanskje var det flere hundre år siden de hadde rast ned de bratte fjellsidene. Og det minnet oss om at det slett ikke var ufarlig å bo så nær disse fjell-gigantene. Ingen kunne vite når eller hvor det ville rase neste gang. Men når vi som barn gikk på ski i dette landskapet, tenkte vi ikke så mye over det. Vi syntest de svære, mosegrodde steinene var kjempefine å klatre på, og utsikten var flott når vi stod på toppen! Og påskesola var varm og raus, og ga oss god farge i kinnene.

Da vi etter noen timer kom fram til breen, var det kaldt og stemningsfullt. Vi kjøpte godteri på Brevasshytta og så på alle turistene som kom ut av svære turistbusser, kjøpte suvenirer og tok bilder av den kalde, blåhvite Bøyabreen, før de forsvant inn i de ventende bussene igjen.

Andre dager gikk vi til Supphellebreen. Der var det også ei hytte, og vi satte oss inn på de lyse trebenkene og spiste vafler med rømme og syltetøy. Etterpå gikk vi ut og satte oss i sola ved hytteveggen, lukket øynene bak solbrillene, og lyttet til alle de ulike talemålene til turistene som strømmet forbi oss der vi satt i de røde fjellanorakkene våre.               

Noen dager gikk vi til butikken i Mundal, og vi besøkte restauranten på Mundal hotell der vi kjøpte kake, is og brus. Hotel Mundal er et trehotell i nygotisk stil (drage- og sveitserstil) fra 1891. Restauranten på hotellet var et samlingssted for ungdommene i bygda, og ofte var det hjortejakten det ble snakket om. Hvem hadde skutt flest hjort i år, og hvem hadde skutt den største, og så videre. Vi byjentene satt ved kafebordet vårt med ørene på stilker, og prøvde å få med oss mest mulig av det de snakket om. Ungdommene her hadde helt andre samtaleemner enn vi var vant til fra byen.

Påsketurene til Fjærland ga oss minner for livet.