ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
Vi gratulerer
Hilde Andersen, med novellen April
som vinner av skrivekonkurransen til Påskemagasinet 2025
Jeg velger meg april
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,
-dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.
Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,
–i den blir somren til!
– Bjørnstjerne Bjørnson
Under finner dere alle de 7 andre novellene vi mottok
(i tilfeldig rekkefølge).
Tusen takk for de flotte novellene.
Neste frist er 20. mai 2025
Illustrasjon: Pixabay
Blodige påskeegg
av Isisasterra
Jeg stirret himmelfallent oppi den makabre kurven som bokstavelig talt dryppet av blod. Der lå det fire, digre påskeegg med navnelapper påklistret. Alt var oversmurt av blod, eller noe som lignet til forveksling. Jeg flirte prøvende, men kjente at det ilte kaldt nedover ryggraden. Til alt overmål var vesthimmelen badet i ildrøde skyer som mørknet i det solskiva dukket ned bak storebroren til fjellet der hytta vi leide befant seg. Jeg så meg nervøst omkring. Omgivelsene var idylliske, men det hjalp ikke på den uhyggelige stemningen kurven skapte. Jeg banket snøen raskt av vinterstøvlene mot trammen og gikk inn.
"Ey! Se hvem som kommer ridende inn i solnedgangen!" ropte Magne og løftet hendene i været i en overdreven velkomsthilsen.
"Ikke dårlig!" istemte Sølve og etterapte velkomstgesten: "Vi var i ferd med å planlegge leteaksjon."
"Ja, særlig om svarte natta!" parerte jeg og smilte stort. Marie kom småspringende fra kjøkkenhjørnet og ga meg en god klem:
"Endelig! Det blir litt mye testosteron alene med de to." Alle lo støyende. Jeg så meg om etter Anne.
"Hun har ikke kommet ennå," opplyste Marie som gjettet hva jeg lurte på.
"Og jeg er fri og frank til å pule rundt mens vi venter på henne!" annonserte Sølve bråkjekt. Magne lo, men Marie og jeg visste bedre enn å bite på den grove kommentaren.
Den neste timen delegerte Marie arbeidsoppgaver. Gutta bar inn mer ved, sjekket at aggregatet funket som det skulle, og redde opp sengene på hemsen under store protester om kvinnfolkarbeid. Marie og jeg ryddet på plass matvarer og freste sammen en kyllingwok med pasta. Øl og vin kom på bordet, og fortsatt hadde ikke Anne kommet.
"Skulle ikke hun ta seg av påskegreiene i år?" spurte jeg.
"Jo, det er hennes tur i år," bekreftet Marie og kastet et blikk mot det beksvarte stuevinduet. Praten gikk lett om tidligere års påfunn. Maries bedårende påskeharetema. Magne sine ville sjørøvergreier, som absolutt ikke hadde noe med påsken å gjøre. Men who cares, som han sa. Sølve argumenterte for at de enda villere sprenggreiene hans hadde vært helt innafor i og med folketradisjonen for påskekrim. Jeg hadde i grunnen gjort det samme hver gang det var min tur, så de trauste påskenøttene og tradisjonelle påskeeggene mine ble ikke nevnt engang. Det fikk meg til å tenke på de blodige påskeeggene i kurven på trammen.
"Når ikke Anne er her, hvem har fiksa den ekle velkomsten på trammen?" spurte jeg.
"Den ekle velkomsten?" gjentok Sølve og smilte skjevt. Men alle så uforstående på meg. Jeg reiste meg fra den halvspiste middagen og vinket på dem. Først tok de meg ikke alvorlig. Men da jeg åpnet ytterdøra og slapp inn en iskald vind, kom de seg på beina og stimlet sammen i døråpningen.
De stirret nysgjerrige på kurven som knapt var synlig i det svake lyset fra hytta. Sølve tryllet fram ei lommelykt og lyste opp den usmakelige kreasjonen.
"Men hva i..." Marie rygget frastøtt bakover. Gutta virket usikre på hvordan de skulle reagere. Magne bøyde seg fram og leste på merkelappene:
"Marthe, Marie, Sølve, Magne." Han rettet seg opp og så granskende på Sølve:
"Så du og kona di spiller oss et skikkelig puss i år?" Sølve ristet bestemt på hodet. Han var en anelse blek, og kastet urolige blikk ut i bekmørket:
"Anne skulle ha vært her lenge før meg. Vi avtalte å reise opp hver for oss fordi hun var ferdig på jobben til lunsj i dag og ville ha tid til å fikse påskegreiene."
"Vi går inn!" utbrøt Marie skarpt og puffet forsiktig til hver av oss. Hun låste døra omhyggelig og satte det blågrønne blikket strengt i Sølve:
"Hvis dette er kødd, er spøken over nå! Greit?" Sølve nikket fort og fisket fram mobiltelefonen.
"Ingen dekning!" spyttet han iltert og forbannet mumlende reklamen som hadde lovet utmerket mobildekning på hytta. Vi andre sjekket også telefonene, men ingen av oss hadde dekning.
Vi satte oss til bords og spiste pliktskyldig opp maten vår. Spredte forsøk på munter konversasjon og forsikringer om at alt nok sto bra til med Anne døde ut like fort som de blusset opp. Vi spilte brettspill og gomlet pringles og firkløver. Ingen foreslo leteaksjon om natta eller å sjekke kurven på trammen nærmere. Det var seks soveplasser på hemsen. De to ledige gren mot oss til vi endelig falt i søvn én etter én. Om morgenen var det tre tomme senger og full forvirring i hytta.
"Det er selvfølgelig Anne og Sølve som kødder med oss!" mente Magne og prøvde å få orden på de bustete, blonde krøllene sine.
"Sølve sverget på at det ikke er det," minte Marie ektemannen sin om mens hun satte det skinnende, svarte og velpleide håret i en kledelig hestehale høyt på bakhodet: "Han må selvsagt ha dratt ut for å lete etter Anne."
"I dette været? Det er faen ikke trygt!" Magne ga opp krøllene og pekte på snøføyka utenfor vinduet.
Jeg gikk nølende bort til ytterdøra og åpnet. Oppi kurven lå det tre blodige påskeegg. Sølves var borte. Jeg hikstet høyt, og de andre kom for å se. Magne bar kurven resolutt inn og satte den tvers over oppvaskkummen. Så smakte han på blodet og nikket alvorlig:
"Ekte blod." Han åpnet eggene etter tur. De var fylt til randen av godteri som ikke var blodig. På toppen av godisbergene lå et identisk kort i hvert egg. Magne rakte oss våre uten et ord. Jeg åpnet kortet og leste:
"1, 2, 3kant, kan det virkelig være sant? 4, 5, 6lek, men er dette kun et pek? 7, 8, klokken 9, utroskap i påske10? 11 skjelve, tolvte time, hvem er død og hvem i svime?"
Marie og jeg vekslet et langt blikk, og husket den heftige påskehelgen sammen med Sølve for ett år siden. Da Anne måtte bli hjemme med syke unger og Magne ble kalt inn på kammeret for å bistå i en drapssak. Vi rakk ikke å bli redde. Jeg så hammeren treffe Marie i bakhodet og at hun stupte. Så kom den farende mot meg og alt ble svart. Det siste jeg tenkte var at den affæren mellom Magne og Anne for to år tilbake heller ikke hadde vært uskyldsren, og at det var den som ble begynnelsen på slutten for oss alle.
Illustrasjon: Pixabay
Treningsrommet
av Fred Håkon Johnsen
Skjærtorsdag morgen. Jeg strutta av energi. Nå hadde jeg fem hele dager til å forvandle det kalde skjelettet av et rom i kjelleren til et spenstig treningsrom. Jeg sto i kjellergangen og betrakta stabelen av gulvbord, møllerstuepanel, lekter til spikerslag og isolasjonsmatter som jeg hadde båret inn i vinter en gang, og som hadde blitt liggende til nå.
Jeg begynte med lektene på gulvet. Det skulle være 60 centimeter mellom lektene, og lektene var nesten 5 centimeter breie. Jeg brukte sirkelsaga og skar til en haug med stykker på 55 centimeter som skulle ligge på tvers av spikerslagene for å få riktig avstand. Det gikk lekende lett å lekte gulvet. Veggene var mer krevende, for her måtte det bores hull og settes plugger i betongveggen før lektene kunne skrus på plass. Likevel var jeg ferdig med å lekte veggene ved middagstid.
Middagen var enkel, jeg ville ikke kaste bort tid. Erter, kjøtt og flesk fra en hermetikkboks. Ikke mange restauranter slår erter, kjøtt og flesk. Snart var jeg nede i kjelleren igjen, men så oppsto et problem. Jeg skulle ha panel i taket også. Og det var plent umulig å holde ei lekte oppunder taket samtidig som jeg skrudde den fast. Dette var en jobb som krevde minst tre hender. Jeg trengte hjelp.
Hvem kunne hjelpe meg, nå som halve Vestby hadde reist til fjells og resten til Gran Canaria? Det fantes bare en: Petter. Han hadde mista piffen etter at dama hans, Ellen, forlot ham for tre måneder sia, og jeg visste at han ikke hadde reiseplaner, eller for den saks skyld noen som helst slags planer, for påsken. Jeg plukka opp mobiltelefonen.
«Hei, Petter!»
«Ø, hm, hei.»
«Husker du jeg fortalte at jeg skulle innrede treningsrom i kjelleren i påsken?»
«Ja da.»
«Jeg trenger litt hjelp. Kan du komme over med en gang?»
«Det er litt vanskelig, akkurat nå. Jeg har drrrukket litt akevitt og schkulle akkurat til å ta en knert til, men jeg kan komme i morgen tiiidlig.»
Jeg skjønte tegninga. Petter hadde ennå ikke kommet over at Ellen reiste fra ham. Og nå satt han aleine og drakk. Mye. Jeg sa det var fint at han kunne komme neste morgen.
Langfredag. Det er en overdrivelse å si at Petter kom på morgenen. Men rett skal være rett, han kom på formiddagen, og han gjorde nytte for seg. Midt på dagen var taket lekta ferdig, og vi var klare til å begynne med panelen. Trodde jeg. Men hvor var spikerne? De lå ikke sammen med skruene og pluggene vi nesten hadde brukt opp. Jeg hadde vel ikke glemt … Jeg åpna øverste skuffen i skrivebordet og gravde meg fram til den flere uker gamle kvitteringen fra byggevarehandelen. Her sto lekter, gulvbord, panel, skruer, plugger, listverk … ingen dykkertspiker. Jeg sank sammen.
Vi kommer visst ikke lenger i dag, sa jeg mismodig til Petter. «Det finnes helt sikkert ikke et eneste sted i Skandinavia som selger spiker på langfredag.» Jeg fant fram PC-en og sjekka åpningstider for byggevarehandler og jernvarebutikker i området. Joda, i morgen klokka 10 skulle det være mulig å få kjøpt spiker her i Vestby, så jeg slapp å reise langt.
Jeg tok med Petter til burgersjappa og spanderte den største hamburgeren de hadde. Greit med et sted hvor man ikke fikk kjøpt sterkere drikkevarer enn cola, for jeg ville ikke ta ansvaret for å få Petter i gang igjen, nå som han så vidt hadde rukket å bli edru. Deretter kjørte jeg ham hjem, og vi avtalte at han skulle komme hjem til meg igjen neste dag klokka 11. Da skulle han stille med arbeidslyst og jeg skulle stille med spiker.
Påskeaften. Klokka seks på morgenen blei jeg vekka av en melding fra Petter på mobiltelefonen. «Kan dessverre ikke komme. Sklei på isen da jeg skulle ut med søppelposen i går kveld. Slo håndleddet. Gjør vondt, har ikke sovet i natt.»
Det var ikke annet å gjøre enn å svare «god bedring», men nå var jeg irritert. Irritert for at Petter ikke kunne vente med å gå ut med søppelposen til han blei edru igjen, for jeg var ikke i tvil om at han hadde vært dypt nede i akevittflaska da uhellet skjedde. Irritert for at jeg kom til å måtte gjøre resten av jobben aleine. Irritert for at jeg blei vekt klokka 6 når jeg hadde bestemt meg for å sove til klokka halv ni. Og irritert fordi jeg ikke klarte å sovne igjen når jeg var irritert.
Klokka ni kom det ny melding fra Petter: «Det blir bare vondere. Har du mulighet for å kjøre meg til legevakta?»
Jeg nølte, men jeg skjønte at det ikke var noen vei utenom. Petter hadde hjulpet meg i går, og nå behøvde han en håndsrekning. Behovet var åpenbart. Om han mot all formodning var edru, kunne han likevel sikkert ikke håndtere et bilratt med det vonde håndleddet. Drosje hadde han neppe råd til, og skaden var ikke alvorlig nok til ambulanse.
Vi ankom legevakta utpå formiddagen. Der så det ut til at halve Moss var blitt skada eller alvorlig sjuke i løpet av natta. Dette kom til å ta tid. Nå kunne jeg ha satt igjen Petter og reist ut i byen på leting etter spiker. Men så medtatt og forkommen han så ut, klarte jeg ikke å forlate ham. Jeg blei der.
Etter noen timer kom han inn til røntgen, og jovisst, her var det brudd. Enda noen timer seinere var han gipsa med beskjed om at gipsen skulle sitte på i fire uker. Han fikk en resept på smertestillende, foreløpig sjukmelding på to uker, og ønske om god bedring.
Det var blitt kveld da jeg endelig hadde kjørt ham hjem.
«Takk skal du ha», sa han. «Du er den beste vennen jeg har, egentlig den eneste. Alle våre felles venner var egentlig Ellens venner, så da hun dro sin vei …»
«Tror du det blir vanskelig å sitte hjemme, sjukmeldt, i stedet for å gå på jobb på tirsdag?»
Han nikka, langsomt. Jeg forsto at han ikke klarte å si noe mer.
«Ta vare på deg sjøl, Petter», sa jeg. «Vi snakkes snart.»
Han nikka igjen.
Hjemme igjen så jeg mismodig på den store stabelen møllerstuepanel i kjellergangen. Jeg hadde fortsatt ingen dykkertspiker, og nå gjensto to helligdager med stengte butikker, så var påsken slutt. Det fikk være det samme, treningsrommet var likevel ikke det viktigste denne påsken.
Illustrasjon: Pixabay
En langsom død
av Henning Hanstad Marken
Jeg hadde blinket meg ut henne. Fulgt etter henne over lang tid. Det var liksom min greie; å se meg ut gamle, ensomme kjærringer ved livets hell. Det var her potensialet mitt lå. Å snike meg innpå dem, jobbe nøye og planlagt, for deretter å kverke dem for godt. Jeg har holdt på med dette lenge. Så lenge jeg kan huske, faktisk. Og i Skogbygda i Løten er det mange av dem. Helt hjelpeløse, bor alene. Ingen som passer på eller følger dem opp. Helt perfekt. Slik var det også med Borghild. Bodde alene øverst i Vestre Skogbygd, like ved der noen av dere sikkert har vært på fest på søtti og åttitallet. Fjellhaug, ja. Et hjelpeløst, stakkars kryp. Hadde mer enn nok med å komme seg opp i stående stilling om mårran. Lyden av gamle benknokler som slet kraftig med å komme i gang. De små, tassende skritta mot kaffekjelen ved seks, halvsjutida hver mårra – helg som søkn. Kokmalt kaffe. Ittno av dissa nymotens greiene med kaffetrakter eller presskanne. Lyden av småfjerting hele veien mens hun gikk. Hun enset dem ikke, bare fortsatte gangen mot kjøkkenet for å lage seg mat. Det vil si brødmat. Tørre, gamle skorper som lå i en boks, med fri tilgang til oksygen. Det blir ingen gourmet-middag av slikt. Ikke fordi hun ikke hadde råd til det, for det hadde hun i aller høyeste grad. Mer fordi hun ikke brydde seg om slikt. Rutinene tok overhånd. Den ene dagen glei over i den andre. Så også i matveien. Hun hadde jeg blinka meg ut. Som alle de andre. Peeng på bok, ingen arvinger å snakke om. Før i en eventuell begravelse, selvfølgelig. Da dukka dem nok opp. Store verdier i kott og skap. Perfekt. A Borghild levde møysommelig, som sagt. Ingen store krumspring der i gården, nei. Gikk i de samma klærne hver dag, jul som pinse. Knapt nok sukkerbiter til kaffen. Som regel bare ei skorpe av ei gammal julekake, eller en tørr kavring kjøpt på Rema for flere uker sida, da hun virkelig hadde tenkt hun skulle kose seg. Av og til ei rullekake, tørr som juling etter hvert den også. Hu var av den gamle skolen. Likte å tømme kaffen utover skåla, for deretter å slurpe det i seg med høye slurpelyder. Så høyt at katta snudde seg under ovnen på kjøkkenet for å finne ut hva detta var for noe. Resten av dagen gikk med til rutiner. Det vil si, døsing i godstolen, litt TV-titting på noe hu ikke skjønte en dritt av. I det hele tatt – bare vente på å få lagt seg igjen. Og slik gikk nå dagan for a Borghild. Min natur ligger i å operere i det skjulte. Ingen har til dags dato funnet ut hva som egentlig skjedde med alle mine ofre. Så god er jeg nemlig. Det å jobbe langsiktig krever sitt. Du kan godt si at jeg er profesjonell til fingerspissene. Det har vært både leger og fagfolk inne i bildet, men ingen har skjønt det ennå. Åssen jeg gjør det, altså. Kverker disse krypa. A Borghild blir bare «en i rekken» for meg nå. Som sagt, jeg har gjort det før. Blant anna`a Magda. Stort sett samme greia. Hu bodde også helt alene, ikke så langt unna Borghild, faktisk. Enke på attende året. Gubben hennes, n`Reidar, la på røret etter å ha fått et kraftig hjerteinfarkt etter måking av altfor bløt snø i midten av mars. Hu hadde spørt ham før han gikk ut, om det egentlig var særlig smart av en gammal krok som ham, det å begynne med all denne snøen? Hu hadde til og med fulgt etter ham ut, da han sto der med Trysilskuffa si. Helt blå i trynet, og med ei snørrperle under nesegrevet som nekta å slippe taket.
«Gå innatt, kjærring, hadde han frest mot`a. Dætti er min jobb!»
Hu hadde gjort som han sa. Etter et kvarter ble det stille fra Trysilskuffa. Hu hadde gått ut og fønni`n opp ned i nesegrus beundring over ei snøskavle. Det var nok ikke bare snørrperla som hadde sløppi taket der, nei. Jeg fulgte etter Magda over en fryktelig lang periode etter det. Registrerte meg alle hennes rutiner, hadde full oversikt. Sto utenfor huset hennes en kveld og så på henne gjennom vinduet, slik jeg pleier å gjøre det med dissa gamlinga. Hun funderte sikkert på om hun skulle ha potetchips med paprika eller salt og pepper til et mjølkglass? Eller ost og kjeks? Hun måtte nok sjekke kjøleskapet først. Den aldrende damen hadde gått inn på kjøkkenet for å undersøke saken, men kunne nok ikke hjelpe for å føle en viss uro. Det var akkurat som om noen fulgte med henne. Denne følelsen hadde hun sikkert hatt i det siste, jeg hadde jo tross alt fulgt med henne. Og hun ble neimen ikke kvitt den, virket det som. Hadde hun begynt å innbille seg ting på sine eldre dager, kanskje? Eller burde hun heller gjøre som folk hadde sagt til henne, nemlig å flytte til et mer sentralt sted. Ikke fortsette å bo her midt ute i skogen alene, sjøl om det ikke akkurat var langt til nærmeste nabo. Problemet var bare at naboene også stort sett var damer som hadde passert middagsalderen slik som henne. Hun mumlet for seg sjøl at hun måtte huske på å nevne for sønnen ved første anledning det de hadde luftet for en tid tilbake. Hvis det var slik at de kunne ta over huset så kunne sikkert hun få råd til å kjøpe ei moderne leilighet i sentrum. Det var mange som gjorde det slik nå om dagen. Kvittet seg med plenklipp og snømåking, og til og med ha heis eller inngang direkte fra garasjen og inn i leiligheta. Det hadde virkelig vært noe, hadde hun sagt høyt til seg sjøl. Begynte hun å bli senil? Innbille seg ting? Klarte hun ikke å skille virkelighet fra fantasi? Jeg funderte litt på det der jeg sto, for jeg hadde jo overhørt hele samtalen. Proff som jeg er. Hun undersøkte ferdig saken i kjøleskapet og endte opp med to Ritz kjeks og ei delt skive med gulost. Det var det hun hadde ork til. Matlysta, hvor var den? Hun vegret seg tydeligvis litt for å returnere til stua, men tok seg sikkert sjøl i å tenke at hun ikke måtte gi etter for frykten. Angsten og uroen måtte ikke få tak i henne. Det var i hvert fall slik jeg tolket henne. Hun hadde gått bort til vinduet og dratt gardinene i det største vinduet litt mer sammen. Den lille glippa på midten fikk hun aldri bort med disse gardinene uansett, men det fikk nok gå. Hun hadde liksom aldri fått somlet seg til å kjøpe nye. Som nevnt, jeg hadde jo fulgt med henne. Deretter satte hun seg i sofaen foran TV`n. Det var da jeg gjorde det. Snek meg innpå henne, altså. Avslutta livet hennes. Ingen skjønte et kvekk da heller. Masse rikdom i boligen, peeng på bok. Arvingene sto i kø i begravelsen. Legen hadde visst kalt det for alderdom, underernæring og svakt hjerte, sjøl om hu knapt nok hadde fylt niogsøtti. Hvorfor gikk de ikke videre med saken, tenker du? Ingen obduksjon? Fordi jeg er god. Jævlig god!
Men hva skjedde egentlig med a Borghild, spør du kanskje? Hvordan gjorde du det med henne?
Jeg snek meg inn på henne slik jeg pleier, skjønner du. Over langen, som det heter. Fulgte med på henne gjennom vinduer, fra skogkanten, til og med inne. Hun var selvfølgelig alene hele tida. Helt alene i huset midt inne i skogen. Det var helt stille da jeg slo til. Ikke en bil å høre, ikke så mye som et vindpust fra skogsmørket. Det var som om naturen skjønte hva som ville skje og bare holdt pusten i ren forventning. Forsiktig smøg jeg meg nærmere vinduet hennes. Som et rovdyr som snart skulle få dempet sulten. Stilte meg opp helt stille og bare observerte henne. Kjente det bygge seg opp. Passet på at jeg ikke kom rett i lyset fra stuevinduet, men plasserte meg i utkanten av lysskinnet. Hun fulgte tydeligvis med på noe på TV, gamle kreket. Jeg ble stående og bare observere. Lurte litt på om jeg skulle pine henne litt. Kanskje lage noen rumlelyder? Det var dørgende stille. Tida var inne. Det var akkurat som om hun allerede hadde gjort seg svak for meg da jeg åpenbarte meg for henne. Akkurat som hun flørtet med meg. Hun enset meg egentlig ikke. Rakk akkurat å snu på hodet sitt, prøvde å se meg inn i øynene, men så tvers gjennom meg. «Duhh…..?» Så var det gjort. Katta hoppa da hun falt i golvet. Dau som ei sild, a Borghild. «Kraftig underernæring», slo legen fast noen dager senere, da det begynte å hope seg opp i postkassa hennes og naboene slo alarm. Han visste ikke bedre, stakkar. Nå er jeg på jakt igjen. Sett meg ut ei gammal skrulle til i nabolaget, ser du. Samma nøa der også. Enke, peeng på bok. Suldrer rundt i sin egen verden. Ingen som følger opp´a. Jeg har planlagt alt nøye. Har tenkt å benytte meg av akkurat samme framgangsmåte. God research gjør susen. En liten ting til slutt, som jeg vil dele med deg. Du trenger ikke å videreformidle dette til noen. Det blir mellom oss! Deal?
Det er nemlig jeg som er sulten. Det vil si; det er jeg som ER sulten. Som i den gamle TV-reklamen, altså:
”Mitt namn är Sulten. Om inte du äter, kommer jag å klussa til lite...”
Foto: Privat
Saksen – en liten påskefortelling
av Liv Hestenes Brustad
Det er snart påske og gutten vil lage noe fint til de voksne. Noe de kan ta frem år etter år til pynt på bordet. Gutten har klippet ut en høne og et stort egg i kartong, men det er noe som er veldig galt. Han tenker nøye etter. Alle hønene han har sett er brune. Når han får holde dem er de myke å stryke på. De er ikke laget av stiv papp i hvert fall.
I sted hvilte de voksne middag. Nå er alle sinte på ham!
Gutten sitter helt stille inne i skapet. Musestille i mørket sitter han, og på gulvet ligger en saks. En liten, velbrukt barnesaks. Han pleier å lage firkanter og rundinger i papir. Fine duker med innviklede blondemønstre som han gir til mamma og pappa. «Så flink du er til å klippe», sier de og klemmer ham. Gutten blir stolt og vil klippe mer, men da tar de saksen fra ham. Det er nok for i dag, sier de. Men nå er det snart påske, og han vil lage noe veldig fint!
Gutten holder pusten, og stryker forsiktig på det han har imellom hendene. Igjen og igjen...
Glatt som silke. Mykt og brunt.
Rundt ham er det helt mørkt, og luften føles varm, tett og innestengt. Han kan bare føle klærne som henger rundt hodet hans. Mammas brune ullskjørt og jakke. Med mammas lukt. Han graver nesen inn i stoffet og trekker pusten dypt. Lunt og trygt, som i et rede. Eggene til høna ligger også trygt i et rede, helt til kyllingene kommer ut tenker han.
Men gutten føler seg ikke trygg her inne i det mørke skapet. Han føler seg bare litt redd og veldig trist. Han kan kjenne alle kjolene og silkeblusene som knitrer kjølige og glatte mot kinnet hans. Hånden hans glir over den blanke silken, før den vender tilbake til det myke, brune...
Det er bare såvidt det er plass til gutten på gulvet i skapet.
Semskede spasersko med fornuftige hæler sloss om plassen med gamle joggesko med lange lisser. Slitte, søvnige tøfler kryper sammen lengst inne i hjørnet, som for å få mest mulig fred.
Et par overlegne, spisse lakksko troner hovmodig over de andre skoene. Her er det ikke plass til flere inntrengere. Pass deg for oss. Vi er bare til fine selskaper ser du vel.
Gutten kjenner på de høye hælene. Veldig forsiktig. En gang fikk han foten under dem når han krøp etter mamma på gulvet. Sokkelesten tok ikke i mot støtet, og han hadde blått merke i flere uker etterpå. «Hah, kom ikke her og stå i veien for oss», sa de sylskarpe skoene.
En tynn lysstråle prøver å presse seg igjennom den smale dørsprekken.
Han prøver å trekke døren inntil, men greier det ikke helt. Kjenner en vag frykt for at låsen skal smekke igjen så han ikke kommer ut fra det mørke skapet.
Ligge her alene og livløs i et mørkt lite kott. Aldri mer få være sammen med de han er glad i og aldri få krype opp i mammas fang for å få trøst. Aldri mer...
Den fine påskepynten skulle stå midt på bordet så alle kunne se den. En staselig brun høne med flotte fjær og et fargerikt påskeegg ved siden av.
Gutten holder pusten. Lytter, og kjenner at hjertet hamrer. Fra radioen i stuen hører han en svak lyd fra en påskesalme. I mørket er alle lyder annerledes. Alle bevegelser er mistenkelige.
Nå presser tårene seg frem. Ikke gråte. I hvert fall ikke høyt. Det er viktig!
Gutten tviholder på det myke håret med små skitne, svette hender. Han presser hendene opp mot den våte nesen og kjenner den trygge, gode lukten av mammas hår.
Foto: Merete Moen
Bypåske
av Merete Moen
«Å nei!»
Ropet får henne til å stoppe, foran føttene hennes dundrer noe ned i blomsterbedet så dødt løv og krokushoder spres i en vid sirkel. Et ansikt kommer til syne oppe i tredje etasje. «Kjære vene! Hvordan gikk det, ble du truffet?» Hun rister på hodet, føttene er limt til asfalten, tungen lammet, det er umulig å få ut et eneste ord. «Vent, jeg kommer ned.» Ansiktet forsvinner, hun hører en dør slamre før tunge steg kommer ned trappene. Ytterdøren står åpen, hun ville slippe vårluft inn i den mørke oppgangen.
Hun står fremdeles på samme sted da eieren av ansiktet, og den tunge keramikkvasen, som det susende objektet viste seg å være, stiller seg ved siden av henne. De betrakter taust den sprukne vasen en stund før hun kjenner en prøvende hånd på armen. «Går det bra? Du virker litt satt ut?» Ordene virker som en katalysator. Satt ut? Jo, hvis millimeter fra den sikre død kvalifiserer til å bli «satt ut», så er det vel det hun er. Tungen virker igjen, hun freser ut en skyllebøtte som drar henne av sted, river med seg redsel og sjokk, tømmer det ut over mennesket med det ulykkelige fjeset foran henne.
Etterpå må hun sette seg. Hun vakler bort til piknikbordet som borettslaget har satt ut. «Jeg er så lei meg», hun ser han må støtte seg for å løfte føttene og sette seg på benken vis à vis, «jeg har ikke løpt trappene så fort på flere år.» Smilet hans er blekt, visker ikke bort alvoret hun skimter i øynene. Øyelokkene er tunge. Han sukker. «Jeg skulle pynte til påske, slik Eva alltid gjorde, men så ble jeg varm, og det vinduet er så tregt å få opp etter perioder med gråvær», han sukker igjen, «ja, resten vet du, vasen ble med ut.» Inne ved veggen gaper vasen mot dem med et bedrøvelig skår. Løvet hun var på vei til å rydde bort ser ut til å ha tatt av for fallet, vasen kan sikkert la seg reparere. Den eldre mannen på andre siden av bordet åpner neven han har holdt knyttet, folder ut fingrene. «Se! Påskekyllingen er like rystet som meg.»
Når hun ser den flatklemte påskekyllingen i pappmache mellom de store fingrene er det noe som skjer. Dundringen fra hjertet har roet seg, i stedet bobler latteren opp i brystkassen. Påskekyllingen skakker på det flate hodet, kammen henger, og nebbet er en tapt sak. Latterkrampen gjør godt, hun hikster og tørker tårer, prøver å ta seg sammen, før en ny bølge risler gjennom henne. Mannen smiler forsiktig før han smittes av latteren og ler med. Når lattersalvene roer seg, rekker han frem hånden. «Steinar Bergmo», sier han, «kløne og pensjonist.» Hun tar imot den utstrakte hånden, hilser. «Sirén Næss», svarer hun, «frisør og furie.» Steinar protesterer. «Nei nei, man er ikke furie selv om man reagerer med sinne i opprivende situasjoner.»
Uten at hun greier å forhindre det står plutselig tårene i øynene hennes. Det var Eskil som hadde kalt henne furie. Han hadde stablet gamingutstyret inn i bilen, pakket det inn med en ømhet hun selv hadde lengtet, bedt og til slutt skreket etter, bare for å ende opp med å bli stemplet som en rasende og masete kvinne. Den virtuelle virkeligheten hadde seiret, grå hverdager sammen med en stadig mer krevende kjæreste ble etter hvert lite attraktivt. Hun visste det var eneste utvei for dem, hvem kan konkurrere med en tilværelse fri for krav og kjedelige oppgaver? Samtidig hadde hun hele tiden håpet. Tviholdt på troen om at dette var en hobby han hadde kontroll over, selv om tegnene vitnet om det motsatte. Selv elsket hun å være ute, trivdes i fjellet både sommer og vinter. Forsøkene hennes på å få ham med ble først mildt, deretter bestemt avvist. Iveren han hadde vist i starten av forholdet, var åpenbart et spill for galleriet. Da hun oppdaget at han hadde tatt ut egenmelding for å være hjemme og game var begeret fullt. Eskil måtte ut. Ut av leiligheten, og ut av livet hennes. Hun orket ikke tanken på å møte på ham igjen på gaten, så da frisørkjeden tilbød en stilling lenger sør i landet hadde hun leid ut leiligheten og flyttet.
«Beklager», hun er raskt opp i øyekroken med ermet, «det har ikke noe med dette å gjøre», det er bare …Det ble visst tøffere med bypåske enn jeg hadde trodd.» Hun smiler unnskyldende til naboen sin, han nikker. «Jeg skjønner. Eva og jeg var alltid på fjellet i påsken. Så ble hun syk, og etter at hun døde har jeg ikke orket å dra på hytta. Dessuten har jeg blitt så stiv og støl i kroppen, det er ikke sikkert jeg hadde kommet meg opp bakkene engang.» De blir sittende stille, tilbake i gamle minner på hver sin side av bordet. Hun henter seg inn. «Nei, dette går ikke. Liker du marsipan?» Steinar lyser opp. «Å ja, spesielt de pinnene med sjokolade og strøssel på.» Ansiktet har fått et nytt drag, han ser ut som en forventningsfull guttunge under rynkene. «Flott, da trakter jeg kaffe og henter påskemarsipan», sier hun og reiser seg. Han nikker, tenker seg om. «Eh, hvis det ikke er til for mye bry, kunne du tatt med en kopp til? Sønnen min er her straks, han skal hente nøkkelen til hytta.»
En jamring fra smijernsporten får begge til å snu seg. «Se, der er han allerede.» Steinar vinker til mannen som kommer ut av skyggen i portrommet og beveger seg mot piknikbordet. «Kom hit, Lars! Så skal du få høre om da jeg skviste påskekyllingen din og holdt på å ta livet av min nye nabo her. Litt av en påskekrim, hæ?!» Lars smiler mens han rynker brynene, han trekker ned glidelåsen i skalljakka og setter seg ved siden av faren på benken. «Vil jeg virkelig høre denne historien?» spør han, møter blikket hennes.
«Den er ikke så brutal som den høres ut.» Hun ler, strekker seg mot ham, hilser. «Jeg skulle akkurat sette på kaffe og hente kolibristenger. Har du tid?» Lars snur ansiktet mot sola, lukker øynene et øyeblikk før han ser på den ødelagte påskekyllingen som ligger i en forvridd stilling på bordplaten. «Ja takk. Så lenge jeg får sitte ute tar jeg gjerne imot en kopp.» Han snur seg mot faren. «Vi venter før du begynner med påskekrimmen din, far. Jeg vil gjerne høre Siréns versjon, du har det med å pynte litt på fadesene dine.»
I oppgangen kan hun kjenne at vårluften har gjort godt.
Illustrasjon: Renate Mortensen
Ett hav av påskeliljer
av Renate Mortensen
Den smale stien ned til hytta føltes ekstra lang å gå. De grønne støvlene med malingsflekker sank stadig ned i mosen, som var gjennomtrukket av smeltevann fra årets påskesnø. Langt der nede kunne jeg skimte hytteveggen, og refleksjonen av sola i det lille vinduet i vindfanget.
Påsken i fjor var vi her sammen, og etter det skulle det gå ett helt år før jeg var tilbake igjen.
Jeg bøyde meg forsiktig under de siste bjørkegrenene og trådte inn i sollyset. Sola varmet i ansiktet, og jeg innså at solkremen var avglemt igjen. Det var alltid du som minnet meg på å smøre, og alltid jeg som påstod at sol ikke bet på gammel lærhud. Hver gang endte det med at du smurte meg i ansiktet, med myke, kjærlige hender. De lattermilde øynene dine, som skiftet farge etter lys og sinnsstemning, så på meg som jeg var en uskikkelig liten gutt. Jeg ønsket å være en sta gammel mann, slik at du skulle smøre meg hver eneste gang.
Bølgen av lengsel som siste året hadde slått inn jevnt og trutt, som en stille hvisken, veltet inn som en voldsom flodbølge og slo pusten ut av brystet mitt. Du var så nærværende her, på denne plassen hvor vi hadde hatt våre lykkeligste stunder. Ett øyeblikk var det som jeg kunne kjenne lukten av huden din, og jeg satte meg skjelvende ned på berget for å samle meg.
Mens pusten gradvis ble langsommere, kunne jeg høre småfuglene kvitre lykkelig over våren, sola og forventningene om en varm og vennlig sommer. Det var lenge siden jeg hadde følt ekte glede. Fremfor barna og barnebarna hadde jeg stått rak og stødig, men inni meg vokste ett stort, tomt hull av anger, lengsel og smerte. Vi to som var sterkest sammen, oss to mot resten av verden. Nå var jeg kastet ut i ukjent mark, alene, på steder jeg tidligere hadde kjent som min egen bukselomme.
Inne i hytta luktet det svakt av vedfyring og solvarmt treverk. Det var støv i luften. De slitte tøflene dine lå henslengt under bordet, som om de når som helst skulle smettes på føttene dine igjen. Inni kunne jeg se formen av fotsålene dine, og jeg lot fingeren gli langsomt over konturene. Tikkingen fra klokken på veggen minnet ubønnhørlig om at tiden var gått videre. De fredelige morgenstundene med duften av varme brød og nytrukken kaffe var som ett fjernt minne. Dyrebart.
Jeg var så trøtt den morgenen, lå og døset. Innimellom kunne jeg høre deg klirre med dekketøy, og slamre med dører og skuffer på kjøkkenet. Jeg humret for meg selv, morgenfuglen lengtet etter selskap. Om ikke lenge skulle jeg stå opp.
Det var stillheten som til slutt vekket meg. Klokken var langt på dag. Da jeg kom inn på kjøkkenet stod bordet dekket til to, med min mammas gamle service. Det hadde store, gule roser, og ble tatt frem hver eneste påske. Eggeglass, tekanne og sukkerskål. Servietter med gule påskekyllinger. Midt på bordet en tom vase.
Ytterdøren sto på gløtt og slo, det var kjølig i hytta. Det kom en uro over meg, og jeg ropte navnet ditt. Ute på trappa hørtes kun vårvindens brusing gjennom grenene. Iført pysjamas og kalosjer fant jeg veien ned mot havet. Uroen vokste, satte seg i magen og klemte langsomt til. En enslig måke kom flyvende fra havet, sirklet en gang høyt over hodet mitt, og seilte til slutt over hyttetaket uten en lyd. Alle påskeliljene i bedet ved hytteveggen, struttet freidig mot en natur som enda var søvnig etter vinterdvalen. Du plantet nye liljer hvert år, fikk aldri nok. Gule og hvite med kroner i fersken og oransje. Små og store, fylte og enkle. Jeg lot blikket gli over blomsterhavet, og kunne plutselig skimte en grønn regnjakke. Den lå helt stille, og jeg begynte panisk å småløpe oppover. Uroen som hadde inntatt magen eksploderte i redsel, og spredte seg ut i hver eneste del av kroppen.
Du lå med ansiktet ned i jorda. Jeg snublet og falt før jeg nådde frem, og krabbet på hender og knær inn i blomsterbedet. Jeg kastet deg i vill desperasjon over på rygg, og hørte lyden av blomsterstilker som jamret og knakk. Da jeg så øynene dine visste jeg at du var dratt. Lyset var borte. Jeg børstet varsomt den våte jorden av ansiktet ditt, og kjente at huden var kald. De turkise plettene i øynene dine var så sterke og klare, akkurat som de brukte å være når du var lykkelig.
Inne i hytta begynte det endelig å bli varmt. Jeg la en siste vedkubbe inn i ovnen og satte meg stille ned på kjøkkenstolen. Bordet stod dekket til to, med min mammas gamle service. Eggeglass, tekanne og sukkerskål. Servietter med gule påskekyllinger. Midt på bordet en tom vase. Alt dekket av støv. Jeg satt lenge og gråt, mens klokken på veggen tikket som om alt var som før. Til slutt ryddet jeg av bordet og la service i oppvaskkummen. Vasket omhyggelig asjetter og kopper, ristet duken på trappa, og dekket bordet på nytt. Til fire.
Med ett hørte jeg barnelatter utenfor. Jeg åpnet kjøkkenvinduet og vinket til de tre som kom gående med armene fulle av lammelår, gul brus, og påskeegg fylt med marsipan. Gutten vår så på meg, jeg kunne se at han hadde grått. Ett øyeblikk så jeg ett blaff av bekymring, før øynene lyste opp til ett varmt smil: «Se, der er bestefar!» Lillegutt la på sprang opp trappene og inn i hytta. Med den lille, varme kroppen i armene kjente jeg endelig at noe løsnet inni meg. En sped spire av ekte glede og takknemlighet vokste frem fra det tomme hullet av anger og smerte. Lillegutt så på meg, og de turkise plettene i øynene hans lyste av forventing. Sammen gikk vi ut i blomsterhavet og plukket inn en bukett påskeliljer.
Illustrasjon: Sandra Kilvær
Naboen
av Sandra Kilvær
Hun låste aldri døra når hun gikk tur med hunden. Det ville være fryktelig uflaks hvis hun skulle finne på å gjøre det akkurat i dag. Frank skjøv kaffekoppen bort, lente seg over bordet og dro kjøkkengardina så vidt til side, akkurat nok til at han så inngangsdøra hennes. Han hadde gjort det minst ti ganger allerede i dag, selv om han visste at hun ikke ville komme ennå. Han kjente rutinene hennes. Klokken ni hver morgen åpnet døra seg, og hun og den lille gneldrebikkja tok seg en times tur. Uansett vær. Dama hadde kåper i alle slags farger og stoff, en for hver værtype, så det ut til. Bikkja også.
Frank grep tak i notatblokka, slo opp på en blank side og skrev som vanlig datoen øverst, bare mer skjelven på hånda enn ellers. I dag skulle det skje. Han bladde bakover i blokka, studerte det han hadde skrevet de siste ukene, tidspunkter, lufteturer med hunden, handleturer med tunge poser opp trappa. Så mange ganger han hadde sittet her, stirret ut av vinduet og gjennom hullet i hekken. Det irriterende hullet som de forrige naboene ikke gadd å gjøre noe med, noe han selvfølgelig var takknemlig for nå. Fri utsikt til inngangspartiet hennes, uten at hun kunne se ham. Eller det trodde han i hvert fall. Hun hadde aldri kikket tilbake mot ham, slik man noen ganger gjør hvis man merker at noen stirrer. Kanskje hun følte blikket hans, men lot som om hun ikke merket det? Ville gjøre seg kostbar? Bare for å la ham pines litt ekstra?
Han lente hodet forsiktig frem. Vinduet burde vært vasket. Han kunne ikke fordra det, det var noe herk, umulig å unngå striper og rennende dråper. Det var alltid Erna som hadde vasket dem, mens hun bannet og klaget fordi han ikke hjalp henne.
«Jeg tar jo plenen og bilen og oppvasken», pleide han å si og forsvant gjerne inn i et annet rom for å slippe å høre hvesingen hennes og oppramsingen av alt det andre hun mente at hun gjorde, mens han tydeligvis bare hvilte seg i godstolen. De hadde kranglet om det i årevis. Arbeidsfordelinga hjemme. Slik alle andre gjør, hadde han tenkt. Han trodde ikke at hun skulle dra. Men en dag kom han hjem til et halvtomt hus og et brev der det sto at han ikke tok henne på alvor. Han hadde lest det to ganger og kastet det i peisen. Det var snart tjue år siden.
Frank så på klokka på veggen. Fem minutter til dagens første og lengste gåtur med hunden. Han la hodet bakover og supte i seg den siste, kalde kaffedråpen, lente seg frem og nistirret mot den manglende hekkebusken. Snøklokkene lyste hvitt mot den grønne plenen som nettopp var blitt snøfri. Nabodama hadde spurt om hun kunne plukke noen av dem. Han svarte ja selv om det irriterte ham. De var vakrest ute. Inne i varmen ville de visne kjapt. Men hvor ble det av påskeliljene? De hadde ikke begynt å spire en gang, selv om det var midt i påskeuka. Påskeliljer, hvem fant på det navnet, egentlig? De gule blomstene kom tidligst til syne i pinsen, mens pinseliljene gjerne ventet til sommeren med å vise seg frem. Han trakk pusten dypt. Hjernen gikk i alle retninger når han var stresset. Lungene skalv når han slapp luften ut. Skjerp deg, Frank. Dette går bra. Han nikket og tok tak i kulepennen. Det sitret i kroppen. Han blåste ut det gule stearinlyset, skrev et stort NÅ på arket, kikket på veggklokka. Tikkingen lød som kinaputter. Der var klokka ni. Sekundviseren hoppet forbi tolvtallet. Han vred hodet mot naboens dør. Ja! Den åpnet seg, hun kom ut, med hunden dinglende etter, ikledd en påskegul drakt. Hun stoppet opp for å knyte et gult skjerf rundt halsen, gikk ned trappa og ble borte. Han smilte. Hun låste ikke døra.
Alt var gjort klart. Han gikk ut og stilte seg bak hjørnet på huset, kikket rundt seg, løp over plenen og gjennom hullet i hekken, opp den lille trappa, inn i gangen. Han kjente lukta av kaffe og ristet brød mens han gjorde seg klar og gjemte seg bak kommoden i gangen. Nå var det bare å vente.
Hjertet hoppet over et slag da hun endelig kom tilbake. Han hørte at de kom inn, at døra ble lukket, men så begynte hunden å bjeffe noe voldsomt. Selvfølgelig, den forbaskede bikkja merket at han var der. Det var nå eller aldri. Han spratt opp.
«God påske, Merete!» ropte han høyt og holdt frem det gigantiske påskeegget. Bikkja gjødde hysterisk, og Merete hylte og hoppet bakover.
«Nei, gud, som du skremte meg!» Hun tok seg til brystet og hysjet på hunden. «Hva er det du gjør, Frank!» sa hun og lo. «Vil du at jeg skal få hjerteinfarkt?» Frank holdt frem påskeegget. «God påske!» gjentok han. Merete dyttet den gneldrende hunden inn på soverommet. «Ja, god påske til deg også. Du skjønner, jeg var redd du var en tyv». Hun hang fra seg kåpa på en knagg ved døra.
«En tyv?» spurte Frank. Brystet ble plutselig trangt.
«Ja, jeg mangler et par ting, blant annet en lighter i sølv. Ikke mye verdt. Jeg har nok bare glemt hvor jeg la det».
«Men hvorfor låser du ikke døra?» spurte Frank og tenkte på hvor heldig han hadde vært. Og dum.
«Det samme spurte jeg meg selv om da jeg gikk opp trappa i sta, tenk å være så uforsiktig. Gamle damer er vonde å vende, vet du», sa hun smilende og tok endelig imot egget. «Oi, er det en kilo med godteri, eller?»
«Tenkte vi kunne knaske litt sammen», svarte Frank. «Du har vel kaffe?»
Frank sparket av seg skoene da han kom hjem, gikk på badet, vasket hendene, tenkte på den hyggelige stunden de hadde hatt sammen, godteriet, kaffen. Han satte seg ved kjøkkenbordet, dro gardina litt til siden. Alt gikk som planlagt. Hun likte ham. Ellers hadde hun ikke spurt om han ville ha kaffe og påskegodt. Han smilte og tente stearinlyset med den sølvbelagte lighteren. Dette kom til å bli en god påske.
