ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

Egenannonse Mediasenteret

Illustrasjon: Vigdis Engen

Bare si hei

ved Guro Øverby

Illustrasjon: KI-generert illustrasjon av Guro Øverby

Der satt hun, sånn helt plutselig. Julie. Og duftet som en hel blomstereng, selv om det bare var påske, og slutten av mars. Julies nærvær sendte frydefulle ilinger gjennom kroppen til Matias. Han snappet etter pusten, og ble med det samme bekymret for å miste den helt. Tenk om dette ble hans siste åndedrag. At det aller siste han kom til å gjøre her i livet, var å puste inn Julie. Lukke munnen og holde på henne helt til hjertet hans stoppet, og forlate denne verden midt under påskegudstjenesten. Det var i ferd med å skje. Han kjente det.

 

Hjertet gjorde et byks der inne bak den nystrøkne, hvite penskjorta. Som for å vekke ham til live. Dette kom til å bli uutholdelig. Og fint. Og fælt. Og vidunderlig. Alt på en gang. Ordene til presten fløt bare forbi som humlesurr en varm sommerdag. Matias visste at han burde høre etter. Men han enset ikke lenger omgivelsene. I hans verden fantes bare de to. Matias og jenta med stor J. Som satt helt inntil ham, fordi det for en gangs skyld var trangt om plassen i kirken.

Aller helst hadde han lyst til å snu seg mot Julie og bli sittende resten av gudstjenesten og se på lyset som spilte i det rødbrune håret hennes. Følge myke hårbølger med blikket til de stoppet og hvilte på de vevre skuldrene. Beundre de fine smale fingrene. Som holdt rundt salmeboka. Som fremdeles var lukket. Studere neglene hun møysommelig hadde malt blå og klistret stjerner på. 

 

Men det ville virke rart. Kanskje hun til og med ville synes at han var litt frekk. 

 

Matias så heller ned i gulvet, og snek seg til å flytte blikket forsiktig til siden, mot Julies føtter. Det var liksom litt mer unnskyldelig enn å nistirre på håret hennes. Julies høyre fot, som hadde en lav, sort støvlett på, og som hun hadde slengt over den venstre, vippet litt opp og ned. Som om hun var litt utålmodig, og måtte få utløp for energi ett sted hvor ingen så det. Matias så det. Akkurat sånn hadde han det også. – Det der har vi felles, tenkte han fornøyd.

 

Så greide han ikke hindre øynene i å vandre. Nedenfor kanten av Julies gule påskekåpe med små, hvite kuleknapper, stakk det frem en himmelblå kjolekant. Matias visste hvilken kjole det var. Det var den hun svinset rundt i som en prinsesse på skoleballet sist høst, og som hadde gullbroderier rundt halsåpningen. Matias hadde syntes hun var den vakreste i verden med den kjolen. Så nydelig at han ble helt lamslått. I et uvirkelig øyeblikk hadde hun stoppet opp foran ham. Smilt så det gnistret ut av de mørke øynene. – Hei Matias! hadde hun sagt. Som vanlig hadde han mistet taleevnen. Tungen ble tykk, og han var blitt stående som en saltstøtte. Ansiktsuttrykket hennes hadde raskt endret seg fra smilende til omsorgsfullt bekymret. – Matias? Går det bra med deg?

 

Helt ute av stand til å si noe som helst, hadde han bare nikket. Sakte, med halvåpen munn. – Fint! Julie hadde leende svevd videre innover i festlokalet i retning en knisende venninnegjeng. Matias var blitt stående å se etter henne til noen dyttet ham hardt i ryggen. Det var Kjartan, som slengte ut av seg en flåsete bemerkning før han flirende hadde forsvunnet ut døra, løpt lutrygget over skolegården i regnværet og sett seg over skulderen før han smatt rundt røykehjørnet ved gymsalen.

 

Et forsiktig lite dult i siden vekket Matias tilbake til kirkebenken, midt i «Deg være ære». Han var avslørt. En katastrofe var nært forestående. Nå måtte han se rett inn i de kastanjebrune, mandelformede øynene til Julie. Hun var sikkert irritert over at han glodde, og Matias rakk å grue seg til å møte blikket hennes. Grue seg til å bli flau. Til å måtte stotre frem en unnskyldning. Kinnene brant av skam da han snudde hodet sakte mot henne. Men ansiktet som møtte ham var noe helt annet enn han forventet. Julie var et eneste stort og varmt smil med rosa leppestift rundt.

 

– Du kan godt si hei.

Hun hadde hvisket. Det er det man gjør i kirker. Man hvisker. For ikke å forstyrre presten. Eller de som faktisk er der for å høre på presten. Julie sendte Matias et lite blunk med lange, mørke øyevipper. Så konsentrerte hun seg om å bla litt vilkårlig i salmeboken. Det var som om Matias kunne kjenne vinddraget fra vippene hennes på kinnet. Han lukket øynene for å kjenne godt etter.

 

Noe begynte å boble i ham. Noe som bare måtte ut. En brusende følelse, som forlangte handling. Plutselig, uten at han selv helt forsto at det skjedde, bråreiste Matias seg fra kirkebenken så salmeboken skled ned på det gamle, slitte tregulvet med et dunk. Armene kjentes utenfor hans kontroll, og for opp over hodet. I noen lange sekunder ble han stående å kikke opp mot maleriene i kirketaket. Tjukke små engler med trompeter foran truten og harper i hendene glodde muntert ned på ham med røde, runde kinn.

 

Ropet startet helt nedi magen, og tvang seg opp i halsen. Munnen åpnet seg, og ut mellom leppene til Matias tøt et rungende, langtrukkent, tydelig, og helt uten stemmesprekk på slutten: 

Haaaaallleeeluja!

Antydninger til små knis unnslapp deler av menigheten. Antageligvis fra overopphetede ullkledde unger som hadde holdt skravlelysten i sjakk lenge nok. Øynene til Mor ble som klinkekuler, og munnen hennes formet seg til en stor O. Hun seg sammen på kirkebenken, som om hun forsøkte å bli usynlig. Far stirret bestyrtet og strengt på ham over de runde brillene. Med et blikk som sa “SITT! NED!”

 

Sakte vred presten seg rundt på prekestolen og betraktet Petter med et forundret uttrykk i ansiktet. Så utstøtte han en liten, lun latter, og sa muntert: – Akkurat, unge mann. En passende avslutning på denne salmen. Du har skjønt det! Dermed lukket han sin egen salmebok med et lite smell.

 

Petter kjente en prikking i ansiktet, og skjønte at han var i ferd med å skifte farge nok en gang. Fra oppglødd til glødende. Hva hadde han gjort! Prøvende kastet han et blikk til siden i retning Julie. Kroppen hennes ristet ukontrollert av undertrykt latter. En funklende stjerne ytterst på en blålakkert negl kom til syne. Hun gav ham tommel opp.

Illustrasjon: Pixabay

Påskeferien

av Morten Lileng

–  Med et solid lag tjære under skiene bar det til fjells. Vi ante ingenting om hva som ventet på Eliåsen, like nordøst for Sjusjøen. Bestemor, rivjernet på Fåberg, hadde av ren kjærlighet og via bekjente sørget for en vann- og strømløs koie til oss i påskeferien. Dagene var blitt lengre og lysere. Det var da ingen grunn til å betale ekstra for slike overdådige fasiliteter bare for et tidagers opphold.

 

Med en familie på sju, godt over halvparten unormalt rastløse, krevdes det både kløkt og tålmodighet for å gjennomføre en sånn krevende reise. Og det var en dugelig avstand mellom Askim og Sjusjøen. Det kan ha vært det genuine ønsket om å komme seg vekk fra snøfattige Østfold som gjorde langturen så overraskende uproblematisk. Små bakholdsangrep med kloring og lett lugging, tvister om gjennomtrekk, og kø fra Kløfta til Minnesund fikk oss aldri ut av fatning.

 

Beskjeden fra bestemor var krystallklar: – Kjør så langt det er brøytet! Og med det usikkert hvor vi endte. Sent på ettermiddagen, godt skodd med kjettinger, fikk flatbygdingene kjenne på lokalkunnskapen som rådet i omegnen: På Ringsakerfjellet var føtter og ski mer uunnværlig og verdsatt enn kjøretøy uten belter eller meier. 

 

Det hadde i alle år gått gjetord om familien vår. Ble vi en sjelden gang invitert på middag, visste vertskapet at det måtte kokes mer poteter enn normalt. Denne kjærligheten til mat ble tydeliggjort da lasset med kasser, bokser, langpanner, kjeler og kar ble hentet ut av bilen og tjoret fast i den hjemmelagde kjelken. Og slept den tunge veien opp til bestemmelsesstedet. Dette var middager som var tilvirket hjemme, og som sirlig hadde blitt pakket i passende rasjoner. Én rett for hver dag. Og som senere skulle varmes opp på vedovnen. Pappa gravde et stort hull i snøen utenfor hytteveggen, spadde ut én hylle for hver meny, og la til slutt en stor trelem over. Reven skulle ikke unnes en eneste kjøttkake. 

 

Det var i grunnen rart hvor fort dagene raste av gårde. Det var også særs snodig at vi kunne bli så fortrolige med en utedo. Hyppig trafikk frem og tilbake til det intime avtredet tydet på det. Under det overfladiske kveldsstellet ble det etter hvert mange å hilse på ute i det trolske måneskinnet. Tonen i søskenflokken grenset nesten mot det vennskapelige. Vi var tvunget til å gjøre ting sammen, det var ikke plass for einstøinger. Jeg rødmet litt da jeg innså at det var min egen storebror som var blitt min beste lekekamerat. Nettopp mangelen på bekvemmeligheter og dårlig plass kan ha vært anledningen til denne erkjennelsen. 

 

Én minneverdig kveld skapte mer gapskratt enn de andre. Og også en anelse bekymring. Lillebror på sju hadde sneket seg usett bort til kjøkkenskapet. Han svevde i den villfarelsen om at sitt eget lager med karbohydrater helt umiddelbart måtte gjenopprettes etter tidligere dagers skigåing. Bare hans troskyldige øyne kunne så vidt ses over kanten på spisebordet, da han tuslet uskyldig tilbake til stuen. Ingen av oss visste på det tidspunktet hva han hadde brukt den minuttlange alenetiden til.

 

Litt etter litt kviknet han til, atskillig mer enn han pleide. Tilskuddet hadde gitt ham det han ønsket. Men forvirringen bredte seg blant den ellers så gode stemningen i hytta. Etter gjentatte latterkuler og mislykkede forsøk på saltoer, utstøtte han en mengde pussige og uforklarlige lyder som mest minnet om kauking. Ingen hadde noensinne sett ham i en sånn tilstand. Mamma fornemmet mer enn oss og hastet sporenstreks inn på kjøkkenet. Det var som fryktet. Guttevalpen hadde tatt feil av saftflaskene. Og i forfjamselsen tyllet i seg noen voksne tårer fra pappas hjemmelagde kirsebærlikør!

 

Avreisedagen var forferdelig. Ikke fordi lillebror var dårlig etter opptrinnet kvelden før. Nei, han sloknet knappe fem minutter etter den fatale oppdagelsen. Og våknet uvitende og fornøyd morgenen derpå. Om enn litt senere enn oss. Nå var det snøstormen som voldte de virkelige utfordringene. Bilen sto langt unna, og alt pikkpakket skulle på nytt stues inn i den gamle peugeoten. 

 

Med noe lengre hår, tjukkere mager og trutnede treskier med kladder, fikk vi likevel plass til alt. Vi kom oss unna den hedmarkske vidda og uværet. Og startet ferden nedover på dårlig brøytede veier mot Lillehammer. Sulten hadde hjemsøkt tarmene våre etter kampen mot stormen og alt slitet med bagasjen. Ingen restemat var tilgjengelig. Ei heller verdt å sette tennene i. Veikroer ble for dyrt, de ville uansett ikke skaffet oss nok poteter. Trøsten ble rundstykker og kald lungemos fra Samvirkelaget.

 

Lungemos er svært fettholdig. Og kaldt fett setter seg lett fast i gommen. Men det stoppet ikke oss. Fem glupske søsken med gapende nebb rundt en murstein av innvoller og krydder. Det måtte jo ende med en kamp for tilværelsen.

 

Den gamle franskmannen på fire hjul humpet nedover på E6 langsmed Mjøsa. Like før Espa ville den ikke mer. Med panseret oppe og den glohete vannsøylen rett til værs, tenkte jeg på den fortærte, kalde og feite lungemosen. Og kokemuligheten som vi nå plutselig hadde skaffet til veie. Jeg lot det bli med tanken.   

 

Med tiden kom pappa tilbake med vann. Bilen startet og vi vendte de solbrente nesene hjemover. Med et par modifiseringer av motoren på yrkesskolen etter ankomsten i Askim, holdt bilen enda et par år til. Klar for nye, og til tider bemerkelsesverdige utflukter for den reiseglade, men akk så måteholdne familien.

Lacrimosa

av Jorun Valle

         Hun hadde nettopp flyttet for seg selv denne våren, da hun var nitten år. Egen leid leilighet, det var herlig. Hun hadde skjønt at nå var hun voksen; pizzaesken fungerte ikke lenger som tallerken og hun valgte det stilleste setet på bussen med en bok i fanget. Hun kunne selv velge hva hun ville spise, hva hun ville kjøpe og når hun ville legge seg – for et drømmeliv! Dette hadde hun gledet seg til lenge.

        Men selvfølgelig var der utfordringer også. Som student hadde hun lite penger, og da hadde hun funnet ut at betalingsmåten Klarna kunne være en redning. Tjenesten lot henne kjøpe nesten alt hun hadde lyst på, så lenge hun så framover. I maks tretti dager. Dette kunne imidlertid føre henne inn i et kaos av betalingspåminnelser, der hun forsøkte å utsette fristen i ti dager, men Klarna ikke ville utsette fristen fordi hun utsatte de tre andre betalingene også. Og den returen hun hadde glemt var ferdigbehandlet, og måtte betales i morgen. Men den jakken på salg måtte hun faktisk ha! Da gjaldt det å tenke framover.

        Her en dag hadde hun gått en tur i byparken. Det var en trivelig liten park, og spesielt fint å vandre rundt i på denne tiden, syntes hun; med vår i luften og knopper på trærne. Den hadde springvann og et rikt fugleliv, og en paviljong som var plassert i parkens midtpunkt. Hun satte seg ned på en benk og betraktet krokusen og påskeliljene som omkranset den staselige paviljongen, som var laget i støpejern med et blondemønster i hvitt og grønt. Det gav den et lett og luftig preg. Plutselig smøg en solstråle seg gjennom en glipe i den overskyede himmelen, og fikk den grønne kuppelen på paviljongen til å skinne. Det var nesten så en skulle tro at sola hadde siktet seg inn på akkurat det punktet. Hun ble sittende og stirre fascinert på dette synet, og merket derfor ikke med en gang at en person hadde satt seg ved siden av henne på benken. Han presenterte seg som telefonselger, og brukte god tid på å informere i det vide og det brede om hvor lurt det var av henne å bytte telefonabonnement. Han avsluttet med:

      – Men hvor gammel er du egentlig?

       Ved en viss alder starter man å betale for sitt eget mobilabonnement, og i selgerens øyne så hun ut til å ha nådd den alderen. Litt skamfull svarte hun; – 19. Og for gammel til å la foreldrene betale mobilregningen sin.

         Hun mintes av og til barndommen, og alt de trodde på da. En ettermiddag hadde en kamerat av broren hennes ringt på døren, helt bestyrtet. Han var alvorlig bekymret for broren hennes, for han trodde ikke på at Fantomet lever! Broren fortalte at han hadde prøvd å forklare Stig at Fantomet var en fantasifigur, og at han egentlig var en vanlig mann som da han var barn var blitt skylt på land i det oppdiktede landet Bengal – i 1536. Når han ville redde folk, og bekjempe urett og forbrytelser, forvandlet han seg til Fantomet.

    Men det var nytteløst.

      – Fantomet lever! fastholdt Stig.

         Hun og en venninne hadde fantasert om at snart kom det en ny istid. Og at broen de måtte gå over for å komme seg til kinoen i byen, en dag ville falle ned. For det hadde en spåkone sagt.

          Årene var gått, og nå hadde hun altså flyttet for seg selv. Og denne våren hadde hun også begynt i kor. Påsken nærmet seg, og de skulle framføre Mozarts Requiem. Det var nydelig musikk. Hver mandag siden begynnelsen av januar hadde hun småsprunget bort til den vesle steinkirken midt i byen, for å synge. Det hadde sluddet, vinden hadde ult iskaldt gjennom gatene, hun hadde hutret og fryst. Mang en mandag hadde hun trådt inn i kirkerommet, våt og forfrossen.

     -Du må ta på deg regnklær i dette været, Selma! hadde venninnen hennes på sopranrekken sagt.

      -Ja, men jeg har jo så kort vei, hadde hun svart, og så har jeg jo paraply. Men i den sterke vinden hadde jo den vrengt seg, som vanlig. Dette været egnet seg ikke til paraply, hun måtte innrømme det.

       Og så ble det april, og påsken kom. En grå, fuktig tåke lå som et lokk over byen, og det duskregnet. Siste øving før konserten var denne kvelden, og kirkerommet var overdådig pyntet med store buketter påskeliljer og gule tulipaner. Det skulle ikke spares på noe fra kirken sin side, når det gjaldt denne viktige kristne høytiden.

        Selma og resten av koret begynte å varme opp stemmene. Og så sang de gjennom hele rekviemet; denne ultimate påskemusikken komponert av Mozart for mer enn 230 år siden. Tonene fylte rommet, bygget seg opp takt for takt, til det store høydepunktet (i hvert fall for Selma); Lacrimosa-satsen. Hun kjente det sitret, hun fikk frysninger på ryggen. På de siste, høyeste tonene var det som om den lyse stemmen hennes nådde en flik av det himmelske! Tårene presset på, ekstatisk, åndelig; hun var nesten utenfor seg selv. Det var som om hun svevde vektløst et sted, høyt der oppe under takhvelvingen.

         Etter øvelsen gikk hun ut igjen i den hustrige aprilkvelden – men uten å merke regnet. Hun var oppvarmet av den fantastiske musikken, både i sinn og skinn. Med smil om munnen, og arm i arm med venninnene på sopranrekken, gikk hun hjemover på den våte brosteinen; klar for påske.

Jorunn Valle har publisert et par titalls noveller/fortellinger,  dikt og lokalhistoriske tekster, og har gitt ut albumet Good Songs (2020) og EPèn Seasons (2023) under artistnavnet Jova.

Tidligere noveller

Påskenovellene 2024

18. mars, 2024|

Vi gratulerer vinner av skrivekonkurransen i Påskemagasinet 2024, Vigdis Engen med novellen Påskehønene. Tusen takk for alle de fine novellene vi mottok. Alle er fantastiske på hver sin måte.

Julenovellene 2023

07. desember, 2023|

Vi gratulerer vinner av skrivekonkurransen til Julemagasinet 2023 Ellen Margrete Grong med novellen: Juleengelen. Vi fikk inn til sammen seks herlige noveller, alle med forskjellige fine budskap.

  • høstløv med hjerte i

Høstnovellene 2023

25. oktober, 2023|

Vi gratulerer Merete Moen med å ha skrevet novellen vi synes var best i høstens skrivekonkurranse. Høstmørke. Den har et godt innhold med både mørke og lys og gir en god leseopplevelse. Videre kan dere lese alle novellene vi mottok. Gled dere!

Sommernovellene 2023

27. juni, 2023|

Vi gratulerer Jorunn Valle med sommerens søte novelle om Grisungen. Vi takker samtidig de to andre som var med i konkurransen med en kjærlighetsnovelle og en krimnovelle. Les dem her...

  • Illustrasjon av et trehus

Påskenovellene 2023

09. februar, 2023|

Her kan dere lese vinner av novellekonkurransen for påsken 2023, pluss de 17 andre innsendte novellene i tilfeldig rekkefølge. PS, Neste konkurranse er sommernovellen, med frist 23. mai 2023

Julenovellene 2022

30. januar, 2023|

Her kan dere lese vinner av novellekonkurransen for julen 2022, pluss de 15 andre innsendte novellene i tilfeldig rekkefølge. PS, Neste konkurranse er påskenovellen, med frist 7. mars 2023

Høstnovellene 2022

13. oktober, 2022|

VINNER AV HØSTMAGASINETS SKRIVEKONKURRANSE 2022- Gratulerer til Vigdis Engen som vinner av årets høstnovelle som kom ut i Høstmagasinet 2022. Les alle de tre flotte novellene vi mottok. Neste gang kommer vinneren i Julemagasinet.

Julenovellene 2021

10. desember, 2021|

Vi gratulerer Ellen Margrete Grong som vinner av julens skrivekonkurranse, og jammen har juryen kåret den samme vinneren som i fjor til jul. Julenovellen er svært velskrevet med et positivt innhold som vi får god julestemning av å lese. Vi mottok 9 helt forskjellige, kreative bidrag, pluss 1 som kom etter frist og blir med i trekningen neste år. Tusen takk for alle flotte noveller.

  • Nisse med skjegget i postkassa

Julenovellene 2020

04. desember, 2020|

Les alle de 14 flotte bidragene vi fikk inn til julenovellekonkurransen 2020. Ellen Margrete Grong gikk av med seieren, med den velskrevne novellen “Skjegget i postkassen”. God lesing. Llilla stearinlys, Tyv, Offer, Due og Julemagi. Alt henger sammen.

  • Illustrasjon til skrivekonkurransen

Sommernovellene 2020

10. juli, 2020|

Vi gratulerer Vigdis Engen som vinner av Mediasenterets første Sommernovellekonkurrranse.

Påskenovellene 2020

08. april, 2020|

Les alle de 11 innkomne påskenovellene fra skrivekonkurransen til PåskeMagasinet 2020.

Julenovellene 2019

02. desember, 2019|

Vi gratulerer vinneren av årets julenovellekonkuranse Gabriella Gaballa, en ung lovende forfatterspire på 11 år. Gabriella har skrevet en nydelig ...  Les mer

Julenovellen 2018 – VINNER

15. desember, 2018|

Vi gratulerer Anne Stavnes Wilhelmsen i fra Nøtterøy som vinner av Julenovellekonkurransen 2018.

Frivillig støtteabonnementTegn et Frivillig støtteabonnementBestem beløpet selv

Du har nå lest en artikkel fra en av våre magasiner! Vi publiserer stadig nye artikler og utvider innholdet her på våre nettsider, i tillegg til de flotte magasinene vi distribuerer. Hvis du liker det du ser og leser setter vi pris på om du kunne tenke deg å tegne et støtteabonnement.

Dette kan du lese mer om ved i klikke på knappen under.