Vi gratulerer Ragnhild Marie Ajer som vinner av skrivekonkurransen 2020 til Påskemagasinet! Denne gangen fikk vi inn hele 11 gode noveller, og det var ikke enkelt å kåre en vinner. Ragnhilds novelle er velskrevet og lett å lese, den er munter og har et fint budskap. Som en bonus har hun dessuten illustrert novellen selv. Flott gjort! Ragnhild vil motta frilanshonorar i tillegg til “ære og berømmelse”.

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

Sparebank1

 

Påskemorgen slukker sorgen

Ragnhild Marie Ajer

Fin tegning av hunden Bosse

Bosse illustrert av Ragnhild Marie Ajer

 

Det var tidlig. Natten hadde ikke rukket å bli ordentlig dag enda. Det tasset utenfor rommet. Skrittene kom nærmere, før døren slo opp med et brak. En eiendommelig lukt bredde seg gjennom rommet. Hun trakk dyna litt lenger over hodet, og sukket tung. “Det er for tidlig.” Skrittene kom nærmere, og med ett dunk ble det stille. Hun gløttet så vidt ut fra dynen. Fra lyset i gangen kunne hun skimte konturene av dyret på gulvet. Fint, så ville han sove litt til han også! Før hun rakk å tenke tanken ferdig, satt han seg opp, og en svær labb traff henne oppå dyna. “Au! Gå å legg deg!” Han så på henne. Med hodet på skakke. Stakk det frem, og slikket henne med en kald og våt tunge. Så begynte han å pipe. Lyden lignet mer på triste småfugler enn på en stor hannhund. Hun rullet seg inn mot veggen. Hunden fortsatte å pipe en stund til. Endelig gikk han ut i gangen. Luften ble med ett litt lettere. I stillheten kunne hun ikke la være å falle inn i drømmenes verden igjen. Langt vekk var det noen som bjeffet. Like fort som hun hadde kommet til drømmeland, var hun tilbake i sengen, i det litt for kalde rommet. En dampveivals føk rundt i hytta. Plutselig hadde hun førti kilo med grå og hvit pels over seg, en logrende hale, og en sleikende tunge med en ånde ingen fortjener å våkne til. “Greit, jeg gir meg.” Hun dyttet vekk det svære beistet, og satte seg opp. “Jeg blir med på tur.”

Løypene lå foran dem, nypreparerte og perfekte. Silkeføre, tenkte Klara, og lot være å snu seg der Bosse trampet lykkelig bak henne. Det var som om de hadde hele verden alene. De fleste ventet nok til gradene krøp oppover, og kaffekoppen var tømt både to og tre ganger, før de beveget seg ut. “Hoi” Klara bråstoppet. Var det henne som ble hoiet på? “Hoi” ropte det igjen. Mot henne kom en mann, i det han helt sikkert selv, ville kalle sin beste alder. Han var kledd i en tynn, kroppsnær langrennsdress, og en lue som på mystisk vis satt fast på bare øverste del av hodet hans. “Du kan ikke la bikkja gå her!” Ordene ble spyttet ut mellom dype åndedrett. “Du ødelegger jo sporet. Vi bruker ikke massevis av penger på å kjøre løyper for at du skal ødelegge dem!” “Beklager. Det er ikke så mange andre steder å gå.” “Det er ikke mitt problem! Det burde du tenkt på før du skaffet deg hund. Få bikkja ut av sporet nå!” Klara nikket. “Kom, Bosse,” sa hun, og dro i båndet. Bosse så dumt på henne. Ville hun at han skulle gå ut i den dype snøen? Det fikk være grenser for hva mennesket skulle finne på! Bosse la seg rett ned. Klara svelget. Nå ble iallefall sporet ødelagt. “Kom,” lokket hun igjen. Hun prøvde med lys stemme. Med dyp stemme. Med streng stemme. Hun prøvde å dra i båndet. Hun prøvde å slippe båndet. Men Bosse var ikke til å rikke på. “Han er vanligvis veldig lydig, altså.” “Bare få med deg bikkja ut av skisporet, så er jeg fornøyd.”
“Å, Bosse.” Klara sank ned sammen med bikkja. Det var bare så vidt de kunne skimte mannen foran seg. Han hastet avgårde, som om det var noe viktig han skulle rekke. “Jeg tror ikke verden er helt på vår side for tiden. Kom, så går vi hjem.” Denne gangen hørte Bosse. Det var nesten som om han trampet enda hardere, midt i skisporet, hele veien hjem. “Vi får finne en annen måte å lufte deg på,” mumlet Klara. Hun som hadde gledet seg til lange turer på ski.

Det var fremdeles kaldt i hytta. Det hjalp med enda et par ullsokker, og et ullpledd. Klara rettet litt på den gule duken på kjøkkenbordet, og tente lysene i lysestakene. Lysene sto mellom små fargerike egg og kyllinger av porselen, på en grønnmalt flate som skulle forestille gress. Den var egentlig ganske gyselig, allikevel koselig, fordi den minnet henne om hytta og alle gangene de hadde vært der. Hver påske, i sytten år, unntatt en. Da hadde de forsøkt seg på tur til Danmark med danskebåten. Det ble med den ene turen. Året etter, og de påfølgende årene, var det igjen hytta. Hun prøvde å smile, men kjente hvordan det presset på bak øynene. “Det går fint,” hvisket hun til Bosse. “Jeg har jo deg.” Han logret da hun snakket til han. Kanskje mennesket mente at han skulle få mat nå? Han pleide å få mat på denne tiden. Han satt seg opp med et boff, før han dyttet matskåla med snuta. “Jeg har ikke glemt deg,” lo Klara, og tørket øynene. “Selvfølgelig skal du få mat”

Da Klara vasket opp etter frokost banket det på døra. Bosse spratt opp, og løp gjøende mot gangen. Hvem kunne det være? Hadde hun husket å låse døra? Klara tørket hendene. Hun hang tilbake det stripete håndkle på knaggen ved vasken, da det banket en gang til. Bosse fortsatte å bjeffe. “Hysj, Bosse!” sa Klara, og gikk mot døra. Med Bosse i hytta, var det umulig å late som om man ikke var der. Klara holdt et godt tak i halsbåndet til Bosse i det hun åpnet døra. “Du?” sa hun spørrende da hun fikk se hvem som sto på utsiden. Bosse logret med halen, overlykkelig at det var noen han kjente: Mannen fra skiløypa. Hadde han fulgt hundesporene like hit? “Jeg beklager at jeg ikke fikk han ut av løypa. Vi skal gå på bilveien fra nå av. Jeg lover!” Klaras stemme var mer nervøs og skingrende enn hun ville at den skulle være. “Det er ikke det,” sa mannen. Han knep sammen munnen før han fortsatte. “Jeg falt nede i bakken her. Jeg tror jeg har brukket armen.” “Å ja,” svarte Klara. Hun ble stående og se på han. Han var helt hvit i ansiktet. “Eh, jeg lurte på om du kunne hjelpe meg,” fortsatte han. “Jeg bor et stykke unna, og tror ikke jeg klarer å gå hjem på ski.” “Ja, ja, selvfølgelig,” svarte Klara, og åpnet døren. “Du får komme inn.” Mannen gikk inn i gangen. “Bare fortsett inn på kjøkkenet,” sa Klara. Bosse fulgte etter mannen inn på kjøkkenet, og la seg ved beina hans da han satt seg ned. “Beklager at jeg ikke tar av meg skoene,” sa han unnskyldende, og pekte på armen som lå tungt over magen hans. “Ikke tenk på det,” svarte Klara. “Skal jeg kjøre deg hjem, eller vil du rett på sykehuset?” Mannen så på henne. “Skuter er den eneste måten å komme hjem til meg på, men jeg synes ikke jeg kan be deg kjøre meg helt til sykehuset!” “Det går bra,” svarte Klara. Hun hentet et glass vann og en pakke med paracet. “Det ser ut som du har vondt,” sa hun. Han nikket. Han ble sittende med øynene lukket en stund. Klara satt musestille hun også. Det måtte bli kaldt med bare den tynne dressen på. Hun reiste seg opp, og la forsiktig ullpleddet over han. Han gløttet på øynene. “Takk. Jeg tror paraceten begynner å virke nå. Skal vi dra?” Klara nikket. “Jeg må ta med meg han i bilen.” ­Klara pekte på Bosse. “Er det greit?” “Selvfølgelig,” svarte mannen, og rufset Bosse i pelsen med den friske hånden.

Klara hjalp mannen å ta på bilbeltet. Det luktet ukjent og rart av han. En blanding av svette og etterbarberingsvann. Hun hadde tatt med ullpleddet fra hytta, og la det over han igjen. “Sånn, nå er vi klare!” Klara startet bilen. “Er du her alene?” spurte mannen. “Ikke helt. Jeg har jo Bosse.” “Bosse? Du mener hunden?” Klara nikket. “Jeg burde kanskje presentere meg jeg også,” sa mannen. “Jeg er Jens. Jens Bråten” “Jeg heter Klara,” svarte Klara. “Klara og Bosse,” gjentok mannen. “Det virker som en fin hund du har. Selv om han ødelegger skisporet.” Jens tok seg til den vonde armen, men stemmen hans var lett og munter. “Han er veldig snill,” svarte Klara. “Men det er egentlig ikke min hund. Han holder meg bare med selskap i påsken, siden…” Klara dro på det. Det føltes så rart å si det høyt. “Siden jeg har blitt….Siden det er første gang jeg er her oppe i påsken alene.” “Jeg skjønner.” Jens ble stille. “Det er min femte påske på hytta alene,” sa han lavt. “Å.” Klara klarte ikke å si mer. Hun håpet han ikke la merke til at kinnene hennes ble våte.“Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for deg også,” sa Jens. “Det ser ut som du også har litt vondt.” Klara svarte ikke. Men i magen kriblet sommerfuglene, og hvisket at hun kanskje burde gi han muligheten til det.

 

Les de andre novellene her :)

 

 

Start gjerne allerede nå, å skrive til neste skrivekonkurranse, vi ønsker sommernovelle til Sommermagasinet.

Gjerne med illustrasjon, enten tegnet,

eller et bilde du har tatt som beskrive novellen :)

 

Til inspirasjon: forfatter og skrivelærer Siw C. Christiansen
ønsker velkommen til skrivecafé
 
 
 
 

Frivillig støtteabonnementTegn et Frivillig støtteabonnementBestem beløpet selv

Du har nå lest en artikkel fra en av våre magasiner! Vi publiserer stadig nye artikler og utvider innholdet her på våre nettsider, i tillegg til de flotte magasinene vi distribuerer. Hvis du liker det du ser og leser setter vi pris på om du kunne tenke deg å tegne et støtteabonnement. Dette kan du lese mer om ved i klikke på knappen under.

Vis mer om støtteabonnement