
Illustrasjon: Pixabay
Vi gratulerer Per Lund som vinner av Påskemagasinets skrivekonkurranse for 2026, med novellen: «Se, nå kommer Jesus»
Tusen takk for alle de fine novellene som er å finne i tilfeldig rekkefølge, under vinnernovellen

Illustrasjon: Pixabay
VINNER:
Se, nå kommer Jesus
av Per Lund
Det var Palmesøndag. Jens gledet seg som et barn til Gudstjenesten. Palmesøndagsgudstjenesten pleide å være spesielt fin. Kirken var pyntet til fest med tulipanvaser på alteret, og i midtgangen pleide de å legge ut palmeblader og tøystykker akkurat slik de hadde gjort da Jesus red inn i Jerusalem den legendariske Søndagen for mange herrens år siden.
Ettersom dette var en Familiegudstjeneste skulle han få lov til å være der under hele Gudstjenesten og ikke gå ut rett før prekenen. Vanligvis pleide barna å ha Søndagsskole i et lite rom i kirken. Der satt de stort sett og sang om store hav og små båter. Jens syntes det var en veldig rar sang. Han hadde selv vært i en båt en gang i fjor sommer. Den hadde mange etasjer og var så stor at man kunne gå seg vill om bord. Nå satt han på trebenken mellom foreldrene og ventet på at det skulle begynne. Kirkeklokkene kimte fortsatt og foreldrene kortet ned ventetiden med å finne frem salmene de skulle synge ved å se på numrene på salmetavlen som hang på veggen. Salmeboken hadde tre tråder som kunne brukes til bokmerke slik at man slapp å bla frem til hver salme underveis i Gudstjenesten. Salmetavlen var delt på midten med en loddrett strek. De tallene som sto på høyre side, var de som skulle synges etter preken. Faren hans hadde engang betrodd Jens at han, meget diskré, pleide å finne frem til disse salmene mens presten holdt preken. Dette gledet Jens seg til å se med sine egne øyne. Men nå hadde kirkeklokkene sluttet å kime. Det var lagt inn et lite minutt for ettertanke og stille bønn. Litt forsiktig kremting forsterket stillheten. Men så begynte festen for alvor. De første tonene fra orgelet bruste ut i kirkerommet. Alle reiste seg opp for prosesjonen som kom skridende inn oppover midtgangen. Først kom en ungdomsskoleelev bærende på et stort kors. Deretter kom presten og bak ham kom barnekoret som også skulle synge et par sanger. Jens kjente igjen noen av dem fra skolen, men han latet som om han så en annen vei. Mens de gikk oppover kirkegulvet begynte de å synge den første salmen «Se, nå kommer Jesus». Den handlet om hvordan Jesus hadde ridd inn i Jerusalem på en eselfole. Jens visste hva et esel var, men en eselfole hadde han aldri hørt om. Idet etterspillet tonet ut, hvisket Jens i øret på moren: «Mor, hva er en eselfole» Hun forklarte ham lavmælt at det er barnet til eselet, akkurat som kalven er barnet til kua. Jens så forferdet på moren: «Hva er det du sier?! Red Jesus på ryggen til et eselbarn?!» Enkelte snudde seg for å se kilden til det verbale utbruddet. Pappa dultet Jens forsiktig i siden og han sa ikke noe mer. Han kunne ikke forstå at han hadde hørt riktig, men i tekstlesningen før prekenen leste presten det igjen at Jesus personlig, meget spesifikt, hadde bedt om en eselfole. Jens kjente at tårene presset på når han tenkte på det lille eselet som måtte bære den voksne mannen. Til og med da pappa, ytterst diskré, begynte å finne frem salmene i salmeboken, klarte han ikke å kjenne noen glede.
Etterpå var det kirkekaffe bak i kirken. Jens fikk et stykke med formkake. Dette var noe han var veldig glad i, men ikke i dag. Biten han hadde tatt av kakestykket bare vokste i munnen på ham og han klarte nesten ikke å svelge. «Jeg ser du er litt molefonken.» sa en mild røst. Jens så opp og foran ham sto presten med en bekymret nyve i pannen. «Ja, jeg kan ikke fri meg fra tanken om å føle medynk med eselfolen.» sa Jens betuttet. «Jeg tror jeg vet hvordan du har det» sa presten alvorlig og satte seg på huk. «Du tenker kanskje at det må ha vært veldig tungt for folen. Men jeg er sikker på at eselet ikke led noen nød. Jesus vil jo ikke at noen skal ha det vondt. Ikke engang en eselfole. Og du har jo helt sikkert hørt om alle miraklene Jesus utførte på den tiden. Jeg ville ikke bli overrasket over om Jesus gjorde et mirakel her også slik at det å bære ham ble like lett som å bære en fjær!»
«Oi» sa Jens storøyd «det tenkte jeg ikke på.»
«Og tenk deg hvilken ære det må ha vært for eselfolen å eskortere Jesus, Guds sønn, inn til Jerusalem!»
«Ja, det må ha vært fantastisk for eselet – og det må ha vært fint å tenke tilbake på når det ble så stort at det måtte begynne å trekke tunglastede kjerrer og slite og streve fra morgen til kveld mens piskeslag og ukvemsord haglet ned over ryggen på det!» sa Jens fornøyd.
Presten klappet ham på skulderen og gikk ettertenksomt videre. Det var visst meningen at man skulle sirkulere, hadde foreldrene lært ham, så han gikk litt rundt og snakket med de han kjente igjen fra barnekoret. Det var hyggelig det. Han vurderte faktisk å melde seg inn i koret og.
Den kvelden sovnet Jens med et smil om munnen mens han drømte om eselfolen som plutselig hadde blitt historiens midtpunkt og fikk den store æren av å bære Guds sønn opp til Jerusalem.
Men på en annen kant av byen, var det en som ikke fikk sove. Det var presten som lå alene i sengen og tenkte på eselfolen – om hvilken skjebne som ventet den etter sitt livs store øyeblikk. Og han kjente en tåre som rant sakte ned over kinnet.

Illustrasjon: Pixabay
Messias-konserten
av Hilde Andersen
Hun stod på bussen sammen med venninnene fra damekoret. De hadde vært på øvelse. Venninnene gikk av, og hun ble stående igjen alene. Det var ikke sitteplasser. Hun betraktet neglene sine, som hun ganske nylig hadde malt med rød neglelakk. Hanskene hadde hun lagt igjen hjemme. Det var jo vår nå. Hun likte den rødfargen. Det hadde vært fint med leppestift i matchende farge.
Det var slutten av mars, og påsken stod for døren. Det skulle bli by-påske for henne i år. Hun hadde hatt mye å tenke på i det siste. Ny sjef på jobb, husleieøkning, vannlekkasje på badet (som heldigvis ble dekket av borettslagets forsikring). Foreldrene hennes var blitt eldre og trengte mer hjelp, og hun hjalp dem det hun kunne, samtidig som hun jo likte å besøke dem. «Hei, er det deg, Lillian?» Hun merket hvor glad moren ble hver gang hun kom. Det var nok å bruke tiden på. Og hun merket at hun selv også var blitt eldre. Snart var hun det man kalte «middelaldrende».
Og så «det andre» da. Det var det hun kalte det i tankene. Dette som hun brukte så mye energi på. Dette som opptok sjelen. Tankene som hun hengav seg til om kvelden. Hva skulle hun gjøre? Skulle hun fortsette? Skulle de fortsette? Var dette en mulighet?
De hadde truffet hverandre på en datingside for voksne. Hun likte profilen hans. Etter å ha chattet med hverandre hadde de gått over til å snakke i telefonen, og så hadde de truffet hverandre og tatt en kaffe. Det hadde blitt flere møter, både kaffe og middag, kino og skogsturer. Dette hadde de holdt på med i et halvt år nå. De hadde det fint sammen. Hun følte seg glad sammen med han. Han var kjekk og flott og helt ok. De hadde god kjemi og snakket bra sammen. Men kom de noe videre? Det var det hun spurte seg selv om, og hva var egentlig «videre»?
Det var skjærtorsdag. De hadde avtalt å møtes i kirken i byen. Kirkekoret skulle framføre Händels Messias sammen med byens symfoniorkester. Hun gikk jo i kor selv og hadde for lenge siden vært med på å synge noen av korpartiene. I dag var hun tidlig ute. Kirken var så vidt begynt å fylles av publikum. Sangerne stod rundt omkring oppe i koret med pappkrus i hendene, ferdige med å øve, småpratende, klare til innsats. Det hørtes toner fra instrumenter som ble finstemt.
Det var ikke ofte hun var i kirken. Nå satt hun og så seg rundt. Hun festet blikket på altertavlen, som var malt av en kjent kunstner. Hun tenkte på hva som var skjedd for noen årtier siden. Folk i byen var blitt vekket en natt av at kirken stod i brann. Det gikk gjetord om hvordan presten hadde styrtet inn, revet løs altertavlen, snappet med seg sølvlysestakene og kastet seg ut før flammene overtok helt. Da den nye kirken var ferdig, ble den gamle altertavlen satt inn i en ny ramme. Mens hun satt slik og lot tankene vandre, kom han, daten hennes, og satte seg ned ved siden av henne. – Ny jakke, konstaterte hun, og smilte.
Så begynte konserten. Hun lyttet henført til introen, levde med og fulgte tekstene sunget av solistene: «Comfort ye, comfort ye, my people … Ev ’ry valley shall be exalted … The people that walked in darkness have seen a great light …” Og så korene, som hun husket fra tidligere: «Glory to God in the highest, and peace on earth, good will toward men». At det går an å skape så vakker musikk, tenkte hun. Hun hadde lest at komponisten, Georg Friedrich Händel, var på et dårlig sted i livet da han skapte Messias-oratoriet. Han var rammet av slag, deprimert og tynget av gjeld. En venn foreslo at han skulle skrive en religiøs opera, og på 24 dager skrev han Messias. Det ble et vendepunkt for han. Fantastisk, tenkte hun, helt utrolig. At det virkelig går an.
Hun gløttet på han som satt ved siden av henne. Han satt med lukkede øyne. Håret, ansiktstrekkene, skjegget … hva var det egentlig hun lurte på? Skulle de snart ta den samtalen? Hun lukket også øynene, senket skuldrene, lente seg tilbake og lot seg føre med av musikken.
Så kom det mektige Hallelujakoret. Kirkekoret fylte rommet med stemmer i skjønn harmoni. Det var som om sangen steg opp mot taket. Hun selv følte seg også løftet. Bevisstheten om alt som hadde skjedd i det siste, bekymringen, strevet og tankevirksomheten ble båret av sted med musikken opp mot taket og ut. De så på hverandre. Hun ble varm. Han grep hånden hennes og holdt den gjennom hele resten av konserten.
Så var påsken over. Det som var blitt et vendepunkt for Georg Friedrich Händel i 1742, var også blitt et vendepunkt for dem. Hun hadde vært på første korøving etter ferien og stod igjen i midtgangen på bussen sammen med venninnene. Hun hadde på seg en tynn vårjakke og nye sko. Hun hadde nymalte, røde negler og leppestift i samme nyanse. Venninnene gikk av, og hun stod igjen alene. Alene? Hun tenkte tilbake på Messias-konserten og det som var skjedd etterpå. Hun var ikke lenger alene.
Inspirert av
- «Mørkest før soloppgang» av Asbjørn Kvalbein, verdidebatt, Vårt land
- «Tek grep for kristen-dating» av Matilde Solsvik, Vårt land, 28.02.2026
- https://handelandhaydn.org/app/uploads/2019/03/Handel-Messiah-Texts.pdf

Illustrasjon: Frid Feyling
Fryktens påske
av Frid Feyling
Konfronter din egen redsel.
Lise Haugan lot selvhjelpsboken synke ned i fanget. Utenfor vinduet grenset mørket inn mot de rutete hyttevinduene. Hos naboen tente de påskebål, barnas jubel ekkoet mot fjellet. Lukten av grillpølser og appelsin drev inn gjennom sprekken i vinduet. Inne i hytta satt hun alene med hamrende hjerte.
Fem påskedager alene på Ålfjell.
Beslutningen om å reise, hadde skjedd så raskt. Mandags kveld, var det som vanlig en travel kveld i restauranten. Hun hadde gjort unna hovedretten, kalvetunge med velouté og østerssopp. Servitørene løp frem og tilbake fra spisesalen og rapporterte om fornøyde gjester. Nå gjensto bare desserten, semifreddo med skivet mango.
Lise lukket øynene og henga seg til den vanlige drømmen. Forestilte seg at hun hadde åpnet et eget konditori på Majorstuen. Disken var fylt av lekre kaker og smørbrød, runde bord med hvite duker og blomster. Hun hadde begynt å lete etter lokaler, det var mange ledigere, men vanskeligere enn hun trodde å få napp. Alle hun kontaktet virket redde.
Hun trakk Axel, en av servitørene, til side ved kjøkkenbenken. En spinkel gutt i tjueårene som tidligere hadde drevet et gatekjøkken.
– Hvordan klarte du å finne lokale til gatekjøkkenet ditt? spurte hun.
Axel kikket seg vaktsomt rundt.
– Ikke en gang tenk på det, hvisket han. – De kom den andre åpningsdagen. Forlangte beskyttelsespenger. Om jeg ikke betalte … Han trakk en finger over halsen. – De kontrollerer hele byen. De er farligere enn du tror.
– Hvem er «de»? spurte hun engstelig.
– Bare løpegutter. Men jeg vet som er sjefen. Han hvisket. – Victor Bryne.
– Sjefen vår? spurte hun forskrekket. – Hvorfor går du ikke til politiet?
– Jeg anmeldte utpressingen, men de tok meg ikke på alvor. Axel så bitter ut.
– Mafiavirksomheten er i ferd med å kvele hele byen.
Lise fortsatte med å skjære opp tynne mangoskiver, da en tung hånd landet på skulderen hennes. Hun bråsnudde og stirret rett inn i Victor Brynes grovkuttede ansikt.
Sjefen hennes hadde kjøpt opp mange restauranter i Oslo, pusset dem opp og åpnet på nytt. Restaurantkongen, kalte mediene ham. Han figurerte i sladrepressen i italienske dresser, dyre klokker og med stadig nye damer.
– Travel kveld?
Lise skalv under vekten av hånden hans. Håndflaten var dekket av svarte hår, registrerte hun grøssende.
– Det går bra, fikk hun presset frem.
Hånden hennes knuget kniven mens hun fortsatte med oppskjæringen.
– Jeg så at du snakket med Axel, sa sjefen langsomt. – Hadde han noe spesielt på hjertet?
Et kort, forferdet øyeblikk forestilte hun seg at hun faktisk fortalte ham sannheten.
– Bare en gjest som ville ha kjøttet litt mer stekt, sa hun fort.
Victor kremtet. – Vet du hva, Lise. Ta deg noen dager fri. Det er stille i restauranten i påsken, folk drar på fjellet. Har du ikke en hytte du kan dra til?
– Jo, jeg har arvet en hytte på Ålfjell av besteforeldrene mine, sa hun forfjamset.
Hun kunne bitt av seg tungen, Byen var full av arbeidsløse kokker som ville gitt en arm eller en fot for å jobbe på prestisjefulle Bislett restaurant. Victor kunne bytte henne ut ved å knipse. Mistet hun jobben, kunne hun se langt etter konditoridrømmen.
Sjefen vippet på føttene. – Fint, da sier vi det slik.
Dagen etter lette hun etter Axel. Hun hadde ligget våken hele natten, kommet til at de sammen måtte gå til politiet.
– Hvor er det blitt av Axel? spurte hun kokken.
Han så alvorlig på henne. – Har du ikke hørt det? Axel er død. Druknet i Akerselva i går, en tragisk ulykke.
Det var da redselen virkelig grep henne. Noe var fryktelig, fryktelig galt.
Etter vakten den kvelden listet hun seg ned i parkeringskjelleren. Victor Brynes Tesla, modell Y, sto på den faste plassen hans ved siden av hennes gamle Fiat.
Hun tenkte på bestefaren, det han hadde lært henne i bilverkstedet og bøyde seg ned mellom bilene. Ti minutter senere forlot hun parkeringshuset. På vei hjem, ringte hun politiet, meldte inn et tips om mafiavirksomheten.
Kontrasten til den dystre stemningen i byen kunne ikke vært større. Fjellet yrte av påsketurister. Familier på skitur, foreldre som akte i bakken med barna sine. Barnestemmer som ropte «unna vei, her kommer jeg» når de skled nedover bakkene. Snømenn med gulrøtter til neser.
Men Lise klarte ikke å slippe frykten. Om dagen spente hun på seg skiene, vendte ansiktet mot solen, prøvde ikke å tenke. Når mørket senket seg over fjellet, kom frykten sigende.
Vannet kokte, og hun gikk tilbake til stolen med den rykende varme koppen. Åpnet selvhjelpsboken igjen. Først når du møter din egen frykt, vil du overvinne den.
Vedkurven var allerede tom, den gamle ovnen slukte ved som et utsultet rovdyr. Hu ville bli sittende oppe en stund til og se på nyhetene, og uten ved ville temperaturen synke raskt.
Hun nølte. Mørket utenfor var kompakt. Kanskje hun måtte stole på rådene i boka.
Klokken på mobilen viste ti på ni. Ute var det minus fem grader og stummende mørkt. Hyttedøren lukket seg stille bak henne da hun gikk ut i mørket.
Hjertet hamret ukontrollert, da hun kom inn igjen. Hun knuget en pute mot magen for å stoppe den jagende pusten. Det hadde jo ikke skjedd noe der ute. Bare den mektige stillheten som lå over påskefjellet. Skjelvende grep hun etter fjernkontrollen. Nyhetsankeret velkjente, rolige stemme fylte stua.
Hovedoppslaget i kveld var etterforskningen i kjølvannet av anmeldelser om ulovlige tilstander i Oslos restaurantbransje. – Politiet har gjenåpnet en anklage om at en mektig bakmann skal ha styrt bransjen med jernhånd etter at det tirsdag kveld kom inn et nytt tips i saken.
Neste oppslag fulgte. – Det har akkurat kommet inn melding om en alvorlig trafikkulykke i Valdres. En bil har kjørt utfor veien og havnet i elva.
Bildene fra ulykken fylte skjermen. En bergingsbil var i ferd med å trekke en bil opp av veien, akkurat der hun selv hadde kjørt på vei til hytta. I de frådende vannmassene så hun en sort Tesla.
– Bilføreren omkom på stedet.
Lise slo av TV-en. For sitt indre prøvde hun å forestille seg hvordan sjåføren i ulykkesbilen måtte ha opplevd de siste sekundene i livet sitt. Med foten desperat på bremsepedalen, mens bilen braste gjennom autovernet.
I neste øyeblikk ristet hun bildet bort. Så for seg Axels spinkle skikkelse flytende i Akerselva.
Tankene drev videre til besteforeldrene, alt de hadde lært henne, både om matlaging og om biler. Hun gikk bort til vedkassen, fant frem en sort gjenstand som lå mellom vedkubbene. Hun lot bremseklossen hvile i hånden, før hun kastet den i ovnen og så på mens flammene slukte den.
Ilden lyste varmt i hytta. I morgen ville hun ta seg en lang skitur. Pakke med Kvikklunsj og appelsin og varm kakao. Nyte disse solfylte påskedagene. Hun ville bruke de siste feriedagene til å samle krefter og planlegge oppstarten av konditoriet.
Trettheten kom sigende. Mørket utenfor var ikke lenger skremmende, snarere et mykt teppe som beskyttet henne mot alle farer.
Hun lukket selvhjelpsboka, la den bort. Den hadde gjort jobben sin. Hun hadde tatt kontroll over sin egen frykt.

Illustrasjon: Pixabay
Påske, vår og hunder
av Elena Guttormsen
Når sola vinker farvel og gjemmer seg bak horisonten i slutten av november her i nord, blir verden dekket av et svart, ugjennomsiktig teppe. Hver gang vi våkner på morgenen til tussmørket utenfor vinduene, husker vi at lyset ikke er så mange uker unna. Gjennom de to første vintermånedene vil et svakt håp om lyse, varme dager med skogens sus og lukten av grillmat i hver en hage gå over i takknemlig jubel når solens røde disk endelig vises over horisonten.
Etter nesten to år med bekymringer, skuffelser og ensomhet hadde vi et stort behov for å oppleve tidenes vår med rolige, glade dager. Det skulle visst ikke bli akkurat slik likevel. Mørket flyttet fra Finnmarksvidda og inn i våre hjerter i form av et brutalt angrep på noen som ikke befinner seg så langt unna.
Gjennom denne altoppslukende håpløsheten hørtes en lyd full av glede, håp og iver. Uling. En drøy måned før påska fylles Finnmark opp med hunder. Topptrente atleter som tar sine mennesker på en uforglemmelig reise, der mennesket, hundene og naturen må spille på lag for å temme været og terrenget. Hundrevis av hundemunner åpner seg i takt og synger over hele Finnmarksvidda til glede for naturen, hverandre og hundekjørerne som tok dem med seg til vinterens vakreste eventyr – Finnmarksløpet.
Når starten går, har de firbente heltene mange mil å tilbakelegge i all slags vær, gjennom snøskavler, opp lange, seige bakker og med lite søvn. Det vil ta mange dager til de kommer til slettene ved målområdet og kan springe inn til kos, hvile og turen hjem til hundegården. På samme måte som sola kommer gradvis tilbake og slipper ut litt mer lys for hver dag, vil hver eneste meter bak hundepotene bringe dem nærmere målet. Og der ute lurer mørket som bare venter på en sjanse til å erobre hjertet og sinn, bringe oss helt ned i kjelleren og holde oss der med all makt som det har.
«Reisen, den blir som en våken drøm, særlig når timan er blå», synger Anne Gudrun Michaelsen gjennom høyttalerne ved startområdet. Hva drømmer hundene om der de ligger under stjernehimmelen etter enda en slitsom etappe, med såre poter og mange mil igjen å springe? Er deres største drøm noe helt annet enn å være første spann over målstreken? Selvfølgelig. Den har mest sannsynlig noe med eieren deres å gjøre, uten at vi noen gang får vite det konkrete innholdet i drømmene.
Det hadde vært så artig å være flue på veggen i disse drømmene. Fordi drømmer er viktige. De får oss til å glemme det vi sliter med i det daglige og bringer oss håp om en lys fremtid, der vi endelig får lønn for strevet. De får oss til å forstå oss selv og våre nærmeste. Og noen ganger må vi stoppe opp og tenke – drømmer vi om noe som virkelig er viktig for oss, eller tenker vi for overfladisk? Vil noe annet, mye mer oppnåelig, gjøre oss mer lykkelig?
Flere tusen kilometer unna kjemper enda flere hunder og deres mennesker om den gjeveste prisen – seieren i Iditarod. I år var det et spann med elleve flinke hunder som krysset mållinja først. Den tøffeste etappen var en av de aller siste, med konstant snødrev og vind som klistret igjen hundenes øyne og nesten blåste spannet på den åpne sjøen. Hvem som helst kunne ha gitt opp der, og det hadde vært forståelig. Men de fortsatte, meter for meter, helt til de kom til sin endestasjon. Der ventet anerkjennelse, kos og varme.
For noen er seier ikke alltid det samme som å være først, raskest eller best. Det fjerde spannet som krysset mållinja i Iditarod i år, bestod av fjorten hunder. Det er det samme antallet som stiller til start. Spannet var ikke mange minuttene bak nummer tre, og hundekjøreren hadde hatt en reell sjanse om å kjempe om bronseplassen. Da måtte han ta ut de tregeste hundene som bremset tempoet i spannet og la dem reise hjem uten å krysse mållinja. Han valgte å fullføre løpet med alle sine bestevenner. Han kan jo alltids prøve seg på ny pallplass neste år.
På samme måte er det noen ganger viktigere å løfte opp de rundt oss som sliter, enn å oppnå vårt høyeste ønske her og nå. Noen planer må utsettes, uten at vi føler oss mindre lykkelige. Vår forventede lykke blir erstattet med en annen lykke – lykken over å hjelpe andre, ofre noe for andre uten å bli spurt og uten å forvente noe tilbake. For vi er på det sterkeste når vi står sammen og alle blir med.
Om noen dager er påsken her. En påminnelse om en som gikk den tøffe veien gjennom lidelse og død slik at også de av oss som ikke alltid tar den riktige veien i livet, kan vandre i lyset og leve evig. Budskapet som kommer frem i påskeevangeliet, rører ikke bare dem som tror på Gud. Også de av oss som tilhører andre religioner, eller kanskje ingen i det hele tatt, stopper opp og tenker over hva reisen til Jesus egentlig betyr.
De fleste av oss vil oppleve tider der mørket overskygger alt, og det eneste vi vil er å grave oss ned under bakken og gi opp. Vi overbeviser oss selv at vi ikke klarer å overvinne mørket denne gangen, at alle våre mislykkede forsøk beviser at vi ikke har det som kreves. Jesus kunne ikke stå opp fra de døde uten det som skjedde i forkant, og han tok imot lidelsen med ro og tålmodighet.
På samme måte vil prøvelsene vi må gjennom ofte være selve forutsetningen for vår suksess, og vi bør ta dem imot uten å klage. Når det blir for vanskelig, må vi krumme ryggen, senke tempoet og anse hvert steg i riktig retning som en liten seier. På samme måte som Finnmarksløpets hunder jobber meter for meter gjennom det islagte landskapet i motvind.
Gjennom de siste krumspring fra vinteren med sure vindkast, smeltende snøskavler og snøfokk brøyter vi oss vei til midnattssola – tiden der Finnmark bader i lys døgnet rundt. Tiden for lange kvelder i gyngestolen ute på terrassen med en god bok. Tiden for overnattinger i hengekøya, nattlige fisketurer og bading i det klare, iskalde fjellvannet. Tiden for å tenne gravlykter på kirkegården for å hedre dem som ikke lenger er blant oss.
Akkurat nå venter vi til vi kan gå inn i den opplyste kirken og høre på påskegudstjeneste, der presten forteller om at Jesus er verdens lys. Vi kan også feire vårblot som våre førkristne forfedre, eller bare kose oss med påskefjellet, eggjakten og appelsinsjokoladen. Det viktigste for de fleste av oss vil være å tilbringe ekstra fridager med våre kjære. Og selv om mørket i våre hjerter ikke forsvinner helt akkurat denne våren, vil det komme en dag der alle prøvelser er forbi og lyset kommer seirende ut.
Mens jeg venter på påsken, sitter jeg med en rykende kopp kaffe i hånden og ser ned på Nordlyskatedralen ut av kontorvinduet. De fleste spannende har kommet seg i mål. Flere av dem står parkert tvers over kirka og bader i den varme sola. Det er vår. Det er hunder. Og snart er det påske.

Illustrasjon: Andrea Duun
Historien om en helt spesiell pilgrimsferd
av Andrea Duun
Sakte snodde Beatriz seg mellom menneskene. Hun befant seg i en trang og varm passasje mellom steinkledte husfasader. Sola stod høyt på himmelen. En gruppe eldre menn satt tause og drakk te i utkanten av en liten åpen plass foran kirken. De fulgte med på to middelaldrende damer som gestikulerte med sinte bevegelser mens de kjeftet i munnen på hverandre. Beatriz tok seg til hodet, hun svaiet. Utenfor den åpne kirkedøra så hun en benk. Med vaklende steg tok hun seg fram, og dumpet takknemlig ned på den. La hodet bakover mot veggen og lukket øynene ei lita stund. Like ved stod ei gammel dame og solgte appelsiner og friskpresset juice. Beatriz kjøpte et stort glass av henne. Hun holdt glasset med skjelvende hender og drakk. Etter kort tid følte hun seg bedre. Hun nøt den gemyttlige, avslappende atmosfæren, den fløt som en smilende bris blant folket i landsbyen. Til og med de to kranglete damene hadde roet seg. Folk hadde god tid. Noen bar på handlenett, andre gikk rundt med mobilen i neven. Hun så mennesker med tradisjonelle klær, mange hadde hodeplagg. Selvfølgelig turister også, som hun selv. Lokalbefolkningen var vennlige og blide. Uten å kunne særlig engelsk prøvde de likevel å hjelpe når de skjønte hun strevde. Hun fikk gå i fred på gata, det var befriende å slippe ivrige selgere.
Inne i kirken satt Marco på bakerste benk. Han svettet, det var ikke mye kjøligere der inne enn ute. Kirkerommet var kalket på innsida. Det var sparsomt innredet. Ved siden av ham på benken stod et glass med en liten skvett juice i. Han hadde også handlet hos damen med appelsinene.
Marco hadde sittet der på benken i over en time. Han var slått ut av heten. Han så på maleriet i altertavla, det var nydelig. Det forestilte Jesus som baby, i armene på Jomfru Maria. Omgitt av frodig vegetasjon. I bakgrunnen tronet et eiendommelig, kjegleformet fjell.
Marco lukket øynene og bøyde hodet. Han visste ikke hvor lenge han hadde sittet slik, men lyden av tassende bare føtter i midtgangen drog ham tilbake til virkeligheten.
Beatriz hadde gått inn i kirken hun satt ved. Vanligvis likte hun ikke kirker så godt. De var ofte kalde, med tung atmosfære og ubekvemme sitteplasser. Men i det hun reiste seg fra benken, kjente hun ei hånd på skulderen. Damen med appelsinene. Hun sa ingen ting, bare smilte og pekte mot døra med ei skjelvende hånd.
Beatriz var ute på sin egen, personlige påsketur. I ei bok hadde hun lest om et hellig sted i dette landet. Et kjegleformet fjell, midt i en vakker oase. Lengselen overmannet henne mens hun fordypet seg i bilder fra stedet. Drømmen om å reise dit endret form og ble til en plan. Anledningen hadde bydd seg akkurat nå, rett før påsken. Full av forventninger og spenning hadde hun tatt fly, deretter toget. Landsbyen hun befant seg i, lå noen mil unna målet, og herfra ville hun gå. Som en pilgrim. Med god tid til å tenke, eller til å tømme hodet for tanker.
Beatriz så seg rundt i kirken. Hun ble stående lenge foran altertavla. Hun kjente nesten hvert penselstrøk av maleriet. Det drog henne inn i seg, hun følte seg som en del av det. Hun ville stryke over Jesusbarnet med fingrene, men lot det være.
Marco satt på benken sin og fulgte henne med øynene. Tresmaken i rumpa gjorde det vanskelig å sitte stille, han vred på seg.
Beatriz slet seg løs fra bildet og tuslet fraværende nedover midtgangen. Men så snudde hun på hodet og møtte Marcos blikk. Ansiktene deres lyste opp i et bredt smil. Beatriz gikk bort og hilste, Marco reiste seg. Sammen gikk de ut av kirken, ut i sola.
Den kvelden satt de to og pratet intenst sammen ved et lite bord på en uterestaurant. Sola hang i horisonten over havet. Midt på bordet stod et fat med sjømat, stekt på grillen. Tilbehør var salat av friske grønnsaker, noen saltbakte poteter og forskjellige dip-sauser. De skålte med musserende hvitvin. En avtale ble gjort, de ville gå fram til det hellige fjellet. Sammen.
I seks dager gikk de. Med få ord mellom seg. Stillheten var god.
Slitne rundet de en siste sving, og der lå oasen som et paradis foran dem. Begge hev etter pusten.
De satte seg ned ved en liten innsjø, med sekkene som støtte bak ryggen.
Ned fra et delvis skogkledt fjell rant to små elver mot dem. Fjellet var ikke høyt, men det var nesten perfekt kjegleformet, med ei lita flate nær toppen. De hørte fuglesang. En og annen sommerfugl vimset forbi. Duften på stedet kjentes organisk.
Ikke ett menneske var å se.
De drakk reint vann, spiste solmoden frukt, nøtter og bær. Hvilte i duftende gress om natta. Ved soloppgang første påskedag startet de klatringen mot toppen. Kaldt vann rant fra flere kilder ved foten av fjellet. Stien var vond å se mange steder, og terrenget var krevende. Men så, uten forvarsel, lå platået foran dem. Et nesten helt flatt golv av nakent fjell. Lyden av sildrende vann lokket dem mot et lite oppkomme. På toppen av et fjell. Det i seg selv skulle ikke være mulig. Her var kilden til de to små elvene, grunnlaget for hele den vakre oasen under dem. Andektige, og med bare bein, beveget de seg fram til kilden. Den sprang ut fra ei grop i berget som dannet toppen av fjellet. Marco lot det kalde vannet renne over fingrene. Drakk noen slurker. Beatriz gjorde det samme.
Uten å si så mye hadde de spist og gjort seg klare for natta. De satt tett sammen, med ryggen mot bergveggen, mens sola gikk ned. Mørket kom brått, med en stjernehimmel de aldri hadde sett maken til. Marco pekte. Fasinert fulgte de med. Månen steg sakte til venstre for dem. Det kunne se ut som den drog ei stor, klar stjerne med seg. De så hvordan stjernen ble hengende lavt på himmelen, mens månen fortsatte sin ferd. Beatriz og Marco så på hverandre, begge med tårer i øynene. Stjernen lyste klar og sterk, som den hadde gjort den første julekvelden. De satt der mens stjernen ble mindre, svakere. Til den smatt inn blant de andre i den store stjernefamilien sin.

Illustrasjon: Pixabay
Neste skrivekonkurranse
Sommermagasinet 2026
TEMA: sommer
5000-6000 tegn
Skriv navnet ditt i word-dokument og send gjerne med en illustrasjon som vi kan bruke i bladet (om du vinner) og/eller på nettsiden, da vi legger ut novellene her
Premie: 1000,-
(kun vinner blir kontaktet)
send novellen til:
Frist : 22. mai 2026



