Palliativ psykiatri?

Fra somatikken er dette et velkjent og godt behandlingstilbud til alvorlige syke. Psykiatrien er mer komplisert på dette området enn somatikken. Ifølge kronikken er denne behandlingen for psykiatriske pasienter som plages av vedvarende symptomer etter mange års mislykkede behandlinger, og hvor fortsatt behandling med et kurativt mål ville gjøre mer skade enn gagn. Det handler ikke om å gi opp, men i palliativ behandling endres fokus fra symptomreduksjon til å hjelpe pasienten til et godt liv tross plagene.

Hvordan skal vi forstå dette?

Kronikken reflekterer lite over psykiatriens lange og mørke historie med utøvelse av makt og undertrykkelse, blant annet med kjemisk kirurgi. Det er derfor underlig at politikerne ikke er mer våkne og stiller spørsmål for å verne borgerne mot en behandling man ikke helt vet konsekvensene av. Det burde være legitimt å spørre om pasientenes massive plager, tross langvarig behandling, egentlig skyldes behandlingen i seg selv? Hjelper ikke alle de «vidunderlige» pillene slik legemiddelfirmaene reklamerer?

Forfatterne erkjenner dog at dette gjelder pasienter med alvorlige lidelser, som tross massiv behandling bare blir sykere? Dette er en realitet psykiaterne kjenne til, men hva gjør de med det? Enda flere piller? Tross at dette utgjør en liten gruppe, forbruker disse en stor del av ressursene i psykiatrien. Mange lurer nok på med rette om disse sykeste pasientene har fått eller får rett behandling, eller om de rett og slett utsettes for skadelig overbehandling? Det er underlig at psykiatrien som profesjon ikke reflekterer åpent om hva de egentlig driver med! At det er deres egen profesjon som er problemet.

Det hjelper lite å hevde de bekjenner seg til en biopsykososial tilnærming, når praksisen bærer preg av bio – bio – bio forståelse. De burde reflektere over hva det er som gjør at så mange ikke blir friskere, tross «de gode» pillene medisinindustrien skryter av de har utviklet for å «hjelpe» folk som lider, men som i stedet blir «sykere»? Har disse pasientene en «uhelbredelig biologisk lidelse», elle bør fokus rettes en annen vei? Er det selve behandlingen som er problemet og gjør mer skade enn gagn?

Jeg savner at kronikken ikke sier noe om utviklings­forløpet til pasientene. Hvordan startet dette, og hvordan har behandlingen forløpt og på hvilken måte? Ble det i det hele tatt reflektert om pasientens «symptomer» var en normal reaksjon på en traumatisk hendelse? Sykdomsmodellen ser dessverre «lidelsen» som kjemisk ubalanse og dysfunksjon i hjernen. Det er stor forskjell på om psykiaterne forholder seg til pasientens egne opplevelser, eller kun forholder seg til pasientens sykdoms uttrykk, noe som reduserer vedkommende til et passivt objekt. Kan vi kalle dette fenomenet iatrogent, det vil si at det er selve konsekvensen av pillebehandlingen som gjør dem «sykere»? Dette betyr at legevitenskapen i seg selv kan bli psykiatriens verste fiende? Det er en utfordring at psykiaterne sammenligner seg med sine mer vellykkede somatiske kolleger.

Om man studerer litteraturen og de økende alternative erfaringene innen psykiatrien, finner man humane tilnærminger som setter pasienten egne tanker og meninger i fokus, i stedet for meningsløse intellektuelle tolkninger av egenskaper tillegger pasienten. Fokuset blir ensidig behandling med psykofarmaka, ofte med fravær av genuin psykologisk omsorg, en tilnærming mange erfarer og opplever gjør livssituasjonen verre,

I dag har vi både nasjonalt og internasjonalt en mengde beretninger fra pasienter som opplever sitt liv ødelagt av den medikaliserte psykiatrien, ofte med med tvangsinjeksjoner. Det er verdt å merke seg at Høyeste­rett har tillatt en tidligere pasient å gå til sak mot staten for umenneskelig behandling, vold og tortur. Dette er første gang i norsk rettshistorie, og finner sted 26. – 28. november 2026 (les saken i Mad in Norway). Fagfolk dekker seg alltid bak taushetsplikten, som egentlig er et makt begrep. Men, vedkommende vil dele sin journal med offentligheten. Slik vil offentligheten se hvordan en behandling som preges av dype faglige motsetninger, utspille seg i norsk psykiatri. Advokatene mener staten bryter med den europeiske menneske­rettighetskonvensjonen Norge er bundet av. Det er ingen andre sektorer i medisinen hvor man tvangsbehandler folk på denne måten!

Den sykdomsorienterte modellen er lite god på det relasjonelle og til å se og lytte til mennesket bak diagnosen. Fokuset på pillebehandling skaper en unødvendig mur mellom psykiateren og pasienten. Mennesker som trenger genuin omsorg, blir møtt som objekter. De møter en psykiatri som uten tydelig evidens tar mål av seg å forandre folk med piller. Lite reflekterer psykiaterne at de ikke kan endre andre enn seg selv. Den mer humane psykiatrien legger vekt på at vi alle utgjør konteksten for hverandre. Det betyr å lytte etter hva den andre sier og at terapi betyr samarbeid mellom to likeverdige subjekter.

Dette vil gi en bedre maktbalanse mellom psykiateren og pasienten, noe som dessverre synes å være en mangeltilstand i dagens psykiatri. Ser vi at en gryende opplevelse i deler av psykiatrien av mislykkede eller skadelige behandling er grunnen til dens behov for et nytt element som palliativ behandling? Er dette en forsiktig innrømmelse av at noe er galt? Hvorfor kan de ikke bare innrømme og beklage sin manglende kompetanse etter år med tvangsbehandling og andre skadelige tiltak mot sårbare og vergeløse mennesker som bare ønsker seg et godt liv? Det er lov å undre. Det er fortsatt plass til kunnskapsrike psykiatere i en mer human tilnærming i tråd med FN og WHO`s anbefalinger.

Opptak fra Mad in Norway sitt seminar på Litteraturhuset i Oslo fredag 5. desember 2025:
«Fra patologi til potensial – et nytt perspektiv på barn og unges utfordringer»