I gammel tid regnet man tiden ut fra solens stilling på himmelen. Når solen stod øverst på himmelen, var det midt på dagen. Slik hadde det vært siden solurenes tid i oldtiden. For vanlige folk hadde tidspunkter ikke så mye å si. Før industriens tid var klokker et status­symbol som ganske få hadde råd til.

Fra begynnelsen av 1800-tallet fikk flere råd til å kjøpe klokker. Samtidig ble det vanlig å benytte lokal middelsoltid. Klokken var 12 midt på dagen når solen stod øverst på himmelen. Siden jordkloden er rund og roterer rundt sin egen akse, vil det aldri være midt på dagen samtidig over hele verden. Derfor var det tidsforskjeller i de ulike delene av et land. For Norges vedkommende er for­skjellen i middelsoltid for det østligste og vestligste punktet 1 time og 47 ­minutter. Det spilte i prinsippet ikke særlig rolle i en tid hvor seilskuter og hestevogner var de vanligste fremkomstmidlene.

Jernbaner, telegraf og dampskip

I 1830- og 40-årene ble det bygget jernbaner for offentlig trafikk i Europa og Nord-Amerika. På samme tid kom de første dampskipene på sjøen, større innsjøer og vassdrag, og disse kunne i stadig større grad seile etter rutetider og var ikke avhengige av vinden for å ta seg fram. På midten av 1800-tallet gjorde den elektriske telegrafen sitt inntog. Man kunne gå til en telegrafstasjon og raskt sende et telegram til et annet sted i landet, eller til andre land. De første jernbanene som kom på den tiden var forholdsvis korte, og forholdt seg til lokal tid i den byen hvor administrasjonen holdt til.

Det var da jernbanene ble lengre at de lokale tidsforskjellene ble et problem for driften, særlig for de øst- og vestgående strekningene. Det engelske jernbane­selskapet Great Western Railway åpnet i 1837 mellom London og Bristol. Etter hvert bygget selskapet jernbaner lengre vestover. Great ­Western tok fra starten av utgangspunkt i London-tid, og sendte daglig tidssignal på telegrafen til stasjonene.

Tidsforvirring og juks

Tidsforskjellen mellom Stockholm og Göteborg var 24 ­minutter med middelsoltid. Hesteskyss mellom de to byene tok en uke, og da spilte ikke de lokale tidsforskjellene særlig rolle. I 1862 ble jernbanen mellom Stockholm og Göteborg åpnet, og togreisen tok 14 timer. I tillegg til rute­tabell måtte man ha tabell for tids­forskjellene mellom begge byene og stasjonene underveis.

I USA så mange jernbane­selskaper dagens lys på midten av 1800-tallet. Det ble vanlig at hvert jernbaneselskap tok utgangspunkt i lokal tid i byen hvor de hadde sitt hovedkontor. Forskjellig tid og forvirring som oppstod ble et problem der jernbanelinjer som ble eid av flere selskaper møttes. I Pittsburgh måtte man holde styr på 6 forskjellige tider samtidig. Det må ha vært forvirrende for noen og enhver. I hele USA fantes det om lag 80 ulike jern­banetider på det meste. Det skjedde alvorlige togulykker som følge av forvirring med tiden.

Hvis noe kan jukses med, er det som regel noen som prøver seg. Det ble jukset med tiden. En del fabrikkeiere hadde klokker som gikk saktere for å lure arbeiderne til å jobbe lengre enn de egen­tlig trodde de jobbet. I byer hvor skjenketider var innført ble det også jukset med klokkene for at et skjenkested kunne skjenke alko­hol lengre enn de hadde lov til.

Jernbanetid innføres i flere land

I 1872 møttes representanter for flere større jernbaneselskaper i USA for å bli enige om et enklere system for tiden. Det var først i 1883 at de ble enige om å inndele landet i fire tidssoner med en times tidsforskjell mellom hver sone. Sverige innførte en universal­tid for hele landet i 1879. Samme år åpnet ­Smaalensbanen mellom Christiania og ­Fredrikshald (Oslo og Halden), og videre over svenske­grensen ved Kornsjø. Tidsforskjellen mellom norsk og svensk side av riksgrensen ved Kornsjø var på den tiden 18 minutter. Det fantes ennå ikke noe internasjonalt anerkjent system for tiden, selv om det kom flere og flere jernbaner som krysset landegrenser.

Norges første jernbanelinje mellom Christiania (Oslo) og ­Eidsvold (nå Eidsvoll) ­åpnet i 1854. Fra Drammen åpnet jernbanen til Vikersund i 1866 og videre til Hønefoss og ­Randsfjord i 1868. I 1872 ble jernbanen ­åpnet fra Drammen til Christiania (Oslo). Jernbanen til Eidsvoll tok utgangspunkt i Christiania-tid. Jernbanen fra Christiania til Drammen og Randsfjord hadde sine rutetider oppgitt i ­Drammen-tid, som var 4 minutter etter ­Christiania-tid.

I vår hovedstad måtte man ikke bare ta seg fram mellom Østbane­stasjonen (nå Oslo S) til Vest­banesta­sjonen (nå fredssenteret ved Aker Brygge). Man måtte stille klokka 4 minutter fram hvis man reiste østover og 4 minutter tilbake hvis man reiste vestover. Forsøk på å innføre en felles tid for hele Norge møtte en del motstand, og Norge fikk ikke universaltid før i 1894.

Sir Sandford Fleming foreslår tidssoner

Sir Sandford Fleming var en skotsk-canadisk jernbaneingeniør. Det var han som kom på ideen om å inndele jordkloden i 24 tidssoner med en times forskjell mellom hver sone. Da jernbaner som krysset landegrenser ble mer og mer vanlig, innså flere og flere politikere og fagfolk at en internasjonal standard for tid og klokkeslett var nødvendig. På en større konferanse i Washington, DC i 1884 ble det bestemt at jordkloden skulle inndeles i lengdegrader, meridianer. 0-meridianen skulle gå gjennom Greenwich i London, der det var et større observa­torium.

Fleming var selv til stede på ­denne konferansen, og foreslo å dele jorda inn i 24 tidssoner, hver på 15 lengdegrader, og en times tidsforskjell mellom hver tidssone. Når solen stod høyest på himmelen midt i tidssonen, skulle klokken være 12 for hele sonen. I 1879 var Fleming på reise i ­Irland. På den tiden ble klokkeslett før 12 om dagen angitt med AM, mens PM var betegnelse for klokkeslett fra og med 12 til midnatt. Ved en feil hadde Fleming mistet et tog fordi avgangstiden i rute­tabellen var angitt med PM i stedet for AM, foreslo Fleming å innføre en 24-timersklokke.

Selv om Fleming ikke fikk gjennomslag for sitt forslag om tidssoner og 24-timersklokke på denne konferansen, begynte flere og flere land å slutte seg til et tidssonesystem i årene som fulgte. Japan innførte sonetid i 1888. Norge sluttet seg til i 1895. Det skulle drøye til 1929 før alle land hadde sluttet seg til tidssone­systemet. Grensene mellom tids­soner følger ofte landegrenser og større elver. Sonene er også blitt ­endret opp gjennom årene. Enkelte ­steder finnes det soner hvor det er 30 minutters tidsforskjell i stedet for en time. Det eneste stedet i ­verden hvor tre tidssoner møtes, er Treriksrøysa i Pasvik der ­Norge, Finland og Russland møtes.