I syv år har han vært å se ved postkassestativer og trappeoppganger i hele Follo, med unntak av Enebakk. Han har vært tidlig oppe, småløpt rutene som en harabikkje med los, med blikket fast på kartappen. Knapt en postkasse er blitt glemt. Rundt 300 ruter har Sturla hatt på det meste. Og aldri har han hans polske venn vært vanskelig å be når det var noen som var syke og det trengtes hjelp til å dekke noen ekstra ruter. Mariusz stilte. Frisk og rask og alltid smilende med glimt i øyet.

Ny jobb i Oslo

– Men nå er det dessverre over, sukker Sturla høyt og en smule hjerteskjærende. – Nå har han fått seg en skikkelig fulltidsjobb i Oslo, og da er det Good Bye til distribusjon. Gledelig for han, men trist for oss i Follo distribusjon. Vi mister en av bærebjelkene i selskapet, og det er ikke gjort i en håndvending å skaffe en så god mann. Men tilbudet er åpent, og er det noen som ønsker å tjene et sted mellom fem og 10 tusen kroner ekstra i måneden så svarer vi på telefoner, forteller Sturla.

– Vi trenger folk til distribusjon av ulike aviser og tidsskrifter, både Vestby Nytts månedsmagasin og magasiner i sør og Oppegård avis i nord.

– For spreke pensjonister og sporty ungdom kan det på mange måter være en liten drømmejobb, mener Mariusz. – For en som vil brødfø en hel familie er ikke jobben stor nok legger han til. Og det var nesten den eneste grunnen til at jeg måtte se meg om etter noe annet. Det har vært en super jobb, men med nye distribusjonsformer og digitale løsninger, har det blitt færre papirutgaver å distribuere. – Ja, den siste kunden vi mistet var Frogn kommune informerer, forteller Sturla. – Nå kommer heller ikke den i postkassa.

Løper maraton

– Jeg smiler litt når jeg tenker tilbake på da jeg startet som bud, forteller Mariusz. – I en periode veide jeg 128 kilo og det var et ork å slepe rundt med alle avisene. Målet mitt har alltid vært å kunne dele ut 3000 eksemplarer per dag, men med 128 kilo kjøttvekt var det et pes. Noe måtte gjøres.

– Og han tok virkelig tak, skyter Sturla inn. – Ikke bare begynte han å trene, men han la også om kostholdet. Det var en fryd for meg å følge med på han. Han tok virkelig saken i egne hender, og nå er han blitt en skikkelig "runner". Han har blitt lettbeint når det gjelder å distribuere trykksaker, og ikke minst lettbeint når han konkurrerer i maraton. Neste nå er Oslo maraton som vi skal løpe sammen. Jeg får bare henge meg på, sier Sturla med en latter.

Sturla og Mariusz har blitt gode venner

Gjort sakene bra

Sturla er som en sursøt saus når det gjelder Mariusz. Lei seg for at han slutter, glad for at han får seg en skikkelig jobb.

– Med kone og to tenårings-unger i huset har jeg et ansvar hvilende over meg, og det må jeg ta på alvor, sier Mariusz.

Da Sommermagasinet møter han i Drøbak er han nettopp kommet tilbake fra et kort opphold i Polen.
Han har sluppet av familien på Nesodden og er litt stiv i ryggen etter å ha kjørt cirka 600 kilometer med bil.

– Vi har etablert oss i Norge, forteller han. – Datter'n på 19 år vil bli sykepleier og tar allerede vakter på sykehjem på Nesodden. 15 åringen var utplassert fra skolen på en dagligvarebutikk på Nesodden, og fikk etter en uke avtale om deltidsjobb. Det er jeg litt stolt av. Kona er i full jobb, så målet nå er å kjøpe et eget sted å bo. – Vi trives veldig godt i Norge og på Nesodden og har fått mange venner her.

– Det er ikke snakk om for ungene å flytte tilbake til Polen. Det blir nok ferielandet vårt nå, og dit vi drar når vi skal besøke familien.

– Men jeg håper Sturla får tak i noen gode bud som kan ta over når jeg slutter. Det har han fortjent. Han har stilt opp for meg og blitt en god venn. Jobben er hyggelig og en fin måte å holde seg i form på. Jeg begynte forsiktig med en rute, før jeg tok på meg flere. Og det er flere ruter som er ledige. Med de korte avstandene det er i Follo behøver du ikke bo i den kommunen du jobber i. Det er lett å lære seg kartene og jobben går etter hvert som en lek.

– Og det har det vært for meg, avslutter Mariusz. – En hyggelig lek med lønn.