Illustrasjoner: Pixabay
Om psykiatrisk behandling ikke virker, defineres dette som om man er behandlingsresistent. Begrepet kobles til alvorlig depresjon, da vedkommende ikke responderer på at «normal» eller rett implementert behandling fører til forventet symptomreduksjon. Behandlingens primære mål er at den skal føre til remisjon. Det er ingen tvil om at alvorlig depresjon er noe av det verste man kan oppleve, og man må gjøre alt for å hjelpe. Det rapporteres at ca 30 % av pasientene med alvorlig depresjon ikke opplever bedring.
Med årene er det blitt tydeligere uttalt at myten om kjemisk ubalanse i serotonin nivået i hjernen ennå ikke er vitenskapelig bevist. Antidepressiva som skulle korrigere denne ubalansen, gir heller ikke forventet effekt på lang sikt, og det registreres alvorlige bivirkninger og avhengighet. Reflekterte psykiatere tenker at det er bekymringsfullt å fortsette denne praksisen. Hva skjer i dette omdiskuterte fagfeltet? Jo, i Mad in Deutschland (13.01.2026); hevder psykologforsker Peter Simons, at psykiatrien i stedet for serotonin hypotesen konstruerer en ny forklaring på depresjon. Depresjon skyldes egentlig betennelse i hjernen, og ikke serotonin mangel som tidligere antatt. Dette betyr utvidelse av pillearsenalet med betennelsesdempende medikamenter. Hva skal man tro om et fagfelt som lettvint opererer med selvkorrigerende teorier? Om dette stemmer må millioner av tidligere pasienter ha fått behandling på feil grunnlag?
Behandling som ikke virker
Et viktig spørsmål er hva pasientene egentlig er resistent imot? Trekker psykiatrien for raske konklusjonene på et for svakt grunnlag? Hva med deres egen holdning og tilnærming? Tenker de noen gang over hvordan pasienten opplever denne form for behandling? Hvordan oppleves det å ha en alvorlig «sykdom» der behandling ikke virker? Frustrasjon over manglende håp og forventninger gjør ikke situasjonen bedre. Dette er spørsmål psykiatrien sjelden tar inn over seg. Konsekvensen blir nye diagnoser og ny resept på flere medikamenter. Slik oppstår en eskalerende og vond sirkel som pasienten sjeldent blir bedre av, da mer behandling ikke betyr at man automatisk blir bedre. Hvor lenge og hvor mye skal pasienten måtte tåle et slikt regime, og ikke minst hvordan velger psykiatrien å forholde seg til dette? Jo, som det er skrevet over, de definerer personen som ikke behandlingsmotiverte eller resistent mot «behandlingen». Det er personen det er noe galt med og som må bære byrden, ikke at behandlingen kanskje er feil. Hva om pasienten er motivert for noe annet? Det synes lett å legge skylden på pasienten for selv å gå fri.
Ketamin mot depresjon?
Beslutningforum vedtok i august 2025 at sykehus og DPS kunne ta i bruk intravenøs Ketamin som metode mot resistent depresjon, men pasientene må inntil det foreligger kunnskap om langtidsvirkningene informeres om at behandling gis utenfor godkjent bruksområde (off-label). Ketamin har blitt brukt som anestetikum i flere tiår, og har en drømmeliknende tilstand og hallusinogen effekt. Noen hevder at dagens positive medieomtale har bidratt til denne kontroversielle godkjenningen. Ketamin er i dag blitt en populær og kontroversiell tilnærming mot resistent depresjon, tross begrenset evidens. Det hevdes fra flere fagfolk at dette er et eksperiment med potensielt stor risiko for pasienten. Det er vel kjent at mange psykoaktive stoffer motvirker depressive symptomer på kort sikt siden de fremkaller velvære. Det paradoksale er at det over tid ofte utvikles motsatt effekt med potensielt farlige og alvorlige bivirkninger. Det bør derfor reflekteres politisk om bruk av narkotika mot psykisk lidelse er greit. De fleste rusmidler virker positivt på blant annet angst, søvn, humør og energien vår. Det blir en kortsiktig gevinst med langsiktig tap.
For skjørt kunnskapsgrunnlag
Situasjonen krever at psykiatrien og myndighetene bør reflektere hva det er som behandles. Er det biologiske defekter eller er det psykososiale utfordringer og reaksjoner på vansker i det levde liv? Er det så enkelt at psykofarmaka eliminerer psykososiale plager? Eller må vi bevege oss ut av en upålitelig diagnosekultur som øker den psykiske uhelsen. Dagens praksis hviler dessverre på et for skjørt kunnskapsgrunnlag, der fagfolk lett gjør sine egne tolkninger til etablerte sannheter. Dagens sviktende omdømme og dårlig underbygde diagnoser vil gi konsekvenser der behandling ikke virker, og som derfor konkluderer med at pasienten er behandlingsresistent. Diagnosen gis for stor vekt tross usikkert underlag der psykiatere ikke reflekterer hvordan egne subjektive forestillinger påvirker vurderingene. Dette er egentlig en krenkelse av folks integritet.
Fokuser på hendelser og opplevelser
Hva er løsningen på problemet? Om det ikke handler om behandlingsresistens må løsningen ligge et annet sted enn i medikamentell behandling. Løsningen må ikke bli mer av det samme som vi ser i dagens praksis. Mange hevder i dag at psykiske problem ikke er sykdom. Løsningen må derfor bli et paradigmeskifte, der fokus snus fra biologiske forklaringer og løsninger, til fokus på hendelser og opplevelser i det levde liv. Vi må få en ny erkjennelsesteori eller kunnskapsteori, slik vi tenker om et fenomen vil bestemme hvordan vi behandler folk. Dette krever særskilt evne til å bli mer nysgjerrig og lytte til det folk selv forteller, og psykiatrien bør nå gi opp idéen om å forklare og objektivere folks problemer, men heller få forståelse for konteksten folk lever i. «Normale» responser på livets ulike utfordringer må ikke bli «sykdom». Mange opplever det å ta piller som å gi «problemet» makt, da de selv ikke greier å hamle opp med sine utfordringer.
Når ting ikke fungerer som man vil tror byråkratene at løsningen ligger i omorganisering eller mer penger, men det tenkes lite om NYTENKNING. Psykisk helsevern trenger ikke flere metoder, men endring av kapital i å tenke nytt.
