ANNONSE

ANNONSE

Egenannonse Mediasenteret
ANNONSE

Shakar er Olivenmannen i Son. En kjent og kjær person i bybildet

Restauranten Café Oliven er en oase for mange langt utenfor Vestbys og Sons grenser. Å dra til Son forbindes av mange med å dra til Oliven. Kanskje det er fordi døra alltid er åpen.

Et skjegget, blidt fjes kikker på oss når vi går opp trappa til restaurant Oliven. Den blå lua sitter litt på skakke og en røyksøyle blåses ut i lufta. Et lokalt par tar farvel og forteller at de skal rusle Son rundt. Shaker Sabetsadeh ser undrende på oss.

– Det er jeg som er journalisten, sier vi.

– Å, ja. Fra Vestby Nytt? Fra avisa? Nei, fra det fargerike, fine magasinet som kommer ut en gang i måneden, kommenterer paret på vei ut av restauranten. – Å, det ja. Skal vi gå inn?

Shaker (vi kaller ham bare det) runder kanten på bardisken og blir borte i et halvt minutt før han kommer tilbake med en kopp litt for sterk kaffe. Han retter litt på lua som blir sittende enda litt skjevere på ­hodet og planter seg ned i ­stolen tvers over for oss. Smiler med en rad av hvite tenner, oser av sjarm og ser på oss med mørke, kloke øyne. «Olivenmannen».
Han smiler enda bredere når vi starter spørsmålsrunden med hvorfor han har valgt å kalle stedet Oliven. Han må tretti år tilbake da han sammen med en venn drev restaurant i Oslo og spesialiserte seg på mat fra Midt Østen.

– I disse rettene brukte vi mye oliven. Og det ble slik at når jeg var ute og gikk i Oslo og møtte kjente hilste de på meg med et vink og et; hei «Olivenmannen». Den sterkeste episoden var kanskje da jeg for flere år siden tok med meg en fetter til Oslo og gikk langs Aker brygge. Plutselig hørte jeg noen ropte; hei «Olivenmannen». Ropet kom fra en seilbåt hvor det sto en kar og vinket til oss. En som jeg hadde sett på restauranten i Son mange ganger tidligere. Han inviterte oss om bord på en liten dram og en øl. For min fetter var det en fantastisk opplevelse. Rusle langs en fremmed brygge i et fremmed land, ble ropt på for så å bli invitert om bord i en båt på en liten dram. Det glemmer han ikke.

– Jeg tror det var derfor det ble Oliven og at jeg den dag i dag er «Olivenmannen» for mange, men at jeg kjøpte stedet her i Son er som så mye annet i livet en tilfeldighet. Jeg hadde solgt meg ut av restauranten i Oslo og dro ut av byen for å slappe av. Min ekskone og jeg. Vi havnet i Son.

– Da vi vandret gjennom gatene passerte vi stedet her, og utenfor sto det en bekjent fra Iran som fortalte at det var lagt ut for salg. Min ekskone drømte om å drive en liten kafe hvor hun samtidig kunne selge kunsten hun lagde, men jeg var ikke så interessert. Vi dro like­vel tilbake noen dager senere, og for å gjøre en lang historie kort, endte det med at jeg først leide stedet i ett år, før det ble kjøp. Og i mellomtiden var det en rekke ting som skjedde. Ny informasjon om den økonomiske tilstanden til restauranten, konkursbegjæring, uoppgjort gjeld, kemner på døra, tap av penger og en rekke andre ting. Men det ordnet seg til slutt. Dette var i 1996 og da het ikke stedet Oliven.

Og i dag sitter «Olivenmannen» Shaker her fortsatt. I 20 år bodde han i leiligheten over restauranten. Og i løpet av våren flytter han tilbake til Son sentrum. Nå bor han i sjøkanten i Kambo, som han beskriver med en helt fantastisk beliggenhet.

– Men jeg kan ikke bo i Kambo, legger han til. – Alt for langt unna. For mye taxi. Og smak på ordet. Kambo. Rambo. Det er ikke for å være uhøflig med det smaker ikke godt. For hardt liksom. Son derimot. Sooon…. Han smiler og lener seg tilbake.

– Jo, det blir Son sentrum nå. Rusle til og fra jobb. Det er jo her jeg trives vet du. Forsøkte meg i Oslo og en leilighet på Frogner for noen år siden, men der møtte jeg så mange uhøflige mennesker at jeg hoppet av budrunden og dro tilbake til Son. Her hilser alle på «Olivenmannen».
For Shaker har det aldri vært snakk om å stenge restauranten om vinteren slik mange andre gjør i Son. Selv om inntekten enkelte dager om vinteren er så liten at det ikke er nok til å dekke dagens utgifter, for så plutselig å oppleve at dagen etter er det kø utenfor.

– Vi hadde et eventyrlig trøkk under pandemien da alle var hjemme og ingen dro ut av landet på ferie. Da gikk det virkelig for seg. Nesten umulig å få tak i nok folk. Fullt hus i ukesvis. Og det er jo om sommeren vi har den store trafikken her. Da er kassa gjerne fire, fem ganger større enn på en dag ellers i året. Da er det fullt både ute og inne, og mange familier kommer hit for å spise. Vi har italienske pizzakokker på kjøkkenet, en rikholdig meny, og alt lages fra bunnen av.

– Selv står jeg jo ikke bak disken eller ved kassa. Jeg rusler rundt i restauranten og serverer, rydder glass, snakker med gjester og sørger for at folk har det bra. Det er det viktigste for meg, at folk trives og har det bra. Det blir en livsstil. Kanskje jobbet jeg enda mer da jeg var yngre, men det er slik i dag at dersom vi mangler noe er det ikke jeg som kan dra til Kiwi og handle. Det tar for lang tid. Møter for mange kjente som vil slå av et prat med «Olivenmannen». Du vet alle kjenner apen, men apen kjenner ingen. Det er mange fjes å forholde seg til og det er umulig å huske hva alle heter.

Shaker innrømmer at det er møtet med mennesker som holder ham gående. Han og kona holder ordens på restauranten selv. Det vaskes og skrubbes og stelles for egen maskin. Da Vestby Nytt kom på besøk var langkostene i sving på gulvene og grønnsåpeduften satt i nesa.

– Mange av de som jobber her har vært her lenge, og sønn ­eller datter overtar der foreldrene slutter. Det synes jeg er gøy. Og så er det viktig å være til stede. Det liker gjestene. Har skjønt at dersom jeg går hjem tidlig ja så går flere av gjestene også hjem. Derfor er jeg ofte den siste som går.

– At familier kommer igjen og igjen er også et kvalitetsstempel. Vi vet å ta godt vare på barna. De får ofte en liten ekstra oppmerksomhet. Særlig hvis det er bursdager. To par som kom til Son i høst opplevde at stedet de hadde planlagt å besøke var stengt. De skulle feire noe. Vet ikke hva. De havnet hos oss og de så ikke helt fornøyde ut. De bestilte mat, vi la inn et ekstra gir og passet på at de fikk den gode servicen vi er kjent for. Ikke mer ikke mindre. De la igjen mye penger og da de gikk kom hovedpersonen bort til meg og takket for nydelig mat og for en fantastisk servering.

– I kveld fikk du deg noen nye faste kunder, fortalte han meg. Gjett om det varmet, og det er ikke min, men hele stabens sin skyld. De leverer gang etter gang. Det gir meg energi.
Shaker innrømmer at det hender det kan gå litt høylytt for seg når ungdommen er ute og feirer. Men med en god smule pondus, grått andektig skjegg og glimt i øyet holder han ro og orden. Hevder han.

– Da jeg var yngre var det nok verre å ha kontroll, men det ser ut som om ungdommen respekterer oss eldre når vi ber de oppføre seg. Har aldri noe bråk med den yngre garde som er like velkommen her som alle andre. Og enten du kommer med dress og slips eller jeans og løst antrekk er du velkommen. Selv «sægger» jeg og går med lue. Her er det plass til alle. Og i hagen løper ungene rundt. Trygt for trafikken og i hyggelige omgivelser. Barnemenyen er variert og vi strekker oss langt for at de skal få det de ønsker seg. Og da ser vi ikke alltid på prisen, legger han til med nok et glimt i øyet. Det kan fort bli for dyrt for småbarnsfamilier. Det må vi ta høyde for.
Shaker forteller om da strømmen gikk i Son for en tid tilbake og de satt i gang den vedfyrte pizzaovnen. På Face annonserte de pizza fra vedovn og i løpet at to timer hadde de solgt ut alle de nesten hundre pizzabunnene de hadde bakt tidligere på dagen.

– Det var litt av et trøkk. Og akkurat slik vi liker å ha det. Betjene fornøyde mennesker. Være sammen med fornøyde mennesker som vet at de aldri kommer til en lukket dør. Fra jeg flyktet fra krigen i Iran som soldat i 1986 har jeg aldri sett meg tilbake. Det var en tilfeldighet at jeg havnet i Norge. En tilfeldighet at jeg havnet i Son og en tilfeldighet at jeg får lov til å være «Olivenmannen» på et sted det er godt å være. Du får ta med deg vennen din hit en dag. Døra er åpen.

Det er alltid åpen dør hos Olivenmannen

Frivillig støtteabonnementTegn et Frivillig støtteabonnementBestem beløpet selv

Du har nå lest en artikkel fra en av våre magasiner! Vi publiserer stadig nye artikler og utvider innholdet her på våre nettsider, i tillegg til de flotte magasinene vi distribuerer. Hvis du liker det du ser og leser setter vi pris på om du kunne tenke deg å tegne et støtteabonnement.

Dette kan du lese mer om ved i klikke på knappen under.