I et tropisk land som Indonesia regner det mye i monsuntia. Det som da skjer med alle hullene er at de tilsynelatende blir borte, mens de på nøkkelosten aldri forsvant, før hele osten var spist. Når det har regnet nok, ser veiene her helt like ut overalt. I hvert fall på overflaten. Men det er kke alltid at ting er akkurat slik de ser ut, og noen ganger ikke i det hele tatt, for å si det sånn.

SIST JEG TOK EN GRAB,

.. du vet en sånn litt billigere drosje som også i Indonesia har gjort sitt inntog, fikk jeg dette grundig demonstrert. Det hadde regnet mye og var som vanlig kø. Ikke alle synes det var like greit å vente, så denne dagen var det en motorsykkel med to stressa europeiske jenter på som hadde det travelt. De kjørte ganske fort og smatt forbi bilen vår på innersia. Hva de selvsagt ikke så var det som skjulte seg under alt regnvannet som hadde kommet de siste timene. Siden sentrifugalkraften nå en gang fungerer sånn, ble motorsykkelen igjen i hullet de traff, mens jentene fikk et ublidt mageplask til det ble bråstopp litt lengre nede i veien. Det gikk ganske bra. De kom seg sjokkerte opp på beina så de overlevde i hvert fall, om enn temmelig forslåtte og med en vraka motorsykkel.

ADSKILLIG VÆRRE VAR DET I SURABAYA LIKE FØR JULA I 2018.

Sjåføren, også denne gangen fra grab, var oppmerksom og bråstoppet heldigvis. Rett foran oss i veibanen var det et digert hull og denne gangen var det ikke skjult av vann. Det var for stort til det. Kanskje det heller burde kalles et krater? Det var ca 25 meter langt, like bredt og ca 15 meter dypt. Neida, det var ingen hallusinasjoner fra noen av oss. Forklaringene i ettertid var så mange, men trolig har det foregått omtrent slik..Ingeniørene som har beregnet hva som trengtes for å bygge korrekt på akkurat dette veistykket setter opp en kalkyle. De som er ansvarlige for at veien bygges etter den planen som er satt opp, kutter litt her og litt der for å spare penger. Disse pengene kan du jo gjette hvor ender? Så har vi arbeiderne som utfører den praktiske delen av jobben da, de skal så klart også ha sitt, ikke sant? Nå vil ikke jeg beskylde produsentene av nøkkelosten for å ha inspirert ingeniørene eller utbyggerne her, men noen ideer har de nok fått etterhvert, hvor enn disse har kommet i fra.

STORT SETT UNNGÅR JEG BRUER.

Det er ikke pga nøkkelosten. Det er mest på grunn av mine erfaringer. Ei spesifik bru som jeg kjenner godt til, sto flott og ferdig bygget for noen år siden. På hver side av brua var det masse menneskersom var glade for den, fordi de da slapp å krysse den strie elva mens de balanserte på usikre vaiere og gammeldagse innretninger. Ikke minst småbarnsforeldre og skolebarna deres. Alle levde lykkelige med brua helt til den dagen da de oppdaget at ikke alt var som det burde være. Noen hadde nemlig funnet ut at det kunne da umulig være helt nødvendig med alt dette metallet for å bygge ei bru?

Om denne ideen kom av rein nød eller ikke, vet ikke jeg, men en dag knakk brua sammen. Hvem det enn var som hadde sørget for det, hadde litt etter litt plukket med seg viktige metalldeler fra bærekonstruksjonen som de så solgte videre. Enten tenkte de ikke i det hele tatt eller så var de så desperate at de ikke ville forstå konsekvensene av hva de gjorde. Det var mange mennesker som ble borte i elva da brua falt ned. Moralen bak denne lille men dessverre helt sanne fortellingen? Vi nordmenn kan prise oss lykkelige for at de aller fleste har mat nok på bordet, med eller uten ost. Vi opplever lite eller ikke noe av dette som er så skremmende vanlig i korrupte land. Kanskje det til og med er en god ide reise litt rundt om i verden for å oppdage hvor godt vi har det?

www.robertstravelstories.no