The Rolling Stones fra venstre Mick Jager, (salige) Brian Jones, Bill Wyman, (salige) Charly Watts, Keith Richard.

Det er vrient å få gredd litt hår over ørene. Beatles, dominerte hitlistene og jeg er 15 år i 1965. Krøllene mine gjorde ikke saken bedre. Foreldre og skole passet på at jeg ikke hadde «langt hår». Aftenposten skrev om en elev på Teisen skole som nylig var blitt utvist pga lengden på håret. Nok om det, ja og så var Elvissleik da, noe av det mest foraktelige på jord. Et hårfint paradigmeskifte.

Det hadde seg slik at jeg fikk sommerjobb på Oslo & Akershus Fruktpresse. Lempe kasser til ryggen verket. Da endelig lønningsdagen kom utløste det straks kjøp av billigste billett, en som var av fargen rød, 15 kroner på bakerste benk og øverste rad.

Huset var fullt og forventningen spent. Stedet var i storkjelleren på Messehallen på Sjølyst, der gulvet var dekket med tykke svarte snublekabler på kryss og tvers. Over scenen sto det skrevet med gigantiske bokstaver. DECCA. Plateselskapet. Det var ikke ørenslyd av skrik og hyl da oppvarmingsbandet Pussycats fra Tromsø, de med den røde engelske dobbeltdekker bussen, spilte opp. Band fra Tromsø, er det mulig? Joa, «Just a Little Teardrop» og «Ebb Tide», bra låter. Pussycats avslutter.

Støyen tiltar ennu noen decibell, jentene hyler infernalsk. Inn på scenen kommer fem farlige fyrer. Bill, Charlie, Brien, Keith og sist, men ikke minst Mick Jagger. Alle med engelske hesteansikter, bortsett fra den lyshårede og mystiske Brian. Enda mer støy, kjelleren er overhodet ikke akustisk egnet. Som litt perifer til tilskuer på en vaklevoren tribune prøver jeg å bidra med et hyl: «AAHH» Noen vestkantgutter kledd i bleser foran meg snur seg og mønstrer meg hånlig. Etter den opplevelsen hyler jeg aldri mer på konserter. Det får jentene ta seg av.

Mer husker jeg ikke. Ingen musikalsk opplevelse. Messehallen druknet i kaskader av støy. 
Etter konserten gikk ryktene at popgruppen bodde på Hotel Viking, ved Østbanen. Vi flokket oss dit, kanskje kunne vi få et glimt til av idolene? Gruppen hadde tatt en liten “sight-seeing” til Ingierstrand, kanskje for å bade? Nei, de kom nokså raskt tilbake til Hotel Viking i Schlagerforlagets folkevogn buss, en tilårskommen varebil uten seter bak. Men Stones var ikke nøye på komforten. Unge gutter spreng- fulle av hormoner. Noen 100 fans sto der nede utenfor hotellet, flest jenter. Dersom det beveget seg noe bak gardinet der oppe blusset hylene øyeblikkelig opp.

Da med ett dukket han opp på trappen ved inngangsdøren. Hørte jeg hyl, nei det var tusenganger sirener. Musikeren peker ut i flokken. You, You, You, and You. Ombestemmer seg i samme nu og sier enda engang YOU. Inn i heisen og opp i øverste etasje.

Etter dette var det fire, fem kompiser som ville starte band. Hva skulle bandet hete? Jeg kunne delvis 3 greps visene «House Of The Rising Sun» og «Mr. Tamburinman» på gitaren. Var det nok? Nei, vi fikk gjøre det viktigste først. Trykke opp kort. Jenter spurte ofte: «Spiller du i band?» Hvorpå man med en selvfølgelig mine dro opp et kort av den burgunderrøde cordfløyelsjakken. Der sto det med fete typer: THE RANDOMS og under med liten skrift: Truls Erik Dahl. (Drummer)

The Rolling Stones – Satisfaction

Frivillig støtteabonnementTegn et Frivillig støtteabonnementBestem beløpet selv

Du har nå lest en artikkel fra en av våre magasiner! Vi publiserer stadig nye artikler og utvider innholdet her på våre nettsider, i tillegg til de flotte magasinene vi distribuerer. Hvis du liker det du ser og leser setter vi pris på om du kunne tenke deg å tegne et støtteabonnement. Dette kan du lese mer om ved i klikke på knappen under.

Vis mer om støtteabonnement