Mysteriet med den forsvunnede Kvikk Lunsj'en

ANNONSE

Vinneren av Påskens novellekonkurranse er Kristina Heyerdahl Elfving. Hun skriver godt, og historien er både spennende og underholdene. Gratulerer, Kristina!

Kvikk Lunsj’en var borte. Jeg var helt sikker på at jeg hadde lagt den i sekken kvelden før, men nå var den ikke der lenger. Den hadde ligget i lommen bakerst sammen med appelsinene, jeg la alltid sjokoladen der. Jeg lette en, to, tre ganger, den var sporløst forsvunnet. Dette alene var ikke nok til å skremme meg, men sett i sammenheng med hendelsene tidligere på dagen var det dårlig nytt. Jeg merket at jeg fikk gåsehud der jeg satt i solveggen. Burde jeg kanskje gi opp hyttepåsken dette året, og komme meg hjem til tryggheten i byen? Jeg hadde kjørt opp til hytta alene kvelden før. Familiehytta, der vi hadde feiret påske hvert eneste år så lenge jeg kunne huske. Akkurat i år var det ingen som kunne bli med, hele familien hadde sviktet både meg og den årlige tradisjonen. Mamma og pappa var på sydenferie med et vennepar. Søstrene mine var opptatt med hver sin kjæreste og hadde andre planer, og mannen min måtte jobbe. Jobbe, i påsken! Jeg hadde blitt så skuffet da han sa det, jeg hadde erklært at da dro jeg heller alene på hytta i påsken, det skulle ikke bli bypåske på meg! Og det hadde jeg gjort. Jeg hadde lastet inn årets krimnyheter på Kindelen, pakket med meg langrennski, ullundertøy og solbriller, og kjørt den omtrent to og en halv time lange veien fra Oslo til Sjusjøen. Vel framme hadde jeg fornøyd fyrt i peisen og stekt en pizza Grandiosa. Det var nemlig også tradisjon.

Så langt, så godt. Men den første natten hadde jeg våknet av lyder utenfor. Banking i hytteveggen. Eller var det vinden? Der kom det et dunk, så gikk det noen sekunder… og så et dunk til. Jeg hater å innrømme det, men jeg har alltid vært litt mørkredd, og dette var nok til å få tøffere damer enn meg til å gjemme seg under dyna. Deretter hørte jeg lyden av en bjelle. Dørbjellen! Den er montert slik at den ringer når noen åpner ytterdøra. Betydde det at det var noen inne i hytta? Forsvarsinstinktet mitt slo til med full kraft, jeg hoppet ut av sengen og rev mobiltelefonen ut av laderen; “Er det noen der? Jeg ringer politiet!” Men hytta var tom. Det stemte imidlertid at hyttedøra stod åpen, og et plutselig vindkast gjorde at jeg stirret rett ut i det gapende mørket utenfor. Hadde jeg ikke husket å låse døra da jeg kom? Kunne jeg ha latt den stå på gløtt? Det var den eneste forklaringen. Historiene om hyttespøkelset lurte i bakhodet mitt, de pappa pleide å fortelle oss da vi var små. Spøkelset som ikke egentlig var farlig, men som likte å skremme barn ved å klype dem i tærne. Til slutt fikk jeg sove igjen, med lyset på. Dagen etter våknet jeg til et nydelig vær. Det var plussgrader, og etter litt snømåking kunne jeg nyte frokost og en god kopp kaffe på verandaen. Jeg slappet av i et par timer med påskekrim og flott utsikt, på godværsdager kan man se helt ned til Gjøvik på den andre siden av Mjøsa fra verandaen vår. Nattens skremsler føltes langt unna. Dette kom til å bli en flott påske.

Jeg bestemte meg for at det var på tide med en skitur. Sekken hadde jeg pakket kvelden før, med sitteunderlag, appelsin og Kvikk Lunsj. Jeg fylte på med kakao på termosen, og var straks klar for tur. Først måtte jeg bare innom utedoen. Da jeg kom tilbake var det ferske spor i den kramme snøen foran hytta, to føtter som fulgte stien inn i skogen. Sporene lignet ikke på sålene i mine skistøvler, dessuten var de flere størrelser for store til å tilhøre meg. Han eller hun som laget avtrykkene måtte nettopp ha vært her, jeg hadde da ikke vært så lenge borte. Jeg kunne ikke se noen mellom trærne, og bestemte meg for at det nok var en nabo som ville hilse på, det var ikke en helt usannsynlig teori. Jeg dobbeltsjekket kjapt at hytta var låst, og hev meg ut i løypene. Felleskiene mine var nye av året, og det var herlig skiføre. Jeg innså at jeg ikke hadde gått på langrenn siden påsken i fjor, det var virkelig på tide! Alle jeg møtte underveis hilste blidt på meg, som er vanlig skikk på fjellet, og humøret mitt steg mens jeg gled over viddene. Det var først da jeg satte meg ned foran den gamle låven for å ta en pause, at jeg oppdaget den manglende tursjokoladen. Jeg merket et kriblende ubehag. Det var virkelig ikke like hyggelig å være alene på hytta som jeg hadde sett for meg.

Nå hadde jeg to valg. Jeg kunne bli til første påskedag slik jeg hadde planlagt. Det var fem dager til, og jeg hadde bare vært her i snart én. Det føltes utrolig lenge til. Det andre alternativet var å kjøre tilbake til Oslo med halen mellom beina. Der ventet det meg nok noen ensomme kvelder mens Harald jobbet sent og alle vennene mine koste seg ved sjø eller fjell. Var jeg virkelig så pysete? Jeg var ikke sikker. Turgleden var borte, og jeg stavet meg langsomt tilbake i retning hytta. Det var da jeg spente av meg skiene at jeg merket en hånd på skulderen. “Bø!”, sa en stemme. Jeg skvatt og snudde meg. “Harald!” Han forklarte at han hadde ombestemt seg, jobb kunne vente, han angret på at han lot meg dra på fjellet alene. Han hadde kommet med buss et par timer tidligere, mens jeg var på utedoen. Han hadde tenkt å skremme meg, og hadde gjemt seg, men jeg hadde vært så rask at han ikke rakk å vise seg før jeg var langt nede i bakken. Nå hadde han slappet av ved hytta i noen timer og ventet på at jeg skulle komme tilbake. Skrittene i snøen hadde altså stammet fra ham. Påsken var reddet! Etter å ha åpnet en flaske rødvin og satt oss godt til rette i hver vår solstol spurte jeg: “Var det derfor du tok Kvikk Lunsj’en fra sekken min også? For å tulle med meg?” Harald så nysgjerrig på meg og lo. “Hva mener du? Jeg har ikke tatt sjokoladen din. Hvorfor skulle jeg gjøre det?

Jeg var ikke sikker på om han mente det. “Harald, det er ikke gøy, nå blir jeg litt bekymret. Noen tok Kvikk Lunsj’en. Jeg pakket den ned i går kveld, og da jeg skulle spise den var den borte. Det må jo ha vært deg.” “Er det sant? Hør, jeg har ikke rørt sekken din. Er du sikker på at den ikke kan være et annet sted?” Jeg var helt sikker. Han fikk et urolig uttrykk i ansiktet. Vi ble på fjellet til første påskedag, men resten av påsken låste vi ytterdøra om natten. Kvikk Lunsj’en fant vi aldri.