ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

Har ikke kjørt på sikkert femogtyve år, vettu. Og mopeden jeg hadde da jeg var 16, hadde ikke gir. Men da bilen sto på verksted, spurte jeg pent om å få låne jernhesten som stod i garasjen, så jeg kunne komme meg til ridetime en vakker, solfylt høstdag.

Grugledet meg

Jeg grugledet meg i flere dager på forhånd, og somlet litt ekstra med oppstandelsen og frokosten den dagen. Så iførte jeg meg full rustning, hjelm og hansker, stappet brillene inn på fjeset, puttet ridehjelm og chaps i sekken, matpakke i lomma, og gikk med faste steg ut i eventyret.

Jernhesten

Moped Yoga

Fikk jernhesten ut av garasjen. Latet som jeg gjorde fempunkts-sjekken med stødig hånd og blikk, og satte meg oppå. Må jo se proff ut når nærmeste nabo over veien er en barnehage full av nyfikne kids. Så sparket jeg vidunderet i gang, og klarte sannelig min hatt å gire. Vi skled sakte ut på veien, jernhesten og jeg. Krøp bortover, får jeg vel si. I alle fall frem til første kryss, som heldigvis var tomt for biler fra høyre, så jeg kunne fise rett over uten å stoppe først. Så bar det av gårde, ørlite ustø og nervøs. Første rundkjøring, gjennom sentrum, og ut på andre siden. Jeg fikk bryne meg på det farlige krysset bortenfor Coop Extra, men jeg hadde flaks også der. Ingen biler i veien for meg.

Jeg kjente dragsuget

Det var skummelt på den veien nedover forbi Kjenn. Massevis tungtransport. Jeg kjente dragsuget, og siden jeg ikke hadde helt koll på giringen, gikk det litt tregt i enkelte bakker. Helt greit å gire opp, men å gire ned var synonymt med kubb, så det lot jeg være. Litt etter litt fikk jeg taket på det. Til og med blinklysene fikk jeg orden på etter hvert. Det ble litt blinking både her og både der til å begynne med, men så fikk jeg plutselig feelingen på hvor midten var. Der hvor man skrur dem av.

Yogapust

Hele veien mot Hølen tok jeg meg selv i å ikke puste. Så måtte jeg ta et skikkelig drag. Inn med nesa, ut med munnen. Skikkelig yogapust. Mange ganger. På nytt og på nytt. Og senke skuldrene.

Følte meg uberkul

Da jeg var kommet så langt som til avkjørselen til Såner kirke, begynte jeg å føle meg komfortabel. Så komfortabel at jeg til og med turde å lene meg litt i svingen. Jeg ble sånn skikkelig glad, og følte meg uberkul. Så kul at jeg eide veien. Jeg koste meg på landeveien mellom jorder fulle av traktoregg. En bonde hadde mutanter, eller en ny rase. I alle fall var traktoreggene rektangulære i stedet for de vanlige runde.

Klin oppi rompa på meg!

Ladidadida, jeg var så fornøyd med meg selv. Smilte litt sånn Mr. Bean-aktig. Så kastet jeg et casual blikk i speilet. Og DER var DIGER rød mostertruck! Klin oppi rompa på meg! Jeg fikk sånn støkk, sånn som brer seg som en varmeeksplosjon i hele kroppen. Holdt så hardt på styret at fingrene dovnet omtrent fra midten til fingertuppene. Jeg førte mopeden skjelvende, stødig, langs kanten av landeveien. Jeg følte meg noenlunde trygg. Jeg hadde på forhånd bedt rideinstruktøren speide etter meg i grøften på vei til stallen, i fall jeg skulle ligge der å sprelle. Lastebilen passerte. Det viste seg at det var en nokså middels lastebil, sånn egentlig. Objects in mirror are closer than they appear.

Jeg hadde griseflaks

Jeg hadde griseflaks da jeg, uhindret av andre kjøretøy, kunne kjøre av hovedveien, og opp grusveien mot stallen. Helt til oppoverbakken. Der var det dags å gire ned. Jeg giret helt ned. Og det ble stille. Ah, bakkestart, tenke jeg, og satte i gang. Igjen og igjen, til jeg fant ut at det var like greit å sette giret i nøytral og trille lydløst. På toppen fikk jeg motoren i gang, og greide å imponere det siste stykket. Det var fint, for ved stallen stod velkomstkomiteen og smilte og vinket.

Skjelven i kroppen

Jolly Jumper

Det ble ingen ridetime i banen den dagen, og godt var det. Jeg var allerede nummen i baken, uten følelse halveis ned fingrene, og skjelven i kroppen, og etter timen skulle jeg putre tilbake til Vestby via Moss. Så i stedet dro Jolly Jumper og jeg på ridetur.

Hjelmsveis

Ettersom jeg skrev dette, skjønner du at hjemturen gikk bra. Jeg stablet meg inn hjemme, god og sliten i kroppen, tok av meg habitten, og så meg i speilet. Fra langt nede i dypet av hukommelsen kom et minne: Hjelmsveis. Og jeg tenkte med meg selv, jeg ønsker meg stor motorsykkel. En som går fortere enn 60 kilometer i timen. Mye fortere. Mye, mye fortere.
Og fjeset sprakk i et skikkelig, skikkelig premieglis.